HR-2016-389-A: Forskjell mellom sideversjoner

|Dato=2016-02-19

|Publisert=HR-2016-00389-A

Den pensjonerte stortingsrepresentanten fikk ikke medhold i at bestemmelsen om regulering av stortingspensjoner var i strid med forbudet mot å gi lover tilbakevirkende kraft i Grunnloven § 97 eller med eiendomsvernet etter EMK første tilleggsprotokoll art. 1 (P1-1).

Saken inneholder drøftelser av grunnlovsnormen og avveiningskriteriene etter Grunnloven § 97.

}}

<span id="rp-innrykk">"For 12 ordentlige Storting ytes av denne pensjonsordning full alderspensjon (jfr. paragraf 2) lik 66 pst. av den årlige godtgjørelse som til enhver tid er fastsatt for stortingsrepresentanter."</span>

(13) I anke til Høyesterett har Hagen gjort gjeldende at lagmannsrettens dom bygger på feil rettsanvendelse.

<span id="rp-innrykk">"1. Justitiarius Schei og dommerne Matningsdal, Skoghøy, Utgård, Stabel, Øie, Tønder, Endresen, Indreberg, Bårdsen, Webster, Matheson, Normann, Noer og Bull viker sete i sak 2015/1740.</span>

<span id="rp-innrykk">"Anken forkastes."</span>

(30) Saken gjelder som nevnt alderspensjonen til den tidligere stortingsrepresentanten Carl-Ivar Hagen. Da han ble innvilget pensjon i 2009, fremgikk det av stortingspensjonsloven § 4 at han hadde krav på alderspensjon med 66 prosent "av den årlige godtgjørelse som til enhver tid er fastsatt for stortingsrepresentanter". Etter endringen som trådte i kraft 1. januar 2011, reguleres pensjonsgrunnlaget i stedet "i samsvar med lønnsveksten og fratrekkes deretter 0,75 prosent". Endringen er gjort gjeldende også for pensjoner som allerede løp på ikrafttredelsestidspunktet. Spørsmålet er om dette er en tilbakevirkning som strider mot Grunnloven § 97 eller eiendomsvernet i EMK P1-1.

(31) Lovhistorien og lovgivers vurderinger har betydning både for grunnlovsspørsmålet og vurderingen under P1-1. Jeg ser derfor først på disse temaene.

(33) Statens pensjonskasse ble opprettet i 1917, og medlemmene betalte opprinnelig et innskudd på ti prosent av sin inntekt. Innskuddet ble antatt å være "omtrent tilstrekkelig" til å dekke pensjonsutgiftene, se Innstilling om Statens Pensjonskasse, september 1938, side 35. Stortingsrepresentantene var ikke omfattet av ordningen.

(40) Fra forhistorien fremhever jeg at man allerede fra starten så pensjonsordningen for stortingsrepresentanter i sammenheng med regelverket for Statens pensjonskasse. Det synes hele tiden å ha vært et uttalt ønske at pensjonsordningen for stortingsrepresentanter skulle tilpasses de øvrige statsansattes ordninger så langt det var mulig. Jeg finner ingen holdepunkter for at representantenes vern skulle være sterkere enn det som gjaldt for andre statspensjonister, og det er ingen uttalelser om at reguleringsmekanismen skulle ligge fast.

(42) Endringen i reglene om stortingspensjon må ses i sammenheng med den generelle omleggingen av pensjonssystemet ‒ den såkalte pensjonsreformen. Regjeringen oppnevnte i 2001 en kommisjon for å avklare hovedmål og prinsipper for et samlet pensjonssystem. Kommisjonen avga sin utredning i 2004 som NOU 2004: 1 Modernisert folketrygd.

(49) På samme tid ble det arbeidet med tilsvarende endringer i den offentlige tjenestepensjonen. I forbindelse med tariffoppgjøret inngikk blant annet LO Stat, YS Stat, Unio og Akademikerne 4. juni 2009 en avtale med staten ved Fornyings- og administrasjonsdepartementet om at "alderspensjon fra offentlige tjenestepensjonsordninger levealdersjusteres og reguleres etter nye regler på samme måte og fra samme tidspunkt som alderspensjon fra folketrygden", se Dokument nr. 19 (2008‒2009) side 91. Departementet fremmet i Prop. 107 L (2009‒2010) forslag om at løpende pensjoner skulle reguleres i samsvar med lønnsveksten og deretter fratrekkes 0,75 prosentpoeng, se side 35. Forslaget ble vedtatt og tatt inn i § 42 i lov om Statens pensjonskasse med virkning fra 1. januar 2011.

(51) Stortingets presidentskap nedsatte i mars 2007 et utvalg til å utrede forslag om ny pensjonsordning også for stortingsrepresentanter, regjeringsmedlemmer mv. Utvalget avga sin innstilling i juni 2009, se Dokument nr. 19 (2008‒2009). Et bredt flertall tok til orde for at pensjonene til disse gruppene skulle reguleres på samme måte som i folketrygden, altså i samsvar med lønnsveksten fratrukket 0,75 prosentpoeng.

