Hopp til innhold

Sideverdier for «HR-2000-332 - Rt-2000-970»

«Hoyesterett»-verdier

1 rad lagres for denne siden
FieldFelttypeValue
InstansStringHøyesterett - Dom
DatoDate2000-06-20
PublisertStringHR-2000-00332 - Rt-2000-970 (221-2000)
StikkordListe over String, skilletegn: ,Strafferett Drap Feiltreff Lovanvendelse Straffutmåling Aberratio ictus
SammendragTextSaken gjaldt spørsmål om en kan dømmes for overlagt drap på en person når overlegget rettet seg mot en annen enn den som ble drept, såkalt aberratio ictus (feiltreff). Saken gjelder videre straffutmålingen. Høyesterett kom enstemmig til at anken måtte forkastes, men delte seg i synet på hvordan feiltreff skal behandles. Det gikk ikke klart frem fra spørsmålsstillingen til lagretten og det som var protokollert av rettsbelæringen, om lagretten hadde lagt til grunn at domfeltes overlegg direkte var knyttet til at noen, en eller annen, kom til å bli drept når domfelte avfyrte to skudd inn i diskoteket. Høyesterett la til grunn at det i så fall ikke var tvilsomt at lovanvendelsen, domfelling for overlagt drap, var korrekt. Ut fra beskrivelsen til lagmannsretten av hendelsesforløpet samanholdt med rettsbelæringen, fant Høyesterett det mer nærliggende at lagrettens svar måtte tolkes slik at planleggingen gikk på å skyte mot en av vaktene. Da istedet en av gjestene ble drept forelå det en feiltreff-situasjon, og overlegget omfattet ikke drap på en av gjestene inne i lokalet. Men Høyesterett fant det ikke nødvendig å ta stilling til hvordan lagrettens svar skulle forstås, da lovanvendelsen ikke i noe tilfelle var feil, og straffutmålingen heller ikke ble påvirket. Det ble vist til at feiltreff i teori og rettspraksis har blitt bedømt ulikt. Flertallet (3) fant at en logisk tilnærming til feiltreff vil være en oppdeling av handlingen som i [[Rt-1950-2]]: Forsøk på overlagt drap overfor den person som overlegget gjaldt, og fullbyrdet drap - forsettlig eller uaktsomt - overfor den som faktisk blir rammet. Dette fører til at både den som overlegget omfattet, og den drepte, vil være å anse som fornærmet, noe som vil være en fordel. På den annen side utvides strafferammen på grunn av den valgte tilnærmingsmåten, mens straffverdigheten ikke kan anses påvirket av feiltreffet. Uttalt at ut fra de reelle forhold kunne meget tale for å behandle feiltreff-tilfellene likt med personforveksling, der en annen ble rammet enn den gjerningspersonen hadde tenkt. Det syntes å være bred enighet om at personforvekslingen ikke innvirket på den strafferettslige bedømmelse av drapet. Videre at hvilken tilnærmingsmåte som velges for feiltreff-tilfellene, kan avhenge av de nærmere omstendigheter. I dette tilfelle, der overlegget i mindre grad synes å ha vært konsentrert om en spesiell person - A ville ifølge lagmannsretten skyte «vaktene» - hadde flertallet ingen innvendinger mot den lovanvendelsen lagmannsretten hadde anvendt. Mindretallet (2) la til grunn at hvordan feiltreff bør behandles, må ta utgangspunkt i hvilken løsning som best ivaretar de materielle og prosessuelle hensynene som gjør seg gjeldende. Materielt sett var det en forskjell mellom feiltreff og personforveksling som kunne tilsi at de to tilfellene ble behandlet ulikt: Ved et drap, som denne saken gjaldt, var det rett nok snakk om strafferettslig likeverdige momenter enten A eller B ble drept. Men ved personforveksling ble bare en person krenket, mens et feiltreff krenket to. På bakgrunn av en helhetsvurdering kom mindretallet til at de beste grunner talte for at man ved feiltreff behandler handlingen som to lovbrudd - dels et forsøk, og dels en fullbyrdet forbrytelse hvor skyldformen normalt ville være uaktsomhet. Dissens: 3-2
SaksgangTextOslo byrett nr. 1999-02529 - Borgarting lagmannsrett [[LB-1999-1598]] - Høyesterett HR-2000-00332, straffeanke
ParterTextDen offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Olav Helge Thue) mot [A-mann] (advokat John Christian Elden)
ForfatterListe over Page, skilletegn: ,Frisak Coward Oftedal Broch Mindretall: Matningsdal Gjølstad
LovhenvisningerWikitext

Straffeloven (1902) §233, §49, §51, §148, §227, §352, §39, §62, Våpenloven (1961) §13, §33, §7, §8, Straffeprosessloven (1981) §364