Rt-1945-13: Forskjell mellom sideversjoner
XML-importering |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
{{Høyesterett | {{Høyesterett | ||
|Instans= | |Instans= | ||
Høyesterett - Kjennelse | Høyesterett - Kjennelse | ||
|Dato= | |Dato= | ||
| Linje 10: | Linje 7: | ||
Rt-1945-13 | Rt-1945-13 | ||
|Sammendrag= | |Sammendrag= | ||
Dissens: 9-2 | Saken gjaldt straffeanke i sak etter landssvikordningen. | ||
Tiltalte, Reidar Haaland, hadde arbeidet for tyskerne under okkupasjonen. Han hadde blant annet vært medlem i Nasjonal Samling (NS), arbeidet i Statspolitiet og Gestapo, og vært ansvarlig for minst ni tilfeller av tortur. | |||
Lagmannsretten dømte Haaland til døden. Uttalt at når dødsstraff var innført i norsk lovgivning av hensyn til oppgjøret med landssvikerne, fant retten at den måtte brukes i dette tilfellet, da tiltalte både hadde utøvd en høyst landsskadelig virksomhet i sin hjelp til fienden, og gjort dette på en grusom og brutal måte overfor landsmenn. | |||
Høyesteretts flertall (9) var enig med lagmannsretten og mente det var nødvendig å idømme lovens strengeste straff - dødsstraff - og forkastet anken. | |||
Høyesteretts mindretall (2) mente det var tilstrekkelig med fengsel i 20 år. Dissens: 9-2 | |||
Under landssvikoppgjøret la påtalemyndigheten ned påstand om dødsstraff i 139 saker. Domstolene godkjente påstanden i 72 saker. Etter anke til Høyesterett ble 27 av dødsdommene omgjort til livsvarig tvangsarbeid. Av de resterende 45 dødsdommene gjaldt 30 landsforrædere og 15 krigsforbrytere. 37 av dødsdommene ble fullbyrdet. Regjeringen benådet fire til tvangsarbeid, to begikk selvmord før henrettelsen, og én døde før henrettelsen fant sted. | |||
Reidar Haaland var den første nordmannen som fikk dødsstraff og dommen dannet presedens for de andre som ble dømt for tortur i landssvikoppgjøret. Han ble henrettet den 17. august 1945 på Akershus festning, 26 år gammel. | |||
|Stikkord= | |Stikkord= | ||
Landssvik, Plenumssak | (Haaland-saken), Strafferett, Landssvik, Lovers tilbakevirkende kraft, Straffutmåling, Dødsstraff, Plenumssak | ||
|Saksgang= | |Saksgang= | ||
L.nr. 1/2 h/1945 | Høyesterett L.nr. 1/2 h/1945 | ||
|Parter= | |Parter= | ||
Påtalemyndigheten (riksadvokaten) mot A (høyesterettsadvokat C. A. Torstensen.) | |||
|Forfatter= | |Forfatter= | ||
Næss, Stang, Grette, Klæstad, Evensen, Schjelderup, Fougner, Larssen, Bonnevie, Mindretall: Alten, Hanssen | Næss, Stang, Grette, Klæstad, Evensen, Schjelderup, Fougner, Larssen, Bonnevie, Mindretall: Alten, Hanssen | ||
|Lovhenvisninger= | |Lovhenvisninger= | ||
[https://lovdata.no/lov/1814-05-17/§17 | [https://lovdata.no/lov/1814-05-17/§17 Grunnloven (1814) §17], [https://lovdata.no/lov/1876-04-01/ Lov angaaende Udgivelse af en Lovtidende (1876)], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§228 Straffeloven (1902) §228], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§229 §229], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§231 §231], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§232 §232], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§3 §3], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§58 §58], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§62 §62], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§86 §86], [https://lovdata.no/lov/1945-07-06-3/ Lov om adgang til å anvende dødsstraff (1945)], [https://lovdata.no/lov/1887-07-01-5/§1 Straffeprosessloven (1887) §1], [https://lovdata.no/lov/1887-07-01-5/§393 §393], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-13/§81 Militære Straffelov (1902) §81], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-13/§9 §9], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-5/§108 Domstolloven (1915) §108], [https://lovdata.no/lov/1941-10-03/ LOV-1941-10-03], [https://lovdata.no/lov/1944-12-15/ Landssvikanordningen (1944)] | ||
}} | }} | ||
