Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer Hellesylt: Saken gjelder krav om odelsløsning av sameiepart etter at et odelssameie er oppløst. - D satt i uskiftet bo etter ektefellen E med odelseiendommen X, gnr. 53 bnr. 1, i Y. Eiendommen ble fraflyttet i 1960-årene. Ved skjøte 28. juni 1974 overdro hun eiendommen til barna C , født 1942, F, født 1943 og B, født xx.xx.1980 ville F ha sameiet oppløst. Det ble ikke enighet om dette, og F reiste sak for å få oppløsning etter sameieloven §15. I herredsretten fikk han medhold. Dommen ble anket, men deretter inngikk partene forlik om at eiendommen skulle selges ved namsmannen på Y etter reglene for tvangssalg, og ankesaken ble hevet. Partene ble enige om at salget skulle skje som intern auksjon hvor bare sameierne var til stede og kunne by. På auksjonen 9. april 1984 ble høyeste bud gitt av B og C i fellesskap. På grunnlag av dette budet skjøtet F 18. april sin andel i eiendommen over til disse. Jeg nevner at B i 1986 skjøtet sin halvpart i eiendommen over til C som dermed ble eneeier. A er født xx.xx.1967 og er eldste sønn av F. Den 8. februar 1985 tok han ut stevning til Gauldal herredsrett med påstand om at B og C skulle dømmes til å utstede skjøte til ham på farens tidligere sameiepart i eiendommen mot betaling fastsatt ved odelstakst. Herredsretten tok i medhold av odelsloven §64 løsningstvisten opp til særskilt pådømmelse. Den 2. oktober 1987 avsa Gauldal herredsrett dom med slik domsslutning: "1. A har rett til å løse en ideell tredjedel av odelseiendommen X, gnr. 53 bnr. 1 i Y, fra C og B. 2. Erstatning for saksomkostninger i løsningstvisten tilkjennes ikke." B og C påanket dommen til Frostating lagmannsrett som 4. april 1989 avsa dom med denne domsslutning: "B og C frifinnes. A tilpliktes å betale i saksomkostninger for lagmannsretten til B og C i fellesskap kr. 18.748,- - attentusensyvhundreogførtiåtte - kroner - senest 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse. Hver part bærer sine omkostninger for herredsretten." Når det gjelder det nærmere saksforhold og partenes anførsler for herredsretten og lagmannsretten, vises til disse retters dommer. A har anket lagmannsrettens dom inn for Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen. Faktum i saken er ikke omtvistet. Rettslig står saken for Høyesterett i en noe annen stilling enn for de tidligere retter, hvor tvistespørsmålet hovedsakelig gjaldt om den interne auksjonen var en slik auksjon som odelsloven §17 annet ledd omhandler med den følge det ville ha for utfallet av saken. For Høyesterett er det av ankemotpartene som ny hovedanførsel gjort gjeldende at C har bedre odelsprioritet enn A. Det er også andre nye rettslige anførsler, som jeg kort kommer tilbake til. Den ankende part, A, har i hovedsak anført: Det bestrides at det følger av odelsloven §12 sammenholdt med bestemmelsen i §78, jfr. Høyesteretts dom i [[Rt-1988-791]], at C har bedre odelsprioritet enn han til farens tidligere tredjedel av eiendommen. Det vises blant annet til den reservasjon som er tatt i dommen på side 794 for et tilfelle hvor eiendommen går fra far til sønn. Videre bestrides den nye subsidiære anførselen om at odelsloven §45 etter forholdene i denne saken medfører at A fikk rett og dermed også plikt til å la odelssøksmålet omfatte hele eiendommen. Den ankende part har gitt flere forskjellige begrunnelser for sin anførsel til dette spørsmål, som jeg ut fra mitt syn på saken ikke finner grunn til å gjengi. Den ankende part har videre anført at en rent intern auksjon mellom sameierne ikke er tilstrekkelig til at sameiet kan anses "oppløyst ved auksjon" etter odelsloven §17 annet ledd. Det må være en auksjon med adgang til å møte og by for andre enn sameierne, og den må være underkastet vanlig kontroll med antakelse av bud og stadfestelseskjennelse. A har nedlagt denne påstand: "1. Herredsrettens dom punkt 1 stadfestes. 