Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Kst dommer Smith: Saken gjelder erstatning for vedtak om fredning av et skogareal som landskapsvernområde etter naturvernloven. Ved kgl.res. av 12. februar 1982 ble det i medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970 §5, jfr §6 og §21, §22 og §23 fredet et område på Biliåsen i Hole kommune, Buskerud fylke, som landskapsvernområde i samsvar med fremlagte vernebestemmelser. Ved den samme resolusjon ble et tilstøtende område på Viksåsen fredet som naturreservat i medhold av loven §8, jf §10 og §21, §22 og §23. Det ble begjært særskilt skjønn for erstatningskravene for naturreservatet og for landskapsvernområdet. Ringerike herredsrett avsa 1. september 1986 skjønn i de to saker som var forenet til felles behandling. Ved skjønnet ble grunneierne i begge verneområder tilkjent erstatning. De fire grunneierne begjærte overskjønn. Under forberedelsen av overskjønnet trakk den ene grunneier sin begjæring tilbake. Han frafalt kravet på tilkjent erstatning for ulempe i landskapsvernområdet mot å bli tildelt tillatelse til å bygge kårbygning på et omforenet sted i dette område. Eidsivating lagmannsrett avsa 29. juni 1988 overskjønn angående erstatningskrav fra de tre grunneierne - Olav Reistad, Bjørn Bili og Sverre Bihli. Under dissens fra rettsformannen ble de tre grunneiere tilkjent erstatning for restriksjoner på skogsdriften innen landskapsvernområdet. For takstnummer 1 ble denne erstatningen satt til kr 15.000, for takstnummer 2 til kr 20.000 og for takstnummer 4 til kr 30.000. Erstatningsbeløpene var her de samme som underskjønnet hadde fastsatt. Overskjønnet har denne slutning: "1. Det gis slik erstatning som foran fastsatt for hvert enkelt takstnummer. 2. Av erstatningene svarer staten v/Miljøverndepartementet 14 - fjorten - prosent årlig rente og rentes rente fra 12. februar 1982 til betaling skjer. 3. I saksomkostninger for herredsretten tilpliktes staten v/Miljøverndepartementet å betale til de berørte grunneiere v/høyesterettsadvokat Knut Lassen 64.498,- -sekstifiretusenfirehundreognittiåtte - kroner. 4. Staten v/Miljøverndepartementet tilpliktes å betale saksomkostninger for lagmannsretten til Olav Reistad, Bjørn Bili og Sverre Bihli v/høyesterettsadvokat Knut Lassen med 25.650 - tjuefemtusensekshundreogfemti - kroner. 5. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra for kynnelsen av overskjønnet." Saksforholdet fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens skjønnsgrunner, som også gjengir partenes anførsler og påstander i de tidligere instanser. Underskjønnet gjengir den kgl resolusjon, de fastsatte vernebestemmelser og deler av en vedtatt skjøtselsplan. I overskjønnet er inntatt et brev fra Miljøverndepartementet til Regjeringsadvokaten, datert 27. mai 1988, som gjør nærmere rede for reglene for skogsdriften innen landskapsvernområdet. Staten v/Miljøverndepartementet har påanket overskjønnet for så vidt angår erstatningsfastsettelsene vedrørende landskapsvernområdet. Staten har funnet å kunne godta erstatningsfastsettelsene for naturreservatet. Anken gjelder rettsanvendelsen. Høyesteretts kjæremålsutvalg har gitt samtykke til at anken fremmes for Høyesterett uten hensyn til ankegjenstandens verdi. Til bruk for Høyesterett er det avholdt bevisopptak hvor de tre ankemotparter har avgitt forklaring, og hvor også en sak kyndig, engasjert av ankemotpartene, har avgitt erklæring. For takstnummer 1, gårdsnummer 192, bruksnummer 1 i Hole, eier Olav Reistad, utgjør landskapsvernområdet 45,5 dekar av et totalt skogareal på 200 dekar. Eiendommen har 60 dekar dyrket mark. På en del av eiendommen, ca 70 dekar, driver eieren en campingplass, der bruttoomsetningen 1987-1988 var årlig mellom 1,5 og 2 millioner kroner. For takstnummer 2, gårdsnummer 192, bruksnummer 3 i Hole, eier Bjørn Bili, utgjør landskapsvernområdet 62,5 dekar av et totalt skogareal på 430 dekar, der skogen fordeler seg med 200 dekar i og i tilknytning til landskapsvernområdet og 230 dekar på Krokskogen, halvannen times kjøring av sted med traktor og redskap. Eiendommen har 140 dekar dyrket mark. For takstnummer 4, gårdsnummer 201, bruksnummer 1 i Hole, eier Sverre Bihli, utgjør landskapsvernområdet 113 dekar av et totalt skogareal på 250 dekar, der den del av skogen som er utenfor landskapsvernområdet, ligger på Krokskogen en times kjøring av sted med traktor og redskap. Eiendommen har 103 dekar dyrket mark. Den ankende part har i det vesentlige gjort gjeldende: Ved fredning av et areal som landskapsvernområde kan eierne bare kreve erstatning av staten etter lov om naturvern §20b. Denne bestemmelsen henviser til "alminnelige rettsgrunnsetninger", hvilket betyr de grunnsetninger som er fastlagt av Høyesterett i tilknytning til Grunnloven §105. Det er i denne sammenheng trukket et klart skille mellom avståelse av eiendomsrett og innskrenkning av eierrådighet. Ved begrensning av eierrådigheten skal det, i mangel av særskilt lovhjemmel, som en rettslig hovedregel ikke svares erstatning. Ifølge Høyesteretts praksis skal det meget til før det må ytes erstatning for rådighetsbegrensninger. Spørsmålet om et inngrep fører til erstatningsplikt for det offentlige, vil bero på en helhetsvurdering. Det må i alle tilfelle være et krav at inngrepet er vesentlig. Men vesentlighet er ikke uten videre et tilstrekkelig kriterium. Det må finne sted en konkret vurdering der også andre momenter er relevante. Den foreliggende sak er den første sak for Høyesterett som gjelder restriksjoner på skogsdrift. Men saksforholdet må bedømmes ut fra det generelle kriterium om vesentlighet som et minstevilkår. Etter statens oppfatning viser allerede beløpenes størrelse at det økonomiske tap ikke kan betegnes som vesentlig. Det har i rettspraksis foreligget økonomiske tap som uten å utløse erstatningsplikt for staten overstiger - justert etter konsumprisindeks - den høyeste erstatning, kr 30.000, som er utmålt ved overskjønnet i den foreliggende sak. Ser man på de årlige inntektstap for grunneierne, er det tale om beskjedne reduksjoner, fra kr 600 til kr 1.200 beregnet med en kapitaliserrente på 4 prosent. Restriksjonene på det vernede areal, særlig sammenholdt med de utnyttelsesmuligheter som forelå før fredningen, kan heller ikke karakteriseres som vesentlige. Det eneste rettslig bindende påbud som er lagt på skogsdriften, er bestemmelsen i skjøtselplanen om at sammenhengende flater over 5 dekar bare kan hugges etter tillatelse fra forvaltningsmyndighet. Begrensning av flatehugst er en restriksjon som etter sin art vil kunne pålegges skogsdrift også utenfor landskapsvernområde, jf lov om skogbruk og skogvern av 21 mai 1965 §16 og §17b. Regelen om 5 dekar utgjør et mindre tyngende inngrep enn hva Høyesterett tidligere har godtatt uten erstatning. For hver enkelt av de berørte eiendommers samlede utnyttelsesmuligheter innebærer vernevedtaket heller ikke noe vesentlig inngrep. Dette gjelder både hensett til eiendommenes stør relse - forholdet mellom verneområdets andel av eiendommene og deres samlede areal - og til eiernes økonomiske situasjon - der staten henviste til at eierne ikke hadde hatt behov for låneopptak etter 1982. Det var også grunnlag for å anføre at alle tre eiendommer fortsatt kan drives regningssvarende. Den ankende part har nedlagt slik påstand: "1. Staten v/Miljøverndepartementet frifinnes. 2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett." Ankemotpartene har i det vesentlige gjort gjeldende: Vernebestemmelsene for Biliåsen landskapsvernområde er så vide at de ikke på vesentlig måte atskiller seg fra fredningsbestemmelsene for det tilgrensende Viksåsen naturreservat. Det henvises i denne sammenheng for det første til den generelle regel i frednings- og vernebestemmelsene punkt V nr 1 som bestemmmer: "Alle inngrep som vesentlig kan endre landskapets art eller karakter er forbudt, herunder veibygging, uttak eller utfylling av masse, oppføring av kraftlinjer, hus eller anlegg, oppdyrking av nye områder og innføring av nye treslag." Dersom