LE-1995-412

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1995-02-16
Publisert:	LE-1995-00412
Stikkord:	Barn
Sammendrag:
Saksgang:	- Oslo byrett Nr. 94-08077 A/51 (førsteinstans) - Eidsivating lagmannsrett LE-1995-00412 K.
Parter:	Den kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Gunhild Lærum, Lillestrøm). Kjæremotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Ole Petter Breistøl, Sandefjord).
Forfatter:	1. Lagmann Georg Lund 2. Lagdommer Jørgen Fr. Moen 3. Kst. lagdommer Agnar A. Nilsen jr
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §44, §46, Tvistemålsloven (1915) §179

Saken gjelder midlertidig avgjørelse om samværsrett etter barneloven §46, jf §44.

Ved stevning av 28 november 1994 til Oslo byrett anla A søksmål mot B med krav om at hun alene skulle ha foreldreansvaret for fellesbarnet C, født xx.xx.1991, og at B ikke skulle ha samværsrett. Samtidig ble det begjært midlertidig avgjørelse om at B ikke skulle ha samværsrett. B tok til motmæle både i forbindelse med hovedsaken og vedrørende begjæringen om midlertidig avgjørelse.

Oslo byrett avsa 11 januar 1995 kjennelse vedrørende begjæringen om midlertidig avgjørelse med slik slutning:

Begjæringen tas ikke til følge.

Om sakens nærmere enkeltheter vises til byrettens fyldige kjennelse og lagmannsrettens merknader nedenfor.

A har ved sin prosessfullmektig i rett tid påkjært kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett. Hun har i det vesentlige gjort gjeldende:

Den kjærende part ser i ettertid at det var uheldig å samtykke i at byretten avgjorde begjæringen om midlertidig avgjørelse uten muntlig forhandling. Byrettens avgjørelse tar ikke i tilstrekkelig grad hensyn til hva som er best for partenes fellesbarn. Den kjærende part er uenig i at fellesbarnet ikke vil lide overlast. C er nå langt mer harmonisk etter at samværene med far opphørte i september 1994. Det vises til uttalelse fra Ragnhild Hodnevam tilknyttet BUP, Oslo. Videre kan Selma Karin Salman ved Ankertorget barnehage - som ønskes ført som vitne - bekrefte kjæremotpartens adferd.

Byretten har feilaktig lagt til grunn at problemene i forbindelse med henting og levering av C i barnehagen har hatt en rasjonell forklaring som ikke tilsier at barnet fratas samvær med sin far.

Hovedargumentet for at samværet mellom kjæremotparten og C bør opphøre, er vedkommendes personlige egenskaper. Det vises til brev fra kjæremotparten inntatt som bilag 20, 21, 22 og 23 til stevningen. Ovennevnte barnehageansatt kan bekrefte det som fremgår av brevene - og som kjæremotparten selv erkjenner - at han er i psykisk ubalanse.

Kjærende part har ingen vikarierende argumenter for å nekte kjæremotparten samvær og vil følge opp eventuelle anbefalinger om kontrollerte samvær fra BUP. Det er barnets beste som skal ivaretas og det vises i denne sammenheng til avgjørelsene i Rt-1971-204 og Rt-1965-1255 der det slås fast at dype og skarpe motsetninger mellom foreldrene kan medføre at samvær må opphøre.

Den kjærende part har lagt ned slik påstand:

1. B skal ikke ha samsværsrett med C født xx.xx.1991.

2. Spørsmålet om saksomkostninger utstår til avgjørelse foreligger i hovedsak.

B har ved sin prosessfullmektig tatt til motmæle og i det vesentlige gjort gjeldende:

Det er et grunnleggende prinsipp i barneloven at barn har rett til samvær med begge sine foreldre. Det er av stor betydning for barnets utvikling at samværene er regelmessige slik at barnet utvikler et naturlig forhold til sin far, og slik at barnet alt fra barneårene har kjennskap til sin biologiske far og at farsrollen fylles gjennom utøvelse av samværsrett. Eventuell motvilje mot samvær hos den barnet bor sammen med, grunnet motsetning mellom foreldrene, engstelse for barnet e.l. vil i utgangspunktet ikke hindre samværsrett, jf Rt-1976-1497.

