Sideverdier for «HR-2001-5-B - Rt-2001-1229»
«Hoyesterett»-verdier
1 rad lagres for denne siden| Field | Felttype | Value |
|---|---|---|
| Instans | String | Høyesterett - Dom |
| Dato | Date | 2001-10-05 |
| Publisert | String | HR-2001-00005-B - Rt-2001-1229 (231-2001) |
| Stikkord | Liste over String, skilletegn: , | (Manndalen-dommen • Svartskog-dommen) • Tingsrett • Samerett • Eiendomsrett • Alders tids bruk |
| Sammendrag | Text | Saken gjaldt spørsmål om staten eier et utmarksområde på 116 km2 øverst i Manndalen i Kåfjord kommune, Troms, og reiste blant annet spørsmål om vilkårene for erverv av eiendomsrett ved alders tids bruk. Området ble kjøpt av staten i 1885, men har hele tiden vært brukt av dalens befolkning og staten har aldri håndhevet sin eiendomsrett. Fram til begynnelsen av 1950-tallet bestod bruken primært i hogst og utmarksslått, og etter 1950 har området primært blitt benytt til hogst og setring. I 1993 anla staten v/Landbruksdepartementet sak for Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms for å få fastslått eiendomsgrensene i høyfjellet mellom statsgrunn og privat grunn i Kåfjord og Storfjord kommuner. Videre ønsket staten å få fastslått om det forelå bruksretter, herunder allmenningsrettigheter, på statens grunnarealer, og i tilfelle hvem som er rettighetshavere. Oppsitterne i Manndalen anførte at Svartskogen tilhørte dalens befolkning i fellesskap. Dette fikk de ikke medhold i. Men utmarkskommisjonen kom til at eiere av gårdsbruk under gnr. 29-36 hadde beiterett for de husdyr som kan vinterfores på bruket, og at alle fastboende har rett til hogst i Svartskogen. Avgjørelsen ble anket til Høyesterett. Høyesterett viste til at omtrent helt siden statens erverv i 1885 hadde oppsitterne, med unntak for den bruk som hadde vært gjort av reindriften, utnyttet alle de bruksmåtene Svartskogen gir mulighet for. Utnyttingen hadde dessuten skiftet karakter i samsvar med hva som var naturlig utnyttelse i de ulike periodene. Bruken ble dessuten ansett å ha vært utøvd i god tro - i alle fall fram til 1980. I forhold til et krav om eiendomsrett reiste saken et særlig spørsmål ved at det fantes få eksempler på at befolkningen direkte hadde brukt formuleringer som viste at de mente å eie området. Dette kunne etter Høyesteretts vurdering ikke være avgjørende. Det ble vist til at samene har utgjort den dominerende del av Manndalens befolkning. Med sin kollektive ressursutnyttelse har de ikke samme tradisjon som andre for å tenke på eiendomsrett. Hadde en tilsvarende bruk vært utøvd av personer med annen bakgrunn, ville den ha avspeilt at de mente å eie området. Skulle det da hindre rettserverv ved alders tids bruk at det finnes flest eksempler på at oppsitterne har talt om bruksrett, ville deres rådighetsutøvelse, som i innhold tilsvarer utøvelse av eiendomsrett, bli satt i en ugunstig særstilling i forhold til befolkningen for øvrig. Av samme grunn kunne det heller ikke være avgjørende at den retten Manndalens befolkning har ervervet ikke helt tilsvarer det som gjelder for bygdeallmenninger - dels ved at hele dalens befolkning er sameiere, og dels ved at området ikke forvaltes av noe styre. Også folkerettslige rettskilder var påberopt i saken. Etter det resultat Høyesterett kom til, var det ikke nødvendig å gå inn på om retten kunne ha vært begrunnet i FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter art. 27 sammenholdt med ILO-konvensjon nr. 169 om urbefolkninger og stammefolk i selvstendige stater art. 14 nr. 1 første punktum. Men Høyesterett påpekte at standpunktet var i godt samsvar med reglene i ILO-konvensjonen og de hensyn denne regelen skal ivareta. |
| Saksgang | Text | Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms - Høyesterett HR-2001-00005B, nr. 340/1999 |
| Parter | Text | Grunneiere og rettighetshavere i Manndalen, under gnr. 29-35 i Kåfjord kommune (advokat Christian B. Hjort - til prøve) mot Staten v/Landbruksdepartementet (advokat Steinar Mageli). Se full partsliste nederst. |
| Forfatter | Liste over Page, skilletegn: , | Matningsdal • Oftedal Broch • Flock • Stabel • Dolva |
| Lovhenvisninger | Wikitext | Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Lov om skogvern (1932) §40, Hevdslova (1966) §6, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, Lov om utmarkskommisjon (1985) §10, §2, Bygdeallmenningsloven (1992) §1-1, Menneskerettsloven (1999) §3, FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (1966) SPN A27, ILO-konvensjon nr 169 (1989) A14 |