Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Holmøy: Saken gjelder spørsmålet om ankemotpartene, som har gårder i Reppen og Geilosgrend i Skjåk kommune, har beiterett for sine eiendommer i hele Leir- og Bøverdalen statsallmenning som ligger i Lom kommune. Lom og Skjåk var inntil 1864 en kommune. Ved delingen ble gårdene i Reppen og Geilosgrend liggende i Skjåk, med unntak av de østligste i Geilosgrend - Nesgårdene - som ble liggende i Lom. De 22 gårder saken gjelder, har alle seter på Neto i Leir- og Bøverdalen statsallmenning. At de har en aktuell seterrett, også etter den driftsform som i dag praktiseres, er ikke bestridt. Den foreliggende tvist kan føres tilbake til 1978, da Lom fjellstyre nektet gårdbrukere fra Skjåk som hadde seter på Neto, fiskerett i allmenningen som innenbygdsboende. Fiskerett var da bare krevet i Bøvra og Leira som naturlig kunne anses å høre under Netosetrenes bruksområde. Ved stevning av 10. januar 1983 reiste 23 av setereierne sak mot Lom fjellstyre ved NordGudbrandsdal herredsrett. For herredsretten la de prinsipalt ned påstand om at de for sine eiendommer hadde rett til allmenningsbruk i hele Leir- og Bøverdalen statsallmenning, herunder rett til beite, jakt og fiske. Saken omfattet ikke retten til hogst, idet tvisten for så vidt hadde fått sin løsning ved et forlik av 22. november 1982 mellom setereierne og allmenningsstyret. Allmenningsstyret anerkjente her "at setereierne, som eiere av gårdene med rett til allmenningsbruk i Leir- og Bøverdalen statsallmenning, har rett til hogst av ved til setrenes behov". Nord-Gudbrandsdal herredsrett, som var satt med to sakkyndige meddommere, avsa 18. oktober 1984 dom med slik domsslutning: "1. Saksøkte blir frifunnen. 2. Kvar av partane ber sine eigne saksomkostningar." Dommen er avsagt under dissens, idet en av meddommerne fant at saksøkerne fra gammel tid hadde utøvet en beiterett, også utenfor Netoseter, og at de måtte ha full allmenningsrett. Flertallet forutsatte i sine premisser at de hadde en fiskerett begrenset til det område der de hadde utøvet beiterett, i området rundt Netoseter. Dette hadde imidlertid ikke fått uttrykk i domsslutningen. Herredsrettens dom ble påanket til Eidsivating lagmannsrett av 22 av de 23 setereierne. For to av gårdene var det skjedd et skifte i partsforholdet etter herredsrettens dom. Lagmannsretten, som også var satt med to sakkyndige meddommere, avsa 3. oktober 1986 dom med slik domsslutning: "1. De ankende parter, Reidar Risheim m.fl., er for sine eiendommer i Reppen og Geilosgrend berettiget til beite i Leir- og Bøverdalen statsalmenning og til seter på Netoseter med rett til fiske ved Netoseter. For øvrig frifinnes Lom fjellstyre. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for herredsretten eller for lagmannsretten." Lom fjellstyre har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett for så vidt angår beiteretten. Den ankende part aksepterer at ankemotpartene har rett til seter på Neto, og at denne rett også innebærer rett til beite innen det område som fra gammel tid kan anses som Netosetrenes naturlige havneområde. Det som bestrides, er retten til beite utenfor dette område, i hele Leir- og Bøverdalen statsallmenning. Anken gjelder både bevisvurderingen og rettsanvendelsen. Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter vises til domsgrunnene. Til bruk for Høyesterett har i alt 12 vitner og fire parter forklart seg ved bevisopptak. Av vitnene er 10 nye for Høyesterett. Det er også fremlagt en del nye dokumenter som jeg i noen utstrekning kommer tilbake til. Den ankende part, Lom fjellstyre, har for Høyesterett i det vesentlige gjort gjeldende: Opplysninger så langt tilbake vi kan komme, viser at Skjåk har vært et eget bygdelag, atskilt fra bygdelagene i Lom, og at det har vært særskilte allmenninger for Skjåk og Lom. Om bygdelagsinndelingen i eldre tid vises blant annet til Rentekammerets skatteliste av 1604 over gårder i det daværende Lom prestegjeld, som også omfattet Skjåk eller Nordherred. Dette dokument er nytt for Høyesterett. Annet kildemateriale viser at Skjåk har vært et eget bygdesamfunn og et eget prestegjeld eller anneks helt tilbake til middelalderen, se Gerhard Schøning: "Reise gjennem en del af Norge", side 49-53 og O. Rygh: "Norske Gaardnavne", side 73-75. "Lerdalen almenning" er første gang nevnt i matrikkelen av 1723. Den grensebeskrivelse som der er gitt, omfattet bare skogområdet. Allmenningsbegrepet omfattet imidlertid også på den tid høyfjellet. Det vises for øvrig til de eldre grensebeskrivelser som er gjengitt i Høyfjellskommisjonens kjennelse av 1935 for 15. og en del av 13. felt. Lerdalen og Skjåk allmenninger ble solgt av Kongen i 1726, ved særskilt auksjon for hver av dem. Mens salget for Lerdalen allmenning ble erklært ugyldig, ble Skjåk allmenning solgt tilbake til bøndene i Skjåk. I en ansøkning fra 1731 til Kongen fra en del bønder i Skjåk omtaler de denne allmenning som sin allmenning fra eldgammel tid. Ansøkningen er blant annet undertegnet av eieren av en av de gårder som hadde