Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Kst. dommer Backer: Saken gjelder fastleggelsen av eiendomsgrensen mellom Gautefall, gnr. 44 bnr. 2 i Drangedal, og Fiskevann sameiet - et område som ligger i sameie mellom flere bruk under Vrålstad, gnr. 45 i Drangedal - på en strekning like øst for herredsgrensen mot Nissedal. I grensegangssak mellom de nevnte eiendommer avsa Grenland jordskifterett 17. juni 1981 dom med slik domsslutning: «Grensa mellom Gautefall, gnr. 44, bnr. 2 på sørsida og Vrålstad, gnr. 45, bnr. 1, 7, 6, 8 og 9 på motsett side vert på den omtvista strekningen fastsett å gå frå «Røysa ved bekken oppå brottet» og etter røysgangen frå 1884 fram til varden på Jørunskårheia og herfrå til Treungengrensa etter Hommes kart frå 1947.» Jordskifterettens grensefastsettelse faller i det vesentlige sammen med den grensepåstand som var nedlagt av Vrålstad-brukenes eiere. Eieren av gnr. 44 bnr. 2, Kittil Gautefall, påanket jordskifterettens dom til Agder lagmannsrett, som 4. juli 1983 avsa dom med slik domsslutning: «1. Grenland jordskifteretts dom av 17. juni 1981 stadfestes. 2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.» Lagmannsrettens dom er av Kittil Gautefall påanket videre til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Sakens faktiske omstendigheter og partenes anførsler for jordskifteretten og lagmannsretten fremgår av disse retters domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er partene og tre vitner avhørt ved bevisopptak for Kragerø herredsrett. Det er skjedd den endring i partsforholdet at et av Vrålstad-brukene, gnr. 45 bnr. 1, er overtatt av Steinar Vrålstad, som har forklart seg som part, mens den tidligere eier, Knut St. Vrålstad, er avhørt som vitne. For øvrig har de samme parter og vitner forklart seg som for jordskifteretten og lagmannsretten. Et nytt vitne, Aasulv E. Vrålstad, har avgitt en skriftlig erklæring. I alt vesentlig foreligger saken i samme skikkelse som for de tidligere retter. På samme måte som for disse er partenes anførsler og påstander knyttet til en kartskisse, hvor Kittil Gautefalls påstandslinje går fra en røys i herredsgrensen mot Nissedal, betegnet pkt. A, til «røys ved bekk oppå bråtet», betegnet pkt. B. Ankemotpartenes påstandslinje - som faller sammen med den som er beskrevet i jordskifterettens dom - tar utgangspunkt fra et sted noe lenger syd i herredsgrensen, betegnet pkt. D, og går gjennom varden på Jørundskårheia, betegnet pkt. C, og derfra til pkt. B. Den ankende part, Kittil Gautefall, har i det vesentlige anført: Lagmannsretten har avgjort grensetvisten på et grunnlag som ingen av partene har påberopt seg. I 1805 ble det solgt en heislått fra Gautefall til Vrålstad. Denne ble i 1853 frasolgt og videresolgt. Den eies nå av Gunstein Homme. Jordskifteretten kom til at grensen mellom partenes eiendommer på strekningen pkt. D-C følger nordgrensen for denne heislåtten, slik den er inntegnet på en kartskisse som H. G. Homme laget i 1947. Videre avsa jordskifteretten 17. juni 1981 - samme dag som den avgjorde grensetvisten - dom i forholdet mellom Gautefall og Homme, hvoretter Gautefall har grunneiendomsretten i heislåtten, og Homme bare bruksrett til slått og det som står i samband med slåtten. Denne dommen er rettskraftig. Lagmannsretten bygger derimot på at det var selve grunneiendomsretten til heislåtten som ble overdratt i 1805, og at partene var enige om at dokumentet fra 1805 gjaldt det omtvistede område. Det siste, som ville innebære at linjen pkt. D-C utgjør sydgrensen for heislåtten, beror på en misforståelse. Det første står i strid med den rettskraftige dommen i saken mellom Gautefall og Homme, som lagmannsretten ikke omtaler. Hvis lagmannsrettens dom - som stadfester jordskifterettens dom - likevel skulle være riktig, må det eventuelt være med den begrunnelse som jordskifteretten gir. Jordskifteretten