Rt-1985-290: Forskjell mellom sideversjoner

{{Høyesterett

|Instans=

Høyesterett - Dom

|Dato=

Rt-1985-290 (70-85)

|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=

|Parter=

|Forfatter=

}}

I august 1980 opplyste fraktefartøyets maskinist overfor politiet at rederen selv hadde senket sitt fartøy. Både maskinisten og rederen er senere straffedømt for dette. Ved brev av 5. september 1980 fremsatte Kystskipsassuransen krav om tilbakebetaling av de utbetalte beløp. Da det ikke ble oppnådd enighet om dette, reiste Kystskipsassuransen separate søksmål ved Bergen byrett mot Bergen Bank og Wilson. Saken mot Wilson gjaldt imidlertid bare et beløp på kr. 300062,34, idet et beløp på kr. 121700 som var utbetalt til Wilson ikke som panthaver, men i henhold til særskilt transport fra rederen, var holdt utenfor. I byretten ble de to sakene forent til felles forhandling og pådømmelse etter tvistemålsloven §98.  

Bergen byrett avsa 8. juni 1982 dom med denne domsslutning:  

Kystskipsassuransen påanket dommen til Gulating lagmannsrett, der de to sakene også ble forent til felles forhandling og pådømmelse. Saken mot Wilson ble utvidet ved at kravet på kr. 121700 nå ble tatt med.   

Gulating lagmannsrett avsa 3. juni 1983 dom med denne domsslutning:  

Dommen innebar at det nye kravet mot Wilson på kr. 121700 ikke ble tatt til følge. Dommen er ellers avsagt under dissens med to mot en stemme. Mindretallet mente som byretten at Bergen Bank og Wilson skulle frifinnes.  

Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter vises ellers til disses domsgrunner.  

Da Kystskipsassuransen ikke har motanket, er kravet på kr. 121700 ikke tvistgjenstand for Høyesterett. Wilson har frafalt to tidligere anførsler for lagmannsretten, nemlig at tilbakesøkning ikke kunne skje fordi kreditor etter skipspantobligasjonen var et sameie der Wilson bare deltok med 50%, og at tilbakesøkning var avskåret fordi Wilson ikke var forsikringstaker under forsikringspolisen, men bare hadde en sikkerhetsrett i fartøyet og forsikringsprovenyet. Det har vært avhørt tre vitner ved bevisopptak for Bergen byrett til bruk for Høyesterett. Det ene av disse er nytt i forhold til i lagmannsretten. Saken foreligger ellers i det vesentlige i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsretten. Noen nye dokumenter finner jeg ikke grunn til å gå nærmere inn på.  

Spørsmålet om en eventuell plikt til å tilbakebetale de mottatte beløp må avgjøres etter de alminnelige, ulovfestede regler om condictio indebiti. Av interesse er her særlig Høyesteretts dommer i [[Rt-1927-237]] og [[Rt-1934-33]] og den juridiske teori, som ut fra praksis oppstiller kriterier for den skjønnsmessige avgjørelse. Siden rederen selv hadde forårsaket forsikringstilfellet, hadde de ankende parter ikke krav på å få utbetalt beløpene som panthavere, men det er ikke nok å påvise dette. Norsk Sjøforsikringsplan §134, jfr. §55, løser ikke spørsmålet om plikt til tilbakebetaling, slik Kystskipsassuransen hevder. Reglene for condictio indebiti er avgjørende, og etter disse regler skal det ganske meget til for å kunne kreve tilbakebetaling.  

Bergen Bank A/S har nedlagt slik påstand:  

Prinsipalt hevdes det at når sjøforsikringsplanens §134 bestemmer at panthaveren ikke får større rett mot assurandøren enn eieren selv, må dette også få betydning for tilbakebetalingsspørsmålet. Når tilbakebetaling kan kreves av eieren, det vil si rederen, må tilbakebetaling også kunne kreves av panthaveren. Kystskipsassuransen mener at dette følger direkte av sjøforsikringsplanens §134.  

Kystskipsassuransen har nedlagt slik påstand:  

Jeg kan i det vesentlige slutte meg til flertallets uttalelser når det gjelder begrunnelsen for at spørsmålet om tilbakebetaling ikke reguleres av sjøforsikringsplanen, men av reglene om condictio indebiti. For øvrig legger jeg under den videre vurdering mindre vekt på at panthaverne kunne forsikre seg mot følgene av rederens forsettlige fremkallelse av forsikringstilfellet. Heller ikke legger jeg særlig vekt på berikelsessynspunktet i et tilfelle som det foreliggende.  

Anken har vært forgjeves. Overensstemmende med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd bør de ankende parter pålegges å betale Kystskipsassuransens saksomkostninger for Høyesterett. Ifølge den innleverte oppgave utgjør saksomkostningene kr. 36969, hvorav salær kr. 30000. De fordeles på de to ankende parter med halvdelen på hver. Kystskipsassuransen som har vunnet saken for Høyesterett, har ikke krevd saksomkostninger for de lavere instanser.  

1. Lagmannsrettens dom stadfestes så langt den er påanket.  

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Bergen Bank A/S 18485 - atten tusen fire hundre og åttifem - kroner til Kystskipsassuransen.  

4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.  

Lagmannsretten, flertallet, rettens formann og lagdommer Sollesnes - er kommet til et annet resultat enn byretten.  

Det må for så vidt som lagmannsretten ser det, være tilstrekkelig å fastslå at de har mottatt penger til dekning av fordringer som de overfor Kystskipsassuransen ikke hadde krav på å få oppfylt, uten at det finnes sannsynliggjort at den økonomiske fordel de derved oppnådde er gått tapt som følge av senere disposisjoner fra deres side. Hva særskilt angår banken, er det i denne forbindelse etter det opplyste på det rene at den ikke har frigitt noen sikkerhet i forbindelse med utbetalingen av forsikringen. Og hva Wilson angår, kan det ikke sees at den omstendighet at beløpet ble investert i et skip, kan ha medført at pengene er forbrukt på en slik måte at de må anses tapt.  

For øvrig har lagmannsretten vært i atskillig tvil med hensyn til vurderingen av tilbakesøkningskravet.