seter på Neto. Det er ingen opplysninger om at noen fra Skjåk var med i klagen over salget av Lerdalen allmenning. Allmenningsretten går tilbake til vår eldste rett og har vært en av grunnpilarene i vårt bygdesamfunn. I bygdene Lom og Skjåk kan man med stor sikkerhet si at man i kjent historisk tid har hatt å gjøre med selvstendige allmenninger som tillå egne bygdelag. Det er ikke omtvistet at ankemotpartene har full allmenningsrett i Skjåk bygdeallmenning. Det vil ikke være i samsvar med rettspraksis om man i et tilfelle som dette legger til grunn at de to allmenninger, på den tid ankemotpartenes rettsforgjengere tok opp seter på Neto, var en del av en større kongeallmenning. Når man i praksis har bygget på at rettigheter er etablert i en tidligere felles allmenning, har man hatt spesielle holdepunkter for dette, se [[Rt-1923-268]] (Gausdal) og [[Rt-1963-451]] (Øvre Folldal-Dovre). I Trøndelag har man hatt en egen utvikling, se [[Rt-1952-51]] (Ogndal). Det er heller ikke noe grunnlag for at gårdene i Geilosgrend og Reppen utgjorde egne bygdelag. Det allmenningsrettslige bygdelag dekker etter den ankende parts mening en enhet som også har hatt forvaltningsmessig betydning. Å bruke bygdelagsbegrepet utover dette, er misvisende. Etter den ankende parts syn var forholdet at det var de enkelte gårder som etablerte seg med seter på Neto. At disse gårder utgjorde noe bygdelag, motsies også av de opplysninger som foreligger om at flere av gårdene i Reppen og Geilosgrend aldri har hatt seter på Neto, og at en rekke av de gårder som ifølge matrikkelen av 1668 hadde seter på Neto, senere har gitt opp seter der og fått seter i Skjåk. Det var behovet for seter som lå til grunn for at enkelte gårder tok opp seter på Neto. Hvor de slo seg ned, var bestemt av atkomst til gården og vilkårene for seterdrift. Det var seteren som var det prinsipale. Det er ikke noe bevis for at de som tok opp seter på Neto, hadde en eldgammel rett til beite i området. Når de tok opp seter i fremmed allmenning, fikk de rett til det beite som falt inn under seterens naturlige havneområde. Både forarbeidene til fjelloven, den alminnelige rettsoppfatning, teori og rettspraksis støtter det syn at når seter tas opp i fremmed allmenning, blir rettighetene begrenset til den seterrett som er utøvet. At seterretten i dette tilfelle skulle gi grunnlag for en alminnelig allmenningsrett, er heller ikke lagt til grunn i forhold til andre beføyelser - rett til skog, fiske og jakt. Om oppfatningen av Skjåk-bøndenes rettigheter viser den ankende part for øvrig til protokollen fra en skyldsettingsforretning av 1780 for en rydningsplass innen allmenningen. Protester fra Skjåk-bøndene ble her avvist av fogden fordi de var inntrengere i området, idet de hadde sin egen allmenning i Skjåk. Det er videre vist til at da Skjåk ble utskilt som eget prestegjeld i 1863, ble det forutsatt at Skjåk ikke hadde noen interesser felles med hovedsognet Lom, bortsett fra at enkelte gårder hadde seter på Neto. For en rett til beite i hele Leir- og Bøverdalen statsallmenning må det kreves bevis for beite i alders tid i hele området. Strengt tatt skulle bevis kreves for hver enkelt gård, men dette spørsmål er det ikke grunn til å sette på spissen, idet heller ikke bruken samlet sett kan tilfredsstille beviskravet. Lagmannsretten har stillet altfor små krav til beviset, både når det gjelder tid og omfang av bruken. En vesentlig del av den bruk som lagmannsretten har lagt vekt på, kan overhodet ikke gi grunnlag for noen beiterett. Dette gjelder driftefebeite, og også løsfebeite som i det vesentlige må ha skjedd mot betaling. Det kan heller ikke være riktig å legge vekt på de opplysninger om beite som ble gitt i den såkalte Sognefjellssaken, som var en tvist mellom Lom og Luster om rettigheter for Lom til en beitestrekning i grenseområdet mellom Lom og Luster. Ved bevisvurderingen må man ha for øye at i gammel tid måtte dyrene beite under tilsyn på grunn av rovdyrplagen. Også de topografiske forhold i området var til hinder for at dyrene kunne trekke over større strekninger. Utenfor setrenes havneområder var det beite i de felles havnestrekninger, med organisert beite, som har hatt betydning. Det har nok vært fremmed fe her, men det er ikke noe bevis for at gårder med seter på Neto har brukt disse områder. Herredstyrets og fjellstyrets protokoller viser at man dels ikke har godtatt at utenbygdsboende bruker områdene, dels at man har krevet betaling. Hvis det hadde vært beitet fra Skjåk-gårdene i større utstrekning, måtte det foreligget opplysninger om dette. Etter den ankende parts mening kan det ikke ha betydning for saken at de tre Nesgårdene øst i Geilosgrend som har seter på Neto, er anerkjent som allmenningsberettiget. Nesgårdene er i skattelistene fra 1604 oppført under Skjåk (Nordherred), men i matrikkelen av 1668 under Lom herredsogn. Her har det altså skjedd en utvikling. Hvilke rettigheter disse gårder har, kan for øvrig ikke ha noe med denne sak å gjøre. Lom fjellstyre har nedlagt slik påstand: "1. Ankemotpartene Reidar Risheim m.fl. kjennes for sine eiendommer berettiget til seter på Netoseter med rett til fiske ved Netoseter. Forøvrig frifinnes Lom fjellstyre. 