Rediger Høyesterett: Rt-1991-216

Fritekst:

Dommer Schei: Asker og Bærum herredsrett avsa 6. november 1990 dom med slik domsslutning: "A født xx.xx.1953 dømmes for overtredelse av straffeloven §239 og vegtrafikkloven §3, jfr straffeloven §62 til en straff av fengsel i 60 - seksti - dager. I medhold av straffeloven §54 flg. utsettes fullbyrdingen av straffen med en prøvetid på 2 - to - år." Dommen er avsagt under dissens idet rettens formann stemte for at fengselsstraffen skulle være ubetinget. Statsadvokatene i Eidsivating har anket over straffutmålingen. Det er gjort gjeldende at det må utmåles en ubetinget fengselsstraff, som må være lengre enn den straffen herredsretten har fastsatt. Jeg er kommet til at anken bør forkastes. Om påkjørselen og det hendelsesforløpet som ledet frem til denne, uttaler herredsretten: "Tiltalte kom 23. februar 1989 ca kl. 13.10 kjørende X-veien sydover fra Y i en Mercedes-Benz lastebil modell med en tom container. I krysset X-veien/Z-veien skulle han svinge til venstre. Etter så vidt å ha påbegynt svingen kolliderte han med en Audi 100 personbil som kom kjørende i X-veien i motsatt retning. Kjøretøyene traff hverandre med begges venstre front. Lastebilen befant seg noe over på venstre side av tenkt midtlinje av X-veien da sammenstøtet fant sted. Personbilen ble kastet ca 14 meter tilbake etter sammenstøtet og føreren B født xx.xx.1938 døde momentant." Om ulykkesstedet heter det i herredsrettens dom: "Retten bemerker at det dreier seg om et relativt uoversiktig kryss med skilter med 50 km fartsgrense satt opp før krysset fra begge de aktuelle kjøreretninger. X-veien går sydover fra krysset i en venstrekurve. Dette medfører at det fra krysset der lastebilen skulle svinge kun er en sikt på 50-60 meter, og at personbilen som kom sydfra først kunne se hele krysset i en avstand av 50-60 meter. Like syd for krysset er det en tilkjøringsvei fra venstre sett i personbilens kjøreretning samt en fotgjengerovergang. Kjørende i X-veien sydfra hadde på ulykkestidspunktet ikke forkjørsrett for kjørende fra høyre i Y-veien, men skilt om forkjørsrett er satt opp senere." Retten la til grunn at domfelte under svingningen hadde en hastighet på 30 km/t. Som herredsretten har påpekt, var det forsvarlig å ta svingen i denne hastigheten, forutsatt at det ikke var møtende trafikk. Føreren av personbilen holdt med sin bil en hastighet "på minst 70 km/t" og "sannsynligvis noe høyere" da han passerte det punkt hvor domfelte først kunne ha sett ham. Retten uttaler at med "nevnte hastighet må det antas at personbilen ville ha kommet svært brått på enhver bilfører i tiltaltes situasjon. Bilen hadde betydelig høyere fart enn det var naturlig å regne med". Ut fra den faktiske beskrivelsen retten har gitt av skadestedet, er jeg enig i disse vurderingene fra herredsrettens side. Herredsretten la til grunn at domfelte ikke så den møtende bilen før sammenstøtet, og at dette må skyldes "en eller annen form for uoppmerksomhet" fra hans side. Det pekes på mulige forklaringer på denne uoppmerksomheten. En av de muligheter som trekkes frem, er at sollyset kan ha gjort det vanskelig å se. Som herredsretten finner jeg det ikke tvilsomt at domfeltes forhold rammes av straffeloven §239 og vegtrafikkloven §3. Han utviste ikke tilstrekkelig oppmerksomhet da han startet svingningen uten å forvisse seg om at det ikke kom biler imot. Men domfeltes forhold må sies å ligge i det nedre sjikt for den uaktsomhet som rammes av straffeloven §239 og vegtrafikkloven §3. Valget av riktig straffereaksjon kan synes tvilsomt. Straffeloven §239 og vegtrafikkloven §31 ble endret ved lov av 8. juli 1988 nr. 70 ved at det ble angitt uttrykkelig i bestemmelsene at den som ved bruk av motorvogn uaktsomt volder en annens død, skal straffes etter straffeloven §239. I avgjørelsen i [[Rt-1989-741]] er det uttalt: "... det fremgår av forarbeidene at lovgiverens hensikt var å skjerpe reaksjonene ved trafikkovertredelser med dødsfølge, både ved at det i større utstrekning skal reageres etter straffeloven §239 og ikke