LB-1997-819

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1997-10-28
Publisert:	LB-1997-00819
Stikkord:	Avskjed av tjenestemann
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett - Borgarting lagmannsrett LB-1997-00819 A.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Johan Hjort). Motpart: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat W. E. Arntzen).
Forfatter:	Lagmann Hans Petter Lundgaard. Lagdommer Kjersti Graver. Ekstr.ord. lagdommer Oscar Nørgaard. 3 meddommere - Mindretall: 1 meddommer
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §212, §214, §325, Tjenestemannsloven (1983) §15, §124, §29, Tvistemålsloven (1915) §180, §213, Arbeidsmiljøloven (1977) §66, §14, §19

A ble avskjediget fra sin stilling som lensmann ved vedtak av det sentrale tilsettingsråd i politi- og lensmannsetaten ved vedtak den 7 oktober 1995.

Bakgrunnen for vedtaket var en dom av Agder lagmannsrett hvorved A ble dømt for overtredelse av straffeloven §212 første ledd, §124 og §325 første ledd nr. 1 og 3 til en straff av 30 dagers betinget fengsel. Denne dommen stadfestet, etter anke fra domfelte, en dom av Nedre Telemark herredsrett.

A reiste sak mot Staten ved Oslo byrett for å få kjent avskjedsvedtaket ugyldig. Byretten avsa dom i saken den 31 januar 1997 med slik domsslutning:

Staten v/Justisdepartementet frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

A påanket dommen i i rett tid til denne lagmannsrett, og Staten har tatt til gjenmæle. Ankeforhandling i saken ble holdt i dagene 8 og 9 oktober 1997. Lagmannsretten ble satt med fire meddommere fra det arbeidslivskyndige utvalg.

A avgav forklaring, og det ble avhørt to vitner. Ett av vitnene, politimester B ved X politidistrikt, var til stede under ankeforhandlingen jf tvistemålsloven §213 annet ledd. Hva saken gjelder, fremgår av byrettens dom og av det nedenstående. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Selv om A fortsatt mener at han er dømt til straff med urette, erkjenner han at denne lagmannsrett i oppsigelsessaken må legge til grunn det faktum som Agder lagmannsrett for så vidt fant bevist i straffesaken. Det ble derfor ikke ført bevis om disse forhold.

Det ble også oppnådd enighet i lagmannsretten om at det ikke ellers skulle være vitneførsel om As skikkethet som lensmann, om man ser bort fra fra straffesaken som lå til grunn for avskjeden.

Den ankende part, A har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Det er fra den ankende parts side godtatt at den beskrivelse av de forhold som førte til at A ble straffet, skal legges til grunn også av denne lagmannsrett når det gjelder spørsmålet om A skal meddeles avskjed. Det er denne beskrivelsen som avskjedsvedtaket bygger på, og som har ført til at så vel det lokale tilsettingsråd som det sentrale, kom til at det forelå grunnlag for å meddele A avskjed i medhold av tjenestemannsloven §15 første ledd.

Avgjørelsen i det sentrale tilsettingsråd ble imidlertid truffet under dissens. Den omstendighet at retten skal legge faktumbeskrivelsen i dommen til grunn, innebærer ikke at ikke retten kan komme til et annet resultatet når det gjelder rettsanvendelsen basert på dette faktum. Den omstendighet at Agder lagmannsrett i straffesaken kom til at forholdet var straffbart etter de aktuelle straffebestemmelser, innebærer ikke at lagmannsretten i denne saken behøver å komme til det resultat at det foreligger grunnlag for å gi lensmann A avskjed etter tjenestemannsloven §15.

Når Oslo byrett har kommet til dette resultatet under behandlingen av As søksmål i avskjedssaken, skal man ikke utelukke at dette kunne ha sammenheng med at det under et vitneprov ble fremlagt en arbeidsmiljørapport som var helt ukjent for A og som krevde et motbevis som A var avskåret fra å føre der og da.

Det som det bør legges vesentlig vekt på når det gjelder bruken av straffedommen i forbindelse med denne avskjedssaken, var at dommerne betegnet handlingene som relativt uskyldige, selv om de overskred grensen for det straffbare, og ikke minst at så vel byretten som lagmannsretten fant at det ville være en uforholdsmessig reaksjon på de lovbrudd det var tale om, å dømme til tap av stilling. Til det var forholdene for lite graverende mente begge retter. I denne forbindelse bør bemerkes ordlyden i straffeloven §29. Lagmannsretten fant ikke at almene hensyn tilsa fradømmelse av stilling og heller ikke at A i slik grad var å klandre at han måtte anses for å være uskikket eller uverdig til å inneha lensmannsstillingen. Dette bør også være avgjørende i denne saken.

