TOBYF-2004-598

Instans:	Oslo Byfogdembete - Kjennelse
Dato:	2004-04-22
Publisert:	TOBYF-2004-598
Stikkord:	Begjæring om tvangsfullbyrdelse, Prosessfullmakt, Underskrift
Sammendrag:	Saken gjaldt klage over namsmannens beslutning om å nekte å fremme begjæring om utlegg. Begjæringen var ikke fysisk underskrevet og spørsmålet var om det var tilstrekkelig med bilde av signaturen i et tekstbehandlingsdokument. Retten gjorde det klart at bilde av signatur ikke oppfylte kravene til skriftlig begjæring, jf. Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) § 5-2, og avviste klagen. Statens innkrevingssentral fikk for øvrig gjennomgå av retten, som bl.a. uttalte: "Man bør ikke tro at retten lar seg imponere av inkompetent skråsikkerhet. Det blir tvertimot uimotståelig fristende å påpeke at mens saksøkerens prosessfullmektig titulerer seg "juridisk rådgiver", og brevet av 12. februar er undertegnet av "avd.dir. juridisk avdeling" og parafert av en "rådgiver", hvilket gir inntrykk av at de alle har en slags juridisk utdanning, er innholdet egnet til å skape tvil."
Saksgang:	Oslo Byfogdembete TOBYF-2004-598 (sak nr. 04-0598 D)
Parter:	Klager: Staten v/Justis- og politidepartementet (juridisk rådgiver S. M. Johansen, Statens innkrevingssentral) mot A (omtalt som saksøkte)
Forfatter:	Byfogd Lars Borge-Andersen
Lovhenvisninger:	Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §5-2

Klagesaken gjelder hvorvidt bestemmelsen i tvangsfullbyrdelsesloven § 5-2, første ledd, tredje punktum, som sier at en skriftlig begjæring om tvangsfullbyrdelse skal være undertegnet, innebærer at det ikke er tilstrekkelig med en "underskrift" som er "scannet" og påtrykt en begjæring fremstilt ved tekstbehandling.

Med angitt tvangsgrunnlag i et gjeldsbrev av 5. februar 2004 ble fra Statens innkrevingssentral, med "Justis- Og Politidepartementet" (sic!) som angitt saksøker, 13. februar 2004 fremsatt utleggsbegjæring til "Namsmannen i Byfogden i Oslo" (sic!) mot saksøkte, for et beløp på 6.750 kroner.

Begjæringen hadde tilsynelatende original underskrift fra en saksbehandler, men i forbindelse med diskusjoner som kort tid tidligere var oppstått om en annen begjæring fremsatt av Statens innkrevingssentral, var namsmannen blitt oppmerksom på at man i begjæringene derfra opererte med "underskrifter" som var "scannet" og i virkeligheten påtrykt begjæringen samtidig med den øvrige tekst. Ved brev av 20. februar 2004 returnerte derfor namsmannen begjæringen, med følgende begrunnelse:

"Begjæringen må undertegnes med original underskrift av prosessfullmektig/bevillingshaver. Navnestempel/kopi godtas ikke."

I stedet for å foreta retting, sendte Statens innkrevingssentral 1. mars 2004 et brev til namsmannen i Oslo, med overskrift "Klage til tingretten i Oslo". Innholdet i brevet, med to sider som i det vesentlige er ordrett avskrift av et tidligere brev av 12. februar 2004 fra Statens innkrevingssentral til namsmannen i Oslo, er i korthet at det etter tvangsfullbyrdelsesloven § 5-2 ikke kunne være noe krav om original underskrift, når det ikke var noen tvil om at begjæringen kom fra Statens innkrevingssentral, og at bestemmelsen måtte anses bortfalt som antikvert. Brevet er ikke utformet som prosesskrift og sier intet om hvem som er parter i klagesaken, men avslutningsvis er nedlagt slik påstand:

"1. Vår begjæring om utlegg av 13.02.04 taes til følge. 2. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger."

I telefaks av 25. mars 2004 gjorde namsmannen oppmerksom på at også klagebrevet så ut til å ha en underskrift som ikke var i original, og det ble gitt fjorten dagers frist for retting. Det ble samtidig fremholdt at klagegebyr måtte betales om man ønsket klagen oversendt retten.