bygger foruten på Hommes kart av 1947 på tolkingen av flere uklare dokumenter. Derimot bygger den ikke på merker i terrenget. Det finnes ingen røyser i linjen pkt. D-C. Heller ikke finnes det noen røyser i ankemotpartenes påstandslinje for jordskifteretten, som gikk fra en knekk i herredsgrensen litt syd for pkt. D til pkt. C. Den ankende parts påstandslinje fra pkt. A til pkt. B er derimot markert med hva lagmannsretten betegner som «store og lett kjennelige røyser». Lagmannsretten, som i motsetning til jordskifteretten foretok befaring av hele denne strekningen, konkluderer med at grensen mellom partenes eiendommer før 1805 sannsynligvis fulgte linjen pkt. A-B. Til fordel for dette kan også anføres at linjen pkt. A-B utgjør en rettlinjet forlengelse av grensen lenger øst, og at det er vanlig med rettlinjede eiendomsgrenser i Drangedal. Også jordskifteretten festet seg ved at en røys i en myr på strekningen pkt. A-B, nær pkt. B lå godt i retning til den lange grensestrekning østfra, og uttalte at dette talte til fordel for Gautefalls grensepåstand. Den ankende part mener at man etter dette som utgangspunkt kan bygge på at linjen pkt. A-B utgjorde grensen mellom partenes eiendommer da Gautefall overdrog heislåtten til Vrålstad i 1805. Overdragelsen omfattet bare retten til slått og det som står i samband med slåtten. Gautefall er innforstått med at Vrålstad-brukene har slik bruksrett i det omtvistede område syd for linjen, som Homme ikke gjør krav på. Men grunneiendomsretten tilhører Gautefall. Etter den ankende parts oppfatning forrykker ikke de påberopte dokumenter dette utgangspunkt. I 1843 delte to Vrålstad-brødre gården og gårdens andel i Fiskevann sameiet mellom seg. Skylddelingsforretningen, som ikke omfattet den heislåtten som ble overdratt i 1805, regner opp noen slåtter i Fiskevann sameiet. Det bestrides at noen av disse ligger syd for linjen pkt. A-B. I 1884 ble det inngått forlik om at grensen mellom Gautefall og eiere av Fiskevann sameiet skulle fastsettes ved voldgift. I denne forbindelse ble det som partene er enige om utgjør strekningen pkt. C-B, oppgått og merket. Delingsforretningen uttaler om denne strekningen at grensen bare deler mellom myrslått og havnegang. Dette viser etter den ankende parts mening at det bare var grensen mot en bruksrett som ble fastslått. H. G. Hommes kartskisse fra 1947 er laget på et forholdsvis sent tidspunkt, og man har ingen opplysninger om hvilke forutsetninger som han hadde for å gjøre seg opp en mening om utstrekningen av det område som han var bruksberettiget til. Den ankende part har nedlagt slik påstand: «1. Den omtvistede del av grensen mellom eiendommen Gautefall, gnr. 44, bnr. 2, og Fiskevann-sameiget, tilhørende Vrålstadeiendommene, gnr. 45, bnr. 1, 6, 7, 8 og 9, alle i Drangedal kommune, går etter de av Agder lagmannsrett omtalte «store lett kjennelige røyser» fra pkt. A, (røys i herredsgrensen mot Nissedal) i rett linje til pkt. B, (røys ved bekk oppå bråtet). 2. Ankemotparten dømmes til å betale saksomkostninger til Kittil Gautefall for lagmannsrett og Høyesterett.» Ankemotpartene, Erling, Olav, Elling og Steinar Vrålstad, har i det vesentlige anført: Ankemotpartene er enige i at lagmannsrettens begrunnelse for den avsagte dom ikke er holdbar, men mener at det var riktig å stadfeste jordskifterettens dom ut fra den begrunnelse som jordskifteretten selv gav. Partene er enige om at den heislått som ble overdratt til Vrålstad i 1805, ble videresolgt i 1853. Det er da et vesentlig bevismoment hvordan rettighetshaverne selv har sett på spørsmålet om nordgrensen for det området som slåtteretten omfatter. Skylddelingen mellom de to Vrålstad-brødrene i 1843 nevner blant slåttene i Fiskevann sameiet blant annet slåtten ved «de store Kjenner», som åpenbart er identisk med «Dei store tjørnane» syd for linjen pkt. A-B. Forliket og voldgiftssaken i 