Rediger Høyesterett: Rt-1988-359

Fritekst:

Bergen byrett avsa 4. mai 1987 dom med slik domsslutning: "Vilkårene for å frita A, født xx.xx.1963, for militærtjeneste etter §1 i lov av 19. mars 1965 er ikke til stede." Dommen er rettskraftig. 20. juli 1987 fremsatte A begjæring om gjenopptagelse til Bergen byrett. Bergen byrett avsa 6. oktober 1987 kjennelse med slik slutning: "Begjæring om gjenopptakelse av sak A 627/86 avvises." A påkjærte byrettens kjennelse til Gulating lagmannsrett, som forkastet kjæremålet ved kjennelse av 28. desember 1987. Lagmannsretten utformet ny konklusjon med slik ordlyd: "Begjæring om gjenopptagelse forkastes." A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet angis å gjelde lagmannsrettens lovtolkning. A viser til at lov om fritaking for militærtjeneste har en egen gjenopptagelsesregel i §7. Av lagmannsrettens premisser fremgår det bare at spørsmålet om gjenopptagelse er vurdert etter tvistemålsloven §407 nr 6. Begjæringen synes overhodet ikke vurdert i forhold til særbestemmelsen i lov om fritaking for militærtjeneste, som etter den kjærende parts oppfatning gir en særlig hjemmel for å kreve gjenopptagelse. Mens tvistemålsloven §407 nr 6 forutsetter at det må påberopes et nytt bevis eller en ny kjensgjerning som forelå på domstidspunktet (jf [[Rt-1973-242]]), er det etter lov om fritaking for militærtjeneste §7 annet ledd tilstrekkelig at det påberopes omstendigheter som er oppstått etter at saken er rettskraftig avgjort. Den kjærende part har påberopt seg at hans reaksjon på møtet med det militære ved fremmøte til førstegangstjenesten, som har gjort det helt klart for ham at han ikke er i stand til å avtjene ordinær førstegangstjeneste, er en slik ny omstendighet som ikke forelå på domstidspunktet. Lagmannsretten har derfor tatt feil når den har forkastet gjenopptagelsesbegjæringen på grunnlag av tvistemålsloven §407 nr 6. Dette må være tilstrekkelig til at lagmannsrettens kjennelse må oppheves og saken hjemvises. A viser dessuten til at lov om fritaking for militærtjeneste inneholder et sett av særlige prosessuelle regler. Grunnen til dette må være at lovgiver har funnet det påkrevet for å sikre den tjenestepliktige en mest mulig grundig og betryggende saksbehandling. Den kjærende part anfører at dette indikerer at tvistemålsloven vilkår for gjenopptagelse ikke fullt ut skal gjelde. Dette forutsetter at domstolene er noe mer liberale enn ved ordinære tvistemål, og det hevdes at tolkningen av tvistemålsloven §407 nr 6 er uriktig når lagmannsretten ikke har tatt hensyn til dette. Også på dette grunnlag må lagmannsrettens avgjørelse oppheves og saken hjemvises. Den kjærende part bemerker også at den hensiktsmessige fremgangsmåte synes å være - som anført i kjæremålet til lagmannsretten - at det gis adgang til muntlig forhandling om gjenopptagelsesspørsmålet med avhør av feltpresten ved FDI 3/IR3, som er oppgitt som vitne. Hvis også det videre kjæremål forkastes, blir konsekvensen at den kjærende part ikke engang får prøvet for retten om selve vilkårene foreligger. Innkallelse til tjeneste vil kunne få fatale følger, idet den kjærende part utelukker å kunne utføre sin militære tjenesteplikt. Domfellelse etter militær straffelov vil dermed bli resultatet. Den kjærende part har nedlagt slik påstand: "Gulating lagmannsretts kjennelse av den 28. desember 1987 i sak nr. 140/1987 oppheves." Staten v/politimesteren i Bergen har i tilsvar vist til de anførsler som er gjort gjeldende for byretten og lagmannsretten. Kjæremålsmotparten har nedlagt slik påstand: "Lagmannsrettens kjennelse stadfestes." Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke: Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og utvalgets kompetanse er begrenset ved bestemmelsene i tvistemålsloven §404. Det som hevdes i kjæremålet til utvalget er at lagmannsretten har tatt feil ved sin tolking av gjenopptakelsesreglene i militærnektersaker. Det hevdes videre at bestemmelsen om gjenopptakelse i lov om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner av 19. mars 1965 nr 3 §7 annet ledd overhodet ikke synes å være vurdert av lagmannsretten. Høyesteretts kjæremålsutvalg er enstemmig kommet til at kjæremålet må forkastes. Lagmannsretten uttaler: "A påberoper seg ikke at han har en annen overbevisning eller annen fundamentering for sin overbevisning enn den han hadde da byretten avsa sin dom. Han anfører kun at han møtte en ny situasjon som han ikke klarte å beherske. Dette er en ny omstendighet som påberopes som ikke åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse, jfr. tvistemålsloven §407 nr. 6. Lagmannsretten finner videre at den anførte omstendighet åpenbart er utilstrekkelig til å begrunne gjenopptagelse, hvorfor begjæringen forkastes, jfr. tvistemålsloven §412 første ledd, annet punktum." Som det fremgår, har lagmannsretten vurdert den påberopte nye omstendighet, men har ikke funnet det åpenbart at denne omstendighet måtte ha ført til en annen avgjørelse. Lagmannsretten har riktignok bare vist til tvistemålsloven §407 nr 6, men det fremgår av begrunnelsen at lagmannsretten også må ha hatt for øye bestemmelsen i §7 annet ledd i lov om fritaking for militærtjeneste av 19. mars 1965 nr 3, som det for øvrig var vist til i kjæremålet til lagmannsretten. I forarbeidene til lov om fritaking for militærtjeneste uttales bl a i tilknytning til §7 annet ledd, jf Ot prp nr 42 for 1962-63 side 32: "§7, annet ledd medfører imidlertid en endring i forhold til tvistemålsloven bestemmelser at for det første gjelder ikke 5-årsfristen i tvistemålsloven §408, og for det annet kan gjenopptaking begrunnes også med forhold som er oppstått etter at saken ble avgjort ved rettskraftig dom. Men henvisningen til tvistemålsloven medfører at i samsvar med reglene i kap. 27 vil ikke ethvert forhold som først er oppstått etter rettskraftig dom, i seg selv være nok til å begrunne gjenopptaking. Det må kreves at forholdet (alene eller i forbindelse med det som tidligere er framført) åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse, jfr. tvistemålsloven §407 nr. 6." Utvalget kan etter dette ikke se at lagmannsretten har oversett bestemmelsen i militærnekterloven §7 annet ledd eller at den har tolket tvistemålsloven §407 nr 6 sammenholdt med nevnte §7 annet ledd uriktig. Lagmannsrettens konkrete lovanvendelse er utvalget avskåret fra å overprøve. Slutning: Kjæremålet forkastes. [[Kategori:Høyesterett]]

Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt