Sideverdier for «HR-2000-49-B - Rt-2000-1811»
«Hoyesterett»-verdier
1 rad lagres for denne siden| Field | Felttype | Value |
|---|---|---|
| Instans | String | Høyesterett - Dom |
| Dato | Date | 2000-11-16 |
| Publisert | String | HR-2000-00049-B - Rt-2000-1811 (446-2000) |
| Stikkord | Liste over String, skilletegn: , | (Finanger I • EØS-dommen • Finangersaken • Forsikringsdirektivsaken) • EØS-rett • Erstatningsrett • Ulykkesforsikring • Bilansvar • Erstatning • Avkorting • Plenumssak |
| Sammendrag | Text | Saken gjaldt krav om erstatning etter Bilansvarslova (1961) og oppgjør under ulykkesforsikring fra passasjer som ble varig skadet da en personbil med alkoholpåvirket fører kjørte utfor veien. Hovedspørsmålet var om det var motstrid mellom Bilansvarslova (1961) § 7 tredje ledd bokstav b og tre direktiver om motorvognforsikring i EØS-retten, og hvor langt en norsk lovbestemmelse kan tolkes innskrenkende for å unngå motstrid med EØS-retten. Det var også spørsmål om avkortning i utbetaling av ulykkesforsikring som følge av grov uaktsomhet hos sikrede. A ble i herredsretten tilkjent 50 prosent erstatning. Herredsretten fant bevist at A visste at føreren var alkoholpåvirket. Erstatningen ble tilkjent under henvisning til bestemmelsen om "særlege grunnar" i Bilansvarslova (1961) § 7 tredje ledd. Lagmannsretten tilkjente erstatning med 70 prosent. A anket dommen til Høyesterett hvor den ble behandlet i plenum. Sentralt i saken sto tre direktiver i EØS-retten som ga pålegg om forsikringsdekning for skadelidte i trafikken og samtidig begrenset adgangen til å gjøre unntak for enkelte grupper skadelidte. På Høyesteretts forespørsel avga EFTA-domstolen en rådgivende uttalelse om at en ordning med erstatningsbortfall lik den som var etablert i Bilansvarslova (1961) § 7, var uforenlig med EØS-retten. Høyesterett la enstemmig denne uttalelsen til grunn for sin avgjørelse. De tre EØS-direktivene ble i 1992 søkt gjennomført i norsk rett ved enkelte endringer i Bilansvarslova. Justisdepartementet antok den gang at § 7 tredje ledd bokstav b ikke var i strid med direktivene, og foreslo ingen endring. Det sentrale spørsmål for Høyesterett var hvilken betydning EØS-direktivene skulle tillegges ved fortolkningen av denne bestemmelsen i Bilansvarslova. Høyesteretts flertall (10) pekte på at det i norsk rett gjelder et såkalt presumsjonsprinsipp, hvoretter en lov så vidt mulig skal tolkes i samsvar med våre folkerettslige forpliktelser, og dermed i samsvar med de tre EØS-direktivene. I dette tilfelle hadde man å gjøre med en bestemmelse som vanskelig kunne forstås på flere måter. Dersom den skulle settes til side, ville man være utenfor det som med rimelighet kunne anses som en tolkning av bestemmelsen, og dette ville nærmest innebære at de ikke gjennomførte direktivene ble gitt direkte virkning med forrang fremfor formell lov. Det ville bli problematisk for private rettssubjekter om de ikke skulle kunne innrette seg etter gjeldende norsk lov. Selv om mye talte for at § 7 tredje ledd bokstav b ville blitt opphevet dersom rekkevidden av direktivene hadde vært avklart i 1992, måtte det være lovgivers og ikke domstolenes oppgave å rette opp. Dissens: 10-5 |
| Saksgang | Text | Frostating lagmannsrett [[LF-1998-997]] A, [[LF-1998-998]] A (se også EFTA-domstolens rådgivende uttalelse 699EJ0001) - Høyesterett HR-2000-00049B, nr. 55/1999 |
| Parter | Text | Storebrand Skadeforsikring AS (advokat Emil Bryhn) mot [A-kvinne] (advokat Erik Johnsrud), Hjelpeintervenient: Landsforeningen for Trafikkskadde (advokat Erik Johnsrud) |
| Forfatter | Liste over Page, skilletegn: , | Flock • Holmøy • Dolva • Gussgard • Tjomsland • Stang Lund • Matningsdal • Rieber-Mohn • Frisak • Utgård • Mindretall: Oftedal Broch • Gjølstad • Lund • Skoghøy • Smith |
| Lovhenvisninger | Wikitext | Bilansvarslova (1961) §7, §11, §4, Forsikringsavtaleloven (1989) §13-9, Domstolloven (1915) §202, §215, §51a, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Plenumsloven (1926) §3, §4, §5, Veitrafikkloven (1965) §22, Skadeserstatningsloven (1969) §5-1, EØS-loven (1992) §1, §2 |