Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Halvorsen: Saken gjelder spørsmålet om hvorvidt arbeidsgiveravgift skal svares når godtgjørelse til plateartister i forbindelse med innspilling av grammofonplater ytes som en prosentdel av inntekten ved platesalget. Dette avhenger av hvordan folketrygdloven §16-3 - sammenholdt med den daværende bestemmelse i skatteloven §65 nr. 1 a - er å forstå. Etter at det i 1979 var holdt bokettersyn hos plateselskapet EMI Norsk A/S, fastsatte ligningsnemnda i Oslo 14. februar 1980 i medhold av folketrygdloven §17-4 grunnlaget for beregning av arbeidsgiveravgift for årene 1976, 1977 og 1978. Ved fastsettelse ble det lagt til grunn at utbetalt godtgjørelse til sang- og musikksolister i forbindelse med plateinnspilling var å anse som godtgjørelse for utført arbeid, og at arbeidsgiveravgift derfor skulle beregnes. Ligningsnemndas avgjørelse ble etter klage fra plateselskapet opprettholdt ved Oslo overligningsnemnds kjennelse av 13. oktober 1980. Plateselskapet mente fortsatt at arbeidsgiveravgift ikke skulle beregnes av de utbetalte godtgjørelser og brakte overligningsnemndas avgjørelse inn for Oslo byrett som 15. april 1982 avsa dom med denne domsslutning: «Oslo kommune frifinnes. Saksomkostninger ilegges ikke.» Etter anke fra plateselskapet kom Eidsivating lagmannsrett til samme resultat i dom avsagt 30. november 1983. Lagmannsrettens domsslutning lyder: «1. Byrettens dom stadfestes. 2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.» Om det nærmere saksforhold viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. EMI Norsk A/S har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder dommen i sin helhet, og det hevdes at lagmannsretten har tatt feil så vel i bevisbedømmelsen som i rettsanvendelsen. Til bruk for Høyesterett er det ved bevisopptak gitt partsforklaring av administrerende direktør i EMI Norsk A/S og vitneforklaring av en representant for Oslo ligningskontor, samt forklaringer av 3 andre vitner, hvorav 2 er nye for Høyesterett. For Høyesterett er det videre fremlagt en del nye dokumenter som jeg finner det unødvendig å spesifisere. Saken står i det vesentlige i samme stilling som for byretten og lagmannsretten. EMI Norsk A/S har for Høyesterett gjort gjeldende de samme anførsler som tidligere, og jeg henviser her til de utførlige redegjørelser som byretten og lagmannsretten har gitt for selskapets syn på de spørsmål saken reiser. Plateselskapet gjør således fortsatt prinsipalt gjeldende at de utbetalte godtgjørelser ikke er vederlag for utført arbeid og at det derfor ikke skal betales arbeidsgiveravgift. Dette støttes for det første på anførsler om at den standardkontrakt som er brukt, ikke gir det fullstendige bilde av avtaleforholdet: Kontrakten behandler ikke det forberedende arbeid før innspillingen, der repertoarvalg, innstudering og øving, sammenholdt med kunstnerens talent og popularitet, er avgjørende for det senere produkt. Dernest er det omfattende etterarbeid med å gjøre platen kjent og å reklamere for den ikke behandlet. Endelig gir kontrakten et unyansert og skjevt bilde av balanseforholdet mellom partene, idet de i praksis faktisk er likeverdige. Videre støtter selskapet sitt syn på det forhold at godtgjørelsen er avtalt som royalty der det økonomiske utbytte er løsrevet fra størrelsen av den arbeidsinnsats som er gjort, og at vederlagsformen har sammenheng med at artistens prestasjon er beskyttet gjennom §42 i lov om opphavsrett til åndsverk m.v. av 12. mai 1961. Det er da en immaterialrett artisten overdrar til selskapet. Sammenhengen med andre immaterialretter, som f.eks. patent, copyright og lisens, hvor arbeidsgiveravgift ikke beregnes av avtalt royalty, må føre til at det heller ikke skal svares avgift her. Subsidiært har plateselskapet fremholdt at om godtgjørelsen må anses som godtgjørelse for utført arbeid etter skatteloven §65 nr. 1 a, så er arbeidet utført som ledd i selvstendig næringsvirksomhet, slik at det av den grunn ikke skal beregnes arbeidsgiveravgift, jfr. folketrygdloven §16-3. Selskapet har i det vesentlige også her vist til at godtgjørelsen er fastsatt som royalty av salget og til at artisten etter opphavsrettsloven §42 har en rett, beslektet med andre immaterialretter. EMI Norsk A/S har nedlagt slik påstand: «1. Oslo overligningsnemnds kjennelse av 13. oktober 1980 for årene 1976-1978 vedrørende arbeidsgivernr. 