Dommer <strong>Næss</strong>: Til prøvelse i Høyesterett foreligger anke fra A mot Eidsivating lagmannsretts dom den 16. juli 1945 med sådan domsslutning: | |||
Dommer Næss: Til prøvelse i Høyesterett foreligger anke fra A mot Eidsivating lagmannsretts dom den 16. juli 1945 med sådan domsslutning: | |||
«A dømmes til døden for forbrytelser mot straffelovens §86, §228 og §229, jfr. 232 og provisorisk anordning av 3. oktober 1941 og lov av 6. juli 1945 - sammenholdt med straffelovens §62.» | <span id="rp-innrykk">«A dømmes til døden for forbrytelser mot straffelovens §86, §228 og §229, jfr. 232 og provisorisk anordning av 3. oktober 1941 og lov av 6. juli 1945 - sammenholdt med straffelovens §62.»</span> | ||
Anken er rettet mot så vel saksbehandlingen som lovanvendelsen og straffutmålingen. Ankesaken er behandlet i den samlede Høyesterett. | Anken er rettet mot så vel saksbehandlingen som lovanvendelsen og straffutmålingen. Ankesaken er behandlet i den samlede Høyesterett. | ||
| Linje 33: | Linje 41: | ||
Hva anken over saksbehandlingen angår, heter det i ankeerklæringen: | Hva anken over saksbehandlingen angår, heter det i ankeerklæringen: | ||
«Domfelte hevder at hans sak må avvises fra lagmannsretten. Etter lov av 1. juli 1887 nr. 5 §1 skulle saken behandles etter de i den lov fastsatte regler. Saken er imidlertid behandlet og pådømt ved domstol, organisert overensstemmende med provisorisk anordning om rettergang i landssviksaker av 16. februar 1945. Domfelte hevder at det ikke kan bestemmes ved provisorisk anordning at rettergangen i straffesaker skal være en annen enn fastsatt i straffeprosessloven. Dette antas å stride mot Grunnlovens §17, idet forholdet ikke faller innenfor den ramme som Grunnloven trekker opp om adgang til å gi provisoriske anordninger og dertil antas å kollidere med bestemmelsen at en provisorisk anordning ikke må stride mot lov som er gitt av Stortinget. Domfelte hevder også at Kongens adgang til å utøve lovgivningsvirksomhet ikke omfatter det okkuperte territorium så lenge okkupasjonen består.» | <span id="rp-innrykk">«Domfelte hevder at hans sak må avvises fra lagmannsretten. Etter lov av 1. juli 1887 nr. 5 §1 skulle saken behandles etter de i den lov fastsatte regler. Saken er imidlertid behandlet og pådømt ved domstol, organisert overensstemmende med provisorisk anordning om rettergang i landssviksaker av 16. februar 1945. Domfelte hevder at det ikke kan bestemmes ved provisorisk anordning at rettergangen i straffesaker skal være en annen enn fastsatt i straffeprosessloven. Dette antas å stride mot Grunnlovens §17, idet forholdet ikke faller innenfor den ramme som Grunnloven trekker opp om adgang til å gi provisoriske anordninger og dertil antas å kollidere med bestemmelsen at en provisorisk anordning ikke må stride mot lov som er gitt av Stortinget. Domfelte hevder også at Kongens adgang til å utøve lovgivningsvirksomhet ikke omfatter det okkuperte territorium så lenge okkupasjonen består.»</span> | ||
For Høyesterett har forsvareren dessuten gjort gjeldende at lagmann Solem var ugild som dommer i lagmannsretten fordi lagmannen - hva forsvareren ikke tidligere hadde hatt kjennskap til - hadde deltatt i utarbeidelsen av det forslag som ligger til grunn for den provisoriske anordning av 16 februar 1945 om rettergang i landssviksaker, og dermed tatt standpunkt til spørsmålet om Kongens adgang til å utferdige en anordning av dette innhold. | For Høyesterett har forsvareren dessuten gjort gjeldende at lagmann Solem var ugild som dommer i lagmannsretten fordi lagmannen - hva forsvareren ikke tidligere hadde hatt kjennskap til - hadde deltatt i utarbeidelsen av det forslag som ligger til grunn for den provisoriske anordning av 16 februar 1945 om rettergang i landssviksaker, og dermed tatt standpunkt til spørsmålet om Kongens adgang til å utferdige en anordning av dette innhold. | ||