2. Den ankende part tilkjennes sakens omkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett." Ankemotpartene B og C mener at lagmannsrettens dom er riktig. For Høyesterett er gjort gjeldende at det følger av odelsloven §12 sammenholdt med §78 at A som er født etter 1. januar 1965, må stå tilbake for sin eldre farsøster C, jfr. dom i [[Rt-1988-791]]. Allerede av denne grunn kan anken ikke føre fram. Subsidiært anføres at odelsloven §45 i dette tilfelle må føre til at odelssøksmålet skulle ha omfattet hele eiendommen. Når søksmålet gjelder bare en del av eiendommen, kan det ikke føre fram. Når det gjelder spørsmålet om auksjonen tilfredsstiller odelsloven §17 annet ledd, anføres at lagmannsrettens dom er riktig. B og C har nedlagt denne påstand: "1. Lagmannsrettens dom stadfestes. Av tilkjente saksomkostninger i lagmannsretten kr. 18.748,- tilpliktes å betale renter med 18 % p.a. fra 19. april 1989 til betaling skjer. 2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett." Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og finner å kunne bygge min avgjørelse på samme grunnlag som den. Det blir da ikke nødvendig for meg å ta standpunkt til spørsmålet om C, som følge av odelsloven §12 og overgangsreglene i §78, har bedre odelsprioritet enn A. Men jeg vil ha sagt at jeg for min del stiller meg tvilende til dette, jfr. Høyesteretts dom i [[Rt-1988-791]] med reservasjonen på side 794, som jeg er enig i og som synes å burde ha gyldighet også for et tilfelle som vi her har for oss. Det er ikke omtvistet at hvis oppløsningen av sameiet skjedde ved en slik "auksjon" som odelsloven §17 annet ledd omhandler, kan løsningskravet ikke føre fram. Når det gjelder spørsmålet om auksjonen går inn under odelsloven §17 annet ledd, antar jeg at det etter loven ikke kan være noe ubetinget krav om at auksjonen skal være åpen. Jeg viser her til den begrunnelse lagmannsretten har gitt for sitt standpunkt. Denne begrunnelse kan jeg stort sett tiltre. Oppløsning av sameie skal etter lov 18. juni 1965 nr. 6 om sameige §15 annet ledd skje ved salg "etter føresegnene om tvangsauksjon eller anna tvangssal så langt dei høver". Begrunnelsen for at oppløsning av sameiet kan kreves ved auksjon, synes å være at dette er egnet til å sikre den sameier som krever oppløsning fullt vederlag for sin andel. Er sameierne enige må de i forhold til sameieloven kunne bli enige om en annen realisasjonsmåte, f.eks. en intern auksjon, jfr. sameieloven bestemmelser i §1 annet ledd om at loven kan fravikes ved avtale. I forhold til bestemmelsen i odelsloven §17 annet ledd kommer det særlige hensyn inn at oppløsning av sameie ved auksjon får virkninger for løsningsberettigede som et frivillig salg ikke ville ha. Slik forholdene i denne saken ligger an, finner jeg at den interne auksjon som har vært holdt, må fylle kravet til "auksjon" i odelsloven §17 annet ledd. Det var ingen andre utenforstående odelsberettigede enn sameiernes barn som alle dengang var mindreårige. A er sønn av den sameier som krevde sameiet oppløst. Oppløsningen skjedde etter at det hadde vært tvist for domstolene om vilkårene forelå for å kreve tvangssalg etter sameieloven §15. Jeg tilføyer at det ikke er noe som tyder på at valget av intern auksjon har vært bestemt av hensyn som ikke er lojale mot odelsloven ordning når det gjelder oppløsning av sameie. Jeg kan således ikke se hvilke hensyn i forhold til A som skulle være tilsidesatt ved at det ikke ble holdt offentlig - men intern - auksjon. Den framgangsmåte som er valgt, må etter min oppfatning være tilstrekkelig til å oppfylle odelsloven krav. Lagmannsrettens dom må etter dette stadfestes, jeg finner at dette også bør gjelde saksomkostningavgjørelsen, idet jeg er enig med lagmannsretten i at det ikke tilkjennes saksomkostninger for herredsretten. Av saksomkostningsbeløpet for lagmannsretten må det tilkjennes renter i samsvar med nedlagt påstand. Anken har vært forgjeves. Etter utfallet finner jeg at den ankende part også må svare saksomkostninger for Høyesterett i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Omkostningene settes til kr. 38.679,- av dette beløpet er kr. 3.679,- for utgifter. Jeg stemmer for denne dom: 1. Lagmannsrettens dom stadfestes. Av de tilkjente saksomkostninger i lagmannsretten, kr. 18.748, svares renter med 18 - atten - prosent fra 19. april 1989 til betaling skjer. 2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler A til B og C i fellesskap 38.679,- trettiåttetusensekshundreogsyttini - kroner. 3. Oppfyllingsfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. Dommer Sinding-Larsen: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende, men på et annet grunnlag. Etter odelsloven §12 har eldre søsken odelsprioritet foran yngre uten hensyn til kjønn. Ser man bort fra overgangsreglene i §78, har således C bedre odelsprioritet enn sin yngre bror F og dennes sønn A, som har reist løsningssaken. Det følger av §78 første ledd at hun ikke kan påberope seg §12 i forhold til broren som er født før 1. januar 1965. A som er født i 1967, omfattes imidlertid ikke av unntaksbestemmelsens ordlyd. Det at hans far beholder sin odelsprioritet i forhold til søsteren, innebærer ikke at også A gjør det. Bestemmelsen i §78 første ledd tar sikte på å beskytte personer som har hatt begrunnet forventning om å kunne få overta eiendommen, ikke også deres linjer, jfr. [[Rt-1988-791]]. Jeg tilføyer at hensynet til at likestillingsregelen i odelsloven §12 skal bli gjennomført innen en rimelig tid, taler mot en utvidende tolking av unntaktbestemmelsen i §78 første ledd. Den reservasjon som er tatt på side 794 i dommen i [[Rt-1988-791]], ville ha fått betydning dersom A hadde overtatt sameieparten fra sin far, som er beskyttet ved bestemmelsen i §78 første ledd, og C deretter hadde reist odelssak. Situasjonen i den foreliggende sak er imidlertid en annen. Jeg tilføyer at jeg er enig i reservasjonen så langt den etter mitt syn rekker. Når det legges til grunn at C har bedre odelsprioritet enn den ankende part, må hun frifinnes. B har, etter at saken ble reist, solgt sin sameiepart til C. Når han således har solgt odelseiendommen til en som har bedre odelsprioritet enn saksøkeren, må også han frifinnes, jfr. [[Rt-1932-555]]. Etter dette er det ikke nødvendig for meg å ta standpunkt til det grunnlag førstvoterende bygger på. Jeg finner likevel grunn til å bemerke: Ved salg av en sameiepart som noen har odelsrett til, gjelder i utgangspunktet de vanlige odelsrettslige regler; de odelsberettigede beholder sin odelsrett og kan på vanlig måte gjøre denne gjeldende. Dette gjelder også ved salg til de andre sameiere. I odelsloven §17 er det gitt bestemmelser om når oppløsning av et sameie skal få odelsrettslige virkninger. I §17 første ledd behandles de tilfelle da oppløsning skjer ved fysisk deling av eiendommen. I annet ledd har man bestemmelser om virkningen av oppløsning ved auksjonsalg. Av forarbeidene - NOU 1972:22 side 54 - fremgår at det man har hatt for øye, er auksjonssalg i henhold til sameieloven §15. For andre fremgangsmåter ved oppløsning av sameie inneholder odelsloven ingen unntaksbestemmelser. Ankemotparten har vist til at sameieloven bestemmelser er deklaratoriske, og at sameierne derfor må kunne avtale en hensiktsmessig fremgangsmåte ved auksjonen. Jeg kan imidlertid ikke se at dette har noen vekt. Det er riktig at partene etter sameieloven kan velge den fremgangsmåte de ønsker for å oppløse sameiet. Odelsloven §17 henviser imidlertid bare til oppløsning ved auksjonssalg, og med dette må menes en auksjon etter tvangsfullbyrdelsesloven regler, som angitt i sameieloven §15 annet ledd. I dette tilfelle er det i henhold til avtale mellom sameierne holdt en helt intern auksjon. Etter mitt syn ligger fremgangsmåten nærmere en underhåndsavvikling sameierne imellom enn en auksjon som nevnt i sameieloven §15. Jeg finner at det i alle fall må anses meget tvilsomt om den fremgangsmåte som er fulgt, kan bringe unntaksbestemmelsen i odelsloven §17 annet ledd til anvendelse. Som allerede nevnt, er det imidlertid ikke nødvendig for meg å ta standpunkt til dette. Siden saken etter mitt syn bør avgjøres på et grunnlag som er nytt for Høyesterett, finner jeg at det ikke bør tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten, men at den ankende part bør idømmes omkostninger for Høyesterett. Da jeg etter domskonferansen vet jeg er i mindretall, former jeg ingen konklusjon. Dommer Bugge: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Hellesylt. Dommer Gjølstad: Likeså Dommer Scwheigaard Selmer: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Sinding-Larsen. Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom: 1. Lagmannsrettens dom stadfestes. Av de tilkjente saksomkostninger i lagmannsretten, kr. 18.748,- svares renter med 18 - atten - prosent fra 19. april 1989 til betaling skjer. 2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler A til B og C i fellesskap 38.679,- - trettiåttetusensekshundreogsyttini - kroner. 3. Oppfyllingsfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
