Rt-1988-664

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1988-06-28
Publisert:	Rt-1988-664 (196-88)
Stikkord:	Arbeidsrett
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr 86/1988, nr 185/1987
Parter:	A (advokat Thor-Erik Johansen - til prøve) mot Staten v/Forsvarsdepartementet (advokat Harald S. Kobbe).
Forfatter:	Halvorsen, Christiansen, Aasland, Dolva, Schweigaard Selmer
Lovhenvisninger:	Tjenestemannsloven (1983) §15, Straffeloven (1902) §15, §29, Tjenestemannsloven (1918), Forvaltningsloven (1967) §25, Arbeidsmiljøloven (1977) §61, §66, Arbeidsmiljøloven (1977), Statstjenestemannsloven (1977), §19, §21, §66, Tjenestemannsloven (1983)

Dommer Halvorsen: Saken gjelder tvist om hvorvidt Forsvaret har avskjediget en sivilt ansatt håndverker uten å ha hjemmel for dette i §15 første ledd bokstav a eller b i tjenestemannsloven av 4. mars 1983 nr 3.

A var fra 10. mai 1965 ansatt som maler ved X kommandantskap (FSTAK). Ved Eidsivating lagmannsretts dom av 25. oktober 1983 ble han dømt til fengsel i ett år og fem måneder for voldtekt begått i august 1981 og for kjøring i påvirket tilstand. Hans anke over straffutmålingen ble forkastet ved Høyesteretts kjennelse av 20. desember 1983. - Voldtektsforbrytelsen ble avdekket i forbindelse med gjenopptatt politietterforskning i 1983 av en drapssak fra 1978. A satt da varetektsfengslet som siktet for drapet fra 9. april til 30. september 1983. Siktelsen mot ham ble da frafalt.

Den 31. oktober 1983 ble A suspendert fra sin stilling, men med full lønn som han, etter det opplyste, fortsatt oppebærer. Tilsettingsrådet for sivile/Distriktskommando Østlandet fattet 1. februar 1984 - etter innstilling fra kommandanten for FSTAK - enstemmig vedtak om å avskjedige ham i medhold av tjenestemannsloven §15 første ledd bokstav b.

Etter klage fra A opprettholdt Forsvarsdepartementet 13. april 1984 avskjedsvedtaket. Departementet uttalte bl.a.:

"Forsvarsdepartementet er av den mening at avskjedsvedtaket overfor A er hjemlet i begge alternativer nevnt i §15b. Ved å bli funnet skyldig og dømt for en forbrytelse som voldtekt, har A i særlig grad vist utilbørlig atferd utenfor tjenesten og må anses uverdig til å inneha sin stilling i Forsvaret. Det synes også klart at man vanskelig kan opprettholde den aktelse og tillit som anses nødvendig i stillingen etter en slik dom."

Det ble pekt på - noe også tilsettingsrådet hadde gjort - at en vesentlig del av As arbeid bestod i oppussing og vedlikehold av familieboligene ved kommandantskapet. Da "flere av offisersfruene er alene hjemme på dagene", mente Forsvarsdepartementet at det ville være "ansvarsløst å la A fortsette i stillingen".

A reiste sak mot staten v/Forsvarsdepartementet etter tjenestemannsloven §19 nr 2 og 4 for å få departementets vedtak kjent ugyldig. Saken ble i medhold av tjenestemannslovens §19 nr 4 jfr. arbeidsmiljøloven §61B og §61C behandlet av Sarpsborg byrett med to arbeidslivskyndige meddommere. Byretten avsa 11. desember 1985 enstemmig dom med slik domsslutning:

"1. Departementets vedtak av 13. april 1984 om avskjedigelse kjennes ugyldig.

2. I saksomkostninger betaler staten ved Forsvarsdepartementet kr 16.000,- til A innen 14 dager fra dommens forkynnelse."