Fra Statens innkrevingssentral er deretter innsendt et prosesskrift datert 1. april 2004, hvor Statens innkrevingssentral er oppført som klager, mens "Namsmannen i Oslo" er oppført som "innklaget". Dette prosesskriftet har original underskrift fra prosessfullmektigen. Anførslene fra den opprinnelige klagen fastholdes, og det opplyses at rettsgebyr er betalt. Med oversendelsesbrev av 19. april har namsmannen ekspedert klagesaken til retten. Bilagene til den opprinnelige begjæringen (herunder gjeldsbrevet som ble påberopt som tvangsgrunnlag) er imidlertid ikke mottatt, da namsmannen med sin anmodning om retting av begjæringen returnerte alle eksemplarer med bilag, og bare kopi av selve begjæringen er fremlagt igjen med klagen.

Retten bemerker:

Retten anser det klart at klagen ikke kan føre fram, og avgjør den uten å forelegge den for saksøkte.

Saksøkerens prosesskrift av 1. april inneholder en henvisning til "vår oversendelse av klagesak av 01.03.04 til namsmannen i Oslo", og retten anser etter omstendighetene dette som en tilstrekkelig retting av den manglende underskrift på brevet av 1. mars, slik at det nå ikke er nødvendig å gi frist for ytterligere retting. Slik saken ellers ligger an, ser retten heller ikke tilstrekkelig grunn til nå å kreve dokumentert at den person som opptrer som prosessfullmektig, virkelig har prosessfullmakt; tvangsfullbyrdelsesloven §§ 6-1, første ledd, og 6-2, jfr. tvistemålsloven § 46 (jfr. Rt-1997-905).

Klagen er stilet til Oslo tingrett, men etter avskaffelsen av funksjonsbetegnelsen namsrett, følger for Oslos vedkommende av kgl. res. av 11. oktober 2002 at de oppgaver som lå under Oslo namsrett fortsatt skal ivaretas av Oslo byfogdembete. Klagen er derfor av namsmannen uten videre oversendt byfogdembetet (domstolen), og retten anser det heller ikke på dette punkt nødvendig med formell retting av klagen.

Retten er også enig i hva namsmannen i sitt oversendelsesbrev uttaler når det gjelder partsforholdet, og har av eget tiltak rettet partsbetegnelsene, uten å forlange noen retting fra saksøkerens side. (Retten vil imidlertid påpeke at betegnelsen "innklaget" må være smittet over fra betegnelsen i forliksrådet, og ikke hører hjemme i retten.)

Men når namsmannen har bedt om forskuddsbetaling av klagegebyret, har man formodentlig oversett at rettsgebyrforskriften § 3-1 nå viser også til rettsgebyrloven § 15, slik at en offentlig institusjon som Statens innkrevingssentral er fritatt fra forskuddsbetaling av klagegebyr. Noen konsekvenser for sakens videre behandling har dette likevel ikke fått, ettersom gebyret ble betalt, og adgangen til etterskuddsbetaling selvfølgelig ikke innebærer noe forbud mot å betale på forskudd.

Når det så gjelder realiteten i klagen, vil retten først bemerke at tonen i henvendelsene fra Statens innkrevingssentral er lagt på et arrogansenivå retten heldigvis sjelden opplever, og som iallfall burde være forbeholdt tilfeller hvor det er atskillig tryggere saklig grunnlag for det. Man bør ikke tro at retten lar seg imponere av inkompetent skråsikkerhet. Det blir tvertimot uimotståelig fristende å påpeke at mens saksøkerens prosessfullmektig titulerer seg "juridisk rådgiver", og brevet av 12. februar er undertegnet av "avd.dir. juridisk avdeling" og parafert av en "rådgiver", hvilket gir inntrykk av at de alle har en slags juridisk utdanning, er innholdet egnet til å skape tvil.

Klagen synes nemlig bare å være basert på den oppfatning at norske lover skal overprøves av Statens innkrevingssentral, og at de ikke gjelder - iallfall ikke for Statens innkrevingssentral - dersom Innkrevingssentralen ikke ser noen grunn til å følge dem. Men nærsagt enhver legmann er bedre opplyst.

Tvangsfullbyrdelsesloven § 5-2, første ledd, oppstiller i tredje punktum et krav om at en skriftlig begjæring om tvangsfullbyrdelse skal være "undertegnet". Hvis dette kravet overhodet skal ha noe innhold, må det åpenbart bety at underskriften skal være egenhendig og i original. Det foreligger intet av rettskildemessig relevans som tilsier at man her kan se bort fra lovens klare ord, selvom man skulle anse regelen uhensiktsmessig, og noe mer burde det dermed ikke være nødvendig å si om den ting.

