Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
A var mistenkt for overtredelse av straffeloven §162 annet ledd og ble pågrepet etter ordre fra Oslo politikammer 20. november 1988. Han ble varetektsfengslet 22. november og holdt i varetektsarrest frem til løslatelse 28. mars 1989. Statsadvokatene i Eidsivating utferdiget 22. desember 1989 tiltalebeslutning mot A for overtredelse av straffeloven §162 annet, jfr. første, jfr. femte ledd for torsdag 17. november 1988 å ha innført 398 g heroin fra X til Y. Ved Eidsivating lagmannsretts dom 6. februar 1990 ble A frifunnet. Gjennom sin forsvarer fremsatte A 20. april 1990 søknad om erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven §444 jfr. §446, skjønnsmessig anslått til 75.000,- kroner. Eidsivating lagmannsrett, som var besatt med de samme juridiske dommere som under hovedforhandlingen, avsa 5. juni 1990 kjennelse med denne slutning: "As krav om erstatning etter straffeprosessloven §444 og oppreisning etter straffeprosessloven §446 tas ikke til følge." A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har i det vesentlige anført at det foreligger slik sansynlighetsovervekt for at han ikke har gjort det han var tiltalt for, at han er berettiget til erstatning. Kun to indisier kunne knyttet ham til narkotikainnførselen: lappen som en av kurerene hadde på seg med påskriften "Dear A" og tolkningen av utskriftene av de avlyttede telefonsamtalene. Hverken under ransakingen av hans bolig eller under gjennomgangen av hans økonomiske forhold ble det gjort funn som knyttet ham til narkotika. Juryen har tolket indisiene annerledes enn påtalemyndigheten, og bevisbedømmelsen vil i en slik situasjon ha preg av enten/eller slik at lagretten med sitt svar må ha funnet det klart at A uskyldig var trukket inn i saken. A har nedlagt slik påstand: "1. A tilkjennes erstatning etter straffeprosessloven §444 og oppreisning etter straffeprosessloven §446 fastsatt etter rettens skjønn og begrenset oppad til kr. 75.000,-." Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet. Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke: I en straffesak skal all rimelig tvil komme tiltalte til gode ved avgjørelsen av skyldspørsmålet. Det forhold at lagretten har svart nei på skyldspørsmålet medfører således ikke uten videre at "det er gjort sannsynlig at han ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen", straffeprosessloven §444 første ledd. Det må foretas en konkret vurdering av hvordan bevisenes stilling har vært. En slik vudering har lagmannsretten gjort og uttaler: "Etter en samlet vurdering av bevisene i saken, slik de ble presentert under hovedforhandlingen, sammenholdt med lagrettens svar vedrørende så vel A som de øvrige 7 tiltalte, legger retten til grunn at lagretten for As del ikke fant at det forelå en slik kvalifisert overvekt av sannsynlighet som er nødvendig for å straffedømme ham i samsvar med tiltalen. Det kan imidlertid ikke fra dette sluttes at det bevismessig er sannsynliggjort at A ikke foretok de handlinger tiltalen gjaldt. Etter rettens mening er det ikke godtgjort slik sannsynlighet." Det er ikke for Høyesteretts kjæremålsutvalg fremkommet noe som gir grunnlag for å fravike denne enstemmig vurdering av de dommere som selv har fulgt behandlingen av straffesaken og som avsa den frifinnende dom for A vedkommende. Etter dette må kjæremålet bli å forkaste. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: Kjæremålet forkastes. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