Det var allerede for byretten enighet mellom partene om at det første vilkår for avskjed etter tjenestemannsloven §15 første ledd bokstav b - at A hadde utvist utilbørlig adferd utenfor tjenesten - måtte anses oppfylt i og med lagmannsrettens rettskraftige straffedom, selv om A fortsatt mener seg uskyldig dømt. Byretten fant imidlertid enstemmig at hverken voldtektsforbrytelsen eller visse tjenestelige uregelmessigheter, som staten hadde anført som tilleggsmomenter, gjorde A uverdig til å inneha malerstillingen. Retten la videre til grunn at A fortsatt hadde den fornødne tillit "hva angår alle arbeidsoppgaver med unntak av noen få som .... lett kan utføres av andre". Byretten la her til grunn at noe malerarbeid allikevel måtte utføres av innleid arbeidskraft og at det da ikke ville by på problemer å omdisponere A.

Staten v/Forsvarsdepartementet påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett som med 4 arbeidslivskyndige meddommere 4. mai 1987 avsa dom med denne domsslutning:

"1. Staten v/Forsvarsdepartementet frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for byrett eller lagmannsrett."

Den samlede lagmannsrett fant at A ikke hadde vist seg uverdig til stillingen som maler ved FSTAK og at han ikke kunne sies å ha brutt ned den nødvendige aktelse for stillingen. Videre ble staten ikke gitt medhold i sin nye anførsel - fremsatt under saksforberedelsen for lagmannsretten - om at avskjeden også var hjemlet i tjenestemannsloven §15 første ledd bokstav a på grunn av angivelige tjenestlige uregelmessigheter utover dem som tidligere var påberopt for byretten, bl.a. ulovlig arbeid for private i arbeidstiden. Retten delte seg imidlertid i synet på om den tillit som var nødvendig for stillingen, var brutt ned ved voldtektsforbrytelsen. De tre fagdommerne og to av meddommerne kom til at så var tilfellet og at avskjeden derfor var berettiget. Flertallet gir en begrunnelse for sitt syn her som utdyper de momenter Forsvarsdepartementet hadde pekt på med hensyn til denne malerstillingens spesielle karakter. I denne forbindelse legger flertallet vekt på at det blant de hjemmeværende husmødre var en viss naturlig redsel for å slippe A alene inn i boligen. Det kunne ikke kreves og har heller ikke budsjettmessig dekning for at arbeidsordningen ble omlagt, slik at vedlikeholdet og oppussingen av tjenesteboligene, som utgjorde ca en fjerdedel av As arbeid, ble overtatt av innleid arbeidskraft.

Mindretallet på to meddommere var ikke enig i at tilliten var brutt ned. Forholdet ville etter relativt kort tid bli glemt, bl.a. fordi beordringssystemet i hæren leder til at de fleste som tjenestegjorde i X da straffedommen falt, snart ville være i tjeneste andre steder. "Heller enn å avskjedige A bør staten gjøre noe for å hjelpe ham til på ny å finne sin plass i samfunnet." Mindretallet kom derfor til at avskjedsvedtaket var ugyldig.

A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen.

Om det nærmere saksforhold og partenes anførsler for de tidligere instanser, viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Til bruk for Høyesterett er det ved bevisopptak gitt partsforklaring av A og avhørt 7 vitner, hvorav ett er nytt for Høyesterett. Det er fremlagt enkelte nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å spesifisere.

Saken står for Høyesterett i en noe annen stilling enn for lagmannsretten. For Høyesterett har staten gitt uttrykk for at den ikke finner grunn til å prosedere på at A er uverdig til stillingen eller at han har brutt ned den nødvendige aktelse. For så vidt gjelder avskjedsvilkårene etter tjenestemannsloven §15 første ledd bokstav b, er tvisten etter dette begrenset til spørsmålet om den nødvendige tillit for stillingen er brutt ned.

