Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dalane herredsrett avsa 30. oktober 1980 skjønn i medhold av vassdragsloven §30 og §102 til ekspropriasjon av grunn og rettigheter for gjennomføring av senking av Hellelandsvassdraget. Senkningslaget for Hellelandsvassdraget var saksøker ved skjønnet. Etter anke ble skjønnet opphevet ved Gulating lagmannsretts kjennelse av 8. februar 1982. Dalane herredsrett avsa nytt skjønn den 19. januar 1984. Den 23. mars 1984 begjærte advokat Bjørn Haukland overskjønn på vegne av 11 parter. I tilsvar av 4. april 1984 gjorde høyesterettsadvokat Anders Rekve på vegne av Senkningslaget for Hellelandsvassdraget gjeldende at overskjønnsbegjæringen måtte avvises. Det ble anført at det ikke var godtgjort at tvistegjenstanden for hver enkelt av de partene som krever overskjønn kom opp i en verdi av kr. 5000, jfr. skjønnsloven §32 tredje ledd. Videre ble det pekt på at alle parter i underskjønnet (36) måtte gjøres til parter i overskjønnet. Gulating lagmannsrett - lagdommer Einar Solberg som overskjønnsbestyrer avsa 26. november 1984 kjennelse med slik slutning: «1. Krav om overskjønn vert avvist. 2. Freist for å sende inn nytt krav om overskjønn som nemnd ovanfor vert sett til 3 - tre - veker frå forkynning av denne orskurden.» - - - Senkningslaget for Hellelandsvassdraget har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet er angitt å gjelde slutningens punkt 2 samt avgjørelsen av saksomkostninger for lagmannsretten. Det gjøres gjeldende at det verken etter tvistemålsloven §97 eller §360 er adgang til å sette rettingsfrist ca ett år etter at fristen til å reise overskjønn er utløpt i forhold til en rekke parter. Det må i den forbindelse legges vekt på at en stor gruppe grunneiere nå har slått seg til ro med at underskjønnet for deres vedkommende er endelig. Det anføres videre at det er uriktig når lagmannsretten har lagt til grunn at oversittelse av fristen ikke har vært forsettlig. Senkningslaget hevder at motpartene har vært orientert om at Senkningslaget for Hellelandsvassdraget ikke inneholdt vedtekter som bandt - også prosessuelt - de grunneiere som var involvert i senkningsarbeidet. Motpartene visste etter dette at et overskjønn måtte begjæres mot samtlige de interesserte i Senkningslaget. Det gjøres også gjeldende at motpartene straks fikk varsel om at overskjønnsbegjæringen ville bli påstått avvist fordi ikke samtlige interesserte var stevnet som parter i overskjønnet. Motpartene valgte ikke å begjære oppreisning mot fristforsømmelse og under enhver omstendighet er denne adgang nå gått tapt, jfr. domstolloven §153 og §154. Hva angår avgjørelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg, inntatt i [[Rt-1953-511]] som lagmannsretten har påberopt seg, gjør den kjærende part gjeldende at forholdet i saken var så særegent at det ikke kan påberopes i foreliggende sak. Senkningslaget gjør gjeldende at det også er en feil at det ikke er tilkjent saksomkostninger i avvisningssaken for lagmannsretten. Det henvises til de opplysninger og påstander som er oppgitt for lagmannsretten. Endelig gjør den kjærende part oppmerksom på at lagmannsrettens kjennelse sannsynligvis må oppheves idet den er avsagt av den forberedende lagdommer alene. Det vises til [[Rt-1984-765]]. - - - Kjæremotpartene har i forbindelse med tilsvar inngitt motkjæremål. Det gjøres gjeldende at det er feil rettsanvendelse når lagmannsretten har kommet til at overskjønnsbegjæringen blir å avvise. Det hevdes at det hele tiden fra advokat Rekves side som representant for Senkningslaget for Hellelandsvassdraget er blitt operert med et senkningslag både under det første skjønn, den tidligere ankesak for Gulating lagmannsrett samt det siste skjønn. Laget skulle bestå av personer som har undertegnet en erklæring om senkningsarbeidene samt konsesjonssøknad i den forbindelse. Det pekes på at i tilknytning til avvisningsspørsmålet har dette forhold gjentatte ganger vært provosert redegjort for. Først ved skriv av 30. november 1984 er spørsmålet forsøkt nærmere belyst av advokat Rekve. Etter kjæremotpartenes mening er forannevnte personer samtlige av de parter i skjønnet som er angitt i et tidligere prosesskriv til lagmannsretten og som er de resterende parter i skjønnet ved siden av de som har begjært overskjønn. Det hevdes at advokat Rekve har møtt under skjønnet for disse i egenskap av prosessfullmektig for senkningslaget. Kjæremotpartene mener videre det må være åpenbart galt når lagmannsretten har lagt til grunn at Dalane el-verk må trekkes inn ved et overskjønn. Det vises til at skjønnet har fastsatt Dalane el-verks tilskuddsplikt til 12% for de fordeler verket har av senkningsarbeidene. Et overskjønn vil ikke endre på senkningsarbeidene og de fordeler Dalane el-verk har. Det overskjønnet retter seg mot er således bare fordelingen av de resterende 88%. - - - Subsidiært har kjæremotpartene i tilsvar gjort gjeldende at lagmannsrettens avgjørelse vedrørende ny frist for innsending av overskjønn er riktig. Det hevdes at det er den kjærende