1884 var foranlediget av at det var foretatt hugst i grenseområdet mellom Fiskevann sameiet og Gautefall. På strekningen pkt. C-B var det overhode ikke skog, og voldgiftsretten hadde ikke noen foranledning til å gå opp denne grensen hvis ikke det var en eiendomsgrense. At man refererte til myrslått og havnegang, kan henge sammen med at det bare var denne bruk som var aktuell i dette område. Det fremgår av protokollen for en utskiftning av gården Gautefall i 1889-1890 at man den gang oppfattet det slik at grensen mellom Vrålstad-oppsitterne og Gautefall-oppsitterne var avgjort ved voldgifts- og delingsforretningen i 1884. Ankemotpartene har nedlagt slik påstand: «1. Lagmannsrettens dom stadfestes. 2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og for Høyesterett.» Jeg er kommet til et annet resultat enn jordskifteretten og lagmannsretten og skal bemerke: Saken gjelder spørsmålet om eiendomsretten til grunnen i et fjellområde på ca 1000 dekar, der det for jordskifteretten er erkjent at ankemotpartene under enhver omstendighet har rett til slått og beite i området. Partene er enige om at begrunnelsen for lagmannsrettens dom ikke er holdbar. De er enige om at den nåværende eiendomsgrense mellom Gautefall og Fiskevann sameiet faller sammen med nordgrensen for den heislått som i 1805 ble solgt fra Gautefall til Vrålstad, og dette legger jeg da til grunn. Ingen av partene i denne sak har hevdet at det den gang ble overdratt en eiendomsrett. Ved Grenland jordskifteretts rettskraftige dom av 17. juni 1981 i forholdet mellom Kittil Gautefall og Gunnstein Homme er det fastslått at det bare ble overdratt en bruksrett til slått og det som står i samband med slåtten. Det avgjørende for spørsmålet om lagmannsrettens dom - som stadfester jordskifterettens dom - kan opprettholdes, blir etter dette om jordskifterettens dom er riktig, særlig ut fra sin egen begrunnelse. Jordskifteretten bygger først og fremst på en kartskisse som er laget av H. G. Homme i 1947, og som viser at nordgrensen for det område der han mener å ha rettigheter, går fra pkt. D til pkt. C på den skisse der partenes påstandslinjer er angitt. Tvisteområdet ligger nord for denne grense, mellom Hommes område og Gautefalls påstandslinje fra pkt. A til pkt. B. Et slikt mellomområde passer mindre godt med at partene er enige om at den heislått som ble overdratt til Vrålstad i 1805 grenset til Fiskevann sameiet, og at denne heislått ble videresolgt i 1853. Jeg er enig i at dette er et moment som taler i favør av ankemotpartenes standpunkt. Men det kan etter min oppfatning ikke ses bort fra at det i løpet av den lange tid som har gått siden salget av heislåtten fra Gautefall, kan ha oppstått en usikkerhet om slåtterettens utstrekning. Homme og hans rettsforgjengere kan ha brukt et mindre areal enn de hadde rett til. Og selv om meningen i 1853 i og for seg var å videreselge hele heislåtten, kan man fra Vrålstadsiden fortsatt ha utnyttet den nordligste delen, muligens på grunn av oppstått uvisshet om den gamle eiendomsgrense. For min del finner jeg større grunn til å legge vekt på den meget grundige oppmerking av linjen pkt. A-B med røyser, som neppe kan angi noe annet enn en eiendomsgrense. Jeg er enig med lagmannsretten i at man her sannsynligvis har å gjøre med eiendomsgrensen mellom Gautefall og Fiskevannsameiet fra før 1805. Det er lite trolig at en slåttegrense ville bli trukket opp på denne måten. Jeg legger da særlig vekt på at oppmerkingen er rettlinjet og i forlengelsen av grensen lenger øst. Jeg peker også på at jordskifteretten har uttalt at det i Drangedal er vanlig at grensen mellom forskjellige gårdsnumre går rett over lange strekninger. Ankemotpartene har søkt støtte for sin oppfatning av grensespørsmålet i forskjellige dokumenter. Etter min oppfatning er det begrenset hva man kan slutte av disse. Jeg er enig med ankemotpartene i at