Den ankende part har for Høyesterett ikke gjort innsigelse mot at staten først under saksforberedelsen for lagmannsretten fremsatte som ny anførsel at avskjeden også har hjemmel i tjenestemannsloven §15 første ledd bokstav a. Han har for øvrig som ny anførsel for Høyesterett gjort gjeldende at det i forbindelse med spørsmålet om det foreligger gyldig avskjed etter bokstav b i samme lovbestemmelse, må legges vekt på at lagmannsretten har utmålt straffen i voldtektssaken uten å ta hensyn til den senere avskjed, jfr. tjenestemannsloven §21 som bestemmer at det skal tas hensyn til avskjeden ved straffutmålingen.

Den ankende part - A - har i hovedtrekk anført:

Lagmannsretten - flertallet - har tatt feil når den ved anvendelsen av tjenestemannsloven §15 første ledd bokstav b har kommet til at den nødvendige tillit for stillingen er brutt ned, samtidig med at den samlede rett har konkludert med at aktelsen er i behold. Lovens ordlyd hevdes å være uklar her, men i forarbeidene er de to begrepene knyttet sammen, og da må loven fortolkes i lys av dette. Er den nødvendige aktelse i behold, kan følgelig ikke tilliten være brutt ned.

Ordlyden i tjenestemannsloven §15 første ledd bokstav b er mer omfattende i sin formulering enn avskjedsbestemmelsen i arbeidsmiljøloven §66 nr 1. Arbeidsmiljøloven krever vesentlig mislighold av arbeidsavtalen for å kunne avskjedige arbeidstakeren. Dette vilkår vil ikke være oppfylt i denne sak. Voldtekten utenfor tjenesten er ikke mislighold av en arbeidsavtale. Av lovforarbeidene fremgår at tjenestemannslovens regler om avskjed ble gitt først og fremst med sikte på tjenestemenn som utøver offentlig myndighet. Det er statstjenestens egenart som her er fremhevet i forarbeidene. As stilling har ikke denne karakter. Hans stilling som sivilt ansatt maler i Forsvaret kan tvert imot sammenlignes med en vanlig malerstilling i et privat firma. Tjenestemannsloven må på bakgrunn av arbeidsmiljøloven §66 nr 1 fortolkes innskrenkende, slik at det ikke oppstår en ubegrunnet forskjellsbehandling mellom offentlig og privat ansatte i ellers likeartede stillinger.

Under enhver omstendighet må tjenestemannsloven begrep "tillit som er nødvendig for stillingen" vurderes i relasjon til stillingens art og viktighet. A hadde stilling som vanlig maler, selv om han som ansatt i Forsvaret, er underlagt tjenestemannsloven regler. Til tross for at han er dømt for en alvorlig forbrytelse, hadde denne ingen sammenheng med hans arbeid. Det er på det rene at han er en dyktig fagmann. Hans aktelse og tillit i denne henseende er ikke brutt ned.

Selv om det skulle kunne sies at den aktelse og tillit som er nødvendig for stillingen, er rammet, er ikke dette tilstrekkelig til avskjed. Lovens uttrykk "bryter ned" tar sikte på et varig og uopprettelig tap. Både ordlyden og teorien støtter denne forståelse. A viser her til det lagmannsrettens mindretall uttaler om at forholdet vil bli glemt etter noen tid. For øvrig bor det i Forsvarets boliger i X i dag bare omtrent halvparten av dem som tjenestegjorde der den gang straffedommen falt.

Ellers anføres det at den spørreundersøkelse som ble gjennomført under saksforberedelsen for lagmannsretten om hvorvidt folk var redde for å få A tilbake, er beheftet med så mange usikkerhetsmomenter at man ikke kan bygge på den. Den skepsis det ble gitt uttrykk for, skyldtes antakelig i vesentlig grad det forhold at A satt varetektsfengslet som siktet for drap. Denne siktelse ble frafalt og gir dermed ikke noe saklig grunnlag for reaksjonen mot A. En mulig tvil om den betydning siktelsen kan ha hatt for folks skepsis overfor A, må slå ut i hans favør.