3377096000 EMI Norsk A/S oppheves. Ved den nye beregning skal det legges til grunn at det ikke skal beregnes arbeidsgiveravgift av royalty på innspillingskontrakter. 2. EMI Norsk A/S tilkjennes saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett.» Oslo kommune mener at lagmannsrettens dom er riktig så vel i resultat som i begrunnelse og gjør gjeldende de samme anførsler som tidligere, slik de er referert i byrettens og lagmannsrettens dommer. Således anfører kommunen fortsatt at godtgjørelsene til plateartistene er vederlag for utført arbeid, og at dette arbeid ikke er utført som ledd i selvstendig næringsvirksomhet. Det skal derfor svares arbeidsgiveravgift. Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt plateartistenes arbeid er ledd i selvstendig næringsvirksomhet, har kommunen for Høyesterett fremholdt at dette likefrem må følge av at vederlaget anses som godtgjørelse for utført arbeid. Subsidiært - om det ikke uten videre antas å være en slik sammenheng - har kommunen anført at spørsmålet i tilfelle må avgjøres konkret for hver enkelt artists vedkommende under hensyntagen til den måte han ellers utøver sin artistvirksomhet på. Da slike opplysninger ikke er fremlagt i saken, og selskapets saksanlegg er generelt, uten tilknytning til noen bestemt artist, kan det ikke gis dom for at godtgjørelsene etter kontrakten generelt er fritatt for arbeidsgiveravgift på dette grunnlag. Oslo kommune har nedlagt slik påstand: «1. Eidsivating lagmannsretts dom av 30. november 1983 stadfestes med den endring at Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten. 2. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.» Jeg er kommet til samme resultat som de tidligere retter. Jeg er enig med lagmannsretten i at slik saken er lagt opp i form av et generelt søksmål, må utgangspunktet for den rettslige bedømmelse tas i bestemmelsene i den fremlagte standardkontrakt om artistens og plateselskapets rettigheter og plikter. Ved vurderingen her finner jeg det riktig å gå ut fra de karakteristika man tradisjonelt legger i det alminnelige arbeidsleiebegrep, slik dette vanligvis har vært oppfattet. Etter kontrakten skal artisten medvirke i selskapets plateproduksjon. Selskapet stiller arbeidsplass til disposisjon. Det leier studio, skaffer til veie det nødvendige tekniske utstyr, holder producer, teknikere og eventuelt musikere for bakgrunnsmusikk, samtidig som det står for administrasjonen og omsetningen av det ferdige produkt. Artisten møter opp på det sted og til den tid selskapet har bestemt. På arbeidsplassen presterer han den sang- eller musikkytelse han etter kontrakten har forpliktet seg til, og stiller således sin arbeidskraft til disposisjon for selskapet. Kontraktsforpliktelsen er en personlig forpliktelse, slik at artisten ikke kan oppfylle ved å stille en annen i sitt sted. Artisten er underlagt plateselskapets styringsrett og instruksjonsmyndighet. Selskapet avgjør hvor mange ganger innspillingen skal gjentas før resultatet godtas, og selskapet har den fulle rådighet over det ferdige produkt. Således er det plateselskapet som bestemmer om platen skal utgis eller ikke når den er ferdig innspilt. Jeg kan vanskelig se annet enn at disse momenter alle er typiske karakteristika for et tradisjonelt arbeidsleieforhold. Selskapet har fremholdt at artisten yter en betydelig innsats forut for og