Kriteriene for avskjed står i tjenestemannsloven §15. Etter denne bestemmelsen kan tjenestemannen avskjediges, enten når han har vist grov uforstand i tjenesten, eller når han ved utilbørlig atferd i eller utenfor tjenesten, har vist seg uverdig til sin stilling.

Etter den ankende parts mening må reglene i tjenestemannsloven harmoniseres med reglene i arbeidsmiljøloven. Det er også delvis gjort gjennom lovendringene bl.a. i tjenestemannsloven §19 pkt. 7 i 1993. Denne utvidelse bør imidlertid også lede til at en utvidet prøvelsesrett for domstolene når det gjelder skjønnsutøvelsen. Det er forskjell på det adminstrative skjønn som utøves f.eks. ved meddelelse av en byggetillatelse, og skjønnet i forbindelse med avskjed av en arbeidstager eller tjenestemann. Når byretten således viser til uttalelsene i forvaltningskomiteens innstilling, legger byretten et foreldet syn på prøvelsesretten til grunn. Dette har ført til at byretten ikke har foretatt den pro et contra avveining som burde ha vært gjort i denne saken.

Det bemerkes også at A bare ble idømt en kort betinget fengselsstraff. Det innebærer i alle fall at avskjed ikke skal være noen nødvendig følge, se motsetningsvis Rundskriv om disiplinærsaker til fylkesmennene av 16. februar 1972.

Etter den ankende parts mening burde det i denne saken vært mer enn tilstrekkelig å idømme en ordensstraff etter tjenestemannsloven §14.

Det er en utillatelig knebling av domstolene om disse skulle være nødt til å strø sand på et avskjedsvedtak fattet med to mot en stemme av det sentrale tilsettingsråd, uten å kunne prøve hvorvidt dette vedtaket er fornuftig og rimelig. Særlig er dette et tankekors når det er på det rene at til sammen ti dommere som vurderte dette spørsmålet i forbindelse med straffesaken, kom til at tap av tjeneste ikke var på sin plass fordi forholdet var for bagatellmessig. I denne forbindelse må lagmannsretten kunne vurdere hele situasjonen. Det er på det rene at fornærmede serverte A kake mv, og at hun satte seg ved siden av ham i sofaen. Det er videre på det rene at hun ikke anmeldte ham for forholdet og ikke ønsket ham straffet. Det betyr at heller ikke fornærmede så særlig alvorlig på det A eventuelt skulle ha gjort.

Det bør være en tilsvarende vurdering som etter arbeidsmiljøloven regelsett. Tap av stilling er en meget alvorlig reaksjon, spesielt for en som har 36 års tjeneste i lensmanns- og politietaten. Det bør legges vekt på at tap av stilling for A i praksis vil skyve ham ut av arbeidslivet for godt. Det er en helt klar overreaksjon for en bagatellmessig dumhet.

Det er etter den ankende parts oppfatning ingen rettsavgjørelser som er helt parallelle med vår sak. Det synes imidlertid klart å fremgå at det ikke er noen dommer hvor tap av stilling er en konsekvens av en så lite grov forgåelse som den A er funnet skyldig i.

Etter den ankende parts mening har ikke staten her utvist god arbeidsgiverskikk. Han er mer enn tilstrekkelig vanæret gjennom straffedommene, og lagmannsretten bør ikke strø sand på vedtaket i denne saken.

Det er nedlagt påstand om at A skal ha etterbetalt lønn fra det tidspunkt lønnsutbetaling ble stanset og til han på ny blir inntatt i tjenesten. Det erkjennes at utbetalte sykepenger mv. fra trygdekontoret skal komme i fradrag. Det er videre nedlagt påstand om at A skal tilkjennes oppreisning, jfr tjenestemannsloven §19 nr. 7, jfr arbeidsmiljøloven §66 nr. 5.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

1. Vedtaket i Det sentrale tilsettingsråd i politi- og lensmannsetaten om avskjedigelse av lensmann A, kjennes ugyldig.

2. Staten v/Justisdepartementet kjennes forpliktet til å etterbetale lønn og feriepenger til A fra den første november 1996 da hans lønnsbetaling ble stoppet, med lovens rente til betaling skjer.

3. Staten v/Justisdepartementet dømmes til å betale oppreisning til A etter rettens skjønn.

4. Staten v/Justisdepartementet dømmes til å betale saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.

Ankemotparten, Staten v/Justisdepartementet har tatt til motmæle og for lagmannsretten i det vesentlige anført:

Det som er gjenstand for prøvelse i denne saken er tilsettingsrådets vedtak. Det er enighet om det faktum som skal legges til grunn. Det som skal prøves er de rettslige konsekvenser av dette.

Spørsmålet er om tilsettingsrådet hadde hjemmel til å treffe avskjedsvedtaket i denne saken. Det følger av tjenestemannsloven §15 at dersom vilkårene i bestemmelsens første ledd pkt a eller b er tilfredsstilt, kan tjenestemannen avskjediges. Om han i disse tilfelle faktisk bør avskjediges, er det opp til tilsettingsmyndighetene å avgjøre. Dette skjønnet, forvaltningsskjønnet, kan ikke domstolene prøve. Det gjelder ikke samme regler etter tjenestemannsloven som etter arbeidsmiljøloven. Da tjenestemannsloven ble endret for å komme mer i samsvar med arbeidsmiljøloven, var dette en av de bestemmelser som ikke ble gjort likelydende.

Denne lagmannsrett må legge avgjørende vekt på at begge de to domstoler som vurderte As strafferettslige forhold, kom til at han hadde vist grov uforstand i tjenesten. Det er etter ankemotpartens oppfatning, ikke vanskelig å slutte seg til denne vurderingen. Hans opptreden i tjenesten er hinsides enhver skikkelig opptreden av en tjenestemann og spesielt av en tjenestemann i politi- og lensmannsetaten.

Den omstendighet at retten i straffesaken ikke fant grunnlag for å fradømme ham stillingen, kan ikke tillegges vesentlig vekt. Det er andre hensyn enn de strafferettslige som ligger bak spørsmålet om en tjenestemann bør avskjediges. Dette uttales klart av Høyesterett i dommen i Rt-1988-664. Som det står i dommen, er avskjed som straff en strengere reaksjon enn administrativ avskjed. Ved en slik avskjed er det ikke straffutmålingsbetraktninger som gjør seg gjeldende, men hensynet til tjenestens tarv. For å inneha stillingen som lensmann kreves tillit så vel fra publikum som fra arbeidsgiveren.

Etter ankemotpartens mening kan det ikke være tvil om at tilliten til lensmann A er nedbrutt gjennom den oppførsel som han viste og som han er dømt til straff for, og dette har tilsettingsrådet også lagt til grunn for sitt vedtak. X er et lite sted, og noe slikt som dette vil bli husket.

Det må legges vekt på at lensmannen er en leder. Han skal ha respekt, og folk skal kunne stole på ham. Et viktig moment er også at han i sin stilling både har rett og plikt til å komme inn i privatfolks hjem. Lensmannen har også tvangsmyndighet. Da er tilliten til at hans oppførsel vil være uklanderlig desto viktigere. Det er lite tillitvekkende, for å si det mildt, at han forsøkte å oppnå seksuell kontakt med en småbarnsmor og gjeldsoffer under foregivende at han skulle hjelpe henne med hennes gjeldsordningssak. Hans handling var sterkt kritikkverdig og tilstrekkelig til at begge vilkår etter tjenestemannsloven §15 er oppfylt.

Det må videre, som nevnt, være på det rene at domstolene ikke kan prøve "kan" skjønnet med mindre dette er grovt urimelig. Og ved vurderingen av om skjønnet er grovt urimelig må det legges til grunn at det ikke skal foretas noen vanlig pro et contra vurdering. Det er ikke den samme vurdering som etter arbeidsmiljøloven. Det innebærer at det skal mye til for å sette skjønnet til side, se f. eks. Rt-1997-374 på 382-383.

Staten har nedlagt slik påstand:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. Staten v/Justisdepartementet tilkjennes saksomkostninger for begge retter.

Lagmannsretten bemerker:

Avskjedsvedtaket i denne saken skal kjennes ugyldig hvis betingelsene for avskjed i tjenestemannsloven §15 første ledd a og b ikke er tilfredsstilt. Det er på det rene at vedtaket ble truffet på grunnlag av straffedommen av Agder lagmannsrett. Det er beskrivelsen av lensmannens forhold i denne dommen som tilsettingsrådet har lagt til grunn ved sin vurdering av lensmann As forhold. Den omstendighet at Agder lagmannsrett ikke fant grunn til å dømme A til rettighetstap er i og for seg ikke avgjørende. Det er på den annen side heller ikke avgjørende i motsatt retning, at retten fant grunn til å idømme betinget fengselsstraff for forholdet i det den fant lensmannen skyldig i overtredelse av tre straffebestemmelser i samsvar med tiltalen. Begge omstendigheter må imidlertid tillegges en viss veiledende vekt også ved vurderingen av det tjenestlige forhold. Spesielt når det gjelder forholdet til publikum, må det tillegges vekt at lensmannen, som lovens håndhever, er funnet straff skyldig av en enstemmig lagmannsrett.

Lagmannsrettens flertall, formannen, lagmann Lundgaard og de juridiske meddommere, lagdommer Graver og ekstr.ord. lagdommer Nørgaard samt meddommerne Viig Nielsen, Myrdal og Iversen, er enig med så vel det sentrale tilsettingsråd som med byretten i denne sak, i at betingelsene for avskjed etter tjenestemannsloven §15 første ledd a og b er til stede. Selv om de forhold som A er dømt for ligger i den nedre del av skalaen som overgrep overfor fornærmede, noe som bl.a. vises ved at hun ikke har hatt noe ønske om å forfølge saken, og ved at hun ikke hadde særlige vansker med å avvise As utilbørlige tilnærmelser, er forholdet noe annet når man vurderer handlingene som tjenesteforsømmelser. I den sammenheng synes det for flertallet åpenbart at A bevisst søkte å utnytte sin stilling som lensmann og fornærmedes svake posisjon overfor ham. Hun hadde behov for hjelp og veiledning på grunn av sine økonomiske vanskeligheter. Det fikk hun ikke. Det hun mottok var tilnærmelser som hun, etter det saksforhold som Agder lagmannsrett la til grunn, verken hadde bedt om eller oppfordret til. Det er betegnende at hun etter dette henvendte seg til lensmannskontoret for å få en annen saksbehandler til gjeldsordningssaken sin.

Det forhold som A er dømt for og som nærmere er beskrevet i tiltalebeslutningen i straffesaken, er også etter flertallets oppfatning av et slikt slag at det gir grunnlag for avskjed etter tjenestemannsloven §15 første ledd, så vel alternativ a som alternativ b, uten at lagmannsretten finner grunn til å gå nærmere inn på enkelthetene i disse bestemmelsene. Flertallet er således enig i at tilsettingsrådet hadde anledning til å meddele A avskjed.

Partene har vært uenige om hvor vidt domstolens prøvelsesrett i avskjedssaker etter tjenestemannsloven går lenger enn enn ved andre forvaltningsvedtak. Den ankende part mener, slik flertallet forstår ham, at retten må ha anledning til å sette et avskjedsvedtak til side ikke bare når det er grovt urimelig, men også dersom det bare er å anse som urimelig.

Lagmannsrettens flertall finner det ikke nødvendig å ta stilling til hvor grensen går for domstolenes prøvelsesrett i forhold til det skjønn som tilsettingsrådet har utvist når det fant det riktig å meddele A avskjed. Lagmannsrettens flertall kan uansett ikke finne at dette skjønnet er urimelig basert på det faktum som forelå for tilsettingsrådet. Flertallet er således enig med tilsettingsrådet i at As oppførsel, sett på bakgrunn av den tillit han som lensmann må ha, både som leder og i forhold til publikum, er av det slag at han ikke kan gis rett til å fortsette i stillingen.

Mindretallet, meddommer Lauvsnes, mener at selv om den ankende part har godtatt at faktumbeskrivelsen i straffedommen av det som skjedde skal legges til grunn også i avskjedssaken for lagmannsretten, slik at det ikke har vært bevisførsel om det forhold som lå til grunn for avskjeden, så innebærer ikke dette at lagmannsretten i denne saken skal godta den vurdering som ble gjort av så vel det lokale som det sentrale tilsettingsråd og som lå til grunn for vedtakene. Det har for øvrig heller ikke vært bevisførsel om As skikkethet som lensmann, om man ser bort fra den hendelsen som ligger til grunn for avskjeden. Når det gjelder denne, er også mindretallet enig i at A ikke har oppført seg som en lensmann burde. Han har forbrutt seg, og er dømt for det. Ikke desto mindre mener altså to tidligere rettsinstanser at A ikke har oppført seg slik at fradømmelse av stilling bør være reaksjonen. Tvert imot sier de at oppførselen er "relativt uskyldig", og at fradømmelse av stilling vil være en uforholdsmessig reaksjon. Mindretallet peker også på at det sentrale tilsettingsråd var splittet da det behandlet saken.

Riktig nok bør det være slik at en tjenestemann i politiet ikke kan påberope seg å være like beskyttet som ansatte ellers i samfunnet, dette på grunn av etatens anseelse, men her har tilsettingsrådene etter mindretallets oppfatning, klart overtrådt en grense. Mindretallet mener således at avskjeden er en klar overreaksjon slik at den må settes til side som ugyldig.

Etter det resultatet som lagmannsretten er kommet til, må A erstatte Statens omkostninger for lagmannsretten, jfr. tvistemålsloven §180 første ledd. Lagmannsretten finner imidlertid ikke grunn til å gjøre endringer i byrettens omkostningsavgjørelse. Lagmannsretten har ikke innvendinger mot omkostningsoppgaven og setter saksomkostningene i samsvar med denne til 15.000 kroner, alt salær.

Dommen er avsagt med dissens 6-1.

Slutning:

1. Oslo byretts dom stadfestes.

2. A dømmes til å betale 15.000 - femtentusen - kroner i saksomkostninger til Staten v/Justisdepartement innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.