Om det fortsatt skulle være beboere av tjenesteboligene som er redde for å slippe A inn, må staten i disse tilfellene kunne omorganisere arbeidet noe. A hevder at han etter sin arbeidsavtale er forpliktet til å assistere andre håndverkere, og dette er han fullt villig til. Innleiet arbeidskraft kan da ta seg av malerarbeid i de boliger A ikke slipper inn i.

Etter det samfunnssyn som er kommet til uttrykk i senere års Stortingsmeldinger, jfr. St.meld. nr 95 for 1975-76 om Statens personalpolitikk, side 22 og St. meld. nr 104 for 1977-78 om kriminalpolitikken, side 174 spalte 2, påhviler det staten en klar plikt til å medvirke til resosialisering av lovovertredere. Dette er et viktig reelt hensyn i denne sak, som også lagmannsrettens mindretall har pekt på. Det gjøres gjeldende at resosialiseringssynspunktet kan tas med i vurderingen av om den nødvendige tillit er brutt ned, jfr. §15 første ledd bokstav b. Loven gir her en så bred standard at domstolene må ha anledning til å trekke dette moment inn i vurderingen av subsumsjonskjønnet.

Når det gjelder statens tilleggsanførsler om "griseprat" og enkelte episoder hvor A skal ha vist påtrengende adferd overfor kvinnelige ansatte, er det ikke bevismessig dekning for at dette har vært forhold av betydning. Stort sett har hans opptreden vært oppfattet som "tull og tøys". Heller ikke er det bevismessig dekning for at A ulovlig har utført privatarbeid i arbeidstiden, slik staten har påberopt som grunnlag for avskjed etter tjenestemannsloven §15 første ledd bokstav a. Det arbeid han har utført for private, har skjedd på fyrabend, fridager og i spisepauser. Om han av og til har kommet noe for sent tilbake i pausene, gir dette ikke grunn for avskjed. A viser for øvrig til at disse forhold ikke er tatt med i begrunnelsen for avskjedsvedtaket, noe som skulle ha vært gjort etter forvaltningsloven §25. Etter avgjørelsen i Rt-1977-902 må det da stilles strenge krav til beviset når disse forhold bringes inn så sent.

Etter tjenestemannsloven §21 skal det ved straffutmålingen tas hensyn til om forholdet har ført til avskjed. Det kunne man ikke gjøre i As tilfelle i og med at straffedommen falt før han ble avskjediget. Dette moment må da tas i betraktning som ledd i totalvurderingen når man skal avgjøre om loven vilkår for avskjed foreligger.

Den ankende part har for øvrig vist til at rettspraksis har vært tilbakeholdende med å idømme tap av offentlig stilling etter straffeloven §29 nr 1. Spesielt gjelder dette for mer underordnede stillinger som jo A har. Selv om terskelen for å idømme tap av stilling som straff er høyere, jfr. straffeloven §15 annet ledd sammenholdt med §29 nr 1, hevder A at rettspraksis her gir en viss veiledning også for anvendelsen av avskjedsbestemmelsen i tjenestemannsloven.

Den ankende part, som har hatt fri sakførsel for alle retter med fritak for egenandel, har nedlagt slik påstand:

"Forsvarsdepartementets vedtak av 13. april 1984 om avskjedigelse av A kjennes ugyldig."

Ankemotparten - staten v/Forsvarsdepartementet - har i det vesentlige, men mer utdypet, gjort gjeldende de samme anførsler som for lagmannsretten for så vidt angår de tvistepunkter som står igjen for Høyesterett å avgjøre. I tillegg har staten supplert argumentasjonen i forbindelse med den ankende parts anførsler for Høyesterett. Staten har således sammenfatningsvis anført:

Avskjedshjemmelen i tjenestemannsloven §15 første ledd bokstav b har stått sentralt under så vel den administrative som den rettslige behandling. Her kan domstolene i utgangspunktet bare prøve om loven vilkår for avskjed foreligger. Hensiktsmessighetsskjønnet - om avskjedsadgangen i tilfelle bør benyttes - er overlatt til forvaltningen.

Ved den grovt utilbørlige adferd som voldtektsforbrytelsen representerer, har A fullstendig ødelagt den tillit som er nødvendig for stillingen. I tillegg til voldtektsforbrytelsen kommer også "griseprat" og utilbørlig opptreden overfor kvinnelige ansatte. Hverken kommandanturen, offisersfamiliene i tjenesteboligene eller det kvinnelige personalet har tillit til ham. Han er ansatt som eneste maler med håndverksbrev i vedlikeholdsavdelingen, og mellom en fjerdedel og en halvdel av hans arbeid medgår til oppussing og vedlikehold av tjenesteboligene. Iallfall i en del av boligene vil det være hjemmeværende husmødre som er redde for å være alene med ham og derfor ikke vil slippe ham inn. Det er ikke omplasseringsmuligheter - og heller ikke omplasseringsplikt. Budsjettmessig er det ikke dekning for å innleie arbeidskraft til den del av arbeidet A ikke kan utføre. Når A er ute av stand til å oppfylle en vesentlig del av sine arbeidsforpliktelser fordi den nødvendige tillit er brutt ned, foreligger vilkårene for avskjed etter tjenestemannsloven §15 første ledd bokstav b.

Når det gjelder anførselen om at avskjeden også er hjemlet i tjenestemannsloven §15 første ledd bokstav a, er grunnlaget for denne ulovlig arbeid for private i arbeidstiden. Man hadde lenge hatt mistanke om dette, men ikke greid å skaffe bevis før statsadvokaten i 1986 friga politidokumentene fra etterforskningen av den før omtalte drapssak. De fremlagte politiforklaringer fra denne etterforskningen viser at A i så vidt stor utstrekning har utført privat arbeid i arbeidstiden at han må anses grovt å ha krenket sine tjenesteplikter. Staten har ellers nærmere imøtegått den ankende parts anførsler.

Staten v/Forsvarsdepartementet har nedlagt slik påstand:

"1. Lagmannsrettens dom pkt. 1 stadfestes.

2. Staten v/Forsvarsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett."

Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem og vil bemerke:

Det Høyesterett skal prøve, er gyldigheten av det vedtak Forsvarsdepartementet har truffet i klagesak over tilsettingsrådets avskjedsvedtak. Jeg ser det da slik at domstolene i utgangspunktet må prøve vedtaket ut fra situasjonen slik den forelå da Forsvarsdepartementet traff avgjørelsen.

Det er vedtakets lovlighet som skal prøves. Det prinsipale spørsmål, som hele 0tiden har stått i forgrunnen, er om tjenestemannsloven §15 første ledd bokstav b gir hjemmel for avskjedsvedtaket. Domstolene kan ikke prøve spørsmålet om avskjedsadgangen burde ha vært brukt, hvis det først er på det rene at loven vilkår for avskjed er oppfylt. Slik forholdene ligger an, frembyr neppe denne begrensning i domstolenes prøvelsesrett noe problem her.

Så vel byretten som lagmannsretten har funnet at domfellelsen for voldtekten innebærer at det første vilkåret for avskjed - utilbørlig adferd utenfor tjenesten - er tilfredsstillet. Dette er jeg enig i, og spørsmålet er heller ikke omtvistet mellom partene. Slik saken er presentert for Høyesterett, er det avgjørende spørsmål hvorvidt A ved den handling han er dømt for, har brutt ned den tillit som er nødvendig for stillingen.

A har gjort gjeldende at loven krever at aktelse og tillit, begge deler sett i sammenheng, skal være brutt ned. Dette er etter min mening klart i strid med loven ordlyd. Jeg kan ikke se at loven forarbeider kan lede til et annet resultat ved at begrepene der er behandlet sammen. Forarbeidene har overhodet ikke berørt hvilket begrepsinnhold "aktelse" og "tillit" er ment å skulle ha. Da kan man heller ikke trekke noen slutning fra den omstendighet at uttrykkene er omtalt samlet.