det som står i skylddelingsforretningen fra 1843 om «de store Kjenner», trekker i retning av deres oppfatning. Men avgjørende behøver dette ikke å være, da det kan være flere tolkingsmuligheter, blant annet at man ved skylddelingen ikke i detalj har hatt klart for seg hvor eiendomsgrensen gikk ettersom slåtteretten iallfall tilhørte Vrålstad. Når det gjelder voldgiftsavgjørelsen av 1884, er jeg enig med Gautefall i hans tolking. Etter at linjen pkt. C-B var gått opp, uttales det i delingsforretningen: «Foran beskrevne Delelinie fra Udgangspunktet og hertil deler kun imellom Myrslaat og Havnegang.» Noen tilsvarende uttalelse fremkom ikke etter at grensen øst for punkt B var gått opp. Denne eiendomsgrense er ikke omtvistet. Delelinjen fra pkt. C til pkt. B gjaldt riktignok en fjellstrekning hvor den vesentlige utnyttelse må antas å ha vært slått og beite. Dersom man i 1884 hadde ment å fastsette en eiendomsgrense, er det like fullt vanskelig å forstå hvorfor man fant grunn til å understreke at linjen bare delte mellom slått og beite. Den forklaring som er antydet av jordskifteretten, har etter det opplyste lite for seg. Den naturlige forståelse må etter min mening være at man har ment det som er skrevet, det vil si at slått og beite er delt på denne strekning og ikke noe mer. Noe lenger ute i delingsforretningen opplyses for øvrig at ingen hadde kjent til de steinrøyser som Kittil Olsen Gautefall påviste «mellom Myrslaat og Havnegang». Jeg nevner også at når det i delingsforretningen om røysen i pkt. B står at den er delemerke «i Fiskevands gamle Hovedgrændselinie», trekker det i retning av Gautefalls påstandslinje. I forbindelse med utskiftningsforretning 1889-1890 over gården Gautefall er det med hensyn til grensen blant annet vist til voldgifts- og delingsforretningen av 1884. Videre uttales at grensens endestrekning mot Treungen anneks, det vil si kommunegrensen mot Nissedal, «til sommeren bliver at supplere med et par mærker». I Vrålstads påstandslinje fra pkt. C, hvor det ligger en røys, til pkt. D er det imidlertid ikke påvist en eneste røys, ikke engang i grensens endepunkt mot Nissedal. Dette taler i seg selv imot å anse denne linje som eiendomsgrense. Langs Gautefalls påstandslinje A-B finnes, som allerede nevnt, en rekke tydelige røyser. Sakens øvrige dokumenter gir etter min mening liten veiledning for løsningen av disse spørsmål. Jeg er etter dette kommet til at den ankende parts grensepåstand må tas til følge. Saken har budt på atskillig tvil, og jeg finner at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for lagmannsretten eller Høyesterett. Jeg stemmer for denne dom: 1. Den omtvistede del av grensen mellom eiendommen Gautefall, gnr. 44, bnr. 2, og Fiskevann sameiet, tilhørende Vrålstadeiendommene, gnr. 45, bnr. 1, 6, 7, 8 og 9, alle i Drangedal kommune, går rettlinjet i fortsettelse av grensen østfra, fra omforenet «røys ved bekk oppå bråtet», kalt pkt. B, i rett linje etter påviste røyser til omforenet røys i herredsgrensen mot Nissedal, kalt pkt. A. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Dommer Bugge: Jeg er kommet til samme resultat i grensetvisten som jordskifteretten og lagmannsretten. Når det gjelder lagmannsrettens begrunnelse for resultatet, er jeg riktignok enig med førstvoterende. Det kan ikke bygges på at det ved salget av slåtteheien fra Erich O. Gautefald til et av Vrålstad-brukene i 1805 fant sted en overdragelse av eiendomsretten til tvisteområdet. Etter min mening følger resultatet av det øvrige skriftlige materiale som er fremlagt i saken, og jeg trekker i det vesentlige de samme slutninger av dette som jordskifteretten har gjort. Det sentrale dokument er her forliket av 4. august 1884. Av protokollen som da ble oppsatt, fremgår - slik jeg leser den - at eiere av Fiskevann sameiet på den ene side, og eieren av Gautefall på den annen side, hadde