Angående spørsmålet om lagmann Solems dommerhabilitet som jeg finner hensiktsmessig å behandle først, skal jeg bemerke: | <span id="premiss"><strong>Angående spørsmålet om lagmann Solems dommerhabilitet som jeg finner</strong> hensiktsmessig å behandle først, skal jeg bemerke:</span> | ||
Side:14 | Side:14 | ||
Etter det som er opplyst for Høyesterett må jeg gå ut fra at det forholder seg så at lagmann Solem har deltatt i utarbeidelsen av det forslag til provisorisk anordning som det her er tale om. Jeg anser det ikke nødvendig å ta standpunkt til om lagmannen av denne grunn burde ha veket sete etter bestemmelsen i domstollovens §108. Som jeg straks kommer tilbake til, anser jeg det nemlig ikke tvilsomt at den provisoriske anordning av 16 februar 1945 er rettsgyldig, og jeg kan da ikke finne det sannsynlig at det forhold det her gjelder, kan ha virket bestemmende på dommens innhold, jfr. straffeprosesslovens §393 første ledd. | Etter det som er opplyst for Høyesterett må jeg gå ut fra at det forholder seg så at lagmann Solem har deltatt i utarbeidelsen av det forslag til provisorisk anordning som det her er tale om. Jeg anser det ikke nødvendig å ta standpunkt til om lagmannen av denne grunn burde ha veket sete etter bestemmelsen i domstollovens §108. Som jeg straks kommer tilbake til, anser jeg det nemlig ikke tvilsomt at den provisoriske anordning av 16 februar 1945 er rettsgyldig, og jeg kan da ikke finne det sannsynlig at det forhold det her gjelder, kan ha virket bestemmende på dommens innhold, jfr. straffeprosesslovens §393 første ledd. | ||
| Linje 47: | Linje 53: | ||
Med hensyn til spørsmålet i sin alminnelighet om den konstitusjonelle adgang for Kongen til i okkupasjonstiden å gi bestemmelser av lovgivningsmessig innhold kan jeg henvise til hva førstvoterende har uttalt under den votering som ligger til grunn for Høyesteretts beslutning av 6 august d. å. om rettens sammensetning, jfr. provisorisk anordning av 26 januar 1945 om midlertidig unntak fra loven om aldersgrenser for offentlige tjenestemenn. Førstvoterende, dommer Schjelderup, uttalte her bl.a.: | Med hensyn til spørsmålet i sin alminnelighet om den konstitusjonelle adgang for Kongen til i okkupasjonstiden å gi bestemmelser av lovgivningsmessig innhold kan jeg henvise til hva førstvoterende har uttalt under den votering som ligger til grunn for Høyesteretts beslutning av 6 august d. å. om rettens sammensetning, jfr. provisorisk anordning av 26 januar 1945 om midlertidig unntak fra loven om aldersgrenser for offentlige tjenestemenn. Førstvoterende, dommer Schjelderup, uttalte her bl.a.: | ||
«Jeg finner det litet tvilsomt at selve den situasjon som ble skapt for vårt land ved det tyske overfall den 9 april 1940 måtte gi den utøvende makt en vid adgang til fra den nevnte dag å gi bestemmelser av lovgivningsmessig innhold. Uten en slik myndighet ville Kongen - den eneste av våre lovlige statsorganer som, fordi han ikke befant seg i okkupert område, fortsatt hadde sin fulle handlefrihet - vært avskåret fra å kunne vareta landets interesser, bl.a. ved tiltak som i normale tider i første rekke tilligger Stortinget. Denne ekstraordinære myndighet måtte Kongen ha for å kunne lede Norges deltagelse i krigen og forberede frigjøringen. | <span id="rp-innrykk">«Jeg finner det litet tvilsomt at selve den situasjon som ble skapt for vårt land ved det tyske overfall den 9 april 1940 måtte gi den utøvende makt en vid adgang til fra den nevnte dag å gi bestemmelser av lovgivningsmessig innhold. Uten en slik myndighet ville Kongen - den eneste av våre lovlige statsorganer som, fordi han ikke befant seg i okkupert område, fortsatt hadde sin fulle handlefrihet - vært avskåret fra å kunne vareta landets interesser, bl.a. ved tiltak som i normale tider i første rekke tilligger Stortinget. Denne ekstraordinære myndighet måtte Kongen ha for å kunne lede Norges deltagelse i krigen og forberede frigjøringen.</span> | ||
