Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
I søksmål reist av Eiendomsaksjeselskapet Vikingen og Eiendomsinstituttet A/S mot UNI Forsikring om vindikasjon av eiendommene Biskop Gunnerus gate 3, Skippergaten 46 (Hotell Viking)i Oslo og Kverndalen 10 (Hotel Ibsen) i Skien avsa Oslo byrett 17. mars 1989 kjennelse med slik slutning: "1. Sak 333/1988 avd. 24 avvises. 2. Eiendoms A/S Vikingen og Eiendomsinstituttet A/S under konkurs betaler i saksomkostninger til UNI Forsikring kr. 4.000.- firetusen - innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne stevning." Eiendomsaksjeselskapet Vikingen og Eiendomsinstituttet A/S med Hotell Viking A/S som hjelpeintervenient påkjærte ved felles kjæremålserklæring byrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett, som 29. mars 1989 avsa kjennelse med slik slutning: "1. Oslo byretts kjennelse av 17. mars 1989 stadfestes, dog slik at Eiendoms Vikingen A/S og Eiendomsinstituttet A/S ved advokat Torgny Hanisch betaler in solidum 7.000 - syvtusen - kroner til UNI Forsikring. 2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Eiendoms Vikingen A/S og Eiendomsinstituttet A/S v/Torgny Hanisch i alt 5.000 - femtusen - kroner til UNI Forsikring. 3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse." Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter fremgår av byrettens og lagmannsrettens kjennelser. Eiendomsaksjeselskapet Vikingen og Eiendomsinstituttet A/S har ved kjæremålserklæringer av 9. juni 1989 i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse. Eiendomsaksjeselskapet Vikingen har anført at lagmannsretten har lagt til grunn uriktig forståelse av tvistemålsloven §274 nr 1. Det vises til de kjærende parters anførsler for lagmannsretten hvor det ble gjort gjeldende at forliksrådsmegling ikke var nødvendig. Det ble da opplyst at begge parter var representert ved advokater, og at det ble ført forhandlinger om vindikasjonskravet. Det er ellers vist til tvistemålsloven §274 nr 10. Det er opplyst at begge parter i denne sak er registrert i Fortaksregisteret. Det er videre vist til tvistemålsloven §275 annet ledd og anført at det iallfalll må være slik grunn til tvil om hvorvidt forliksmegling er nødvendig at retten burde ha fremmet saken. Når det gjelder saksomkostningene har Eiendomsaksjeselskapet Vikingen anført at det er hevet over tvil at kjæremotparten ved sin anførsel om forliksmegling ikke har noen annen hensikt enn å forhale en prosess som under enhver omstendighet vil komme. Saksomkostninger burde derfor ikke vært tilkjent. Eiendomsaksjeselskapet Vikingen har nedlagt slik påstand: "1. Oslo byretts kjennelse av 17. mars 1989 oppheves, og saken fremmes ved Oslo byrett. 2. Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger såvel for byretten, lagmannsretten som for Høyesteretts kjæremålsutvalg." Eiendomsinstituttet A/S har anført at lagmannsretten har basert sin avgjørelse på uriktig lovforståelse når den har lagt til grunn at Eiendomsinstituttet A/S under konkurs ikke kan eksistere ved siden av Eiendomsinstituttet, dets konkursbo, og således ikke har søksmålskompetanse ved vindikasjonsspørsmålet. Den uriktige rettsoppfatning fremgår også av at retten har henvist til tidligere konkurslovs §125 i denne forbindelse. Denne bestemmelse kan ikke tolkes dithen at aksjeselskapet er opphørt å eksistere ved konkursåpningen og at det enkelte styremedlem er rykket inn med rettslig handleevne. Konkursloven (også §125) viser tvert imot at selskapet ikke opphører å eksistere ved konkursåpning, men fortsetter sin virksomhet innenfor den ramme loven trekker opp. Det fremgår førøvrig av aksjeloven §13-17, annet ledd at aksjeselskapet først opphører å eksistere når selskapet etter gjennomført konkursbehandling slettes av firmaregisteret. Høyesteretts kjæremål har i en rekke avgjørelser bygget på at et aksjeselskap eksisterer ved siden av dets konkursbo - og også at det ikke sondres mellom juridiske personer og personlige debitorer. Det vises til [[Rt-1985-1036]], [[Rt-1980-1666]], [[Rt-1981-53]], [[Rt-1981-905]], [[Rt-1983-1548]], [[Rt-1984-827]] og 1985 827. Den kjærende part har også vist til Stian Bech: Konkurslovgivningen med kommentarer og domsutdrag (1906) side 36, note 5 til §12, og til Hagerup: Konkurs- og akkordforhandling (1932) side 160-161. Forholdet i nærværende sak er dessuten at Eiendomsinstituttet A/S ikke var eier