HR-2021-1453-S: Forskjell mellom sideversjoner

Linje 6:

|Sammendrag=Saken gjaldt gjenåpnet straffesak om trygdebedrageri hvor tiltalte ble dømt for å ha fortiet at han oppholdt seg i Italia uten godkjenning fra Nav i perioder mens han mottok arbeidsavklaringspenger. Spørsmålet var om domfellelsen var uriktig fordi Folketrygdlovens vilkår om opphold i Norge var i strid med EØS-regelverket.

Bakgrunnen for saken var gjenåpning av straffesak om trygdebedrageri ([[HR-2017-560-A]]), hvor ~~tiltalte~~ hadde mottatt arbeidsavklaringspenger mens han i perioder oppholdt seg i Italia uten å ha opplyst om, eller på forhånd søkt Nav om godkjenning. Den opprinnelige domfellelsen bygde på at dette var i strid med kravet i Folketrygdloven (1997) § 11-3 om opphold i Norge som vilkår for arbeidsavklaringspenger, og at tiltalte derfor hadde skaffet seg en «uberettiget vinning» ved bedrageri.

Bakgrunnen for saken var gjenåpning av straffesak om trygdebedrageri ([[HR-2017-560-A]]), hvor domfelte hadde mottatt arbeidsavklaringspenger mens han i perioder oppholdt seg i Italia uten å ha opplyst om, eller på forhånd søkt Nav om godkjenning. Den opprinnelige domfellelsen bygde på at dette var i strid med kravet i Folketrygdloven (1997) § 11-3 om opphold i Norge som vilkår for arbeidsavklaringspenger, og at tiltalte derfor hadde skaffet seg en «uberettiget vinning» ved bedrageri.

Høyesterett kom til at kravet om opphold i Norge i Folketrygdloven (1997) § 11-3 første ledd jf. tredje ledd var i strid med EØS-retten. Etter at EUs nye trygdeforordning, forordning 883/2004, ble en del av EØS-avtalen 1. juni 2012, var kravet om opphold i Norge i strid med artiklene 7 og 21 i denne forordningen. Før denne forordningen trådte i kraft var kravet om opphold i strid med EØS-avtalen artikkel 36 om fri bevegelighet for tjenester.

@@ Linje 6: / Linje 6: @@
 |Sammendrag=Saken gjaldt gjenåpnet straffesak om trygdebedrageri hvor tiltalte ble dømt for å ha fortiet at han oppholdt seg i Italia uten godkjenning fra Nav i perioder mens han mottok arbeidsavklaringspenger. Spørsmålet var om domfellelsen var uriktig fordi Folketrygdlovens vilkår om opphold i Norge var i strid med EØS-regelverket.
-Bakgrunnen for saken var gjenåpning av straffesak om trygdebedrageri ([[HR-2017-560-A]]), hvor tiltalte hadde mottatt arbeidsavklaringspenger mens han i perioder oppholdt seg i Italia uten å ha opplyst om, eller på forhånd søkt Nav om godkjenning. Den opprinnelige domfellelsen bygde på at dette var i strid med kravet i Folketrygdloven (1997) § 11-3 om opphold i Norge som vilkår for arbeidsavklaringspenger, og at tiltalte derfor hadde skaffet seg en «uberettiget vinning» ved bedrageri.
+Bakgrunnen for saken var gjenåpning av straffesak om trygdebedrageri ([[HR-2017-560-A]]), hvor domfelte hadde mottatt arbeidsavklaringspenger mens han i perioder oppholdt seg i Italia uten å ha opplyst om, eller på forhånd søkt Nav om godkjenning. Den opprinnelige domfellelsen bygde på at dette var i strid med kravet i Folketrygdloven (1997) § 11-3 om opphold i Norge som vilkår for arbeidsavklaringspenger, og at tiltalte derfor hadde skaffet seg en «uberettiget vinning» ved bedrageri.
 Høyesterett kom til at kravet om opphold i Norge i Folketrygdloven (1997) § 11-3 første ledd jf. tredje ledd var i strid med EØS-retten. Etter at EUs nye trygdeforordning, forordning 883/2004, ble en del av EØS-avtalen 1. juni 2012, var kravet om opphold i Norge i strid med artiklene 7 og 21 i denne forordningen. Før denne forordningen trådte i kraft var kravet om opphold i strid med EØS-avtalen artikkel 36 om fri bevegelighet for tjenester.