2. Lom fjellstyre tilkjennes saksomkostninger for alle retter, innbefattet renter av saksomkostningene for herredsretten og lagmannsretten." Ankemotpartene, Reidar Risheim m.fl., hevder at lagmannsretten er kommet til riktig resultat for så vidt angår sakens realitet, men at den har bygget på uriktig rettsanvendelse når den har krevet utøvelse av beite i store deler av allmenningen. For øvrig har de i det vesentlige gjort gjeldende: Ankemotpartene har alle en aktuell seterrett. Spørsmålet om de gårder som har nedlagt sin seter, har tapt allmenningsretten, ligger utenfor denne sak. Man kan ikke for beiterettens vedkommende trekke noen konsekvens av de ordninger som er kommet i stand for andre allmenningsbeføyelser. Når det gjelder retten til skog, er ankemotpartene i det forlik som er inngått, likestillet med de fleste andre bruksberettigede i allmenningen. Det er bare en grend som har rett til skog også til gårdens behov i Leir- og Bøverdalen statsallmenning. Det vises for øvrig til at allmenningsstyret i forliket har anerkjent ankemotpartene som allmenningsberettiget. - Rettighetene til jakt og fiske har ankemotpartene ikke ansett så betydningsfulle at de har villet påanke lagmannsrettens dom. Det kan ikke - slik den ankende part forutsetter - legges til grunn at det var atskilte allmenninger med forskjellige bygdelag for Lom og Skjåk da setrene ble etablert. Det rettslige utgangspunkt hevdes å være at gårdene fra Reppen og Geilosgrend etablerte seter i en uopptatt allmenningsstrekning, og at de derved har ervervet full allmenningsrett i hele det område som senere ble Leir- og Bøverdalen statsallmenning. Under henvisning til Høyfjellskommisjonens kjennelse av 1935 for 15. og en del av 13. felt pekes det på at i matrikkelen av 1723 er "Lerdalen" beskrevet som en allmenning som bare omfattet skogstrekningen vest for Leir- og Bøverdalen. Den første grensebeskrivelse som også omfattet fjellstrekningene, er fra 1738. Man har ingen tidligere kilder som viser at området ved Neto hørte til en bestemt allmenning. At bønder fra Reppen og Geilosgrend kunne slå seg ned der, viser i seg selv at de må ha hatt lov til det. De eldste opplysninger om setrene finner vi i matrikkelen av 1668. Disse setre ble tatt opp i et sentralt område av Bøverdalen, antakelig som de første. Neto er den første seter man kommer til etter den øverste gård i dalen. Med sine 20 setre var Neto allerede i 1668 det største seterlag i området. Den ankende parts anførsler om bygdelagstilknytning er i realiteten bygget på at Reppen og Geilosgrend hørte til Skjåk for så vidt angår administrativ tilhørighet. Dette er imidlertid ikke relevant for allmenningsretten. Om de administrative inndelinger da setrene ble tatt opp, vet vi for øvrig lite. I middelalderen har Reppen og Geilosgrend vært oppfattet som egne grender, se Ivar Kleiven: "Gamal bondekultur i Gudbrandsdalen - Lom og Skjåk", side 15-16 og 210. Skattelisten av 1604 har ikke noe med allmenningsretten å gjøre. Listen viser for øvrig at det ikke var noe felles bygdelag for Lom. Utenom Skjåk er her oppgitt fire bygdelag. Heller ikke i dag utgjør Lom noe felles bygdelag i allmenningsrettslig forstand. Rettighetsforholdene innen allmenningene i Lom har vært omstridt. Det gjelder også for Leir- og Bøverdalen statsallmenning. Allmenningsrettslig er et bygdelag en gruppe gårder som har allmenningsrett i en allmenning. Dette beror på bruksforholdene i gammel tid. I alminnelighet vil et allmenningsrettslig bygdelag dekke et geografisk og/eller administrativt fellesskap, men dette er ikke alltid tilfelle. Reppen og Geilosgrend må imidlertid tilfredsstille kravene til bygdelag også etter de ankende parters forutsetninger. Til anførselen om at flere av gårdene i Reppen og Geilosgrend aldri har hatt seter på Neto, opplyses at dette gjelder bruk som er fraskilt. At noen forlot Neto og tok opp seter i Skjåk, skyldtes mangel på plass. Enkelte av Nesgårdene, som hører til samme bygdelag som ankemotpartenes gårder, tok opp seter ved Bøverkinnhalsen. At de kunne flytte til et annet område i allmenningen, bekrefter at de hadde alminnelig allmenningsrett. Det bestrides at skjåkværinger som tok opp seter på Neto i gammel tid, har vært ansett som inntrengere i allmenningen. Man har tvert imot eksempler som viser at de ble beskyttet mot inntrengere. Det vises i denne forbindelse til et forlik av 1757 og til en dom av 1769. I den skyldsettingsforretning av 1780 som den ankende part har påberopt, sto bønder fra Skjåk sammen med bønder fra Lom for å hindre at det nye bruk skulle gripe inn i deres rett til skog. Protesten førte frem idet det nye bruk fikk begrensete rettigheter til skog. Dette er det vesentlige ved denne forretning. Fogdens anførsler spesielt mot bøndene fra Skjåk må sees på bakgrunn av at denne var interessert i å skaffe et nytt skattegrunnlag. Ankemotpartene viser videre til opplysninger i en allmenningsbeskrivelse fra 