etter selve plateinnspillingen og at han faktisk har en selvstendig stilling i forhold til plateselskapet, uten at disse forhold fremgår av standardkontrakten. Jeg kan ikke se at slike omstendigheter kan frata kontraktsforholdet karakteren av arbeidsleie. Det er ikke uvanlig i et arbeidsleieforhold at arbeidstageren kan innta en meget selvstendig stilling. Jeg henviser her til avgjørelsen i [[Rt-1958-1229]]. Heller ikke er det uvanlig at det i arbeidsleieforhold kreves spesielt talent, forhåndsarbeid for å kvalifisere seg til arbeidet, forberedelse, øving og trening. Etterarbeidet når innspillingen er ferdig, skjer i artistens egen interesse. Det har i prinsippet ikke noen spesielle trekk ved seg som ikke også gjenfinnes i andre arbeidsforhold hvor salget av det endelige produkt kan influere på arbeidstagerens utbytte. Videre kan jeg ikke se at man kan trekke noen slutning fra den omstendighet at den avtalte godtgjørelse er benevnt royalty og utmåles på grunnlag av salget av platene. En slik avlønningsform er heller ikke ukjent i andre arbeidsleieforhold. Jeg kan heller ikke gi plateselskapet rett i at kontraktsforholdet med artisten mister sitt preg av arbeidsleie ved at hans ytelser nyter beskyttelse etter opphavsrettsloven §42. Etter en samlet vurdering er jeg kommet til at vederlaget til artisten etter kontrakten er godtgjørelse for utført arbeid. Plateselskapet har da oppgaveplikt etter skatteloven §65 nr. 1 a, slik denne bestemmelse lød før opphevelsen i 1980. Da skal i utgangspunktet arbeidsgiveravgift beregnes i medhold av folketrygdloven §16-3. - Jeg tilføyer at den tilsvarende regel om oppgaveplikt nå finnes i §6-2 nr. 1 a i ligningsloven av 13. juni 1980 nr. 24. Ifølge folketrygdloven §16-3 skal det likevel ikke beregnes arbeidsgiveravgift dersom godtgjørelsen for arbeid er ledd i artistens selvstendige næringsvirksomhet. Jeg utelukker ikke at kommunen kan ha rett i sin prinsipale anførsel om at unntaksregelen i §16-3 ikke kommer til anvendelse dersom det først er fastslått at den foreliggende kontrakt instituerer et arbeidsleieforhold. Jeg finner det imidlertid ikke nødvendig å ta standpunkt til dette, idet jeg er enig med lagmannsretten i at det med det generelle opplegg saken er gitt, ikke er grunnlag for å anse artistene som selvstendige næringsdrivende. Anken har etter dette ikke ført frem, og jeg finner at plateselskapet bør ilegges saksomkostninger for Høyesterett etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Jeg finner ikke grunn til å endre de tidligere instansers saksomkostningsavgjørelse. Oslo kommunes prosessfullmektig har fremlagt omkostningsoppgave. Saksomkostningene for Høyesterett settes overensstemmende med oppgaven til 15000 kroner som i sin helhet er arbeidsgodtgjørelse. Jeg stemmer for denne dom: 1. Lagmannsrettens dom stadfestes. 2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler EMI Norsk A/S til Oslo kommune 15000 - femten tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. Dommer Christiansen: Jeg er enig med førstvoterende. Dommerne Aasland, Langvand og justitiarius Sandene: Likeså. Av byrettens dom (justitiarius Conrad Clemetsen): Saken gjelder tvist om beregning av arbeidsgiveravgift for godtgjørelse til artister som foretar innspilling av plater, bånd m.v. Plateselskapet EMI Norsk A/S har ikke betalt arbeidsgiveravgift på såkalte royaltykontrakter, mens ligningsvesenet på sin side har fastsatt at slik avgift skal beregnes. Det ble foretatt bokettersyn for årene 1971 og 1972. Det ble på grunnlag av dette foretatt etterberegning av arbeidsgiveravgift. Dette gjaldt imidlertid fagmusikere og det er ikke uenighet om at slik avgift skal betales. Ved bokettersyn holdt i september 1976 fastsatte ligningsnemnda den 21. oktober 1976 avgiftsgrunnlaget for årene 1973, 1974 og 1975. Avgjørelsen ble påklaget til overligningsnemnda som i kjennelse av 2. mars 1977 opprettholdt avgjørelsen. Som begrunnelse ble bl.a. anført: «Når det gjelder sakens realitet, er det på det rene at arbeidsgiveravgiften skal beregnes av det beløp som pliktes innberettet som lønn m.v. De utbetalinger det her dreier seg om er utbetalingene til personer som har bidratt med sang, musikk, opplesning m.v. i forbindelse med innspilling av grammofonplater. Klagen omfatter således ikke det utbetalte styrehonorar i 1973 og forsikringspremien til direktør Ro i 1974 og 1975. Overligningsnemnda finner det ikke tvilsomt at utbetalingene til de nevnte sangere m.v. er innberetningspliktige beløp hva enten mottakerne er næringsdrivende eller ikke. Utbetalingene må ansees som en godtgjørelse for vedkommende arbeid i forbindelse med plateinnspillingen, herunder den forutgående øvelse som har vært nødvendig samt et vederlag for plateselskapets rett til å benytte innspillingen ved fremstilling og salg av plater og ved fremføring på annen måte. Det fremgår av rapporten 4 nederst at de nevnte utbetalinger i 1973 og 1974 er innberettet av arbeidsgiveren. Spørsmålet om hvorvidt de innberetningspliktige og riktig innberettede beløp er avgiftspliktige etter folketrygdloven §16-3 vil derfor etter overligningsnemndas oppfatning avhenge av om mottakerne er å anse som selvstendig næringsdrivende eller ikke. Regnskapskontrolløren har under bokettersyn funnet at følgende beløp er utbetalt til personer som ikke kan ansees som næringsdrivende. I 1973 kr. 56862, i 1974 kr. 62420 og i 1975 kr. 131134. Det er i klagen ikke protestert mot denne fordeling idet påstanden går ut på at ingen del av beløp som er utbetalt i anledning innspillingen er avgiftspliktige idet utbetalingene er royalty og som sådan ikke avgiftspliktig i det hele tatt. Mens begrepet royalty foruten å gjelde avgift til grunneier for uttak av malm o.l. tidligere vesentlig ble benyttet som godtgjørelse til patentinnehaver for retten til å utnytte hans oppfinnelse eller til forfatter til utnyttelse av hans manuskript, er det nu blitt populært å benytte denne betegnelse også på godtgjørelser som gjelder arbeidspresentasjoner av forskjellig art utført utenfor faste tjenesteforhold av personer som kaller seg «freelancer» spesielt er dette blitt mer og mer alminnelig etter at plikten til å svare arbeidsgiveravgift fra 1. januar 1973 ble utvidet til også å omfatte godtgjørelser utenom tjeneste. Ved vurderingen av den foreliggende sak finner overligningsnemnda grunn til å henvise til rundskriv nr. 8 avd. I. av 1. august 1968 fra Direktøren for skattevesenet inntatt i Utv. 1968 686 flg. Det henvises her spesielt til hva der er uttalt vedr. kunstner og musiker. Uttalelsene gjelder spørsmålet om vedkommende engasjement utføres i eller utenfor tjenesteforhold. Om musikere uttales: «Musikere som medvirker i orkestre som vikarer eller forsterkning eller som deltar i innspillinger for grammofon, film, radio eller fjernsyn og som er underlagt oppdragsgiverens instruksjoner, ansees for å komme i tjenesteforhold til denne. Dette gjelder selv om engasjementet bare gjelder for en enkelt dag eller noen timer.» Det spiller ikke lenger noen rolle for avgiftsplikten om oppdraget er utført i eller utenfor tjenesteforhold. Det arbeide uttalelsen nevner tilsvarer imidlertid det arbeid som foreligger til vurdering i nærværende sak. Uttalelsen innebærer at det allerede før 1. januar 1973 skulle svares arbeidsgiveravgift av godtgjørelsen for slike oppdrag. Har en forfatter skrevet en bok eller en musiker komponert et musikkstykke, vil han kunne overdra retten til å utnytte verket uten at der skal svares arbeidsgiveravgift av godtgjørelsen. Men i den foreliggende sak finner overligningsnemnda at der betales for et oppdrag som går ut på arbeidsprestasjon og at der skal svares arbeidsgiveravgift enten godtgjøringen utbetales med et engangsbeløp eller i terminer. Hadde godtgjørelsen vært fastsatt som en godtgjørelse for det utførte arbeid i forbindelse med innspillingen og i tillegg hertil en stykkpris pr. solgte plate er det mulig man ville se denne siste del som en form for royalty.» - - - Den 14. februar 1980 fastsatte ligningsnemnda avgiftsgrunnlaget for årene 1976, 1977 og 1978 og det ble klaget over at utbetalt royalty var tatt med i avgiftsgrunnlaget. Dette utgjorde for 1976 kr. 95452, for 1977 kr. 113705 og for 1978 kr. 90670. Ved overligningsnemndas avgjørelse av 13. oktober 1980 ble ligningsnemndas fastsettelse av avgiftsgrunnlaget for årene 1976, 1977 og 1978 opprettholdt. Som begrunnelse ble anført: «Det fremgår av bokettersynsrapportene og av det som er fremholdt i klagen av sakens faktum ikke er endret i forhold til det faktum som ble lagt til grunn ved overligningsnemndas behandling vedrørende årene 1973-75. Også selskapets anførsler er de samme som tidligere. Det henvises derfor til det som er anført i overligningsnemndas kjennelse av 2. mars 1977 og som bygger på de regler og de uttalelser som forelå fra Skattedirektoratet på det tidspunkt. Den 16. november 1979 har imidlertid Skattedirektoratet fastsatt nye forskrifter om beregning av pensjonsgivende inntekt og avgifter til folketrygden vedrørende forfatterhonorarer m.v. og spørsmålet er om disse forskrifter kan få noen innflytelse ved bedømmelsen av nærværende sak som riktignok ikke gjelder forfatterskap, men en annen form for kunstnerisk presentasjon, nemlig sang og musikk. Etter de tidligere regler var det for forfatteres vedkommende avgjørende for avgiftsplikten om forfatterskapet var utøvet som et yrke eller måtte regnes som et naturlig ledd i utøvelsen av selvstendig næringsvirksomhet. Det var derimot ikke avgjørende på hvilken måte godtgjørelsen ble beregnet, således om den ble utbetalt som et engangshonorar eller i form av provisjon eller stykkbetaling, eventuelt som en kombinasjon av disse betalingsformer. I de nye forskrifter er det i punkt I nr. 1 fastsatt at vederlaget skal regnes som pensjonsgivende inntekt etter folketrygdloven §6-4, første ledd nr. 2, det vil si som næringsinntekt, når vederlaget beregnes etter salg, av avlønningsform som det er populært å kalle for «royalty». I forskriftenes avskrift II er bestemt at de nye regler første gang skal gjelde for 1979. Når det gjelder virksomhet i forbindelse med innspilling av grammofonplater er der i overligningsnemndas tidligere kjennelse av 2. mars 1977 henvist til rundskriv nr. 8/avd. I (Utv. 68 686). I nytt rundskriv nr. 30/avd. I av 16. juni 1977 (Utv. 1977 463 flg.) er henvisningen til den tidligere uttalelse av 20. mars 1967 som er nevnt i rundskriv nr. 8 ikke gjentatt. Derimot er der henvist til det rundskriv som ble sendt ut etter Høyesteretts avgjørelse i «Hybodommen» rundskriv nr. 26 av 20. august 1975, Utv. 75 614 flg. Det avgjørende for om arbeidsgiveravgift skal svares vil være om vedkommende kunstner (sanger eller musiker) er å anse som selvstendig næringsdrivende. Dette var også tilfelle tidligere. Det nye er at oppfatningen av hva som skal til for at næringsvirksomhet skal sies å foreligge, er endret. Det avgjørende vil derfor som før være om mottakeren kan sies å være selvstendig næringsdrivende. Om kunstnerens vederlag beregnes i forhold til antall solgte grammofonplater («Royalty») eller på annen måte vil ikke være avgjørende. Inntil 1979 var reglene således de samme for forfattere og musikere m.v. Det avgjørende var om der forelå selvstendig næringsvirksomhet eller ikke. Med virkning fra 1979 er reglene for forfattere og oversettere endret slik at ved avlønningsformen «royalty» skal inntekten regnes som næringsinntekt uten hensyn til om forfatteren eller oversetteren driver denne virksomhet som næring. De samme regler er ikke innført når det gjelder innspilling av grammofonplater. Dessuten gjelder de nye regler først fra 1. januar 1979 