As anførsel om at hans stilling som maler ikke innebærer noen form for myndighetsutøvelse og at tjenestemannsloven avskjedsbestemmelse da må fortolkes innskrenkende på bakgrunn av avskjedsbestemmelsen i arbeidsmiljøloven §66 nr 1, kan etter min mening ikke føre frem. Det er på det rene at tjenestemannsloven §15 første ledd bokstav b har en videre formulering enn arbeidsmiljøloven §66 nr 1, idet den uttrykkelig gir adgang til avskjed på grunn av forhold utenfor tjenesten. Den nåværende tjenestemannslov som opprettholder den samme avskjedsbestemmelse som den forrige lov av 1977 (se Ot.prp. nr 72 (1981-82) side 30 spalte 2), er gitt i 1983 og altså flere år etter arbeidsmiljøloven. Det fremgår av Ot.prp. nr 72 (1981-82) 30 spalte 1 og 2 at både Akademikernes Fellesorganisasjon og Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund - Seksjon Stat - under høringsrunden uttalte seg mot at adferd utenfor tjenesten skulle kunne gi grunnlag for avskjed. Lovteksten ble likevel utformet som foreslått, uten at det ble gjort unntak for noen grupper av offentlige tjenestemenn. Jeg finner det da ikke tvilsomt at tjenestemannsloven avskjedsbestemmelse her må anvendes ut fra en naturlig forståelse av ordlyden, uten hensyn til at arbeidsmiljøloven har en annen utforming av avskjedsbestemmelsen. Om den sistnevnte bestemmelse må forstås slik at den ville ha ført til et annet resultat i denne sak, tar jeg ikke stilling til.

A har vist til en rekke rettsavgjørelser - i hovedsak i straffesaker som angår rettighetstap og fradømmelse av stilling. Disse konkrete avgjørelser gir ikke særlig veiledning for løsningen av denne saken. Vurderingstemaet i straffesaker etter straffeloven §29 jfr. §15 tredje ledd er et annet enn når domstolene skal prøve om vilkårene for administrativ avskjed er til stede. Avskjed som straff må anses som en strengere reaksjon enn administrativ avskjed, jfr. således Rt-1966-195. I Rt-1955-1105 flg. uttales det på 1107 - 1108 i forbindelse med spørsmålet om utilbørlig adferd - eller "usømmelig adfærd" som det het i avskjedsbestemmelsen i daværende tjenestemannslov av 1918 - fra tjenestemannens side skulle føre til avskjed: "Når det spørres om et slikt forhold fra tjenestemannens side skal føre til avskjed, er det ikke i første rekke straffutmålingsbetraktninger som gjør seg gjeldende, men hensynet til tjenestens tarv." - Begrepene i 1918loven og de etterfølgende tjenestemannslover av 1977 og 1983 er ment å svare til hverandre, se Ot.prp. nr 44 (1976-77) side 28 spalte 2 og Ot.prp. nr 72 (1981-82) 30 spalte 2.

Det er den nødvendige tillit som tjenestemannsloven §15 første ledd bokstav b bruker som kriterium. Kravet om tillit kommer fra to kanter - fra arbeidsgiveren og fra utenverdenen. Arbeidsgiveren, FSTAK, fant det ikke forsvarlig å ta A tilbake etter soningen av straffedommen og gikk straks til suspensjon da han meddelte at han ville begynne å arbeide igjen. "Utenverdenen" var i dette tilfellet særlig beboerne av tjenesteboligene. Jeg må legge til grunn at iallfall en del av disse var skremt og ikke, eller iallfall nødig, ville slippe A inn i boligen sin.

