Sideverdier for «HR-2000-44 - Rt-2000-1872»
«Hoyesterett»-verdier
1 rad lagres for denne siden| Field | Felttype | Value |
|---|---|---|
| Instans | String | Høyesterett - Dom |
| Dato | Date | 2000-11-29 |
| Publisert | String | HR-2000-00044 - Rt-2000-1872 (454-2000) |
| Stikkord | Liste over String, skilletegn: , | Fiskerirett • Statsrett • Folkerett • Erstatning |
| Sammendrag | Text | Saken gjaldt spørsmål om erstatningsreglene i Saltvannsfiskeloven (1983) §§ 42 og 43 måtte stå tilbake for avvikende regler i art. 16 i tillegg I til fiskeriavtalen mellom Norge og Storbritannia av 17. november 1960, jf. Saltvannsfiskeloven (1983) § 3 om at reglene i loven gjelder med de begrensninger som følger av folkeretten eller avtale med fremmed stat. Høyesterett gikk i dommen gjennom utviklingen av reglene for erstatningsansvaret i norske og britiske farvann. Det ble vist til Nordsjø-konvensjonen av 1882, som Storbritannia, men ikke Norge var part i, og som gjaldt sør for 61. breddegrad. Tillegg I til fiskeriavtalen mellom Norge og Storbritannia av 1960, hadde derimot bare disse to statene som parter, og denne avtalen gjaldt bare nord for 61. breddegrad. Det var inntatt regler om erstatningsansvaret som art. XIX i Nordsjø-konvensjonen og i art. 16 i tillegg I. Storbritannia sa i 1963 opp Nordsjø-traktaten, slik at også erstatningsregelen der falt bort. I 1967 ble både Norge og Storbritannia parter i en fiskerikonvensjon for det nordlige Atlanterhavet, som regulerte de samme spørsmål som tillegg I, men der det ikke ble inntatt noen regel om erstatningsansvaret. Høyesterett la til grunn at det var motstrid mellom art. 16 og reguleringen av erstatningsansvaret i Trålfiskeloven (1951) § 11 som gjaldt i 1960 og som senere var videreført i Saltvannsfiskeloven (1983) §§ 42 og 43. Tillegg 1 var ikke formelt sagt opp av Norge eller Storbritannia. Høyesterett kom likevel til at det var nye, tilsvarende regler om de samme spørsmålene, unntatt om erstatningsansvaret, i fiskerikonvensjonen av 1967, slik at tillegg I i alle tilfeller falt bort så langt det her var kommet nye regler om de samme spørsmål. Høyesterett kom til at også art. 16 måtte falle bort. Mye kunne tale for at dette skjedde allerede som følge av 1967-konvensjonen. Dette ble bygd på omstendighetene ved etableringen av 1967-konvensjonen, og det ble også lagt til grunn at det ikke var noe ønske fra statene om å ha den regelen som lå i art. 16. Videre ble det lagt vekt på den senere utvikling i havretten og forutsetningene ved fiskeriavtalen med EU i 1980. Etter en samlet vurdering kom Høyesterett til at art. 16 ikke lenger gjaldt. Det var ikke grunnlag for en regel som bygde på folkeretteslig sedvanerett i dette spørsmålet. |
| Saksgang | Text | Senja herredsrett nr. 1997-544 - Hålogaland lagmannsrett [[LH-1998-716]] - Høyesterett HR-2000-00044, nr. 277/1999 |
| Parter | Text | Lancella Ltd. (advokat Svein Kr. Arntzen - til prøve) mot 1. Sigvald Berntsen, 2. Husøysund AS, 3. Johnny Henriksen, 4. Steinar Uteng, 5. Botnhamn Fisk AS, 6. Bernt Berntsen, 7. Oddvar Nes, 8. Brødrene Enoksen ANS, 9. Bernhard Martin Hansen (advokat Gunnar Nerdrum) |
| Forfatter | Liste over Page, skilletegn: , | Utgård • Stang Lund • Gjølstad • Gussgard • Holmøy |
| Lovhenvisninger | Wikitext | Saltvannsfiskeloven (1983) §3, §42, §43, §1, Trålfiskeloven (1951) §11, Fiskerigrenseloven (1961), Økonomiske soneloven (1976) §1 |