Rt-1971-204

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1971-02-27
Publisert:	Rt-1971-204
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 40/1971
Parter:	Fru A (høyesterettsadvokat Johan H. L. Vogt) mot A (høyesterettsadvokat Trygve Gjørtz).
Forfatter:	Hiorthøy, Nygaard, Gundersen, Schweigaard Selmer, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Lov om born i ekteskap (1956) §8, Ekteskapsloven (1918) §41, §54

Dommer Hiorthøy: I sak om separasjon m.v. mellom A som saksøker og fru A som saksøkt avsa Søre Sunnmøre herredsrett - dommerfullmektigen med domsmenn - 6. mai 1968 dom med domsslutning:

«1. A, født xx.xx.1937, og fru A født xx.xx.1943, blir separert i medhold av ekteskapslovens §41.

2. Fru A blir tilkjent foreldremyndigheten over fellesbarnet B, f. xx.xx.1965, med rett for A til å ha barnet hos seg inntil 1 måned hvert år.

3. A blir dømt til å betale oppfostringsbidrag til sønnen B med 75,- norske kroner.

Side:205

Bidragene betales den 1. i hver måned, første gang 1. januar 1969.

4. Felleseiet blir å dele likt etter ekteskapslovens §54, 1. ledd.

5. Hver av partene bærer sine saksomkostninger.»

A påanket herredsrettens dom til Frostating lagmannsrett for så vidt angår punkt 2 i domsslutningen, - spørsmålet om foreldremyndigheten, og fru A motanket med hensyn til størrelsen av barnebidraget. Lagmannsrettens dom av 29. oktober 1969 har denne domsslutning:

«1. A tilkjennes foreldremyndigheten over fellesbarnet B, født xx.xx.1965.

2. Fru A skal ha rett til å ha gutten hos seg i to måneder om året inntil B skal begynne på skolen. Etter den tid gjelder retten for 6 uker om sommeren og 1 uke enten i julen eller i påsken.

3. A frifinnes for bidragsplikt.

4. Herredsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.

5. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.»

Fru A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder spørsmålet om foreldremyndighet og om underholdsbidrag til barnet. For Høyesterett har hun nedlagt denne påstand:

«1. Fru A tilkjennes foreldremyndigheten over fellesbarnet B, født xx.xx.1965.

2. A tilkjennes ikke rett til å være sammen med B.

3. A dømmes til å betale underholdsbidrag for B.

4. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger for samtlige retter.»

A har tatt til gjenmæle i ankesaken og har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes og fru A tilpliktes å erstatte det offentlige saksomkostninger for Lagmannsretten og Høyesterett.»

De nærmere omstendigheter vedkommende de spørsmål som anken gjelder, og partenes anførsler for de tidligere retter fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Søre Sunnmøre herredsrett 22. - 23. juli, 31. august og 23. oktober 1970 med avhør av ankemotparten A samt 16 vitner, derav 9 nye for Høyesterett. Videre er det 20. oktober 1970 på høyesterettsadvokat Trygve Gjørtz' kontor holdt et privat bevisopptak der den ankende part, fru A, og hennes tilkommende ektefelle, C, har avgitt forklaring. I tillegg til dette er for Høyesterett fremlagt et omfattende nytt skriftlig bevismateriale, som jeg skal gjøre nærmere rede for i det følgende i den utstrekning jeg finner det påkrevd.

Begge parter har hatt fri sakførsel for alle retter.

Den ankende part har under henvisning til de nye opplysninger i saken gjort gjeldende at det etter lov om born i ekteskap §8 annet ledd må være klart at foreldremyndigheten til ektefellenes fellesbarn i dette tilfelle må tilkjennes moren på den ene side kan det etter det foreliggende ikke være gjenstand for tvil at det vil være det beste for barnet at det fortsatt kan være hos moren

Side:206

i Sverige, på den annen side er farens personlighet og hans livsforhold slike at han ikke kan anses skikket til å ha omsorg for barnet. Det som nå er fremkommet i sistnevnte henseende må videre gi grunnlag for å fastslå at det vil være til skade for barnet å innrømme faren samværsrett, - i hvert fall i den form at det gis pålegg som innebærer besøk på farens bopel i Norge, jfr. lov om born i ekteskap §8 tredje ledd. Selv om farens økonomiske stilling for tiden er vanskelig, anføres det videre, bør han i samsvar med loven tilpliktes å yte et visst bidrag til fellesbarnets underhold.