inngått forlik for forlikskommisjonen for Drangedals tinglag om å la eiendomsgrensen på blant annet den nå omtvistede strekning fastsettes ved voldgift. Bakgrunnen var at det var oppstått tvil om hvor grensen rettelig skulle gå, og tvist om tømmerhugsten i grenseområdet. Voldgiftsmennene fikk i oppdrag «efterat have seet de beviser og paahørt de vidneforklaringer og paastande enhver af partene maatte have at fremføre at oppgaa og opdejlde de ovenomhandlede grændselinjer, ligesom ogsaa at afgjøre hvorvidt nogen av partene har overtraadt delelinjerne ved foretagen hugst . . .». Ved befaringen 8.-11. september 1884 tok voldgiftsmennene utgangspunkt i en steinrøys «paa højeste Braatet af Hestehejene» - som partene er enige om er pkt. C på kartskissen - og gikk opp, beskrev og merkesatte grensen frem til et gammelt delemerke, som partene likeledes er enige om er pkt. B. Voldgiftsmennene slutter med å erklære at «Den her opdeilede og Beskrevne Grændselinie bliver for Fremtiden at befølge for enhver af Partene». I 1889-1890 ble det foretatt en utskiftning over Gautefall. Av forretningens pkt. 11 fremgår at man 23. oktober 1889 skulle foreta befaring av Gautefalls nabogrense «mod Vraalstads Fiskevandstrækning», og i den anledning er følgende protokollert: «Af Vraalstads eiere var i dag kun Halvor Olsen tilstede, men det bemærkes at saavel samtlige Vraalstadsopsiddere som Gautefalds do. under samlingen den 15de mai sidstl. havde opgivet grændsen at være afgjort ved en voldgifts- og delingsforretning af september 1884 og ved samme leilighed tilstrækkelig forsyent med delemærker og fullstændig beskrevet, saa at ingen tvetydighed denne grændse vedkommende var tilstede. Dette viste seg ogsaa i dag at være tilfeldet, . . .» Jeg er oppmerksom på at det i protokollen for voldgiftsavgjørelsen i 1884 er anført at den beskrevne grenselinje fra pkt. C til pkt. B «deler kun imellem Myrslaat og Havnegang». Men denne uttalelse oppfatter jeg på samme måte som ankemotpartene, slik at det på denne strekning, som i det vesentlige er snaufjell, var slått og beite som var de aktuelle eierbeføyelser. Den fratar etter min oppfatning ikke grensen dens karakter av eiendomsgrense. Forliket i 1884 - som både Gautefall og Vrålstadbrukene var parter i - forstår jeg altså slik at det da ble bindende fastsatt at eiendomsgrensen på en del av den omtvistede strekning skal gå slik jordskifteretten har trukket den, fra pkt. C til pkt. B på kartskissen. Dette ble av partene i forliket på ny bekreftet ved skylddelingen i 1889-1890. Dette blir for meg avgjørende, selv om jeg er enig med førstvoterende i at den ankende parts grensepåstand i det ytre har gode grunner for seg. Det er riktig som førstvoterende nevner at eiendomsgrensen fra pkt. C videre vestover til kommunegrensen mot Nissedal - den gang Treungen anneks - ikke ble oppgått og merket i 1884 og 1889. Men det kan skyldes at det ennå var usikkerhet om hvor kommunegrensen gikk. Jordskifteretten har her valgt å trekke grensen slik den er avsatt på H. G. Hommes kart fra 1947, til pkt. D på kartskissen. Ankemotpartene har godtatt denne grense, og jeg har ikke grunnlag for å trekke den på noen annen måte. Jeg tilføyer at skylddelingsforretningen i 1843 mellom Vrålstad-brødrene etter min mening gir støtte for at Fiskevann sameiet hadde eiendomsrett i tvisteområdet. Det heter her om delingen av slåttene at slåtten blant annet «ved de store Kjenner» skal tillegges det ene av de utskilte bruk. Dette slåtteareal må som ankemotpartene har fremholdt, utvilsomt ligge syd for Gautefalls påstandslinje. Jeg vil etter dette stemme for at lagmannsrettens dom stadfestes. Når det gjelder saksomkostningene, er jeg enig med førstvoterende. Dommer Philipson: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Bugge. Dommer Sinding-Larsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, kst. dommer Backer. Dommer Schweigaard Selmer: Likeså. Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon. Av jordskifterettens dom (jordskiftedommer Alv Vik med jordskiftemenn): - - - Jordskifteretten sine merknader: Alle dei framlagde dokumenta peikar etter retten si meining i retning av at Vrålstad sin Fiskevatnstrekning har gått like langt i retning mot Gautefall som slåtte- og beiteretten. I 1805 og 1853 snakkar dei om ei slåttehei som går i grense med Fiskevatnstykket. Retten meiner at nordgrensa for denne slåtteheia er nokso godt fastsett ved Hommes kartriss og den forklaringa om praktisert slått som Gunnstein Homme har gitt. Det er rimeleg at det er dei som har utøvd bruken her som har best greia på kvar grensa går. Voldgifta frå 1884 må ein tyda som at varden på Jørundskårheia er eit hjørnepunkt for Hommes slåttehei, og vidare går det klart fram av både voldgiftsoppdraget og voldgiftsretten sin konklusjon at det er eigedomsgrensa mellom Vrålstad og Gautefall det er snakk om. Det at det står at grensa er «kun imellem Myrslaat og Havnegang» meiner retten må ha samanheng med at det på Vrålstadsida er sameige, og at dei som representerte frå Vrålstad ikkje hadde heile herredømet over sameiga. Opphavet til tvisten i 1884 var at det var hogge over grensa på ein eller fleire stader. Uten at retten har fått greie på kvarhen det var hogge over, kan det ogso tyda på at det var ei eigedomsgrense dei ville ha fastsett i 1884. Ogso utskiftingen på Gautefall i 1889/90 tyder på det same. Det kan godt høva med Hommes kart at grensa er skriven sopass langt forbi Rapstølknatten, men her gir forretningen frå 1890 - åleine - lita rettleiing om det eksakte endepunktet. Det har vorte hevda at det burde vore grenserøyser i delestrekningen frå Jørundskårheia og til Diplemyrdeilda eller til «Dei store tjennane» ifall dette var ei eigedomsgrense. Retten kan godt vera einig i dette, men det at det var nødvendig med avmerking frå Jørundskårheia og til «Røysa ved bekken oppå brottet» kan tyda på at det var dårleg med grensemerker mellom Fiskevatn og Gautefall. Mellom Vrålstad og Gautefall har det vorte ordna opp i dette, men for Slåtteheia har det ikkje vorte gjort noko. Her visste nok Homme om kva for slåtter han hadde, og dermed var det ikkje trong for å avmerka eigedomsgrensa her. Det som talar for Gautefall's grensepåstand er den tydelege røysa som vart påvist i ei myr litt ovanfor «Røysa ved bekken», og at denne ligg toleg godt i retningen for den lange grensetrekningen mellom 2 gardsnummer som ein har austanfrå Bjorvatn og langt aust for det og. Det er vanleg i Drangedal at ei grense mellom ulike gardsnummer går toleg rett over lange strekningar. Jordskifteretten har funne at ein i dette høvet må leggja mest vekt på det som går fram av dei framlagde dokumenta. Jordskifteretten meiner at Vrålstad's påstandspunkt i Treungengrensa er lite underbygd og retten meiner at grensa bør fastsetjast å gå frå varden på Jørundskårheia over sørenden av den midtre av «Dei store tjennane» slik som Hommes kartriss viser. Det har vist seg under arbeidet med denne tvisten at det ogso er tvist mellom Kittil Gautefall og Gunnstein Homme om eigedomsforholdet for den slåtteheia som Gunnstein Homme har på sørsida av Fiskevatnsameiga. Gunnstein Homme har bedt om at dette grunneigedomsspørsmålet vart avgjort av jordskifteretten (framlegg nr. 3) i samband med denne saka. Dette vil jordskifteretten koma tilbake til, men førebels er det uklart kven som har grunneigedomsretten på sørsida av den her fastsette grensa mot Vrålstad på strekningen på Jørundskårheia og fram til Treungengrensa. Gunnstein Hommes slåtthei er ikkje særskilt skyldsett, og er formelt ikkje utskild frå Gautefall, gnr. 44, bnr. 2. I slutningen for denne domen vil ein difor føra opp denne eigedomen som tilstøytande på sørsida av grensa. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