Etter kjæremotpartens syn er det den kjærende parts adferd den siste tiden som gir grunn til å stille spørsmålstegn ved om hun er skikket og egnet til å utøve den daglige omsorg for barnet. Den kjærende part har utvist grov selvtekt ved å neglisjere et bindende rettsforlik av 21 april 1993 om blant annet samvær. Den kjærende part har hittil heller ikke respektert byrettens midlertidige avgjørelse.

Hele stevningen og begjæringen om midlertidig avgjørelse er en sammenhengende fremstilling av bebreidelser og beskyldninger mot kjæremotparten vedrørende forhold som ikke er relevante for samværsspørsmålet. Byrettens avgjørelse om ikke å ta til følge begjæringen om midlertidig avgjørelse er således korrekt, da det verken er dokumentert eller sannsynliggjort at C skal ha lidt noe overlast i forbindelse med samvær hos faren eller dennes familie under besøk i Sandefjord.

Det er selvfølgelig ikke korrekt at kjæremotparten er i psykisk ubalanse. Formuleringene i de påberopte brev er uheldige, men disse brev er sendt direkte til den kjærende parts prosessfullmektig, og uttrykker ikke noe annet enn sinne over at en advokat kan oppfordre og støtte sin klient i å iverksette ulovlig selvtekt og neglisjere et bindende rettsforlik.

Kjæremotparten har lagt ned slik påstand:

1. Oslo byretts kjennelse av 11. januar 95 stadfestes.

2. A plikter å erstatte B saksomkostningene med kr 3000,-.

Lagmannsretten skal bemerke:

Etter barneloven §44 tredje ledd, tredje punktum, skal avgjørelse om samværsrett først og fremst rette seg etter det som er best for barnet. Bestemmelsen må sees i lys av første ledd i §44 om barnets rett til samvær med begge foreldre, og annet ledd om rett til samvær for den av foreldrene som barnet ikke bort sammen med.

Lagmannsretten tar som utgangspunkt at barn vanligvis vil være tjent med å ha kontakt med begge foreldrene og at det skal adskillig til for å avskjære samvær. For å kunne gjøre det, må en med rimelig grad av sannsynlighet legge til grunn at samvær vil få negative følger for barnet.

Lagmannsretten er enig med byretten i at det ikke foreligger et tilstrekkelig grunnlag som kan tilsi at det bør treffes midlertidig avsgjørelse om å nekte far samværsrett før behandlingen av hovedsaken. Det er sparsomlig med opplysninger som kan underbygge at datteren har lidt noen form for overlast under samværene hun har hatt med far frem til september 1994. Problemene som er fremholdt fra den kjærende parts side omkringhentingen og leveringen av barnet fremstår for lagmannsretten som overdimensjonert og noe uforstålig ut fra det skriftlige materialet som foreligger.

Men heller ikke lagmannsretten vil mene at kjæremotpartens brevveksling med den kjærende parts advokat er egnet til å underbygge at det er til barnets beste å få gjenopprettet kontakten med faren. I likhet med byretten vil lagmannsretten imidlertid på det nåværende tidspunkt tro at den uskjønnsomme ordbruken skyldes en følelsesmessig overreaksjon og frustasjon over å bli nektet samvær med datteren på tross av rettsforliket. Slik forholdene ligger an bør imidlertid kjæremotparten - etter lagmannsrettens skjønn - vurdere om det er opportunt for ham å søke samvær før avgjørelsen av hovedsaken i byretten.

Etter dette blir byrettens kjennelse å stadfeste.

Spørsmålet om omkostninger for lagmannsretten bør utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd, tredje punktum.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Byrettens kjennelse stadfestes.

2. Omkostningsavgjørelsen for lagmannsretten utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter saken.