Loven krever at den utilbørlige atferd skal bryte ned tilliten. A har om dette vilkår vist til Edvin Saastad og Jan Debes, Lov om statens tjenestemenn m m med kommentarer, 1984 88, hvor det heter:

"Det er ikke nok å skade den aktelse og tillit som er nødvendig for stillingen, men den skal brytes ned. Man kan si at det i dette ligger noe uopprettelig for vedkommende. Skaden kan vanskelig gjøres god igjen."

A hevder at et mulig tap av tillit for hans del er forbigående, og at loven krav dermed ikke er oppfylt.

Slik jeg ser det, må loven uttrykk forstås på bakgrunn av det siktemål at hensynet til tjenestens tarv skal være avgjørende, se også det jeg tidligere har gjengitt fra avgjørelsen i Rt-1955-1105. Ut fra dette utgangspunkt, kan det ikke kreves at tilliten skal være tapt for alltid, men tillitstapet må være vesentlig slik at det vil ta tid å gjenopprette tilliten. Jeg tilføyer at jeg ikke kan oppfatte uttalelsene hos Saastad og Debes slik at disse forfattere oppstiller et strengere krav. I den foreliggende sak anser jeg det klart at tapet av tillit er så langvarig at tilliten må anses brutt ned.

Et ytterligere vilkår er at tilliten må være nødvendig for stillingen. Her legger jeg avgjørende vekt på at A var ansatt som eneste maler med håndverksbrev ved vedlikeholdsavdelingen. En vesentlig del av hans arbeid - og jeg legger til grunn at dette utgjorde minst en fjerdedel av hans samlede årsarbeid - bestod i oppussing og vedlikehold av de 37 tjenesteboligene. Disse var spredt over et større område. Regulært ville han arbeide alene som håndverker i boligene, og - i hvert fall i en del av tilfellene - ville det være husmødre alene til stede.

Kommandantskapet fant det ikke forsvarlig å bruke ham til dette arbeid, og som jeg tidligere har nevnt, ville iallfall en del av husmødrene være redde for A og ville ikke, eller iallfall nødig, slippe ham inn. Jeg må legge til grunn at det ikke var budsjettmessig grunnlag for å leie inn arbeidskraft som kunne overta dette arbeidet. Noen regel svarende til §7 annet ledd i den svenske "anstallningsskyddslagen" om plikt for arbeidsgiveren til omplassering, som er trukket frem i prosedyren, inneholder ikke tjenestemannsloven.

Når det gjelder frykten for A, kan siktelsen for drapet og varetektsfengslingen i den forbindelse ha hatt betydning. Men voldtekten er i seg selv en så grov forbrytelse at jeg finner det klart at A ville ha blitt møtt med naturlig skepsis og engstelse, selv om det alene hadde vært dette forhold som det var tale om. Jeg finner derfor å måtte se bort fra den mulige innvirkning etterforskningen av drapssaken kan ha hatt.

Slik forholdet faktisk ligger an, er den tillit som er nødvendig for stillingen brutt ned. Dette har gjort det umulig for A å utføre en vesentlig del av den tjeneste han har plikt til.

As nye anførsel for Høyesterett om at det ved straffutmålingen ikke har vært mulig å ta hensyn til avskjeden, jfr. tjenestemannsloven §21, fordi straffesaken kom opp først, kan ikke få betydning for det resultat jeg er kommet til. Bestemmelsen i §21 tar sikte på den omvendte situasjon: At den administrative avskjed kommer før straffesaken. Det kan selvsagt ikke være til hinder for administrativ avskjed at straffesaken er avgjort før avskjedsspørsmålet tas opp, se Rt-1966-195. Tjenestens tarv blir her fortsatt avgjørende.

Jeg finner etter dette at avskjeden var hjemlet i tjenestemannsloven §15 første ledd bokstav b.

Etter det resultat jeg er kommet til, har jeg ingen foranledning til å gå inn på om også tjenestemannsloven §15 første ledd bokstav a hjemler avskjeden.

Anken har etter dette ikke ført frem, men hensett til sakens art og omstendighetene for øvrig, finner jeg at saksomkostninger ikke bør ilegges for noen instans.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.