Ankemotparten har i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler og påberopt seg det samme bevis som for de tidligere retter. For tilfelle av at foreldremyndigheten blir tilkjent moren, har han bedt samværsrett fastsatt på den måte og i den utstrekning retten etter forholdene finner rimelig. Da ankemotpartens formues- og inntektsforhold overhodet ikke setter ham i stand til å yte noe tilskudd til barnets underhold, bør bidragsplikt ikke pålegges.

Når det gjelder spørsmålet om hvem av partene som bør ha foreldremyndigheten til fellesbarnet, B, født xx.xx.1965, er jeg kommet til et annet resultat enn lagmannsretten på grunnlag av det som nå foreligger opplyst om morens og barnets forhold, finner jeg det lite tvilsomt at foreldremyndigheten må tilkjennes moren. Jeg viser særlig til de fyldige opplysninger i brev av 9. mars 1970 fra Sunne köpings barnavårdnämnd v/socialassistent Olof Lundell til advokat Einar Irgens, - bekreftet og supplert ved fru A og C's forklaringer under bevisopptaket 20. oktober 1970. Av disse fremgår blant annet at fru A i de siste 2= år har levd i ordnede, ekteskapslignende forhold sammen med en mann som hun skal gifte seg med når hun får skilsmisse, og som har gitt uttrykk for ønske om at hun skal få foreldremyndigheten til B, som han er glad i og gjerne vil være med om å forsørge og oppfostre; at B er frisk og trives og blir tatt godt hånd om av moren; at fru A og hennes tilkommende ektefelle har fått en sønn som nå er et par år gammel, og at forholdet mellom halvbrødrene er godt; at morens og barnets bopels- og livsforhold for øvrig er gode og at hennes tilkommede mann er villig og i stand til å forsørge familien; at både han og barna er hørende og at B på det nåværende bosted i X har adgang til samvær med andre barn i barnehage og skole. - Foranstående har ledet til at barnevernsnemnda i Sunne i møte 10. mars 1970 har gjort vedtak om «att rekommendera fru A - - -såsom synnerligen lämplig att handhave vårdnaden och ansvaret for sonen B's utveckling».

Når til dette kommer at det dreier seg om et lite barn, - gutten har ennå ikke fylt 6 år -, og at han siden han var ca. 2 år gammel har levd sammen med moren og hatt liten kontakt med faren, må lovens vilkår for at foreldremyndigheten skal være hos moren åpenbart vært oppfylt. Det er da i denne sammenheng ikke nødvendig å gå nærmere inn på farens forhold, idet det etter min mening uten videre er klart at det ikke kan påvises omstendigheter

Side:207

som gjør det bedre for barnet å være hos ham. Jeg bemerker imidlertid at barnevernsnemnda på farens bopel, Y, etter en vurdering av hans person og livsforhold i møte 12. januar 1971 er kommet til at «Barnet vil, etter det som er opplyst, ha det betre hjå mora og bør vere der». I et vedtak noen uker senere har nemnda, foranlediget ved farens «ukontrollerte oppførsel», gitt uttrykk for at den «bestemt må fraråde at B kjem attende til heimen i Y og veks opp der».

Spørsmålet om hvorvidt og i tilfelle i hvilket omfang A bør tilkjennes samværsrett, står for meg som atskillig tvilsomt. Det legges med rette i lov og rettspraksis meget stor ekt på at skilsmissebarn får anledning til å opprettholde en rimelig kontakt også med den av foreldrene som ikke har foreldremyndigheten. Her som ellers er det imidlertid hensynet til barnet som er utslagsgivende, - noe som i lovens §8 har fått uttrykk ved bestemmelsen om at samværsrett skal nektes «når det er truleg at samværet kan verta uheppe for barnet».