Men etter forarbeidene og regelens forhistorie er det dessuten tvertimot positive holdepunkter for at regelen er gjennomtenkt og skal tas på ordet. Regelen er kommentert på side 119 i proposisjonen til tvangsfullbyrdelsesloven av 1992, og er en bevisst videreføring av hva som gjaldt etter tvangsfullbyrdelsesloven av 1915, der basert på henvisningen (i § 2) til tvistemålslovens regler, i dette tilfelle § 120, som sier at ethvert prosesskrift må være undertegnet. Ingen har noengang hevdet at dette kravet i tvistemålsloven § 120 er bortfalt. (Noe annet er at domstolene i en allerede verserende sak kan ta i betraktning et prosesskrift mottatt pr. telefaks, altså bare i kopi, når det må antas at originalen - med den originale underskrift - er underveis.)

Forøvrig er kravet om original underskrift i seg selv saklig begrunnet. Det hindrer selvfølgelig ikke at underskriften kan være falsk, men er likevel egnet til å motvirke uberettiget opptreden som prosessfullmektig (med eller uten den egentlig berettigedes samtykke), for kravet om underskrift innebærer at den som opptrer uberettiget også må ta belastningen ved å skrive falsk, noe de fleste vil kvie seg for. Dette medfører f. eks. at bevillingshavere i inkassoselskaper hindres i å låne bort identiteten sin til ukvalifiserte funksjonærer. Hadde det ikke vært noe krav om underskrift, ville det ha vært umulig å kontrollere om begjæringen virkelig var inngitt av noen som etter tvangsfullbyrdelsesloven § 5-1, annet ledd, var berettiget til å opptre som prosessfullmektig. Man kunne selvfølgelig ha en annen regel for visse grupper av saksøkere, slik som offentlige institusjoner, men alle særregler er av det onde, og i alle fall eksisterer intet slikt unntak.

Med en viss velvilje er det kanskje mulig å oppfatte klagen slik at det påberopes noe som tilsynelatende kan ha rettskildemessig relevans for tolkingen av kravet om underskrift i tvangsfullbyrdelsesloven § 5-2, nemlig at bestemmelsen (og forsåvidt også tvistemålsloven § 120) er modifisert ved lov nr. 81/2001 om elektronisk signatur. Men en slik anførsel må i tilfelle være basert på en svært overflatisk lesning av loven.

Når det blir adgang til - og kanskje også påbud om - å sende prosesskrifter og begjæringer om tvangsfullbyrdelse i elektronisk form, må selvfølgelig avsenderen legitimere eller identifisere seg på en annen måte enn ved en original underskrift på papir, og da vil nok E-signaturloven bli relevant. Men dette er noe ganske annet enn den foreliggende situasjon, hvor begjæringen er inngitt i papirform, og det røper en skremmende begrepsforvirring dersom man som grunnlag for en innskrenkende fortolking av tvangsfullbyrdelsesloven § 5-2 påberoper E-signaturloven § 6 (om elektronisk signatur som oppfyllelse av krav om underskrift); en bestemmelse som bare gjelder for disposisjoner som gjennomføres elektronisk, rent bortsett fra at en "scannet" underskrift neppe er noen elektronisk signatur i lovens forstand i det hele tatt (jfr. definisjonen i lovens § 3 nr. 1), og iallfall ikke når den som her presenteres etter allerede å være skrevet ut.

Klagen tas etter dette ikke til følge, og det er intet behov for å avklare om begjæringen også kan ha hatt mangler av materiell art som ville hindre dens fremme, slik namsmannen antyder i oversendelsesbrevet av 19. april. Som påpekt av namsmannen er det imidlertid temmelig påfallende når det i begjæringen påberopes som tvangsgrunnlag et gjeldsbrev av 5. februar 2004, mens det samtidig opplyses at varsel om tvangsfullbyrdelse sist skal være sendt 20. oktober 2003.

Når klagen forkastes uten å være forelagt for saksøkte, oppstår intet spørsmål om saksomkostninger i anledning rettens behandling av klagen.

S l u t n i n g :

1. Klagen tas ikke til følge.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.