av Gunnerus gt. 3 (Hotel Viking) ved konkursåpning. Eiendommen var solgt til Eiendomsaksjeselskapet Vikingen før konkursåpning. Eiendomsinstituttet A/S hadde imidlertid rettigheter ifølge kjøpekontrakten, idet en merverdi ved videresalg skulle tilfalle selgeren, Eiendomsinstituttet A/S. Eiendommen gikk således ikke inn i konkursboets masse. Når Eiendomsinstituttet A/S forfølger denne saken sammen med eieren av hotelleiendommen, Eiendomsaksjeselskapet Vikingen, er det for å ivareta sine egne interesser i henhold til kjøpsavtalen med Vikingen. Disse rettigheter er ikke fulgt opp av konkursboet, og boet har formelt oppgitt sine interesser i eiendommen ved rettsforlik. Konkursboets mulige rettigheter vis-a-vis UNI Forsikring er derfor å anse som abandonerte. Når konkursboet velger å ikke forfølge en rettighet, vil råderetten over denne falle tilbake til debitor. Debitor er dermed igjen berettiget til å råde over vedkommende aktivum, jf konkursloven §12. Det vises til [[Rt-1981-1328]] og RG-1985-1. Det er i denne sak klart at konkursboet ikke har forfulgt Eiendomsinstituttet A/S' rettigheter i henhold til kontrakten med Eiendomsaksjeselskapet Vikingen vis-a-vis UNI Forsikring. Det må også på denne bakgrunn være klart at lagmannsrettens kjennelse er feilaktig. Ved prosesskrift 29. august 1989 har Eiendomsinstituttet A/S meddelt at Oslo skifterett 14. juli 1989 stadfestet tidligere vedtatt akkord i Eiendomsinstituttet A/S, dets konkursbo. Det anføres at konkursboet dermed er opphørt å eksistere som eget rettsobjekt. Samtidig ble det meddelst at Eiendomsinstituttet A/S fastholder sine rettigheter som part i saken. Eiendomsinstituttet A/S har nedlagt slik påstand: 1. Oslo byretts kjennelse av 17. mars 1989 oppheves, og saken fremmes ved Oslo byrett. 2. Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger såvel for byretten, for lagmannsretten som for Høyesteretts kjæremålsutvalg. UNI Forsikring har i tilsvar til kjæremålene gitt uttrykk for at Oslo byretts og Eidsivating lagmannsretts kjennelser i saken er korrekte, og vist til sine anførsler for disse instanser. Disse anførsler er i det vesentlige kommet til uttrykk i lagmannsrettens kjennelse. UNI Forsikring har i tilknytning til Eiendomsinstituttet A/S' prosesskrift av 29. august 1989 anført at det eventuelt er først på det nåværende tidspunkt at Eiendomsinstituttet A/S kan reise noen sak, hvilket bør ha til konsekvens at ny stevning - etter forutgående forliksbehandling - kan inngis til Oslo byrett. Vedrørende saksomkostningskravet viser UNI Forsikring til at Eiendomsinstituttet A/S først sommeren 1989 fikk søksmålskompetanse, og anfører at saksomkostninger følgelig under ingen omstendighet kan tilkjennes for de underordnede instanser. UNI Forsikring har nedlagt slik påstand: Kjæremålene forkastes, og UNI Forsikring tilkjennes saksomkostninger med kr. 1.500.- hos Eiendomsaksjeselskapet Vikingen samt Eiendomsinstituttet A/S v/Torgny Hanisch. Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens avgjørelse av kjæremål, slik at prøvelsesadgangen er begrenset som bestemt i tvistemålsloven §404. I tilknytning til §404 nr 3 - tolkningen av en lovforskrift - kan utvalget også prøve om lagmannsretten har bygget på en riktig forståelse av de mer alminnelige forutsetninger som kan utledes av prosesslovgivningen om konkursdebitors prosessuelle stilling, jf kjennelser i [[Rt-1958-891]] og [[Rt-1983-1000]], samt utrykt kjennelse lnr 213 K/1981. Eiendomsinstituttet A/S var, da søksmålet ble innledet, under konkursbehandling. Byretten med tilslutning av lagmannsretten, har bygget på at selskapet ikke kan «eksistere» ved siden av konkursboet og at Eiendomsinstituttet A/S derfor ikke har prosessuell partsevne. Dette er utvalget ikke uten videre enig i. Det følger av konkurslovgivningen, jfr. også tvistemålsloven §103 første ledd jfr. §102, at debitor taper sin selvstendige rettslige handleevne når det gjelder krav og andre aktiva som hører til konkursboets masse. Derimot har det vært antatt at konkurs ikke er til hinder for at debitor kan anlegge søksmål om forhold som ikke vedkommer boet. Det vises for så vidt til kjæremålsutvalgets kjennelse lnr 181 K/1989 og ovennevnte lnr 213 K/1981, se også Huser: Gjeldsforhandling og konkurs side 168. Det er etter utvalgets oppfatning ikke grunnlag for å løse dette spørsmål på noen annen måte for et aksjeselskap under