Etter min mening står man overfor en slik situasjon i den foreliggende sak:

Jeg finner det for det første temmelig klart at det for tiden ikke - slik som i sin tid bestemt av herredsretten - kan komme på tale å innrømme faren rett til å ha barnet hos seg i Norge. Ikke bare er det fare for at dette kan volde komplikasjoner med hensyn til tilbakesendelsen; jeg minner om at moren ved en tidligere anledning måtte gå rettens veg for å få barnet tilbake. Men i betraktning av farens atferd og barnets innstilling til ham i forbindelse med det planlagte besøk i Norge julen 1970, tør det være overveiende betenkelig at barnet på egen hånd blir overlatt i farens varetekt. Jeg viser til en episode som er skildret i brev av 30. desember 1970 fra Sunne köpings barnavårdsnämnd. Det synes ellers tvilsomt om en slik besøksordning i det hele tatt ville kunne gjennomføres uten en viss anvendelse av tvang.

Mer kunne tale for bestemmelser om samværsrett for faren under besøk på barnets bopel i Sverige. Her vil moren og hennes nye familie ha forholdene under kontroll og kunne sørge for at besøksretten ikke blir utøvd på en måte som er til skade for barnet. Alle omstendigheter tatt i betraktning er jeg likevel kommet til at det for tiden ikke er tilrådelig å fastsette bindende bestemmelser om dette. Det som er opplyst om farens helbredstilstand - jeg sikter til hans manglende mentale balanse med voldsomme raserianfall -, gjør det rimelig at en ser tiden noe an. Jeg nevner her at Y barnevernsnemnd i en ny uttalelse av 12. februar i år har anført at «når det gjeld den framtidige besøksrett og kontakt mellom far og barn, må dette vurderast på nytt etter at A's helsesituasjon er avklåra, evn. etter at han er grundig undersøkt og vurdert/observert av psykiater». Under hensyn til dette antar jeg at et samvær mellom far og sønn, hvis det i en nærmere fremtid skulle bli aktuelt, foreløpig bør skje på frivillig basis. Morens holdning til spørsmålet tidligere under saken gir trolig grunn til å regne med at hun, hvis ikke noe særskilt kommer

Side:208

til, vil samtykke i at A får treffe sammen med sønnen i hennes hjem i Sverige.

Dersom forholdene skulle endre seg vesentlig, for eksempel ved en avgjort bedring i A's helbredstilstand når han er kommet mer til ro og har fått saken mer på avstand, er det etter barnelovens bestemmelser - de svenske så vel som de norske - full anledning til å ta spørsmålet om samværsrett opp på ny, jfr. Föräldrabalken, kap. 6, §10 §13.

A's økonomiske stilling er etter samstemmige utsagn i saken meget dårlig. Han bor hjemme hos sine foreldre og har aldri vært i mer permanent arbeid. En pelsfarm han driver sammen med faren er tapsbringende, og han har ikke villet underkaste seg attføringstiltak med sikte på å komme i passende, lønnet arbeid. Han har i perioder mottatt bidrag fra sosialstyret, og det fremstiller seg som tvilsomt om han på lengre sikt vil være i stand til å underholde seg selv. Under disse omstendigheter synes det for tiden hensiktsløst å gi pålegg om underholdsbidrag, men også dette spørsmål kan tas opp på ny dersom forholdene skulle forandre seg.

Saksomkostninger antar jeg etter omstendighetene ikke bør tilkjennes for noen av rettene.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Fru A tilkjennes foreldremyndigheten over fellesbarnet B, født xx.xx.1965.

2. A tilkjennes ikke samværsrett med barnet.

3. A pålegges ikke å betale underholdsbidrag til barnet.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Gundersen, Schweigaard Selmer og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av herredsretten dom (dommerfullmektig Knut Kalhovd med domsmenn):

Saksøker, A, f. xx.xx.1937, og saksøkte, fru A, født xx.xx.1943, inngikk ekteskap den 26. september 1964 i Z. Det er et barn i ekteskapet, B, f. xx.xx.1965. Begge parter er døvstumme, mens deres sønn er hørende. Ektefellene bodde etter at de giftet seg hos mannens foreldre (som begge er hørende) i Y. Ektefellene reiste i juni 1967 på besøk til hustruens foreldre (som er døvstumme) i Z.

Mannen reiste etter en tid tilbake til Y, og det var meningen at hustruen og barnet skulle komme etter noe senere. Imidlertid fikk mannen brev fra hustruen der hun skriver at hun ikke ville vende tilbake og bad om separasjon fra mannen. A reiste etter dette sammen med sin far til Sverige. De satte seg der i kontakt med en døveprest i Gøteborg for å få denne til å mekle mellom ektefellene. De forsøkte videre med politiets

Side:209

hjelp å få med seg sønnen B tilbake til Norge, uten at dette lyktes for dem.

