Sideverdier for «HR-2000-18 - Rt-2000-381»
Utseende
«Hoyesterett»-verdier
1 rad lagres for denne siden| Field | Felttype | Value |
|---|---|---|
| Instans | String | Høyesterett - Kjennelse |
| Dato | Date | 2000-03-08 |
| Publisert | String | HR-2000-00018 - Rt-2000-381 (99-2000) |
| Stikkord | Liste over String, skilletegn: , | Sivilprosess • Ankefrist |
| Sammendrag | Text | Saken gjaldt spørsmål om når ankefristen begynner å løpe etter at forliksrådet hadde rettet en avgjørelse. Spørsmålet var om det løp ny ankefrist fra forkynnelsen av den rettede dom. Herredsretten kom til at rettingen etter sitt innhold gikk inn under Tvistemålsloven (1915) § 157, og at det derfor løp ny ankefrist fra forkynnelsen av den rettede dom. Lagmannsretten kom til samme resultat, men Høyesteretts kjæremålsutvalg opphevet ved kjennelse [[Rt-1999-290]] herredsrettens og lagmannsrettens kjennelser, da det etter kjæremålsutvalgets oppfatning måtte være hvilken bestemmelse forliksrådet hadde angitt som hjemmel for rettingen, som måtte være avgjørende for om det skulle løpe ny ankefrist. Ved den nye behandlingen kom lagmannsretten til at begjæring om oppreisning ikke var fremsatt innen én måned etter at det ble "anledning" til det, og avviste saken, jf. Domstolsloven (1915) § 154 første ledd. Etter lagmannsrettens oppfatning måtte 1 månedsfristen begynne å løpe fra det tidspunkt parten eller prosessfullmektigen "burde ha innsett" at ankefristen kunne være oversittet. Briskelund påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg, som henviste kjæremålet til Høyesterett. Høyesterett kom til at det avgjørende for om det ved retting skal løpe ny ankefrist, må være om rettingen etter sitt innhold hører under Tvistemålsloven (1915) § 156 eller § 157, og fravek således den rettsoppfatning kjæremålsutvalgets kjennelse [[Rt-1999-290]] bygde på, og som lagmannsretten hadde lagt til grunn. Etter Høyesteretts oppfatning hadde lagmannsretten også ved fastleggelsen av utgangspunktet for 1 månedsfristen i Domstolsloven (1915) § 154 første ledd bygd på en for streng aktsomhetsnorm. For at 1 månedsfristen skulle begynne å løpe, var det ikke tilstrekkelig at ankefristen var utløpt, og at parten var eller burde vært kjent med dette. Det måtte i tillegg kreves at parten hadde mulighet og oppfordring til å begjære oppreisning. Dersom fristoversittelsen ikke var forsettlig, kunne en part som hovedregel ikke anses å ha tilstrekkelig oppfordring til å begjære oppreisning før parten eller prosessfullmektigen var blitt gjort oppmerksom på at det forelå fristoversittelse. Lagmannsrettens kjennelse ble etter dette opphevet, og saken hjemvist til lagmannsretten for fortsatt behandling. |
| Saksgang | Text | Høyesterett HR-2000-00018, kjæremålssak jnr. 347/1999. Se også tidligere sak [[Rt-1999-290]]. |
| Parter | Text | 1. Paul Ivar Briskelund, 2. Rita Østby Briskelund (advokat Håkon Ø. Schiong - til prøve) mot Horten Hus Industrier AS (advokat Eivind Bjøralt) |
| Forfatter | Liste over Page, skilletegn: , | Skoghøy • Flock • Gjølstad • Oftedal Broch • Holmøy |
| Lovhenvisninger | Wikitext | Domstolloven (1915) §154, §147, §153, Tvistemålsloven (1915) §156, §157, §158, §159, §160, §172, §180, §403, §404, Plenumsloven (1926) §6, §4 |