De tiltak på lovgivningens felt som det etter 9 april 1940 har vært nødvendig for Kongen å kunne treffe, ligger visstnok i stor utstrekning utenfor rammen av Grunnlovens §17. Derimot kan den av selve situasjonen i 1940 skapte tvingende nødvendighet for ekstraordinære konstitusjonelle beføyelser sies å ha en nærliggende parallell i lovgrunnen for den ved §17 hjemlede myndighet. | <span id="rp-innrykk">De tiltak på lovgivningens felt som det etter 9 april 1940 har vært nødvendig for Kongen å kunne treffe, ligger visstnok i stor utstrekning utenfor rammen av Grunnlovens §17. Derimot kan den av selve situasjonen i 1940 skapte tvingende nødvendighet for ekstraordinære konstitusjonelle beføyelser sies å ha en nærliggende parallell i lovgrunnen for den ved §17 hjemlede myndighet.</span> | ||
Hva angår Stortingets vedtak av 9 april 1940, viser forskjellige uttalelser under debatten på Elverumsmøtet, at det til dels, særlig i begynnelsen, gjorde seg gjeldende en noe uklar oppfatning av Grunnlovens §17 og dens nødvendighet som hjemmel for fullmakten. Men også den helt riktige og avgjørende oppfatning kom til uttrykk: at det var en helt ekstraordinær og av grunnlovgiverne uforutsett situasjon - Norges okkupasjon av fiender under krig - som innebar all den hjemmel som trengtes. Dette framgår også klart av det forslag som Stortingets president framsatte: «Stortinget bemyndiger Regjeringen til, inntil det tidspunkt kommer da Regjeringen og Stortingets presidentskap etter konferanse innkaller Stortinget til neste ordinære møte, å vareta rikets interesser og treffe de avgjørelser og beføyelser på Stortingets og Regjeringens vegne, som må anses for påkrevd av hensyn til landets sikkerhet og framtid.» Forslaget må anses vedtatt av Stortinget. | <span id="rp-innrykk">Hva angår Stortingets vedtak av 9 april 1940, viser forskjellige uttalelser under debatten på Elverumsmøtet, at det til dels, særlig i begynnelsen, gjorde seg gjeldende en noe uklar oppfatning av Grunnlovens §17 og dens nødvendighet som hjemmel for fullmakten. Men også den helt riktige og avgjørende oppfatning kom til uttrykk: at det var en helt ekstraordinær og av grunnlovgiverne uforutsett situasjon - Norges okkupasjon av fiender under krig - som innebar all den hjemmel som trengtes. Dette framgår også klart av det forslag som Stortingets president framsatte: «Stortinget bemyndiger Regjeringen til, inntil det tidspunkt kommer da Regjeringen og Stortingets presidentskap etter konferanse innkaller Stortinget til neste ordinære møte, å vareta rikets interesser og treffe de avgjørelser og beføyelser på Stortingets og Regjeringens vegne, som må anses for påkrevd av hensyn til landets sikkerhet og framtid.» Forslaget må anses vedtatt av Stortinget.</span> | ||
Jeg mener etter dette at Kongen fra 9 april 1940 har hatt adgang til å treffe de av krigen og krigsforholdene betingede tiltak for å verge landets frihet og selvstendighet og for øvrig på enhver måte å verne | <span id="rp-innrykk">Jeg mener etter dette at Kongen fra 9 april 1940 har hatt adgang til å treffe de av krigen og krigsforholdene betingede tiltak for å verge landets frihet og selvstendighet og for øvrig på enhver måte å verne</span> | ||
Side:15 | Side:15 | ||
eller vareta norske interesser, deriblant også å forberede gjennomføringen av det rettsoppgjør som måtte komme når krigen en gang var slutt. Under dette sitt arbeid måtte Kongen ha adgang til å treffe de tiltak som han etter sitt beste skjønn måtte finne nødvendige eller hensiktsmessige - ut fra de forhold som forelå ved anledningen eller som måtte ventes å skulle eller kunne inntre. Å gå nærmere inn på hvor langt denne Kongens lovgivende myndighet i krigsårene strekker seg, finner jeg ved denne anledning ikke nødvendig.» | <span id="rp-innrykk">eller vareta norske interesser, deriblant også å forberede gjennomføringen av det rettsoppgjør som måtte komme når krigen en gang var slutt. Under dette sitt arbeid måtte Kongen ha adgang til å treffe de tiltak som han etter sitt beste skjønn måtte finne nødvendige eller hensiktsmessige - ut fra de forhold som forelå ved anledningen eller som måtte ventes å skulle eller kunne inntre. Å gå nærmere inn på hvor langt denne Kongens lovgivende myndighet i krigsårene strekker seg, finner jeg ved denne anledning ikke nødvendig.»</span> | ||