Etter dette reiste A v/advokat Elias Brautaset separasjonssak ved stevning fra 24. november 1967, - - -

Relten ser saken slik: - - -

Foreldremyndigheten:

Når foreldrene til barnet som her - lever hver for seg, og ikke er enige om hvem som skal ha foreldremyndigheten til barnet, skal avgjørelsen om dette først og fremst rette seg etter det som er best for barnet, jfr. lov om born i ekteskap §8. Det heter videre samme sted at «barnet bør vere hjå mora, særleg når det er lite, så framt mora ikkje er uskikka til å sede det opp».

Retten ser det etter dette slik at avgjørelsen om moren, fru A, bør tilkjennes foreldremyndighet over barnet avhenger av om hun, etter en samlet vurdering av hennes forhold, finnes skikket til å oppdra barnet.

I den anledning skrev Y barnevernsnevnd den 2.2.1968 til barnevernsnevnda i Z - - -

Barnevernsnemnda i Z svarer i brev av 9.2.1968 således: «Ang. B født xx.xx.1965. Med anledning av Eder förfrågan får barnavårdsnämnden översenda protokollutdrag från sammenträde den 13.11.1967 samt fotokopi på läkarintyg. Förhollandena i hemmet är oförändrade och pojken vistas fortfarande större delen av dagen i samme familjedaghem som tidigare. Dette hem står under barnavårdsnämndens kontroll. B är fullt frisk och han utvecklas normalt.» - - -

Av protokollen for Z barnevernsnemd fra 13.11.1967 hitsettes: «- - -

Barnavårdsnämnden ansåg B's hemförhållanden fullt tilferdsställande f.n., varför något ingripande från nämndens sida ej var aktuellt.»

Barnet, B, er den 13.9. 1967 etter begjæring av barnevernsnemnda undersøkt av overlege Kurt Palmén ved Z Barnevernsklinikk, som har gitt slik erklæring: «- - -

Vid undersökingen var pojkens tillstånd gott. Han hadde en vikt av 12,9 kilo, vilket ær ungefär ordinärt för åldern. Han hadde ingen blodbrist och normal sänka. Inga tecken på sjukdom eller andra anmerkningsvärda förhållanden.»

Retten finner å måtte legge avgjørende vekt på de overstående opplysninger om moren og barnets livsforhold - opplysninger som i motsetning til partenes fremstilling er gitt av en nøytral myndighet. Ifølge barnevernsnemdas konklusjon er forholdene i hustruens hjem fullt tilfredsstillende. Barnet er friskt, utvikler seg normalt og står under barnevernsnemndas kontroll.

Etter dette finner retten det på det rene at fru A ikke kan sies å være usikkket til å oppdra barnet, og at hun følgelig bør tilkjennes foreldremyndigheten til det.

Samværsretten: - - -

Under enhver omstendighet finner ikke retten grunn til å nekte faren samværsrett. Det er på det rene at såvel faren som barnets norske besteforeldre er meget glade i barnet. Retten ser det også slik at det vil være best også for barnet at kontakten med faren og hans hjem ikke blir avbrutt.

Side:210

Besøksrettens omfang settes til 1 måned sammenhengende hvert år.

Retten vil presisere at samværsretten også er gitt til beste for barnet. Det er da en forutsetining at partene retter seg lojalt etter hva som her er bestemt, og at de - med barnets beste for øye - gjensidig respekterer hverandre og samarbeider om den praktiske løsning av samværsretten.

Underholdsbidrag: - - -

Retten mener likevel at saksøkeren bør kunne bidra med et beskjedent økonomisk tilskudd til barnets underhold. - - -

Selv om retten finner det godtgjort at saksøkeren idag ikke har midler, mener retten at han bør kunne skaffe seg midler ved annet og inntektsgivende arbeid i tillegg til det han steller med idag. Saksøkeren er fullt arbeidsfør og skulle således ikke ha vansker med å finne seg arbeid. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Otte Huitfeldt og Rolf Theisen og byfogd B. Fjærtoft):

Lagmannsretten skal bemerke:

Som nevnt et begge parter i saken døvstumme. Fellesbarnet B er hørende. Det samme gjelder A's foreldre og C og det barn fru A fødte den 1. januar 1969.

A's foreldre, D født xx.xx.1908 og E født xx.xx.1913, har som vitner i lagmannsretten erklært seg villige til å la B få bo i deres hus sammen med sønnen, og til å hjelpe ham med pass og stell av barnet. - - -

Lagmannsretten har latt innhente opplysninger om fru A's forhold gjennom Sunne köpings barnavårdsnämnd. Uttalelsen er datert 20.5.1969. I denne blir det opglyst at fru A siden sommeren 1968 bor sammen med skogsarbeider C under ekteskaplige forhold. Han er født xx.xx.1943 og hadde i 1968 en brutto inntekt på sv. kr.17 400. Han og fru A bor i egen leilighet på 2 rom og kjøkken, umoderne. Leien er kr.150 pr. mnd., hertil kommer utgifter til brensel. Fru A steller hjemme. Begge barn står under stadig kontroll av lege ved barnavårdscentralen og distriktssköterska, som foretar besøk i hjemmet. Fru A har meddelt at hun skal inngå ekteskap med C etter at skilsmissedom er avsagt, og at C er biologisk far til det barn hun fødte den 1. januar 1969. Hun har videre opplyst at B trives bra under de nuværende forhold. Han har flere jevnaldrende lekekamerater.

Barnavårdsnämnden har uttalt at den intet har å utsette på fru A's personlige kvalifikasjoner når det gjelder å ta hånd om B. Uttalelsen avsluttes med følgende:

«De materiella förhållandena äro acceptabla om än för dagen något begränsade. Men någon nöd i olika avseenden förekommer inte.

Barnavårdsnämnden i Sunne köping får under hänvisning till ovanstående hemställa att Frostating lagmannsrett måtte tilldela fru A vårdnaden om B, så att denne får växa upp tillsammans med sin moder och den man som hon senare tänker ingå äktenskap med. Vidare anser nämnden det vara omlänpligt att skilja syskonen från varandra.»

Provinsialläkare Tor Jacob Moe har i brev av 14. februar 1969 til advokat Bjarne Rørstad uttalt:

Side:211

«Undertecknade er laege vid barnavårdscentralen, der jag har träffat barnet + i ett sammanhäng då han följde med sin mor på mödravårdsmottagningen.

Som De vill kenne til är fru A døvstum, och verkar något lokket. Genom distriktssyster har jag inhämtat upplysningar om att det i hjemmet knappt härskar vad rnan vil kalla pinlig orden, men efter systers utsago är det icke onormalt dåliga förhållanden. - - -

Efter en undersökning jag själv har gjort har jag vansklig för att kalla B för vanskjött.» - - -

Lagmannsretten legger til grunn at B er glad i begge sine foreldre. Han er også glad i besteforeldrene i Y. Han var på besøk i Y 1 måneds tid sommeren 1968 og trivdes da bra der.

Om fru A er opplyst at hun ikke var flink til å stelle hus og hjem mens ektefellene bodde i Y. Hun pleiet da å ligge tilsengs lenge utover dagen, og det var så som så med matstellet. Lagmannsretten tillegger disse opplysninger mindre vekt for bedømmelsen av forholdene nå. Da ekteskapet ble inngått var fru A bare vel 21 år, og barnet ble født knapt 7 måneder etter.

Lagmannsretten er allikevel kommet til at foreldremyndigheten bør være hos faren: Alle forhold tatt i betraktning finner man at det vil være bedre for B å vokse opp hos faren i Y. Man mener at gutten der vil komme i tryggere og bedre forhold enn i Sunne hos moren under de der rådende forhold. Fru A vil ikke kurme få skilsmisse før 2 år etter herredsrettens dom uten samtykke fra A, dvs. 6. mai 1970. Noe slikt samtykke er det lite sannsynlig at han vil gi, idet han i nærværende sak ikke har påberopt seg utroskap fra hustruen som grunnlag for skilsmissedom. Det er opplyst at paret C - fru A vil søke å få seg ny moderne leilighet, eventuelt kjøpe seg et mindre hus. Om og i tilfelle når dette kan lykkes vet man ikke. De opplysninger som provinsialläkare Moe har fått om forholdene i hjemmet er ikke særlig oppløftende.

Etter dette må moren få samværsrett med gutten. - - -