Sideverdier for «HR-2000-35 - Rt-2000-1066»
«Hoyesterett»-verdier
1 rad lagres for denne siden| Field | Felttype | Value |
|---|---|---|
| Instans | String | Høyesterett - Dom |
| Dato | Date | 2000-06-28 |
| Publisert | String | HR-2000-00035 - Rt-2000-1066 (232-2000) |
| Stikkord | Liste over String, skilletegn: , | (Skotta-dommen) • Forvaltningsrett • Tingsrett • Konsesjon • Forkjøpsrett |
| Sammendrag | Text | Saken gjaldt gyldigheten av Landbruksdepartementets vedtak om bruk av forkjøpsrett ved overdragelse av konsesjonspliktig landbrukseiendom, jf. Konsesjonsloven (1974) § 2. Høyesterett kom til at Landbruksdepartementets vedtak om forkjøpsrett av konsesjonspliktig landbrukseiendom var ugyldig. Høyesterett fant det ikke tvilsomt at bruk av forkjøpsrett med tanke på å anvende eiendommen i et senere veijordskifte for helt eller delvis å avhjelpe skade og ulempe på andre eiendommer, lå innenfor Konsesjonslovens formål. Høyesterett uttalte at bruk av forkjøpsretten innebar et sterkt inngrep i Hauges rettigheter. Dersom avstanden fra konsesjonseiendommen til driftssenteret var departementets vesentlige innvending ved vurderingen av Hauges interesser, hadde departementet hatt grunn til å gå nærmere inn på karakteren og omfanget av den transport som Hauge ville være avhengig av og de ulemper både for Hauge og for andre som det var tale om. Vegvesenets interesse i å overta konsesjonseiendommen var i departementets vedtak først og fremst knyttet til de muligheter som ervervet av eiendommen ga til å dele ut jord til andre eiendommer som ble skadelidende som følge av den nye eueropaveitraséen. Departementets vurdering av fordelene ved bruk av forkjøpsretten var helt generell. Det var således ingen vurdering av om det for de aktuelle naboeiendommer var til stede noen begrunnet interesse i å bli tilført dyrket mark fra "Skotta"-eiendommen. Det hadde vært all grunn for departementet til å gå nærmere inn på hvilke øvrige eiendommer som kunne regne med å bli tilført grunnarealer, og derunder også spørsmål om disse eiendommenes størrelse og beskaffenhet før og etter inngrepet, den aktuelle drift av eiendommene, og om eiendommenes interesser måtte bedømmes annerledes i et noe lengre tidsperspektiv osv. Selv om eiendommer i området måtte avgi ikke betydelige utmarksarealer til et veianlegg, kunne det ikke uten nærmere vurdering legges til grunn at kompensasjon i form av nye arealer ville være en klart bedre løsning enn et vederlag i penger. Som et alternativ til konsesjon hadde Hauge sagt seg villig til å stille til Vegvesenets disposisjon et utmarksareal fra "Skotta"-eiendommen som ble liggende på vestsiden av den nye veien. Departementets begrunnelse for ikke å akseptere en slik løsning var kun en bemerkning om at det var jordbruksarealet som var det mest interessante i et veijordskifte. Høyesterett konkluderte med at manglene ved begrunnelsen for vedtaket kunne tyde på at det var en svikt i selve avgjørelsen som følge av at avgjørelsesgrunnlaget ikke hadde vært forsvarlig. |
| Saksgang | Text | Sand herredsrett nr. 1997-00137 - Agder lagmannsrett [[LA-1998-247]] A - Høyesterett HR-2000-00035, nr. 171/1999 |
| Parter | Text | Arvid Hauge (advokat Olav Felland) mot Staten v/Landbruksdepartementet (konstituert regjeringsadvokat Bård Tønder) |
| Forfatter | Liste over Page, skilletegn: , | Flock • Lund • Stang Lund • Matningsdal • Holmøy |
| Lovhenvisninger | Wikitext | Konsesjonsloven (1974) §2, §1, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Forvaltningsloven (1967) §25, §41, Jordlova (1995) §1 |