og nærværende sak refererer seg til inntekter opptjent i 1976-78. Når det fra selskapets side påberopes at der ikke foreligger innberetningsplikt, henviser overligningsnemnda til Sk. nr. 38/1979 hvor det under punkt 1, 3 uttales: «Etter skt. §65 nr. 1 bokstav e, foreligger det plikt til å sende lønnsoppgave for honorarer eller annen godtgjørelse som er utbetalt opphavsmann til åndsverk.» Selskapet kan derfor ikke få medhold i sin påstand om at avgiftsplikt ikke foreligger fordi det ikke foreligger innberetningsplikt.» - - - Retten skal bemerke: Saksøkeren har prinsipalt gjort gjeldende at godtgjørelsen i form av royaltis ikke går inn under bestemmelsene i skatteloven §65 om oppgaveplikt til ligningsvesenet. Den aktuelle bestemmelse er her skatteloven §65a som omtaler lønn, pensjon og annen godtgjørelse for utført arbeid. Det er neppe grunn til å tolke arbeidsbegrepet så snevert at en virksomhet av det slag det her er spørsmål om ikke må ansees som arbeid. Artisten frembringer sang eller musikk eller begge deler som tas opp på plater eller lydbånd. Dette gjøres med sikte på økonomisk vinning. Det er vedkommende plateselskap som mottar ytelsen ved at selskapet står for opptaket. At selskapet i enkeltstående tilfelle overtar et ferdig produkt som artisten på forhånd har innspilt, gjør ikke noen særlig endring i helhetssynet. Det er selskapet som vanligvis står for det vesentlige arbeid ved innspillingen, foretar markedsføringen og som for øvrig står for den økonomiske satsingen. Det gjør heller ikke noen vesentlig endring i dette bilde at artistens navn brukes og at han også kan medvirke ved markedsføringen. Arbeidsgiveravgift skal etter folketrygdloven §16-3 betales av det beløp arbeidsgiveren plikter å innberette for arbeid eller oppdrag i og utenfor tjenesteforhold. Oppdrag som ledd i selvstendig næringsvirksomhet faller utenfor og ligningsmyndigheten har gitt uttrykk for at de aktuelle oppgaver ikke omfatter næringsdrivende. Det foreligger ikke for retten konkrete opplysninger om hvilke inntekter som i tilfelle skulle oppfattes som næringsinntekter. Det er vist til Skattedirektoratets melding Sk. nr. 38/1979 hvor det er fastsatt at honorar til forfatter og oversetter skal regnes som næringsinntekt når vederlaget er fastsatt etter salg (royalty). De fleste forfattere vil da bli ansett som næringsdrivende, idet royalty er den vanligste vederlagsform til forfattere. Disse regler er fastsatt med hjemmel i folketrygdloven §6-4, sjette ledd og §16-3, femte ledd. Disse bestemmelser gir Kongen hjemmel til å fastsette hva som skal regnes som avgiftspliktig ytelse, jfr. for øvrig kgl. res. av 12. august 1966. Denne fastsettelse av avgiftsplikt for visse ytelser til forfattere kan ikke ansees som en fortolkning av bestemmelsene i folketrygdloven §16-3 som kan anvendes på andre grupper. Riktignok opptjenes godtgjørelse (royalty) på noenlunde samme måte, men dette kan alene ikke være tilstrekkelig til å utvide anvendelsesområdet til å omfatte andre grupper. Heller ikke kan det være grunnlag for å anvende bestemmelsene analogisk. Ligningsmyndighetene måtte i tilfelle treffe positive bestemmelser om dette. Som utgangspunkt legges etter dette til grunn at godtgjørelsen som utbetales artistene er innberetningspliktige etter skatteloven §65a og at arbeidsgiveravgift blir å beregne etter folketrygdloven §16-3. Etter denne bestemmelse er det gjort unntak for arbeid eller oppdrag som er utført som ledd i selvstendig næringsvirksomhet. Som nevnt er det ikke gitt opplysninger i konkrete tilfelle til bedømmelse av dette. - - - Av lagmannsrettens dom (lagdommerne H. Byrkjeland, Jørgen Wilberg og tilkalt dommer, byrettsdommer Hans Holen): - - - Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og tiltrer i det vesentlige også byrettens begrunnelse. Videre bemerkes: Spørsmålet om artistens godtgjørelse går inn under skatteloven §65 første ledd, litra a, som vederlag «for utført arbeid», må vurderes med utgangspunkt i bestemmelsene i den fremlagte standardkontrakt om artistens og plateselskapets rettigheter og plikter. Etter kontrakten pkt. 1 plikter artisten «å medvirke ved selskapets lydopptak» av et nærmere angitt repertoar, og til uten særskilt godtgjørelse å gjenta sine prestasjoner inntil selskapet er tilfreds med opptaket. Selskapet får etter pkt. 3 enerett til den økonomiske utnyttelse av artistens prestasjon, og etter pkt. 5 rett til å benytte hans navn og fotografi til salgsfremmende tiltak. Pkt. 2 og 4 legger bånd på artistens adgang til å inngå innspillingskontrakter med andre selskaper i framtiden. §6 gir artisten rett til vederlag i form av royalty av hver solgt plate. Det sentrale i kontrakten er artistens sangprestasjon. Artistens forarbeid og mulige økonomiske belastning i den anledning - herunder til eventuell demonstrasjonskassett - må ses som en nødvendig innsats for å kvalifisere seg til en slik sangprestasjon plateselskapet er interessert i, og finner tilfredsstillende, jfr. kontraktens pkt. 1 i.f. Kontrakten omhandler ikke forarbeidet eller godtgjørelse for det. Heller ikke gjelder kontrakten mulig etterfølgende innsats fra artistens side i forbindelse med markedsføringen, ut over bruk av navn og foto. Lagmannsretten kan i likhet med byretten ikke se at artistens ytelse er av en slik spesiell art at den ikke kan anses som en arbeidsytelse mot vederlag. Selv om han faktisk skulle ha innflytelse på repertoarvalget, har han ikke etter kontrakten krav på dette. Selve utformingen av sangprestasjonen - den kunstneriske fremføring - beror nødvendigvis på artisten, men dette utelukker ikke at ytelsen er oppfyllelse av en forpliktelse i et arbeidsforhold. Kontrakten gir ikke artisten en slik selvstendig stilling at hans innsats av den grunn skulle falle utenfor rammen for arbeidsoppdrag. Kontrakten og gjennomføringen av den viser tvertimot at selskapet har den avgjørende myndighet i forbindelse med platefremstillingen, og det er også selskapet som i det alt vesentlige står for den økonomiske risiko. At artistens vederlag er direkte knyttet til platesalget, er en betalingsform som i prinsippet også forekommer ellers i arbeidslivet, jfr. kommunens anførsel, og kan i seg selv ikke lede til at det er tale om godtgjørelse utenom arbeidsforhold. Lagmannsretten finner at det ikke kan bli tale om å henføre artistgodtgjørelsen under noen av de alternative godtgjørelsesformer som plateselskapet har vist til - godtgjørelse for salg, vederlag for deltakelse i næringsvirksomhet, eventuelt som stille interessent, eller for en immateriell rett. Det kan pekes på enkelte likhetspunkter f.eks. med lisensavgift, men etter kontrakten og praktiseringen av den må artistens godtgjørelse anses som vederlag for utført arbeid for plateselskapet. Plateselskapet har subsidiært anført at artistgodtgjørelsen ikke skal gi grunnlag for arbeidsgiveravgift fordi artistens innsats er utført som ledd i selvstendig næringsvirksomhet, jfr. unntaksregelen i folketrygdloven §16-3 første ledd annet punktum. Slik saken er opplyst kan lagmannsretten imidlertid ikke finne grunnlag for generelt å slå fast at plateartistene er selvstendig næringsdrivende. Selskapet har vist til at artistene får sitt vederlag fastsatt etter salg «(royalty)» og at denne betalingsform for forfatternes vedkommende medfører at de anses som næringsdrivende. Lagmannsretten finner som byretten at betalingsformen ikke er avgjørende, og at det for forfatternes vedkommende er tale om forskrifter gitt med hjemmel i folketrygdloven §6-4 siste ledd og §16-3 femte ledd. En lignende generell løsning for plateartistens vedkommende lar seg ikke utlede ved lovfortolkning, men må i tilfelle fastsettes ved nærmere regler av skattemyndighetene. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