Jeg kan i det vesentlige tiltre det som her er sagt. Hva spesielt angår den provisoriske anordning av 16 februar 1945 om rettergang i landssviksaker, er jeg enig med lagmannsretten i at Kongens ekstraordinære lovgivningsmyndighet ikke er overskredet ved utferdigelsen av denne anordning. Jeg tiltrer det som er uttalt herom i lagmannsrettens kjennelse av 12 juli d. å. | Jeg kan i det vesentlige tiltre det som her er sagt. Hva spesielt angår den provisoriske anordning av 16 februar 1945 om rettergang i landssviksaker, er jeg enig med lagmannsretten i at Kongens ekstraordinære lovgivningsmyndighet ikke er overskredet ved utferdigelsen av denne anordning. Jeg tiltrer det som er uttalt herom i lagmannsrettens kjennelse av 12 juli d. å. | ||
| Linje 67: | Linje 73: | ||
For så vidt lovanvendelsen angår heter det i ankeerklæringen: | For så vidt lovanvendelsen angår heter det i ankeerklæringen: | ||
«Domfelte hevder at straffelovens §86 er feilaktig fortolket når det hevdes at innmeldelse og medlemskap i N. S. etter 8 april 1940 er bistand til fienden i råd og dåd. Videre hevder domfelte at Norge, i den betydning som §86 i straffeloven anvender uttrykket, ikke kan sies å delta i krig etterat de norske styrker har kapitulert og landet er kommet under okkupasjon. Det antas i den forbindelse uten betydning om krigen etter folkerettens regler anses avsluttet eller om den anses å ha fortsatt av Kongen og Regjeringen fra London. Det anses også å bero på feilaktig lovanvendelse at medlemskap i hirden rammes av straffelovens §86. Videre antas det å være feilaktig lovanvendelse når det legges til grunn, at domfelte ikke fritas for straffeskyld etter straffelovens §86, hvis han har ment å fremme Norges interesse ved sin handlemåte. Domfelte hevder endelig at han ikke rammes av straffelovens §86 når han har arbeidet i Statspolitiet og i Gestapo, og at det er feilaktig lovanvendelse når lagmannsretten har lagt en annen forståelse til grunn. | <span id="rp-innrykk">«Domfelte hevder at straffelovens §86 er feilaktig fortolket når det hevdes at innmeldelse og medlemskap i N. S. etter 8 april 1940 er bistand til fienden i råd og dåd. Videre hevder domfelte at Norge, i den betydning som §86 i straffeloven anvender uttrykket, ikke kan sies å delta i krig etterat de norske styrker har kapitulert og landet er kommet under okkupasjon. Det antas i den forbindelse uten betydning om krigen etter folkerettens regler anses avsluttet eller om den anses å ha fortsatt av Kongen og Regjeringen fra London. Det anses også å bero på feilaktig lovanvendelse at medlemskap i hirden rammes av straffelovens §86. Videre antas det å være feilaktig lovanvendelse når det legges til grunn, at domfelte ikke fritas for straffeskyld etter straffelovens §86, hvis han har ment å fremme Norges interesse ved sin handlemåte. Domfelte hevder endelig at han ikke rammes av straffelovens §86 når han har arbeidet i Statspolitiet og i Gestapo, og at det er feilaktig lovanvendelse når lagmannsretten har lagt en annen forståelse til grunn.</span> | ||
Hva forbrytelsen mot de i tiltalebeslutningen II og III omhandlede forhold angår, bemerkes det at domfelte anser det å bero på feilaktig lovanvendelse når det ikke anses befriende at han ved de omhandlede mishandlinger har handlet etter befaling av sine overordnede.» | <span id="rp-innrykk">Hva forbrytelsen mot de i tiltalebeslutningen II og III omhandlede forhold angår, bemerkes det at domfelte anser det å bero på feilaktig lovanvendelse når det ikke anses befriende at han ved de omhandlede mishandlinger har handlet etter befaling av sine overordnede.»</span> | ||
Side:16 | Side:16 | ||
Jeg finner for disse ankegrunners vedkommende å kunne henvise til lagmannsrettens domsgrunner, som jeg i det vesentlige tiltrer. Hva spesielt angår spørsmålet om domfeltes innmeldelse i Nasjonal Samling i 1940 og hans senere medlemskap i N. S. rammes av bestemmelsen i straffelovens §86, har forsvareren under prosedyren for Høyesterett bl.a. henvist til at medvirkning ikke er nevnt i denne paragraf. Jeg kan imidlertid ikke finne at dette kan tillegges betydning, da gjerningsinnholdet i §86 er således beskrevet at det etter min oppfatning omfattei et sådant faktisk forhold som det det her er tale om. Jeg skal videre nevne at jeg ikke finner det nødvendig å ta standpunkt til om den omstendighet i og for seg at domfelte tok stilling i statspolitiet, er tilstrekkelig til at straffelovens §86 får anvendelse. Etter det som lagmannsretten har fastslått som bevist om den måte hvorpå domfelte har opptrådt i sin stilling i statspolitiet, finner jeg det nemlig under enhver omstendighet utvilsomt at hans forhold er straffbart etter §86. | Jeg finner for disse ankegrunners vedkommende å kunne henvise til lagmannsrettens domsgrunner, som jeg i det vesentlige tiltrer. Hva spesielt angår spørsmålet om domfeltes innmeldelse i Nasjonal Samling i 1940 og hans senere medlemskap i N. S. rammes av bestemmelsen i straffelovens §86, har forsvareren under prosedyren for Høyesterett bl.a. henvist til at medvirkning ikke er nevnt i denne paragraf. Jeg kan imidlertid ikke finne at dette kan tillegges betydning, da gjerningsinnholdet i §86 er således beskrevet at det etter min oppfatning omfattei et sådant faktisk forhold som det det her er tale om. Jeg skal videre nevne at jeg ikke finner det nødvendig å ta standpunkt til om den omstendighet i og for seg at domfelte tok stilling i statspolitiet, er tilstrekkelig til at straffelovens §86 får anvendelse. Etter det som lagmannsretten har fastslått som bevist om den måte hvorpå domfelte har opptrådt i sin stilling i statspolitiet, finner jeg det nemlig under enhver omstendighet utvilsomt at hans forhold er straffbart etter §86. | ||
| Linje 97: | Linje 101: | ||
Jeg kommer således til det resultat at anken må forkastes. Jeg stemmer for at Høyesterett avsier kjennelse med sådan | Jeg kommer således til det resultat at anken må forkastes. Jeg stemmer for at Høyesterett avsier kjennelse med sådan | ||
<span id="slutning"><center><strong>S L U T N I N G :</strong></center></span> | |||
Anken forkastes. Salæret til forsvareren, høyesterettsadvokat C. A. Torstensen, fastsettes til 400 - fire hundre - kroner. | Anken forkastes. Salæret til forsvareren, høyesterettsadvokat C. A. Torstensen, fastsettes til 400 - fire hundre - kroner. | ||
Dommer Alten: Med hensyn til anken over saksbehandlingen er jeg i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende. Det samme gjelder anken over lovanvendelsen, unntagen for så vidt angår tiltalens post 1 a og b. | |||
Dommer <strong>Alten</strong>: Med hensyn til anken over saksbehandlingen er jeg i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende. Det samme gjelder anken over lovanvendelsen, unntagen for så vidt angår tiltalens post 1 a og b. | |||
Mens medvirkning er tatt med i de andre paragrafer i kap. 8, og likså i §98 om angrep på statsforfatningen, er det ikke gjort i §86. Etter lovens system ligger da medvirkning utenfor paragrafens område. Dette er også antatt i Kjerschows kommentar og Skeies Strafferett II, side 545, og det er forutsatt i lovens §87 nr. 3, som setter en særskilt lavere straff for medvirkning, bl.a. til visse grovere forbrytelser mot §86, nemlig de som faller inn under den militære straffelovs §81, jfr. §9. Til straff etter §86 kreves at man selv har båret våpen mot Norge eller at man selv på annen måte