1800-1801, utarbeidet av M.S. Lyng, om at fem av de syv gårder som hadde engesletter i allmenningen, var ankemotpartenes rettsforgjengere. Dette viser at de var etablert i allmenningen. - Ifølge Gudbrandsdalskommisjonens innberetning, trykt i 1884, tilkommer bruksretten til skogen setereierne. Seterbrukene på Neto er her nevnt på linje med de andre. Av de 90 seterbruk i området som kommisjonen regner opp, tilhørte 34 gårder i Reppen og Geilosgrend. De forhold i forbindelse med delingen av prestegjeldet som den ankende part har påberopt, har etter ankemotpartenes mening ingen interesse i saken. Den rett som ankemotpartene har i Leir- og Bøverdalen statsallmenning, bygger på allmenningsrettslig grunnlag. Det er da ikke dekkende å tale om "rettigheter i fremmed almenning". Når det tales om begrensninger i rettigheter i fremmed allmenning, er det forutsatt at det gjelder rettigheter som bygger på et særskilt rettsgrunnlag, f.eks. overdragelse, se f.eks. Fjelllovkomiteens innstilling av 1916 55-56. Ankemotpartenes rett til beite kan ikke sees som avledet av seterretten, blant annet med den konsekvens at beiteretten faller bort hvis seterretten faller i det fri, se nå fjelloven av 1975 §21. Rett til seter forutsetter rett til beite, se Fjellovkomiteens innstilling av 1916 112 i kommentarene til §24 og den någjeldende fjelloven §18. Det er en allmenningsrettslig grunnregel at allmenningsretten ikke er begrenset, verken med hensyn til innhold eller utstrekning, hvis det ikke er særskilt grunnlag for det. At bruken faktisk har vært begrenset, avhengig av beliggenhet og atkomst m.v., medfører ikke tilsvarende rettslige begrensninger. Den eksklusive rådighet som retten til seterområdet representerer, står på dette punkt i en særstilling. Dette får ikke betydning for allmenningsretten for øvrig. En geografisk begrensning av en beiterett som bygger på allmenningsrettslig grunnlag, ville være en rettslig nyskapning. I dette tilfelle har ankemotpartene tatt opp seter og brukt allmenningen på samme måte som andre, med den forskjell at bruken fra deres side har vært den dominerende. Skal de stilles i en annen stilling enn allmenningsberettigede fra Lom, må det påvises et rettslig relevant grunnlag for dette. Det vises spesielt til at Nesgårdene, som også ligger i Geilosgrend, er anerkjent som fullt allmenningsberettiget. Kommunedelingen kan imidlertid ikke ha noen allmennrettslig betydning. Det er uten betydning at ankemotpartene har allmenningsrett i Skjåk bygdeallmenning. Det er ikke noe til hinder for at en gård eller grend har allmenningsrett i flere allmenninger. Den faktiske situasjon er at gårdene i Reppen og Geilosgrend har holdt seg til Leir- og Bøverdalen statsallmenning når det gjelder seter og beite. Beiteområdene i Skjåk er opptatt. Subsidiært - for det tilfelle at retten til beite gjøres avhengig av faktisk bruk - gjør ankemotpartene gjeldende at lagmannsrettens bevisvurdering er riktig. Det har av ankemotpartenes gårder vært beitet langt utover det område som den ankende part mener er setrenes naturlige havneområde. Den ankende part har for øvrig i vesentlig grad endret oppfatningen med hensyn til utstrekningen av dette område. Selv med den videre avgrensning som nå hevdes, er området ikke tilstrekkelig til å dekke behovet. Det kan ikke kreves bevis for beite i alders tid for hver enkelt av gårdene. Ytterligere subsidiært gjøres gjeldende at beiteretten kan bygges på særskilt rettsgrunnlag. Derved faller den utenfor fjelloven område, jfr. §1 fjerde ledd. Et særskilt rettsgrunnlag må være konsekvensen av den ankende parts syn, idet en allmenningsrett må omfatte hele området. En særrett kan bygges på alders tids bruk. Det vil i tilfelle bli spørsmål om en særrett både for området rundt Neto og andre steder i allmenningen, og også i Luster hvor bønder i Lom har fått anerkjent rettigheter. Ankemotpartene har nedlagt slik påstand: "1. Lagmannsrettens dom stadfestes. 2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for alle retter, innbefattet renter av saksomkostningene for herredsretten og lagmannsretten." Jeg er kommet til at anken må tas til følge. Et vesentlig utgangspunkt ved vurderingen av denne sak er at ankemotpartenes rett til seter på Neto, må anses som en allmenningsrett, og ikke en særrett for enkelte gårder. Dette synes heller ikke å ha vært omtvistet i saken. Seterretten omfatter også rett til beite i det område som kan anses som setrenes naturlige havneområde. Saken gjelder således rett til beite utenfor dette område. Prinsipalt krever ankemotpartene rett til beite i hele Leirog Bøverdalen statsallmenning i kraft av en allmenningsrett. Den praktiske betydning av dette spørsmål synes først og fremst å være at en slik beiterett ikke vil være avhengig av at seterretten opprettholdes, jfr, fjelloven §22, og videre at ankemotpartene med hjemmel i en beiterett muligens kan kreve å delta i det organiserte beite i de felleshavner som det finnes enkelte av i allmenningen. Disse spørsmål går jeg ikke inn på. At ankemotpartene på allmenningsrettslig grunnlag har en seterrett, kan etter min mening ikke i seg selv lede til den slutning at de også har en beiterett utover setrenes havneområde. Det er etter det opplyste meget alminnelig at en gård har seterrett i en allmenning og en allmenningsrett knyttet til seteren, men allmenningsrett for øvrig i en annen allmenning. Karakteren og utstrekningen av et bygdelags rettigheter i en allmenning må avgjøres konkret, på grunnlag av forholdene i den enkelte sak. Jeg viser om disse spørsmål til den generelle utredning i vedlegg 2 til Stortingsmelding nr 19 for 1958 om "Almenningsspørsmål i Trøndelag", særlig side 12 første spalte og side 15 der det blant annet pekes på at den historiske og bruksmessige utvikling vil være av betydning. Det er fra ankemotpartenes side blant annet fremholdt at rett til seter forutsetter rett til beite i allmenningen, se den någjeldende fjelloven §18 første ledd. Man kan imidlertid ikke på et slikt grunnlag utelukke at allmenningsrettigheter på grunn av den historiske og bruksmessige utvikling er begrenset til rett til seter og rettigheter knyttet til denne. Ved vurderingen av om ankemotpartene har en beiterett, uavhengig av seterretten, legger jeg etter forholdene ingen vekt på de ordninger som er kommet i stand for annen bruksutøvelse - rett til skog og til jakt og fiske. Jeg innskrenker meg her til å vise til ankemotpartenes anførsler på dette punkt. Jeg legger til grunn at en beiterett på allmenningsrettslig grunnlag i tilfelle vil omfatte hele allmenningen, og ikke være begrenset til de områder der det faktisk har vært beitet. En beiterett begrenset til en geografisk del av allmenningen vil ikke kunne bygges på allmenningsrettslig grunnlag. En slik rett vil i tilfelle være en særrett, som her må bygges på alders tids bruk. Dette spørsmål kommer jeg tilbake til. Fra den ankende parts side er det en hovedanførsel at det fra eldgammel tid har vært atskilte allmenninger for Lom og Skjåk, og at disse allmenninger hørte til forskjellige bygdelag. I den forbindelse er hevdet at Reppen og Geilosgrend ikke var egne bygdelag, men deler av Skjåk bygdelag. Av disse forhold trekkes den slutning at etableringen av setre på Neto fant sted i en fremmed allmenning. Mot dette hevder ankemotpartene at setrene er eldre enn allmenningsinndelingen. De har sin opprinnelse i en tid da man i disse områder hadde en felles kongeallmenning. Hvis man forutsetter at gårdene fra Reppen og Geilosgrend tok opp seter i fremmed allmenning, kan det etter min mening reises spørsmål om de overhodet kan ha ervervet noen allmenningsrett her. Alternativet er en særrett bygget på alders tids bruk. Heller ikke den ankende part vil imidlertid trekke denne konsekvens av sitt syn, iallfall ikke for seterretten. Også når man forutsetter at ankemotpartenes rettigheter har et allmenningsrettslig grunnlag, har det imidlertid stor betydning for innholdet av rettighetene om de i sin tid etablerte seg i fremmed allmenning. Jeg finner for mitt vedkommende at dette er så usikkert at jeg ikke vil bygge på noe bestemt standpunkt her. Jeg nevner i denne forbindelse først at bygdelagsbegrepet alene etter min mening gir liten veiledning ved vurderingen av dette spørsmål. Det er antatt at allmenningsrett ikke nødvendigvis er knyttet til bygdelag i betydningen av en geografisk eller administrativ enhet. Det er rettslig heller ikke noe til hinder for at gårdene i Reppen og Geilosgrend i relasjon til allmenningsrett i Skjåk bygdeallmenning anses å høre under et mer omfattende bygdelag for Skjåk, men at de i forhold til allmenningsrett i Leir- og Bøverdalen statsallmenning er egne bygdelag, eventuelt sammen med andre gårder i Lom. Det er ikke noe til hinder for at en gård eller en grend har allmenningsrett i flere allmenninger. Et annet spørsmål er om det ved den konkrete vurdering av innholdet av en allmenningsrett kan få betydning om de berettigede også har rettigheter i en annen allmenning. At Lom og Skjåk tidligere har tilhørt samme administrative enhet - samme prestegjeld og senere også samme kommune - har ingen betydning for allmenningsretten. Jeg er enig med den ankende part i at det må legges til grunn at Skjåk (Nordherredsmarken) allmenning og "Lerdalen" allmenning - senere Leir- og Bøverdalen statsallmenning -, omtrent med de grenser de i dag har, kan føres tilbake til meget gammel tid. Allmenningene er nevnt i matrikkelen av 1723, men det må antas at de er vesentlig eldre. Også etableringen av setrene på Neto skjedde imidlertid i meget gammel tid. Seterretten er nevnt i matrikkelen fra 1668, men må være eldre, trolig betydelig eldre. At en så betydelig setergrend faktisk ble etablert, er etter min mening i seg selv et forhold som taler mot at etableringen fant sted i en fremmed allmenning. Dette spesielle forhold gjør at jeg finner det vanskelig å bygge på en presumsjon for at allmenningsinndelingen i disse bygder er eldre enn setrene. Jeg nevner at jeg heller ikke finner noen veiledning i tidligere rettssaker der man har bygget på at det i eldre tid har vært en større allmenning som så er blitt delt. I de saker som har vært for Høyesterett, har man kunnet bygge på mer konkrete opplysninger om utviklingen. De opplysninger som foreligger fra forskjellige rettslige forretninger m.v. om oppfatningen av setereiernes rettigheter, går i forskjellig retning, og går heller ikke langt tilbake i tid. De gir derfor etter min mening ingen veiledning i denne sak. Jeg tilføyer, nærmest for fullstendighets skyld, at også rettighetsforholdene til allmenningene i det nåværende Lom har vært omtvistet. Det er i Lom flere allmenninger, med forskjellige allmenningsberettigede. For en av allmenningene - Finndalen statsallmenning - ble det antatt at gårdbrukere i en grend i Lom ikke hadde beiterett. For denne allmenning er det forutsatt at allmenningsretten tilkommer en grend i Skjåk, Hovstrandi, se [[Rt-1981-1282]]. Løsningen bygget på en konkret vurdering av bruken i gammel tid. Jeg legger for øvrig ikke noen vekt på de her nevnte forhold i denne sak, da det må antas på det rene at Leir- og Bøverdalen statsallmenning klart markerer seg som en allmenning for visse bygdelag i Lom, når det ses bort fra de rettigheter som ankemotpartene har. Det må etter min mening legges til grunn at de gårder fra Reppen og Geilosgrend som etablerte seg med setre på Neto, tok området i bruk slik forholdene ga mulighet for det. Det må antas at beite i det vesentlige fant sted i området rundt setrene. En del beiting har det nok også vært utenfor dette område, men jeg mener det må legges til grunn at dette beite ikke har hatt noe vesentlig omfang. Jeg tilføyer at ved vurderingen av allmenningsrettens innhold, er det beitebruken i eldre tid som har betydning. Driftefebeite som lagmannsretten nevner, kan ikke gi grunnlag for noe rettserverv. Ankemotpartene har fremholdt at deres rettsforgjengere brukte området på samme måte som setereiere fra Lom, og at det må kreves et rettslig relevant grunnlag for at ankemotpartene ikke skal ha samme allmenningsrett. I denne sammenheng er spesielt vist til de Nesgårder som har seter på Neto. Disse gårder ligger i Geilosgrend, men ligger etter kommunedelingen i 1864 i Lom kommune, og er anerkjent som allmenningsberettiget i Leir- og Bøverdalen statsallmenning blant annet for så vidt angår rett til beite. Faktisk er det den forskjell at setereierne fra Skjåk har full allmenningsrett for sine gårder i Skjåk bygdeallmenning. Selv om dette forhold ikke utelukker at de kan ha full allmenningsrett også i en annen allmenning, må det etter min mening likevel være et relevant moment ved den konkrete vurdering av hvor omfattende deres allmenningsrett her er. Jeg finner det for min del lite naturlig at ankemotpartene i utgangspunktet også har ervervet full allmenningsrett i den tilgrensende allmenning, i det vesentlige på det grunnlag at de her har ervervet en seterrett. Jeg finner at de heller ikke har ervervet en alminnelig beiterett. Ved vurderingen av om de har ervervet en alminnelig beiterett på allmenningsrettslig grunnlag, mener jeg at det også bør legges vekt på at de i eldre tid bare i liten utstrekning kan antas å ha brukt områdene utenfor setrenes havneområde til beite. Ankemotpartene har fremholdt at de med hensyn til seter og beite har holdt seg til Leir- og Bøverdalen statsallmenning. Når det gjelder beiteretten, som her er omtvistet, viser jeg til hva jeg allerede har sagt om beitebruken i eldre tid. Ankemotpartene har videre opplyst at de ikke har noen beitemuligheter i Skjåk-allmenningen, da beiteområdene her er opptatt. Dette forhold har etter min mening ikke noen betydning ved den rettslige vurdering. Jeg tilføyer at det heller ikke har vært noen bevisførsel av betydning på dette punkt. Jeg er etter dette kommet til at ankemotpartenes allmenningsrett i Leir- og Bøverdalen statsallmenning ikke kan omfatte en beiterett utover det som følger av seterretten. Jeg finner at ankemotpartene heller ikke har noen særrett til beite. En slik særrett måtte som jeg tidligere har nevnt, bygges på alders tids bruk, og retten måtte begrenses til de områder som har vært brukt til beite. Etter min vurdering av omfanget av beite utenfor setrenes havnemråde, kan det ikke være grunnlag for en slik særrett. Da spørsmålet om ankemotpartene har beiterett på allmenningsrettslig grunnlag har vært tvilsomt, finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen retter, jfr. tvistemålsloven §172 annet ledd og §180 annet ledd. Jeg stemmer for denne dom: 1. Ankemotpartene Reidar Risheim m.fl. kjennes for sine eiendommer berettiget til seter på Netoseter med rett til fiske ved Netoseter. For øvrig frifinnes Lom fjellstyre. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen retter. Dommer Sinding-Larsen: Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten. Jeg legger ikke samme vekt som førstvoterende på at ankemotpartene også har allmenningsrett i Skjåk bygdeallmenning. I den generelle fremstilling av allmenningsrettslige spørsmål som er gitt i vedlegg 2 til St.meld. nr 19 for 1958 om allmenningsspørsmål i Trøndelag, er det på side 12 gitt en kort karakteristikk av allmenningsforholdene i Gudbrandsdalen, som jeg finner grunn til å gjengi: "I Gudbrandsdalskommisjonens innberetning etter kommisjonens arbeide i Gudbrandsdalen i årene 1874-1882 vil man finne en samlet fremstilling over hvilke gårder som er berettiget i de forskjellige almenninger. På grunnlag av kommisjonens innberetning må man kunne si at her i Gudbrandsdalen faller praktisk talt ingen steder kretsen av de gårder kommisjonen anså bruksberettiget i de forskjellige almenninger sammen med herredsinndelingen eller annen administrativ inndeling. Dels er det en begrenset krets av gårder i et herred som er ansett bruksberettiget, dels gårdkretser i flere herreder. Retten til de forskjellige former for bruk almenningen ga anledning til, falt ikke alltid sammen. Noen gårder kunne ha rett til skog, andre til beite eller til fiske osv." Leir- og Bøverdal statsallmenning er en av flere allmenninger i Lom kommune, og det er ikke alle bygdelag i kommunen som er bruksberettiget der. Alminnelig allmenningsrett - med unntak for hugstrett, som gårdene i Bøverdalen ovenfor Reppakleivene er alene om - har gårdene i Bøverdalen og Lom hovedsogn. Gårdene i Garmo - som er alene om allmenningsretten i Vårdalen statsallmenning - har etter det som er opplyst av den ankende part, en begrenset allmenningsrett til beite i felleshavner i Leir- og Bøverdalen statsallmenning. Gårdene i Liagrenda har på den annen side ingen rettigheter der. I tillegg til de rettighetene som bygdelag i Lom har, kommer så de rettigheter for gårdene i Geilosgrend og Reppen i Skjåk, hvis omfang er omtvistet i nærværende sak. Geilosgrend ligger inntil den nåværende grense mellom Lom og Skjåk. I Lom på den andre siden av grensen ligger Nesgårdene som også har setre på Neto. Reppen ligger på nordsiden av Ottavassdraget og grenser mot Hovstrand som strekker seg inn til grensen mot Lom. Gårdene i Hovstrand har setre og beiterett i Finndalen statsallmenning i Lom, jfr. [[Rt-1981-1282]], samtidig som de på samme måte som ankemotpartene er allmenningsberettiget i Skjåk bygdeallmenning. Forholdet er således at bygdelagene i Skjåks grenseområde mot Lom, både de som ligger nordenfor Ottavassdraget og de som ligger sønnenfor, har sine setre i Lom. Neto-setrene og Hovdestulen ligger i Bøverdalen som er det vestligste dalføre i allmenningen. De ligger nærmest den øverste faste bosetning i dalen. De første opplysninger om setrene er fra 1668, men etableringen av setrene må, som fremholdt av førstvoterende, antas å ligge lenger tilbake i tiden. Setrene tilhørte i 1668 stort sett samme gårder som nå. Det foreligger ikke opplysninger om at ankemotpartenes gårder noen gang har utnyttet beitene i Skjåk bygdeallmenning. Man har som nevnt, ikke sikre opplysninger når setrene på Neto ble tatt opp. Man vet heller ikke om Neto eller de andre setergrender lenger opp i dalen ble tatt opp først, men det at Neto ligger nærmest den faste bebyggelse, kan tale for at dette området var blant de første som ble tatt i bruk. Det er også ukjent i hvilken utstrekning og i tilfelle av hvem området er blitt utnyttet før setrene ble tatt opp. Både Leir- og Bøverdalen og Skjåk allmenning, den gang Nordherreds allmenning, tilhørte Kongen da setrene ble tatt opp. Det var ennå ikke skjedd noe salg av allmenninger, og de var ikke matrikulert. Det er heller ikke opplysninger om bruken som kan gi grunnlag for å bygge på at det den gang dreide seg om to adskilte allmenninger med hver sine bygdelag som bruksberettigede. Det kan derfor ikke legges til grunn at gårdbrukere fra Reppen og Geilosgrend tok i bruk beiter og tok opp setre i et område hvor beiteretten allerede lå til et annet bygdelag. Vurderingen av hvilke rettigheter de har ervervet, må, slik jeg ser det, baseres på at de har tatt i bruk beitene og etablert setre på omtrent samme tid, samme måte og på samme grunnlag som gårdene i Bøverdalen og i Lom hovedsogn. Jeg finner at man da ikke kan se det slik at de primært har ervervet en seterrett, og at beiteretten er avledet av den og avhengig av den. Disse synsmåter ville ha vært begrunnet dersom de hadde etablert sine setre i et område hvor beiteretten allerede tillå andre bygdelag, men som det vil fremgå av det jeg alt har sagt, kan man ikke legge dette til grunn. Etter mitt syn må gårdene i Reppen og Geilosgrend ha ervervet beiterett i allmenningen på samme måte og i samme omfang som gårdene i Bøverdalen og Lom hovedsogn. Det kan ikke legges til grunn at de i nevneverdig utstrekning har utnyttet beitene i allmenningens østlige del i eldre tid. Det samme vil imidlertid antakelig være tilfelle også for gårdene i Bøverdalen. I og med at allmenningen i meget lang tid har vært en rettslig og bruksmessig enhet, må deres beiterett på samme måte som beiteretten for gårdene i Bøverdalen og hovedsognet gjelde hele allmenningen. Jeg kan ikke se at det kan være avgjørende for den geografiske utstrekning av beiteretten at det dreier seg om en rett som er begrenset til bruksutøvelse av en viss art. Jeg kan heller ikke se at det kan tillegges vekt om ankemotpartene har beiterett i Skjåk bygdeallmenning når det må legges til grunn at en slik rett aldri har vært utnyttet, og at gårdene i Geilosgrend og Reppen gjennom i alle fall 350 år har hatt sine sommerbeiter i Bøverdalen. Jeg stemmer etter dette for at lagmannsrettens dom stadfestes. Når det gjelder saksomkostningene, er jeg enig med førstvoterende. Dommer Langvand: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Sinding-Larsen. Dommer Halvorsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Holmøy. Dommer Michelsen: Jeg er kommet til samme reslutat som førstvoterende, dommer Holmøy, men har et annet syn enn de øvrige voterende på ett av de bevisspørsmål som oppstår i saken. Ankemotpartene har gjort gjeldende at deres rettsforgjengere tok opp setre på Neto i en opprinnelig stor Kongens allmenning, og således før det hadde funnet sted noen deling i Skjåk og Leir- og Bøverdalen allmenninger. Den ankende part har på sin side hevdet at det ikke er bevismessig grunnlag for å bygge på annet enn at setrene ble tatt opp etter at det eventuelt var skjedd en deling. Det er etter min oppfatning av stor rettslig betydning hvilket standpunkt man inntar til dette spørsmål, og mitt syn på dette avviker fra de øvrige voterendes. Jeg tar mitt utgangspunkt i den historiske og rettslige situasjon slik den nå utvilsomt har fortonet seg gjennom flere århundre. Man har to atskilte allmenninger hvor rettighetene tilligger forskjellige bygdelag. I Skjåk bygdeallmenning har eiendommer i denne bygden, og da også ankemotpartenes, allmenningsrettighetene, mens det med unntak for ankemotpartenes rettigheter er gårder i Lom som er berettiget i Lom og Bøverdalen allmenning. Ut fra det bilde som har avtegnet seg, må det sies at oppsittere i Geilosgrend og Reppen med setre på Neto har rettigheter i hva man kan betegne som fremmed allmenning. Det er ubestridt at disse oppsitterne på allmenningsrettslig grunnlag har rett til seter på Neto med havneområde. Dersom det kan legges til grunn at deres rettsforgjengere har tatt opp setre på Neto da det eksisterte en opprinnelig, en udelt Kongens allmenning, vil dette være et moment som trekker i retning av at de har beiterett i hele den nåværende Leir- og Bøverdalen allmenning. Man har i rettspraksis eksempler på at det har vært antatt at rettigheter har vært utøvet så langt tilbake i tiden som før en deling i flere, nå eksisterende allmenninger fant sted. Slik jeg forstår rettspraksis, har man inntatt dette standpunkt hvor det er funnet tilstrekkelig bevismessig belegg for at rettighetene har vært utnyttet på et slikt tidlig tidspunkt. Man kan ikke se bort fra at det i disse områdene kan ha eksistert en større Kongens allmenning som senere er blitt delt. Det foreligger dog ingen opplysninger om dette, og det er på det rene at de to allmenningene som i dag finnes, har vært selvstendige enheter fra meget gamle tider av. Som nevnt av førstvoterende, uttaler allmuen i Skjåk i brevet til Kongen av 1731 at Skjåk allmenning har tilligget deres bygdelag fra arilds tid. Det er etter min oppfatning også grunn til å anta at grensen mellom de to allmenningene har vært i alle fall så noenlunde på det rene opp gjennom tidene, og at den har gått der den er blitt trukket opp av Høyfjellskommisjonen. Det går et naturlig skille der med goldt høyfjell på begge sider av linjen. Man skal også merke seg at det fra Skjåks side ikke ble påstått noen rett på østsiden av denne grensen. Det må bygges på at oppsitterne i Geilosgrend og Reppen hadde tatt opp setre i Neto før 1668. Når det kan ha skjedd, vet man intet om. Det må dog fremheves at mens seterbruket i Norge sies å være fullt utbygd på overgangen mellom middelalder og nyere tid, har iallfall Landsloven av 1274 bestemmelser om allmenninger. Ut fra det jeg her har pekt på, kan jeg ikke se at det foreligger en rimelig sannsynlighetsovervekt for det standpunkt at disse setre skulle være tatt opp før en deling i to allmenninger fant sted. Jeg finner således å måtte bygge på at oppsittere fra Geilosgrend og Reppen med allmenningsrett i Skjåk bygdeallmenning har tatt opp setre i Leir- og Bøverdalen allmenning. Etter min oppfatning har rettspraksis for slike tilfeller vært tilbøyelig til å legge til grunn at det i det man kan kalle den annen allmenning, bare er ervervet begrensede allmenningsrettigheter. Det jeg her har fremholdt, taler for at ankemotpartene i Leirog Bøverdalen allmenning bare har en seterrett med tilliggende havneområde. Til dette knytter seg de betraktninger førstvoterende bygger på, og som jeg i det vesentlige kan slutte meg til. Ut fra en helhetsvurdering er jeg kommet til at anken må tas til følge. Jeg er enig i det førstvoterende har uttalt om saksomkostningsspørsmålet. Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom: 1. Ankemotpartene Reidar Risheim m.fl. kjennes for sine eiendommer berettiget til seter på Netoseter med rett til fiske ved Netoseter. For øvrig frifinnes Lom fjellstyre. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen retter. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