konkurs, enn for en personlig konkursdebitor. Det må også være en misforståelse når lagmannsretten i denne forbindelse har vist til tidligere konkurslov §125. Denne bestemmelsen gir ikke grunnlag for noen annen løsning med hensyn til selskapers partsevne, og dessuten omhandler den handelsselskaper og andre selskaper «der ikke danne en egen fra Medlemmernes forskjellig Formuesmasse», - altså nettopp ikke aksjeselskaper. Hvorvidt Eiendomsinstituttet A/S har hatt adgang til selv å reise søksmålet beror altså på om de aktiva saken gjelder inngår i konkursboet eller ikke. Selskapet har her både for byretten og lagmannsretten gjort gjeldende at de eiendommer vindikasjonskravet knytter seg til, dels må ansees abandonert, dels ikke er blitt trukket inn i bomassen av konkursboet. Hvorvidt dette er tilfellet, kan utvalget ikke ta stilling til. Som følge av den uriktige lovforståelse som synes å være lagt til grunn, har imidlertid spørsmålet ikke blitt vurdert av byretten og lagmansretten. Dette må føre til at begge kjennelser må oppheves for så vidt angår Eiendomsinstituttet A/S og saken hjemvises til fortsatt behandling ved byretten. Det tilføyes at den kjærende part nr 2 ved prosesskrift 29. august 1989 har meddelt at Oslo skifterett den 14. juli d.å. har stadfestet akkort for bl a Eiendomsinstituttet A/S under konkurs. Utvalget forutsetter at byretten ved den fortsatte behandling eventuelt også tar stilling til den betydning dette kan ha for selskapets søksmålskompetanse. I forhold til Eiendomsaksjeselskapet Vikingen er byrettens og lagmannsrettens begrunnelse for å avvise saken at forliksmegling ikke er foretatt. Det er av begge retter lagt til grunn at unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §274 nr 1 ikke får anvendelse, fordi det ikke har vært forhandlet mellom partene om vindikasjonskravet. For så vidt synes avvisningsgrunnen også å måtte ramme Eiendomsinstituttet A/S. Den kan ikke overprøves i et videre kjæremål. I kjæremålet har imidlertid Eiendomsaksjeselskapet Vikingen også vist til tvistemålsloven §274 nr. 10 og pekt på at både saksøkerne og saksøkte er registrert i Foretaksregistret. Utvalget oppfatter dette som en anførsel om saksbehandlingsfeil, ved at byretten og lagmannsretten har unnlatt å vurdere om unntaksbestemmelsen i §274 nr. 10 kommer til anvendelse. Utvalget bemerker til dette at bestemmelsen, såvidt man kan se, ikke har vært påberopt tidligere i saken, verken av Eiendomsaksjeselskapet Vikingen eller av Eiendomsinstituttet A/S. Forholdet er imidlertid at begge saksøkere for byretten ble møtt med en påstand om avvisning på grunn av unnlatt forliksmegling, mens de selv hevdet at forliksmegling ikke var nødvendig. Bestemmelsen i §274 nr. 10 representerer et praktisk viktig unntak fra loven alminnelige krav om forliksmegling, og det måtte ligge nær for retten å regne med at den kunne være aktuell, siden det i saken dreier seg om næringsdrivende foretak på begge sider. Etter utvalgets mening må det ansees som en saksbehandlingsfeil at byretten og lagmannsretten ikke av eget tiltak søkte å bringe på det rene om bestemmelsen er anvendelig. Feilen hindrer utvalget i å prøve om lovtolkningen er riktig når saken er blitt avvist på grunn av manglende forliksmegling. Da feilen knytter seg til saksbehandlingen både i byretten og lagmannsretten, må resultatet også her bli at begge kjennelser oppheves og at saken for så vidt hjemvises til fortsatt behandling ved byretten. Kjæremålene fører etter dette frem, og utvalget antar i medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd jfr. §172 første ledd at begge de kjærende parter bør tilkjennes saksomkostninger for alle tre instanser. Omkostningene er av Eiendomsaksjeselskapet Vikingen oppgitt til samlet 12.000 kroner, og av Eiendomsinstituttet A/S til samlet 25.000 kroner. Det er ikke reist innsigelse mot oppgavene, og utvalget finner å kunne legge dem til grunn. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: Byrettens og lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises både for Eiendomsaksjeselskapet Vikingen og Eiendomsinstituttet A/S til ny behandling ved byretten. I saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler UNI Forsikring til Eiendomsaksjeselskapet Vikingen 12.000 - tolvtusen - kroner og til Eiendomsinstituttet A/S 25.000 - tjuefemtusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