bare etter vegtrafikkloven, og ved at dette skal gi seg utslag i en strengere straffutmåling. Jeg viser for så vidt til Ot.prp. nr. 66 (1987-88) side 9 og Innst. O nr. 95 (1987-88) side 2-3, som også herredsretten har vist til." Som det også er uttalt i denne avgjørelsen, finner jeg det klart at domstolene må legge vekt på den lovgivervilje som kom til uttrykk ved lovendringene. Men jeg vil peke på at uttalelsene i lovforarbeidene er temmelig generelt formet, og jeg finner det vanskelig, ut fra forarbeidene, å legge til grunn at det skal reageres med ubetinget fengsel ved overtredelse av straffeloven §239 nærmest uten hensyn til grovheten i og karakteren av det straffbare forhold som er utøvet. Den uaktsomhet - uoppmerksomhet - domfelte utviste i nærværende sak, var etter min mening neppe større enn den uoppmerksomhet nær sagt en hvilken som helst bilfører vil utvise over noen tid. Jeg påpeker at uoppmerksomheten ikke skyldtes at bilføreren var opptatt med uvedkommende ting, som f.eks. å stille på bilradioen, skifte kassett m.v. Han var et ganske kort øyeblikk rett og slett ikke så oppmerksom på trafikkforholdene som han burde. Ut fra dette, og det jeg ellers har trukket frem vedrørende forholdene på stedet og hendelsesforløpet, kan jeg ikke se at en straff av betinget fengsel i 60 dager er en uforholdsmessig mild reaksjon. Jeg tilføyer at jeg ikke finner at den foreliggende rettspraksis etter lovendringen av 8. juli 1988 i straffeloven §239 og vegtrafikkloven §31 binder Høyesterett på en slik måte at det i nærværende sak ikke er plass for betinget fengsel. De langt fleste av de avgjørelser hvor det er gitt ubetinget fengsel, synes å gjelde forhold som er mer graverende enn det som er utvist i nærværende sak. Spørsmål om å idømme en bot i tillegg til den betingete fengselsstraffen har ikke vært tatt opp under forhandlingene i Høyesterett. Hensett til dette, samt til de opplysninger herredsretten gir om domfeltes økonomiske forhold, finner jeg at bot her ikke bør ilegges. Jeg stemmer for denne kjennelse: Anken forkastes. Dommer Aasland: Jeg finner at påtalemyndighetens anke må tas til følge ved at den idømte straff gjøres ubetinget. Jeg slutter meg til herredsrettens uttalelse om at "det må stilles strenge aktsomhetskrav når en lastebil på 11 tonn skal svinge til venstre og krysse kjørebanen for motgående trafikk". I den situasjon som forelå, var det domfeltes helt sentrale plikt å forvisse seg om at det ikke kom møtende trafikk som kunne utsettes for fare ved kryssingen. Det er nok så at bilen som ble ført av forulykkede, og som holdt en hastighet betydelig over fartsgrensen på stedet, må ha kommet brått på domfelte. Imidlertid må det ut fra herredsrettens beskrivelse av åstedet og hendelsesforløpet ha gått henimot tre sekunder fra bilen kom til syne inntil den nådde veikrysset hvor sammenstøtet skjedde like etter at domfelte hadde påbegynt venstresvingen. Når domfelte overhodet ikke så bilen før sammenstøtet, må det enten skyldes manglende oppmerksomhet eller at sikten var dårlig fordi han hadde lav sol imot seg, og kanskje fordi han nettopp hadde brukt vindusspyleren. Hvis sikten var dårlig, skulle dette imidlertid tilsi særlig aktpågivenhet. Som fremholdt i avgjørelsen i [[Rt-1989-741]], delvis gjengitt av førstvoterende, og i senere avgjørelser av Høyesterett, tok lovgiveren ved endringsloven av 8. juli 1988 nr. 70 sikte på å skjerpe straffereaksjonene ved trafikkovertredelser med dødsfølge. Tross de unnskyldende momenter som foreligger i vår sak, kan jeg ikke se at det etter lovendringen er grunnlag for betinget straff i et tilfelle som dette. Hensett til de unnskyldende momenter og til at det er gått to år siden forholdet fant sted, mener jeg imidlertid at det ikke er grunn til å endre straffens lengde. Dommer Gussgard: Jeg er enig med førstvoterende, dommer Schei. Dommer Lund: Likeså Dommer Holmøy: Likeså Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne kjennelse: Anken forkastes. [[Kategori:Høyesterett]]

Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt