Rediger Høyesterett: Rt-1984-398

Fritekst:

Geir-Ketil Hansen ble 21. oktober 1981 konstituert for 1 år i stillingen som fritidsleder/sekretær i Narvik kommune. Formannskapet vedtok 17. november 1982 at stillingen skulle utlyses på ny, og at det skulle inngås ny avtale med Hansen om forlengelse av hans ansettelse. Slik avtale ble så inngått 18. november 1982 på skjema med overskrift: «Inntak/opphør i tjeneste som ekstrahjelp/vikar», med varighet fra og med 10. november 1982 «til det er ansatt noen i stillingen». Hansen søkte stillingen, men skrev 18. mars 1983 at han anså seg som fast ansatt med vanlig oppsigelsesvern i henhold til arbeidsmiljøloven §60, under påberopelse av at det ikke var hjemmel for å benytte tidsbegrenset ansettelse i hans tilfelle, og at han ikke hadde mottatt gyldig oppsigelse. Deretter reiste han sak ved Narvik byrett mot kommunen med påstand om at oppsigelsen skulle kjennes ugyldig. I tilsvaret påsto kommunen seg frifunnet og tilkjent saksomkostninger, og opplyste at Hansen ikke var i stillingen lenger. Kommunen bestred at han hadde noe krav på å fortsette i stillingen i medhold av arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 til saken var rettskraftig avgjort. Hansen begjærte midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven §262 nr. 2, jfr. §263, første setning med krav om å få tre inn i arbeidet igjen inntil oppsigelsessaken var avgjort. Ved Narvik byretts kjennelse av 30. august 1983 fikk Hansen medhold, og Hålogaland lagmannsrett stadfestet den 2. november 1983 byrettens kjennelse. I det videre kjæremål bemerket Høyesteretts kjæremålsutvalg: «Det dreier seg her om et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse er begrenset etter reglene i tvistemålsloven §404. Etter kjæremålserklæringen vil utvalgets prøvelse gjelde «tolkingen av en lovforskrift», §404 nr. 3, og «saksbehandlingen ved lagmannsretten», §404 nr. 2. Den påståtte saksbehandlingsfeil er at lagmannsretten ikke har vurdert sannsynligheten for at arbeidsavtalens tidsbegrensning er ugyldig etter arbeidsmiljøloven §58 nr. 7 annet ledd, hvilket anføres å være nødvendig for å avgjøre om saksøkeren har sannsynliggjort det krav som ligger til grunn for begjæring om midlertidig forføyning etter tvistemålsloven §262, nemlig kravet om retten til å forbli i stillingen etter arbeidsmiljøloven §61 nr. 4. De to kjæremålsgrunner etter tvistemålsloven §404 nr. 2 og 3 går følgelig i nærværende sak over i hinannen. Bestemmelsene i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 15 om «Andre midlertidige forføyninger» antas å kunne anvendes i nærværende tilfelle, hvor arbeidsmiljøloven ikke har en tilsvarende bestemmelse, se [[Rt-1982-1725]]. Etter tvangsfullbyrdelsesloven §268 jfr. §248 må da arbeidstakeren gjøre det sannsynlig at han kan kreve å stå i stillingen til arbeidsrettssaken er endelig avgjort, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §262 nr. 2. I tillegg krever denne lovbestemmelse at det må være nødvendig å finne en midlertidig ordning for å avverge en vesentlig skade eller ulempe. Det er uomtvistet at lagmannsretten har tolket §262 nr. 2 riktig når det gjelder den sistnevnte betingelse. Det avgjørende spørsmål er da om lagmannsretten har lagt en riktig fortolkning til grunn av arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 annet ledd, jfr. §60 nr. 1 og §61 nr. 1 og 2, jfr. §58 nr. 7 annet ledd, alt sammenholdt med reglene om midlertidige forføyninger i tvangsfullbyrdelsesloven, når den har funnet at arbeidstakeren har sannsynliggjort at han har krav på å bli stående i stillingen til rettskraftig dom er avsagt. Lagmannsretten har konsentrert behandlingen om dette tolkingsspørsmål som faller inn under utvalgets prøvelsesadgang etter tvistemålsloven §404 nr. 3. Lagmannsretten har lagt til grunn at saksøkerens pretensjon - hans påstand - må være avgjørende for om søksmålet skal følge de prosessuelle regler i arbeidsmiljøloven. Kjæremålsutvalget er enig i dette. Men om saksøkerens pretensjon må være avgjørende i prosesuell henseende, innebærer dette ikke at den også må tillegges materiellrettslige virkninger. Om en pretensjon - den være seg aldri så uholdbar - uten videre skulle forbedre den pretenderendes materiellrettslige stilling, kunne dette føre til klart urimelige resultater. Anvendelsen av arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 annet punktum første ledd er avhengig av at ansettelsesforholdet ikke er opphørt uten oppsigelse etter §58 nr. 7 første ledd. Når det reises krav om midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven §262 med krav om gjeninnsettelse i stillingen under henvisning til arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 annet ledd første punktum, må det sannsynliggjøres at arbeidsforholdet ikke er opphørt uten oppsigelse. Retten må ta et foreløpig og prejudisielt standpunkt til tilsettingsforholdets karakter. Lagmannsretten har tolket arbeidsmiljøloven §61 uriktig når det er antatt at det er tilstrekkelig til anvendelse av nr. 4 annet ledd første punktum at saksøkeren hevder at ansettelsesforholdet ikke er bortfalt uten oppsigelse i forbindelse med at han har reist sak med påstand om at det er usaklig å si ham opp. Kommunen har tilkjennegitt at den på grunn av spørsmålets prinsipielle karakter, ikke vil påstå seg tilkjent saksomkostninger for behandlingen for Høyesteretts kjæremålsutvalg, hvorfor saksomkostninger ikke tilkjennes. Kjennelsen er enstemmig.» [[Kategori:Høyesterett]]

Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt