Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer Philipson: Saken gjelder tvist om foreldreansvar og om den daglige omsorg for en snart 12 år gammel pike. X, født ......... 1943, og Y, født ....... 1939, inngikk ekteskap ............. 1976. Begge hadde vært gift tidligere, og X hadde i sitt tidligere ekteskap en sønn, S, født ... ....... 1968. X og Y har sammen datteren D, født ........ 1978. Det kom til brudd mellom ektefellene ved årsskiftet 1986/87. Y tok 19. januar 1987 ut stevning til Stavanger byrett med påstand om separasjon og om at han skulle ha den daglige omsorgen for datteren og få oppfostringsbidrag og bruksrett til partenes felles bolig. Byretten avsa den 19. mars 1987 midlertidig avgjørelse etter barneloven §38 om at moren skulle ha den daglige omsorg. Byretten, som nå var satt med fagkyndige meddommere, avsa 29. juni 1987 dom med denne domsslutning: "1. Y og X separeres. 2. Y og X skal ha felles foreldreansvar for datteren D, f. ..... 1978. Y skal ha den daglige omsorgen for D. X skal ha samvær med datteren 1 ettermiddag i uken, annenhver helg - første gang den første helgen etter at D er overført til Y, 14 dager i sommerferien og annenhver jul - første gang julen 1987, og annenhver påske - første gang påsken 1989. 3. I oppfostringsbidrag betaler X for fellesbarnet D til Y kr. 300,- - kroner trehundre - pr. md., første gang i juli 1987. 4. Y skal ha den daglige omsorgen for fellesbarnet D inntil det foreligger rettskraftig dom jfr. barneloven §38 og §39. 5. Y gis bruksrett til partenes eiendom Z, Stavanger, inntil skifte. Bestemmelsen om bruksrett gis foregrepet tvangskraft, jfr. tvistemålsloven §148. 6. Saksomkostninger tilkjennes ikke." I samsvar med den midlertidige avgjørelse i pkt. 4 i domsslutningen overtok faren den daglige omsorg for datteren i juli 1987, og hun har siden bodd hos ham. X påanket byrettens dom til Gulating lagmannsrett. Anken omfattet opprinnelig også spørsmålet om bruksrett til boligen, men dette ankepunkt ble frafalt. For lagmannsretten var det oppnevnt to psykologer som sakkyndige. De konkluderte med at faren burde ha den daglige omsorg for datteren. Den 13. juli 1989 avsa Gulating lagmannsrett dom med denne domsslutning: "1. X og Y skal ha felles foreldreansvar for datteren D, født ........ 1978. 2. X skal ha den daglige omsorgen for D. Kravet om midlertidig ordning efter barneloven §38 og §39 tas ikke til følge. 3. Y skal ha vanlig samværsrett med D. 4. Y skal betale oppfostringsbidrag for D til X med kr. 1.700,- - kroner ettusensyv hundre - pr. måned fra det tidspunkt D flytter til X. Inntil nevnte tidspunkt gjelder pkt. 3 i byrettens domsslutning. 5. Saksomkostninger tilkjennes ikke." Y har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser fremgår av de nevnte dommer og mine senere bemerkninger. Partene og fire vitner har vært avhørt ved bevisopptak til bruk for Høyesterett. Alle har forklart seg tidligere. Det foreligger også et notat fra en samtale dommeren i tilknytning til bevisopptaket har hatt med D. Den ankende part, Y, har i det vesentlige anført: Slik situasjonen har utviklet seg, finner han ikke lenger at det er grunnlag for felles foreldreansvar. Han vil derfor prinsipalt nedlegge påstand om at han får foreldreansvaret alene. Han mener dette er nødvendig for å få ro over forholdene. Lagmannsrettens vurdering av partenes personlige egenskaper skulle tilsi at faren måtte få den daglige omsorg i samsvar med de sakkyndiges uttalelse. Når lagmannsretten kom til at moren skulle få omsorgen, får man inntrykk av at retten traff avgjørelse i favør av den illojale og mest pågående part, moren, i håp om å skape fred og ro over forholdet mellom datteren og foreldrene. På denne måte kan det sies at farens gode egenskaper har vært brukt mot ham. Dette kan ikke være holdbart. Morens dominerende personlighet vil få skadevirkninger i forholdet mellom far og datter og vil også kunne medføre skadevirkninger direkte for datteren, når hun nå går inn i pubertetsalderen. Ankemotpartens situasjon er meget usikker. Hun står fortsatt uten formell utdannelse, og hun har ikke fast arbeid. Også hennes bosituasjon er usikker. Dersom datteren skal bo hos henne, innebærer dette blant annet fare for miljøskifte. Lagmannsretten har i dommen satt som et slags vilkår "at mor blir boende i Stavanger-området etter at hun er ferdig med sin utdannelse". Retten uttaler at man finner "det naturlig at omsorgsspørsmålet revurderes rettslig", dersom den nevnte forutsetning ikke oppfylles. Det samme har retten uttalt i tilknytning til den etablerte besøksordning. Dette viser at lagmannsretten har vært klar over at dens avgjørelse hvilte på et meget usikkert grunnlag. Dersom faren får den daglige omsorg, vil dette innebære den størst mulig samlede foreldrekontakt med datteren. Dette har vært situasjonen hittil. Ankemotparten opptrådte illojalt overfor den ankende part da faren hadde besøksrett mens datteren bodde hos moren. Den ankende part viser ellers til uttalelse fra barnevernsnemnda i Stavanger fremlagt for byretten og til de rettsoppnevnte sakkyndiges uttalelse for lagmannsretten. D's uttalelse til medlemmer av lagmannsretten og senere under bevisopptaket om at hun helst vil bo hos sin mor, må sees på bakgrunn av den massive påvirkning D har vært utsatt for fra morens side. Uttalelsene bør derfor ikke tillegges noen vesentlig vekt. Det vises til at de sakkyndige ikke fant det riktig å stille noe direkte spørsmål til D om hvor hun ønsket å bo, men benyttet en test og fant at D aksepterte begge foreldre. Den ankende part, Y, har nedlagt denne påstand: "1. Y gis foreldreansvaret for datteren D født .... 1978. 2. X skal ha vanlig samværsrett med D. Subsidiært for punkt 1: 1. Y og X har felles foreldreansvar for datteren D. Datteren skal bo hos Y. For begge tilfeller: 3. X betaler sakens kostnader for byrett, lagmannsrett og Høyesterett til Y." Ankemotparten, X, har i det vesentlige anført: Lagmannsretten har truffet sin avgjørelse på grunnlag av umiddelbar bevisførsel og en samlet vurdering av hva som er best for barnet. Det er ikke fremkommet opplysninger som gir Høyesterett grunnlag for å fravike lagmannsrettens avgjørelse. Det er tvert imot slik at D's ønske om å få bo hos sin mor, er kommet enda klarere frem gjennom dommerens samtale med henne under bevisopptaket. Overfor alle som har uttalt seg i saken, har D gitt inntrykk av å være en åpen, grei og flink jente. På denne bakgrunn må D's uttrykte ønske tillegges stor vekt ved avgjørelsen. Det kan ikke være tvilsomt at det er hennes egen velbegrunnede mening som er kommet til uttrykk. Ankemotparten har en vanskelig økonomi og står uten fast arbeid. Men dette behøver ikke gå ut over omsorgssituasjonen. Selv om hennes boforhold er usikkert, har hun til hensikt å fortsette å bo i Stavanger der hun har bodd siden 1973. Ankemotparten, X, har nedlagt denne påstand: "1. Lagmannsrettens dom stadfestes. 2. X, evt. det offentlige, tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett." Jeg har funnet avgjørelsen meget vanskelig, men er kommet til samme resultat som lagmannsretten. Begge foreldre må anses vel skikket til å ha den daglige omsorg for datteren. De er begge glad i henne og vil utvilsomt hennes beste, selv om de i den til dels meget tilspissede konflikt som har bestått dem imellom siden årsskiftet 1986/87, ikke har maktet å ta tilstrekkelig hensyn til den påkjenning situasjonen måtte medføre for datteren. Det er imidlertid meget store ulikheter mellom foreldrene både når det gjelder livssituasjon og personlige egenskaper. Faren er vel etablert i arbeidslivet og bor i den tidligere felles bolig. Han vil kunne tilby D en stabil og trygg tilværelse i et miljø hun har vokst opp i og kjenner godt. D har fungert godt i de ca 3 år han har hatt omsorgen for henne. Samværsordningen har også - bortsett fra enkelte konflikter i mer akutte situasjoner - fungert bra i denne tiden. Partene har bodd så nær hverandre at D har kunnet sykle på besøk til moren også utenom de fastsatte samværstidene, og hun har også i adskillig utstrekning benyttet seg av dette. Den bestående ordning har således gitt D anledning til god kontakt med begge foreldre. Morens situasjon er en annen og forbundet med adskillig større usikkerhet. Hun har ingen fullført utdannelse og har ikke arbeid. For tiden har hun attføringstrygd etter en skade hun er blitt utsatt for. Den bolig hun det siste år har leiet på en tidsbegrenset kontrakt, må hun flytte fra, men hun prøver å få ny bolig i samme område. De ytre forhold for D vil derfor bli mer usikre om moren får den daglige omsorg. Om farens personlige egenskaper bemerker lagmannsretten at han fremstår som "en velreflektert og fintfølende omsorgsperson med et inderlig ønske om å legge forholdene best mulig til rette