parts egen fremgangsmåte som har medført at senkningslaget er oppført som motpart. Det vises til at den kjærende part under den skriftlige saksforberedelse ikke har etterkommet provokasjoner vedrørende medlemsforholdet i senkningslaget. Den kjærende part har i alle relasjoner der spørsmålet har versert operert med et senkningslag og motpartene har etter dette vært i god tro når overskjønnsbegjæringen er rettet mot senkningslaget. - - - I tilsvar til motkjæremålet viser senkningslaget til vassdragsloven §31 som oppstiller krav om at det a) skal være dannet et grøftingslag og b) de grunneiere som krever tilskuddsplikt må representere «mer enn halvparten av den påregnelige fordel ved arbeidet». Det opplyses at i foreliggende sak kom noen av grunneierne sammen og besluttet å søke om tillatelse til å foreta senkningsarbeidet. Det ble valgt et styre til å ta seg av dette. Dette grunneierlag eller senkningslag tilfredsstillet imidlertid ikke betingelsene for «mer enn halvparten av den påregnelige fordel». Det måtte derfor med hjelp av jordbruksmyndighetene foretas en innsamling av interesserte grunneiere som stod bak kravet om senking samt innhenting av nødvendige arealoppgaver. Det hevdes at alle disse lister og oppgaver har vært fremlagt under skjønnene og at motpartenes prosessfullmektig har vært kjent med disse. Senkningslaget anfører videre at en betydelig del av de som skrev under på listene ikke var medlemmer av «Senkningslaget for Hellelandsvassdraget» eller noe annet lag i forbindelse med senkningsarbeidet. Senkningslagets prosessfullmektig påpeker at han har representert det styret som ble valgt av et fåtall av grunneierne og at tyngden av de øvrige interesserte er de personer som har sluttet seg til begjæringen om å fremme tiltaket. Det har vært nødvendig at disse personer har begjært tilskuddsplikt fastsatt for å oppnå det nødvendige kvalifiserte flertall i henhold til vassdragsloven §31. - - - Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker først at den foreliggende kjennelse er avsagt av forberedende lagdommer i egenskap av skjønnsstyrer. Tvistemålsloven §373 er ikke gjort anvendelig i skjønnsprosessen, jfr. skjønnsloven §36. Skjønnsbestyreren må alene kunne treffe avgjørelse forut for hovedforhandlingen, jfr. kjennelse i [[Rt-1934-417]], Alten: Skjønnsloven 4. utgave side 43, og utvalgets kjennelse 18. oktober 1984 i sak Lnr. 340 K/1984, lnr. 190/1984. Senkningslagets anførsler om at lagmannsrettens kjennelse må oppheves fordi den er avsagt av forberedende dommer alene kan således ikke føre frem. Når det gjelder kjæremålet mot lagmannsrettens avvisningskjennelse, er utvalget enig med lagmannsretten. Som lagmannsretten legger utvalget avgjørende vekt på at en endring av tilskuddsprosenten for en av grunneierne må få følger overfor de andre. Det foreligger da et nødvendig prosessfellesskap hvor overskjønnsbegjæringen må rettes mot alle, jfr. Alten: Tvistemålsloven 3. utgave side 336-337. Utvalget har vært i tvil når det gjelder Dalane Elektrisitetsverk, men er som lagmannsretten kommet til at overskjønnsbegjæringen må omfatte også dette. Etter de foreliggende opplysninger om senkningslagets tilblivelse og funksjon kan de øvrige parter ikke anses trukket inn i saken. Motkjæremålet kan således ikke føre frem. Også når det gjelder kjæremålet mot lagmannsrettens avgjørelse om å sette frist for nytt krav om overskjønn, er utvalget enig med lagmannsretten. Utvalget kan tiltre lagmannsrettens begrunnelse og tilføyer at det har lagt vekt på at det foreliggende tilfelle i høy grad er særegent for så vidt som advokat Rekve ved underskjønnet og den første ankebehandling opptrådte som prosessfullmektig for Senkningslaget og kun for det. Utvalget peker også på at det først var i tilsvaret i nærværende sak at advokat Rekve tok opp spørsmålet. Advokat Haukland anførte i prosess-skrift 12. juli 1984 til lagmannsretten: «Dersom den videre saksforberedelse såvidt angår skjønnsloven §31 nr. 1 skulle medføre at Gulating lagmannsrett mener at min overskjønnsbegjæring er mangelfull såvidt gjelder dette punkt, kan dette under enhver omstendighet ikke føre til avvisning av overskjønnsbegjæringen. Det gjøres gjeldende at feilen er uforsettlig, og etter tvistemålsloven §360 jfr. §97 bes eventuelt om at lagmannsretten setter en frist hvoretter den påståtte feil vil bli avhjulpet.» Når lagmannsretten ikke reagerte på dette, blir advokat Hauklands forsømmelse undskyldelig. Utvalget viser også her til kjennelsen av 18. oktober 1984. Utvalget bemerker tilslutt at avgjørelsen av både kjæremål og motkjæremål har budt på slik tvil at omkostninger ikke bør tilkjennes. Når det gjelder saksomkostningskravet for lagmannsrett har denne ikke gitt noen begrunnelse for å unnlate å tilkjenne omkostninger. Utvalget er imidlertid enig i at omkostninger ikke bør tilkjennes da begge prosessfullmektiger må bebreides at de på grunn av manglende samarbeid har satt spørsmålet på spissen. Utvalgets kjennelse er enstemmig. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