(60) Jeg kommer tilbake til betydningen av forarbeidsuttalelsene. Foreløpig nøyer jeg meg med å konstatere at pensjonsordningen for stortingsrepresentanter er sett i sammenheng med pensjonsreformen for øvrig. Endringene er grundig overveid, og de forskjellige hensynene er avveid og balansert mot hverandre. Hensynet til likebehandling er fremhevet som særlig sentralt. Heller ikke her finner jeg uttalelser om at reguleringsmekanismen skulle ligge fast.

(62) Jeg ser så på grunnlovmessigheten av den nye bestemmelsen om regulering av stortingspensjonene. Spørsmålet er om endringen strider mot tilbakevirkningsforbudet i Grunnloven § 97, som lyder:

(78) Det kan ikke være tvilsomt at inngrep i trygderettigheter må vurderes etter normen "klart urimelig eller urettferdig" ‒ dette følger både av Borthen-dommen og Thunheim-dommen. Spørsmålet er om et inngrep i reguleringsmekanismen i stortingspensjonene må vurderes etter samme norm. Jeg tar her utgangspunkt i statspensjonenes tradisjonelle særstilling.

(80) Høyesterett synes i flere dommer å ha forutsatt at statspensjonene har en særlig beskyttet stilling under Grunnloven § 97, i hvert fall sammenlignet med andre sosiale ytelser. I statspensjonistdommen [[Rt-1962-332]] uttaler førstvoterende følgende på side 334:

(87) Jeg finner det ikke nødvendig å ta stilling til hvilken norm som generelt skal gjelde ved inngrep i statspensjoner. Temaet i vår sak er endringen i reguleringsbestemmelsen for stortingspensjonene. Det dreier seg om en lovendring som griper inn i utøvelsen av en etablert rettsposisjon, hvor tilbakevirkningselementet er lite fremtredende. Jeg tar derfor utgangspunkt i "Borthen-normen". Men jeg understreker ‒ som fremholdt i strukturkvotedommen avsnitt 101 ‒ at denne normen er "relativ…fleksibel og skjønnsmessig". Det fremgår videre av avsnitt 99 i dommen at det skal foretas en konkret forholdsmessighetsvurdering. Ved denne vurderingen får det betydning at grunnlaget for Hagens pensjonsrettighet er sterkere enn tilfellet var i Borthen- og Thunheim-dommene, som begge gjaldt inngrep i trygderettigheter.

(89) På bakgrunn av denne generelle redegjørelsen går jeg over til konkret å vurdere om inngrepet i Hagens pensjon strider mot tilbakevirkningsforbudet i Grunnloven § 97. Det må her foretas en helhetsvurdering, hvor de nevnte avveiningskriteriene må trekkes inn. Som jeg allerede har vært inne på, må vurderingen i utgangspunktet skje konkret for Hagen. Det må likevel kunne tas hensyn til helheten ved lovreguleringen, se avsnitt 155 i rederiskattedommen.

(116) Jeg har på denne bakgrunn kommet til at vi ikke har å gjøre med en tilbakevirkning som strider mot Grunnloven § 97.

(118) Hagen har også gjort gjeldende at den endrede reguleringen strider mot EMK P1-1. Bestemmelsen lyder slik i den engelske traktatteksten:

(120) Som fremhevet i avsnitt 43 i storkammerdommen, må inngrep i eierens rettighetsutnyttelse ‒ for ikke å komme i strid med P1-1‒ "være i samsvar med loven og ikke vilkårlig, det må forfølge et legitimt formål, og det må være forholdsmessig". Inngrepet vil være uforholdsmessig og dermed konvensjonsstridig dersom eieren må bære "an individual and excessive burden", jf. avsnitt 44. Kravet om forholdsmessighet gjelder uavhengig av hvilken av de tre reglene i P1-1 som får anvendelse, se avsnitt 46.

(122) Hagens pensjonsrettigheter er å anse som en "possession" i bestemmelsens forstand. Det er videre på det rene at reguleringen av pensjonen er i samsvar med loven, og at de nye reguleringsbestemmelsene har et legitimt formål. Spørsmålet blir med dette om Hagen har blitt utsatt for et <i>uforholdsmessig inngrep</i>.

<span id="rp-innrykk">"In consequence, the measure at issue did not result in the impairment of the essence of the applicants' pension rights. Moreover, this reduction only had the effect of equalizing a state of affairs and avoiding unjustified advantages (resulting from the Banco di Napoli employees having previously had more favourable treatment) for the applicants and other persons in their position. Against this background, bearing in mind the State's wide margin of appreciation in regulating the pension system and the fact that the applicants endured commensurate reductions, the Court considers that the applicants were not made to bear an individual and excessive burden".</span>

(126) Konklusjonen blir at Hagen ikke er utsatt for et inngrep som strider mot EMK P1-1.

(130) Jeg stemmer for denne

Anken forkastes.

(135) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

Anken forkastes.

[[Kategori:Høyesterett]]