for D". Når det gjelder moren, bemerker lagmannsretten i tilslutning til de sakkyndige at hun er "en person som fremviser en ekspansiv vitalitet, som kommer lett i kontakt med folk og som virker som hun har et vell av ideer, impulser og vyer". På den annen side har hun "noe vanskelig for å sette grenser for sin virketrang" og kan virke "vel intens". D er utvilsomt glad i begge sine foreldre og føler seg nær knyttet til dem. Jeg må imidlertid legge til grunn at hun har et mer tett og fortrolig forhold til moren. Dette fremgår både av de sakkyndiges uttalelse fra 1988 og av det som ellers foreligger. Forholdet til faren er godt, men preget av en noe større distanse. De sakkyndige fant det i 1988 uriktig å spørre D direkte om hvem av foreldrene hun helst ville være hos. På grunnlag av en test konkluderte de: "Konklusjonen av undersøkelsen er at når foreldrene først skiller lag, har D ikke dypere motforestillinger mot å være hos noen av dem, og heller ikke sterkere binding til mor enn til far." Det tilføyes imidlertid noe senere: "Helt avslutningsvis sa D at hun aller helst vil bo hos mor, men at hun også vil bo der hun bor, og fortsette på samme skole." Før ankeforhandling i lagmannsretten hadde to av rettens medlemmer en samtale med D der hun ga uttrykk for at det var moren hun helst ville være hos når foreldrene ikke kunne bo sammen. I tilknytning til bevisopptaket til bruk for Høyesterett hadde dommeren en samtale med D og referat av denne samtalen er lagt frem. Her sies blant annet: "Jeg spør henne så om hun trives, er fornøyd og har det bra slik situasjonen er nå. Hun svarer da helt spontant at hun "mye heller" vil bo hos mor. Hun begrunner dette med at hun kan fortelle mye mer til mor. Hun forstår mer, sier hun. Far ler når hun forteller om problemer mens moren tar henne på alvor. Far tar henne ikke på alvor, og det synes hun er vondt. ..... Hun kommer stadig tilbake til at far er så vond å snakke med - han gjør "lått og løye" av det hun sier. Hun forteller at mor bor i nærheten av Æ skole. Jeg sier da til henne at hun kanskje må flytte over til Æ skole dersom hun skal bosette seg hos mor, og til det sier hun at hun vil flytte til mor selv om hun skulle måtte bytte skole fra Ø til Æ. ....... Mitt inntrykk var at D, på tross av sin unge alder, hadde et gjennomtenkt syn på hvor hun burde være. Det kom også frem under avhøret at hun ville ta det svært tungt dersom ikke dommerne tok hensyn til hva hun selv ønsket. Under forklaringen var det, så vidt jeg kunne bedømme, ord fra hennes eget alderstrinn som ble brukt - jeg fant ingen "voksne" formuleringer, noe som styrket mitt inntrykk av at det var hennes egne oppfatninger som kom til uttrykk." Det kan, slik jeg vurderer det, ikke være tvilsomt at D har et fast og alvorlig ønske om å få bo sammen med moren. Dette ønske har antakelig sitt grunnlag i det tette og nære forhold mellom mor og datter og i at D føler at hun lettere kan snakke med moren om problemer som opptar henne, og at moren tar henne alvorlig. Etter barneloven §34 skal avgjørelsen av spørsmålet om hvem barnet skal være hos, rette seg etter hva som er best for barnet. Ved denne vurderingen vil barnets eget ønske kunne være et vesentlig moment - hvor vesentlig vil avhenge blant annet av ønskets fasthet og barnets alder. Hvis det treffes en avgjørelse i strid med barnets klart uttrykte ønske, vil dette kunne skape en konfliktsituasjon som er uheldig ikke minst for barnet. I loven §31 er barnets ønske gjort til en selvstendig del av grunnlaget for avgjørelsen. Hvis barnet er over 12 år, skal det legges stor vekt på hva det mener. At D først fyller 12 år et par måneder etter at hun uttalte seg under bevisopptaket, er det ikke grunn til å legge særlig vekt på i denne sammenheng. Jeg er etter dette kommet til at D klart uttrykte ønske om å få bo hos moren, og de forhold det har sammenheng med, bør bli avgjørende. Y's anke har ikke ført frem. Hensett til at byretten og lagmannsretten kom til forskjellig resultat og de sakkyndiges uttalelse for lagmannsretten, har imidlertid den ankende part hatt rimelig grunn til å bringe saken inn for Høyesterett. Avgjørelsen har som nevnt voldt tvil, og jeg finner at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans. Jeg stemmer for denne dom: 1. Lagmannsrettens dom stadfestes så langt den er påanket. 2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