har ytet fienden bistand i råd eller dåd. Det vil igjen si at man i ord eller gjerning, altså ved en positiv virksomhet, har skaffet den fiendtlige krigsmakt eller den fiendtlige stat en påviselig fordel. Om denne fordel er av direkte militær eller annen art, er uten betydning, når den er egnet til å styrke fiendens eller svekke Norges stilling under krigen. At virksomheten må være rettsstridig, er en selvfølge. | Mens medvirkning er tatt med i de andre paragrafer i kap. 8, og likså i §98 om angrep på statsforfatningen, er det ikke gjort i §86. Etter lovens system ligger da medvirkning utenfor paragrafens område. Dette er også antatt i Kjerschows kommentar og Skeies Strafferett II, side 545, og det er forutsatt i lovens §87 nr. 3, som setter en særskilt lavere straff for medvirkning, bl.a. til visse grovere forbrytelser mot §86, nemlig de som faller inn under den militære straffelovs §81, jfr. §9. Til straff etter §86 kreves at man selv har båret våpen mot Norge eller at man selv på annen måte har ytet fienden bistand i råd eller dåd. Det vil igjen si at man i ord eller gjerning, altså ved en positiv virksomhet, har skaffet den fiendtlige krigsmakt eller den fiendtlige stat en påviselig fordel. Om denne fordel er av direkte militær eller annen art, er uten betydning, når den er egnet til å styrke fiendens eller svekke Norges stilling under krigen. At virksomheten må være rettsstridig, er en selvfølge. | ||
| Linje 115: | Linje 122: | ||
I henhold til det jeg nå har sagt stemmer jeg for at Høyesterett avsier dom hvorved tiltalte frifinnes for tiltalens post 1 a og b og straffen for de øvrige forbrytelser som han er dømt for i lagmannsretten fastsettes til fengsel i 20 år. | I henhold til det jeg nå har sagt stemmer jeg for at Høyesterett avsier dom hvorved tiltalte frifinnes for tiltalens post 1 a og b og straffen for de øvrige forbrytelser som han er dømt for i lagmannsretten fastsettes til fengsel i 20 år. | ||
Dommer Fougner: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende, dog med følgende endringer eller forbehold: Hva angår | Dommer <strong>Fougner</strong>: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende, dog med følgende endringer eller forbehold: Hva angår | ||
Side:19 | Side:19 | ||
| Linje 123: | Linje 130: | ||
Hva angår straffutmålingen er jeg enig med førstvoterende i at A må bli å idømme dødsstraff og tiltrer også for så vidt i det vesentlige førstvoterendes begrunnelse. Jeg legger til: De provisoriske anordninger har i en rekke punkter - ut fra de krav som den ekstraordinære situasjon har stillet - skjerpet vår lovgivnings straffebestemmelser. Og herunder er man også gått til det, iallfall under en viss synsvinkel sett, mer vidtrekkende skritt å gi dødsstraffen en langt videre anvendelse enn denne straff hadde under fredslovgivningen. Meget vektige hensyn har åpenbart også talt for å innføre dødsstraff over det videre felt. Og anordningene går sikkert ikke herved utenfor hva der stemmer med den alminnelige rettsfølelse i vårt land. Dette finner jeg på avgjørende måte bekreftet ved den holdning Stortinget har inntatt like overfor anordningenes dødsstraffbestemmelser, jfr. loven av 6 juli d. å. Jeg anser det under disse forhold gitt at bestemmelsene er rettsgyldige. Og lovgiverne har åpenbart ment, ikke bare at bestemmelsen om dødsstraff skulle få sin plass i anordningene til skrekk og advarsel for landssvikere, men også at domstolene ville være pliktmessig henvist til å anvende dødsstraff ved særlig graverende tilfelle av landssvik. Men er dette så, synes det meg i den foreliggende sak, etter arten og omfanget av domfeltes forgåelser, ikke godt å kunne bli plass for dom på annen eller mildere straff. Jeg har da særlig for øye at domfelte under sin gjennom lang tid iherdig drevne landsforræderske virksomhet, har foretatt en rekke opprørende mishandlinger av landsmenn med sikte på i fiendens interesse