det er tvil om et tiltak vesentlig kan endre landskapets art eller karakter, må spørsmålet avklares med forvaltningsmyndighetene, dvs fylkesmannen i Buskerud, før tiltaket settes i verk. Naturvernloven §5 og frednings- og vernebestemmelsene punkt V nr 1 er så omfattende at det i praksis er opp til fylkesmannen å legge begrensninger på skogsdriften. Skjøtselplanen har foretatt en presisering av det generelle forbud ved å forby hugstflater på over 5 dekar. Det allmenne forbud og det særskilte hugstforbud representerer samlet et så vesentlig inngrep i skogsdriften at det gir grunnlag for erstatning. Når det gjelder begrensningen i avvirkningadgangen, har lagmannsretten funnet at denne kan medføre vesentlige ulemper for så vidt angår muligheten for omplassering av trekapital. Uten begrensningen til 5 dekar hadde ankemotpartene etter deres mening kunnet ta ut ganske store kapitalbeløp, og de hevder at de også burde ha tatt ut mer av hensyn til forsvarlig skogskjøtsel enn de hittil har gjort. Det er enighet mellom partene om at begrensningen av hugstflatene også innebærer andre ulemper, som følge av mer tungvint drift ved at maskiner må flyttes over større avstander, og vanskeligere administrasjon ved at reglene for naturreservatet og landskapsvernområdet må samordnes driftsmessig. Mindre hugstflater medfører også lengre kanter langs flatene, hvilket gir både dårligere tilvekst og tyngre drift. Overskjønnsretten har funnet at det foreligger så vesentlige inngrep og særskilte forhold at fredning til landskapsvernområde utløser erstatningsplikt. Avgjørelsen av om inngrepet er vesentlig eller ikke, er et skjønnsspørsmål som Høyesterett er avskåret fra å prøve. Miljøverndepartementet har i senere tid fastsatt så strenge verneregler for landskapsvernområder at det i praksis er liten eller ingen forskjell mellom naturreservater og landskapsvernområder, samtidig som departementet i større grad bruker fredning som landskapsvernområde enn som naturreservat. Ved dette oppnår departementet omtrent den samme fredningseffekt, men bringer fredningen inn under et sett av erstatningsregler som påfører staten mindre utgifter. Dette forhold bør det tas hensyn til når domstolene skal anvende erstatningsreglene for landskapsvernområder. Høyesterett har hittil ikke prøvet spørsmålet om erstatning ved ulemper for skogsdrift, og står allerede av den grunn i betydelig grad fritt overfor sin tidligere praksis. Når det gjelder avgjørelser om fredning som naturreservat før endringsloven av 1985, som den gang avviste krav om erstatning, er disse avgjørelser ikke lenger veiledende, idet de etter lovendringen ville ha ledet til erstatning. Med hensyn til avgjørelsen om fredning av Rambjøra som landskapsvernområde, [[Rt-1987-311]], er denne ikke bindende for den foreliggende sak, dels fordi avgjørelsen gjaldt en gård der det ikke hadde vært jordbruksdrift gjennom mer enn tyve år, slik at restriksjonene ikke rammet en igangværende virksomhet, og dels fordi utnyttelse av området til skogbruk ville ha representert en bruksendring. Heller ikke avgjørelsen av fredning av Jærstrendene som landskapsvernområde, [[Rt-1988-890]], kan anses bindende, dels fordi hovedinngrepet her gjaldt en utnyttelsesform (masseuttak for salg) som lå utenfor tradisjonell drift av eiendommene, og dels fordi etableringen av landskapsvernområdet ikke medførte noen begrensning av den drift som før fredningen skjedde på eiendommene. Ankemotpartene anfører videre at sterke reelle grunner taler for en erstatning av det økonomiske tap. Vernetiltakene har som formål å vareta langsiktige og vitale samfunnsinteresser. Følgelig nyter befolkningen som en helhet fordelene av tiltakene, mens inngrepene rammer et fåtall eiere. En restriktiv praksis med hensyn til erstatning ved inngrep i skogsdrift vil føre til det negative resultat for naturvernet at eierne får en økonomisk oppfordring til å hugge ned skogen når vernetiltak er under forberedelse. For to av ankemotpartene, Olav Reistad og Bjørn Bili, kommer deres eiendommer også delvis inn under Viksåsen naturreservat. Dette reservatet ligger som "et smørøye i grøtfatet" omkranset av landskapsvernområder. Under disse forhold kan man ikke isolert vurdere rådighetsbegrensningene ved landskapsvernområdene. Skillet i marken mellom naturreservat og landskapsvernområde er en kunstig grense diktert av miljøvernmyndighetene. For eierne er det, sett ut fra driften av deres eiendommer, ingen grense mellom de to områder. Det er således summen av restriksjoner i naturreservatet og landskapsvernområdet som må være avgjørende ved vurderingen av hvilken tyngde inngrepene har i de fredede arealer og hvilket omfang inngrepene har i forhold til eiendommenes totale utnyttelsesmuligheter. Ankemotpartene har nedlagt slik påstand: "1. Eidsivating lagmannsretts overskjønn nr 51/1986 stadfestes så langt det er påanket. 2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett." Jeg er kommet til at anken må tas til følge, slik at ingen av de tre grunneiere tilkjennes erstatning for følgene av vernetiltaket. Naturvernloven gir ikke hjemmel for erstatning ved fredning som landskapsvernområde. Spørsmålet om det her skal ytes erstatning, blir ifølge loven §20b å avgjøre etter de retningslinjer som er utviklet gjennom Høyesteretts praksis på grunnlag av prinsippet i Grunnloven §105. Lagmannsretten har etter mitt syn gitt uttrykk for en riktig lovforståelse når den i skjønnsgrunnene uttaler: "Det gjelder ikke her avståelse av eiendomsrett til grunn, men innskrenkning av eierens rådighetsrett. I slike tilfelle skal det meget til for at betingelsene for å tilkjenne erstatning etter Grunnloven §105 er oppfylt. Erstatningsplikt vedrørende opprettelse av landskapsvernområde vil bare foreligge når særlige omstendigheter tilsier det, og det er en betingelse at inngrepet er vesentlig. Det må foretas en konkret vurdering for å avgjøre om slike særlige forhold er til stede." Jeg er enig med lagmannsretten i at erstatningsplikt bare foreligger der inngrepet er vesentlig. Men i motsetning til lagmannsrettens flertall kan jeg ikke se at det ved denne fredning er foretatt noe slikt vesentlig inngrep. Det fremgår av overskjønnet at det bare er ulemper for skogsdriften som lagmannsretten har funnet erstatningsbetingende. Dette inngrep i skogsdriften, er hjemlet i den kgl resolusjon av 12. februar 1982, som delegerer myndigheten til å fastsette nærmere bestemmelser om området og dets skjøtsel til Miljøverndepartementet. Ved departementets vernebestemmelser for landskapsvernområdet er blant annet fastsatt at alle inngrep som "vesentlig kan endre landskapets art eller karakter" er forbudt, men at det i skogsområder kan drives "skogsdrift i henhold til godkjent plan". Forvaltningen av disse bestemmelser er lagt til fylkesmannen, som i skjøtselplan av 2. oktober 1985 har gitt retningslinjer for skogskjøtselen i landskapsvernområdet, herunder forbudet mot avvirkning av flater større enn 5 dekar uten etter tillatelse fra forvaltningsmyndighet. Forholdet mellom vernebestemmelsene og skjøtselplan er klargjort i Miljøverndepartementets brev av 27. mai 1988 til Regjeringsadvokaten, hvor det blant annet heter: "Utgangspunktet for hva som er tillatt skogsdrift er naturvernloven §5 og vernebestemmelsenes punkt V, 1, dvs. at det ikke kan settes i verk tiltak som vesentlig kan endre landskapets art eller karakter. Dersom det er tvil om et tiltak "vesentlig kan endre landskapets art eller karakter", forutsettes spørsmålet avklaret med forvaltningsmyndigheten før tiltaket settes i verk. På ett punkt inneholder skjøtselsplanen her en presisering ved at det settes forbud mot hogstflater på over 5 dekar. Forøvrig inneholder skjøtselsplanen kun anbefalinger vedrørende skogsdriften som ikke er bindende, men som det ut fra naturvern- og skogbrukshensyn er ønskelig at følges." Det er her presisert at skjøtselplanen, ved siden av forbudet mot hugstflater på over 5 dekar, bare inneholder anbefalinger vedrørende skogsdriften som ikke er bindende. Avgjørende for spørsmålet om erstatning blir følgelig en nærmere vurdering av de ulemper som 5 dekar begrensningen medfører. Om disse ulemper har lagmannsrettens flertall uttalt følgende: "Flertallet finner at det foreligger så vesentlige inngrep og særskilte forhold at fredning til landskapsvernområde utløser erstatningsplikt. Begrensningen i avvirkningsadgangen kan medføre vesentlige ulemper for så vidt angår muligheten for omplassering av trekapital. Flertallet finner at man ikke uten videre kan gå ut fra at en eventuell søknad om dispensasjon vil bli imøtekommet." Det er med dette klart at reduksjonen av muligheten for omplassering av trekapital, dvs økonomisk omdanning av trær på rot til likvid finanskapital, anses av overskjønnet som en sentral form for ulempe. Mer uklart er det om formuleringen "vesentlige inngrep og særskilte forhold" også omfatter andre ulemper. Jeg legger imidlertid til grunn at det er enighet mellom partene om at 5 dekar begrensningen også medfører mindre rasjonell drift, vanskeligere administrasjon og dårligere tilvekst, som følge av at det blir mer flytting av maskiner, mer planlegging og lengre kanter samlet sett langs hugstflatene. Partenes prosessfullmektiger har for Høyesterett drøftet hvilken rekkevidde 5 dekar forbudet kan ha. Jeg finner ikke grunn til å gå nærmere inn på disse tolkningsspørsmål, idet de ikke er avgjørende for mitt standpunkt i saken. De mer detaljerte spørsmål om rekkevidden av forbudet må løses gjennom det generelle krav om bevaring av landskapets art og karakter i naturvernloven §5 og i vernebestemmelsenes punkt V nr 1. Jeg går så over til å sammenholde disse ulemper for skogsdriften med de rettslige vilkår for erstatning. Fredningsvedtak etter naturvernloven må anses som rådighetsinnskrenkninger og ikke som ekspropriasjon. Det er slått fast i flere avgjørelser av Høyesterett, således i dom av Høyesterett i plenum om fredning av Rønnåsmyra, [[Rt-1987-80]]. Selv om det er fastsatt bestemmelser om skjøtsel, kan det ikke medføre at inngrepet blir å anse som en ekspropriasjon, se dom av Høyesterett om fredning av Rambjøra, [[Rt-1987-311]], når skjøtselstiltakene holdes innenfor rammen av formålet med etableringen av landskapsvernområdet. Det er ingen tvil om at myndighetene gjennom lovgivning, og gjennom forvaltningsvedtak med hjemmel i lov, i vid utstrekning kan regulere og begrense eierrådigheten av hensyn til utviklingen i samfunnet. Utgangspunktet er at lovgivningens regulering av eierrådigheten normalt ikke påfører det offentlige erstatningsplikt, og at det - for så vidt ingen avståelse blir krevd - skal meget til før det må betales erstatning etter prinsippet i Grunnloven §105. Dette er fremholdt i strandlovdommen, [[Rt-1970-67]], med tilslutning i senere avgjørelser av Høyesterett. Bestrebelsene fra det offentliges side for å verne og bevare naturen er nettopp utslag av hva endringene i samfunnsforholdene og den tekniske utvikling har gjort nødvendig. Spørsmålet om hvor langt staten plikter å yte erstatning til eierne av de vernede områder, må ses i lys av de samfunnsinteresser som ligger bak denne utvikling. Dette er uttalt i Høyesteretts avgjørelse om fredning av Jærstrendene, [[Rt-1988-890]], liksom Høyesterett har bygget på dette synspunkt i flere avgjørelser om fredning etter naturvernloven og annen lovgivning. Når det med dette utgangspunkt skal avgjøres om et rådighetsinngrep fører til erstatning for det offentlige, vil avgjørelsen bero på en helhetsvurdering, der det i alle tilfelle må være et krav at inngrepet er vesentlig, men der også andre momenter er relevante. Denne vurderingen blir således konkret, og det vil ikke uten videre kunne trekkes slutninger fra andre saker, for eksempel om hvor stort økonomisk tap en grunneier må tåle uten erstatning. Dette er fastslått i Høyesteretts avgjørelse om fredning av Fiskumvann, [[Rt-1980-94]], også med tilslutning i senere avgjørelser av Høyesterett. Den foreliggende sak er den første der Høyesterett tar stilling til ulemper for skogsdriften ved naturverntiltak. Det er imidlertid klart at de alminnelige retningslinjer for tilkjenning av erstatning ved rådighetsbegrensninger må anvendes også for denne form for ulempe. Dette fremgår for øvrig av forarbeidene til endringsloven av 1985 til naturvernloven, der det uttales blant annet følgende om landskapsvernområder, jf Ot prp nr 46 for 1983-84 side 17: "Videre kan landskapsvernområder opprettes som "buffersoner" rundt reservater eller i forbindelse med nasjonalparker. For å sikre at tradisjonell næringsvirksomhet ikke utøves i strid med landskapsvernets formål, vil den ofte være undergitt visse begrensninger når det gjelder driftsform og driftsintensitet. I et område hvor skogbildet er sentralt, vil det f.eks. være gitt regler om maksimumsstørrelser på flatehogster." Departementet klargjør i sine påfølgende merknader at landskapsvern etter naturvernloven §5, som omfatter de nevnte begrensninger på driftsform og driftsintensitet for skogbruket, fortsatt skal bedømmes erstatningsmessig "etter Grunnloven §105 anvendt på rådighetsinnskrenkninger", jf proposisjonen side 18. Hva angår betydningen av Høyesteretts tidligere avgjørelser om naturverntiltak, er det i anledning av ankemotpartenes anførsler grunn til å bemerke følgende: Før endringsloven av 1985 til naturvernloven, som ga nye erstatningsregler for fredning som naturreservat og naturminne, gjaldt den samme henvisning til "alminnelige rettsgrunnsetninger" - som fortsatt gjelder for landskapsvernområder etter §20b - også for disse fredningsformer. De retningslinjer for anvendelsen av disse alminnelige rettsgrunnsetninger som ble trukket opp av Høyesterett i saker om fredning som naturreservat og naturminne forut for endringsloven, vil fortsatt ha virkning for rekkevidden av Grunnloven §105 ved rådighetsbegrensninger, og vil følgelig ha virkning for krav på erstatning også ved fredning som landskapsvernområde. Det vesentlighetskriteriet som er fastlagt gjennom Høyesteretts praksis, omfatter flere elementer som må inngå i den konkrete vurdering. Grunneiernes økonomiske tap, slik de er fastsatt i overskjønnet, utgjør ifølge de inflasjonsjusterte sammenlikninger som staten har fremlagt, mindre beløp enn Høyesterett i tidligere avgjørelser har godtatt uten å tilkjenne erstatning. I Høyesteretts avgjørelse om fredning av Arekilen, [[Rt-1982-850]], ble således et tap på kr 16.000 av 1976-verdi, tilsvar ende ca kr 37.000 i 1982-verdi, ikke ansett erstatningsbetingende. Selv om det ikke kan trekkes noen slutning bare fra en slik tallmessig sammenlikning, står man her etter min oppfatning overfor tap som ikke kan betraktes som vesentlige i forhold til Grunnloven §105. Det tas ved denne vurdering hensyn til at overskjønnet ikke har anvendt et differanseprinsipp, og bare tilkjent erstatning utover en tålegrense, men har utmålt full erstatning for ulempene ved skogsdriften. Jeg finner også grunn til å påpeke at de årlige inntektstap, som er beregnet av staten uten innsigelse ved en rente på 4 prosent, og som utgjør fra kr 600 til kr 1.200, er lite tyng ende for en skogbruksvirksomhet. Den begrensning som 5 dekar forbudet legger på skogsdriften, kan heller ikke karakteriseres som vesentlig. Dette forbudet synes ikke mer vidtrekkende enn at det kunne ha vært lagt på skogsdriften, uavhengig av fredning som landskapsvernområde, i medhold av reglene om skogområder av særlig verdi for friluftsliv og naturvern i lov om skogbruk og skogvern av 1965 §17b. Det er dessuten på det rene at grunneierne heller ikke tidligere har hugget større, eller i ethvert fall ikke vesentlig større, flater enn 5 dekar. Dette viser at skjøtselplanens forbud mot større hugstflater ikke medfører noen omlegning av et driftsmønster. Men jeg vil med dette ikke ha uttalt at den tidligere driftsform uten videre er avgjørende ved bedømmelsen av tyngden av de rådighetsbegrensninger som legges på skogsdriften i et område. Hva angår forbudets virkning i forhold til den enkelte eiendoms samlede utnyttelsesmuligheter, har