å innfange og uskadeliggjøre norske borgere i deres patriotiske virksomhet. | Hva angår straffutmålingen er jeg enig med førstvoterende i at A må bli å idømme dødsstraff og tiltrer også for så vidt i det vesentlige førstvoterendes begrunnelse. Jeg legger til: De provisoriske anordninger har i en rekke punkter - ut fra de krav som den ekstraordinære situasjon har stillet - skjerpet vår lovgivnings straffebestemmelser. Og herunder er man også gått til det, iallfall under en viss synsvinkel sett, mer vidtrekkende skritt å gi dødsstraffen en langt videre anvendelse enn denne straff hadde under fredslovgivningen. Meget vektige hensyn har åpenbart også talt for å innføre dødsstraff over det videre felt. Og anordningene går sikkert ikke herved utenfor hva der stemmer med den alminnelige rettsfølelse i vårt land. Dette finner jeg på avgjørende måte bekreftet ved den holdning Stortinget har inntatt like overfor anordningenes dødsstraffbestemmelser, jfr. loven av 6 juli d. å. Jeg anser det under disse forhold gitt at bestemmelsene er rettsgyldige. Og lovgiverne har åpenbart ment, ikke bare at bestemmelsen om dødsstraff skulle få sin plass i anordningene til skrekk og advarsel for landssvikere, men også at domstolene ville være pliktmessig henvist til å anvende dødsstraff ved særlig graverende tilfelle av landssvik. Men er dette så, synes det meg i den foreliggende sak, etter arten og omfanget av domfeltes forgåelser, ikke godt å kunne bli plass for dom på annen eller mildere straff. Jeg har da særlig for øye at domfelte under sin gjennom lang tid iherdig drevne landsforræderske virksomhet, har foretatt en rekke opprørende mishandlinger av landsmenn med sikte på i fiendens interesse å innfange og uskadeliggjøre norske borgere i deres patriotiske virksomhet. | ||
Dommer Stang: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med først voterende. | Dommer <strong>Stang</strong>: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med først voterende. | ||
Dommerne Grette, Klæstad, Evensen og Schjelderup: Likeså. | Dommerne <strong>Grette</strong>, <strong>Klæstad</strong>, <strong>Evensen</strong> og <strong>Schjelderup</strong>: Likeså. | ||
Dommer Larssen: Som dommer Fougner, hvis anførsler om straffutmålingen helt dekker min oppfatning av dette spørsmål. | Dommer <strong>Larssen</strong>: Som dommer Fougner, hvis anførsler om straffutmålingen helt dekker min oppfatning av dette spørsmål. | ||
Dommer Hanssen: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med annen voterende dommer Alten. | Dommer <strong>Hanssen</strong>: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med annen voterende dommer Alten. | ||
Kst. justitiarius Bonnevie: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende. | Kst. justitiarius <strong>Bonnevie</strong>: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende. | ||
<strong>Av lagmannsrettens kjennelse av 12 juli 1945 (lagmann Solem, lagdommerne Kruse-Jensen og Helgesen med 4 domsmenn):</strong> | |||
Forsvareren har grunnet sin påstand om at saken skal avvises med at rettergangsordningen av 16 februar 1945 ligger utenfor den ramme som | Forsvareren har grunnet sin påstand om at saken skal avvises med at rettergangsordningen av 16 februar 1945 ligger utenfor den ramme som | ||
| Linje 157: | Linje 165: | ||
Slutning: Saken fremmes. | Slutning: Saken fremmes. | ||
- | <strong>Av lagmannsrettens dom:</strong> | ||
(lagmann Solem, lagdommerne Kruse-Jensen og Helgesen med 4 domsmenn) | |||
Om tiltaltes personlige forhold er det opplyst at han er den | |||
Side:21 | Side:21 | ||
| Linje 260: | Linje 271: | ||
Side:26 | Side:26 | ||
Tiltalte har forklart at han i den senere tid stundom styrket seg med brennevin, men det synes ikke å ha skjedd i noen sterk grad. | Tiltalte har forklart at han i den senere tid stundom styrket seg med brennevin, men det synes ikke å ha skjedd i noen sterk grad. | ||