grunneierne lidt et begrenset tap sett i forhold til eiendommenes totale ressurser. De har betydelig større skogstrekninger enn de som er omfattet av landskapsvernområdet, og de kan til tross for forbudet utnytte de investeringer de har foretatt. For den av ankemotpartene som rammes sterkest ved fredningen som landskapsvernområde, Sverre Bihli, utgjør dette området 113 dekar av et totalt skogareal på 250 dekar, der den del av skogen som er utenfor verneområdet, ligger på Krokskogen en times tid av sted med traktor. Man må ved vurderingen av vernetiltakets vesentlighet etter min mening også regne med skogområdet på Krokskogen, som her har utgjort en del av grunneierens samlede skogsdrift. Jeg finner det da klart at vernetiltaket ikke i vesentlig grad endrer eierens forutsetninger for næringsvirksomhet, uten at jeg med dette vil ha uttalt noen annen mening for det tilfelle at en eiendoms skogareal i sin helhet skulle ligge innenfor et landskapsvernområde. Overskjønnet har ved beskrivelsen av ulempene fremhevet muligheten for omplassering av trekapital. Det har inngått som en faktor i den vurdering av vernetiltakets vesentlighet jeg her har foretatt. Jeg nevner at det er påberopt av den ankende part, og uimotsagt fra ankemotpartenes side, at ingen av ankemotpartene har fått tilført kapital fra lånemarkedet etter at vernevedtaket med dets begrensninger for skogsdriften ble truffet i 1982. Jeg er enig i at dette kan tyde på at grunneierne ikke har hatt noe behov for omforming av sin trekapital i denne periode. Men jeg tillegger ikke dette forhold noen betydning for avgjørelsen, idet bedømmelsen av hvor vesentlig en rådighetsbegrensning er, som alminnelig regel må skje uten hensyn til den enkelte grunneiers individuelle kapitalbehov. Det er i flere av Høyesteretts avgjørelser tillagt betydning hvorvidt vernetiltaket rammer en igangværende virksomhet eller bare en planlagt bruksendring. Men Høyesterett har unnlatt å tilkjenne erstatning for fredningstiltak med langt sterkere inngrep overfor aktuell virksomhet enn i den foreliggende sak, jf særlig Høyesteretts dom om fredning av Vikedalselven, [[Rt-1973-705]]. Der ble en yrkesfisker som hadde "en etablert og langvarig bruk", og som mistet 80-90 prosent av sin inntekt, ikke tilkjent erstatning. Når de to ankemotpartene som også rammes av fredning som naturreservat, anfører at rådighetsbegrensningene for reservatet i praksis har virkning også for skogsdriften i landskapsvernområdet, og at det er summen av restriksjonene i de to områder som må være avgjørende for erstatningen for landskapsvernom rådet, fører dette ikke fram. Grunneierne har ved overskjønnet fått full erstatning for økonomisk tap som er en følge av vedtaket om naturreservat. Vernetiltaket rammer, som anført av ankemotpartene, bare noen få grunneiere, mens det er befolkningen i videre forstand som har fordelene av tiltaket. Den enkelte fredning kan imidlertid ikke ses isolert, men må ses som ledd i det offentliges samlede arbeid for naturvern. Det er ikke spørsmål om inngrep overfor noen vilkårlig utvalgte grunneiere, men det er spørsmål om områder som utpeker seg som verneverdige. Jeg henviser også i denne sammenheng til Høyesteretts avgjørelse om fredning av Fiskumvann. All den stund ingen av elementene i saksforholdet er tilstrekkelige i forhold til de krav Grunnloven stiller for erstatning, må den helhetsvurdering som skal foretas, uten tvil føre til at anken tas til følge. Miljøverndepartementet skal dekke ankemotpartenes omkostninger for Høyesterett. Det er fra deres prosessfullmektig fremlagt omkostningsoppgave, som det fra statens side ikke er fremkommet noen innvendinger mot. I samsvar med oppgaven settes omkostningsbeløpet til kr 30.000. Jeg stemmer for denne dom: 1. Staten v/Miljøverndepartementet frifinnes. 2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler staten v/Miljøverndepartementet til Olav Reistad, Bjørn Bili og Sverre Bihli i fellesskap 30.000 - trettitusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
