Rt-1986-199: Forskjell mellom sideversjoner

{{Høyesterett

|Instans=

Høyesterett - Dom

|Dato=

Rt-1986-199 (38-86)

|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=

|Parter=

|Forfatter=

|Lovhenvisninger=

}}

Ved stevning 7. oktober 1982 til Oslo byrett reiste Norges Bondelag, Norges Skogeierforbund, Mårfjell Sameige, Grøndal Stølssameige, Svein G. Flaata, Brita Bøckmann Haugen og Torbjørn Haugen sak mot staten v/Miljøverndepartementet for å få kjent fredningsvedtaket ugyldig. Saksøkerne er, bortsett fra Norges Bondelag og Norges Skogeierforbund, grunneiere innenfor nasjonalparken. De to organisasjoner har medlemmer som rammes av fredningen, og peker i stevningen på at utleggelse til nasjonalpark av store privatområder reiser et viktig prinsipielt spørsmål om rekkevidden av naturvernloven.  

Oslo byrett avsa den 27. september 1984 dom med slik domsslutning:  

Saksforholdet og partenes anførsler for byretten går fram av dommen.  

Saken framstår i faktisk og rettslig henseende som for byretten, og partene gjør de samme anførsler gjeldende som for denne rett.  

Naturvernloven §3 første ledd, som omhandler utlegging av grunn til nasjonalpark, gir ikke hjemmel for en slik nasjonalpark som er opprettet på Hardangervidda. Nasjonalparker skal etter loven opprettes på statens grunn, og privat grunn kan bare unntaksvis og i begrenset utstrekning tas med sammen med statsgrunn. Det bestrides ikke at de privateide områder som er lagt ut til nasjonalpark, kvalitativt fyller vilkårene for utleggelse etter §3, men det er tatt med vesentlig mer privateid grunn enn loven hjemler. Når man skal ta standpunkt til hva loven i denne henseende gir adgang til, kan man ikke bare se hen til loven ordlyd. Utviklingen som ledet fram til naturvernloven, viser at det har vært forutsetningen at nasjonalparker skal være i nasjonens eie, og da må staten eie og ha en eiers rådighet over det alt vesentlige av grunnen. Slik er også ordningen i flere andre land, for eksempel i Sverige og Finland. Denne ordningen har sin grunn i at om nasjonalpark legges ut på større privateide arealer, vil det oppstå konflikt mellom grunneiernes utnyttelsesinteresser og de verneinteresser som skal varetas ved utlegging til nasjonalpark. Man vil da måtte havne i utjenlige kompromisser. Dette illustreres av de konfliktspørsmål som har reist seg i vår sak i forbindelse med grunneiernes utnyttelse til egen jakt, fiske og beite og til utleie av jakt- og fiskerettigheter og transport i forbindelse med dette. Spørsmålene er av stor betydning både for eierne og de bygdelag det gjelder.  

De ankende parter har nedlagt slik påstand:  

Loven hjemler den utlegging til nasjonalpark av privat grunn sammen med statsgrunn som er foretatt. Det er på det rene at privateid grunn ikke alene kan utlegges til nasjonalpark, og det erkjennes at slik utleggelse heller ikke kan skje sammen med helt små statseide grunnarealer. I saken her fyller statens grunn i seg selv vilkårene for å kunne utlegges til nasjonalpark. Sammen med denne legges privat grunn ut som kvalitativt fyller loven vilkår. Det er ikke etter loven noe vilkår at privat grunn bare kan legges til av arronderingsmessige grunner. Når statsgrunnen, som her, utgjør en sentral del av parken, gjelder det ikke noen begrensning for hvor meget privat grunn som kan utlegges sammen med statsgrunnen. Det ville i så fall innebære en innskrenkende tolking av loven, som det ikke er grunnlag for. Det kan således ikke av loven utledes noen begrensning ut fra synsmåter om at grunnen skal være i nasjonens eie. Dette er synspunkter som var framme under den tidligere behandling av spørsmålene. De ble imidlertid forlatt på det senere stadium av lovbehandlingen. Dette kommer spesielt fram i odelstingsproposisjonen og i kommunalkomitéens innstilling. Stortingets egen forståelse om at loven hjemler fredningen, er også av betydning for tolkingsspørsmålet.  

Staten har nedlagt denne påstand:  

Naturvernloven §3 første ledd, som hjemler opprettelse av nasjonalparker, lyder slik:  

Det hovedspørsmål som er omtvistet, er om det etter loven er adgang til, sammen med statsgrunn, å legge ut så store privateide arealer som her er gjort, til nasjonalpark. De private arealer utgjør som nevnt ca 1800 km2, i prosent ca 54-55 av hele det arealet på ca 3400 km2 som nasjonalparken omfatter. De arealer som eies av staten, utgjør det vesentlige av parkens sentralområder, og det er enighet om at den statseide grunn i seg selv oppfyller loven vilkår for å kunne utlegges til nasjonalpark. Den utlagte privateide grunn omkranser de statseide arealer og går til dels noe innover i disse.  

Byrettens uttalelse om at det kan legges den vinnende part til last at det kom til sak, kan jeg imidlertid ikke tiltre.  

1. Byrettens dom stadfestes.  

2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.  

Saken angår spørsmålet om gyldigheten av vedtaket om opprettelse av Hardangervidda nasjonalpark.  

«Lovavdelingen viser innleiingsvis til sin uttalelse 7. september 1978 til Miljøverndepartementet. En kopi av uttalelsen vedlegges. I tilknytning til denne har vi følgende tilleggsmerknader:  

2. Etter naturvernloven §3 jf. §4 kan Kongen bestemme at privat grunn (og andre ikke-statlige arealer) skal legges ut som nasjonalpark «sammen med statens grunn». Som vilkår for dette er det i §3 fastsatt at de private arelene 1) må ligge i eller grense inntil arealer av statens grunn som kan legges ut til nasjonalpark, og 2) må være av samme art som det statlige areal, dvs. at også de private arealene må være urørte eller i det vesentlige urørte eller egenartede eller vakre naturområder.  

Bestemmelsen krever bl.a. at de private arealene «ligger i eller grenser inntil» arealer av statens grunn. I dette vilkåret ligger det at de private områdene som skal legges ut til nasjonalpark, må ha felles grense med statens grunn som skal legges ut. Lovavdelingen antar at det er tilstrekkelig at det private området som skal legges ut til nasjonalpark sett under ett har felles grense med statens grunn; det kan ikke kreves at hvert enkelt stykke privat eiendom som omfattes «ligger i eller grenser inntil» statens grunn. På denne måten vil en privat eiendom kunne bli lagt ut til nasjonalpark, til tross for at den rent faktisk ikke har felles grense med statens grunn. Forutsetningen er imidlertid at denne eiendommen er en naturlig del av det private området som sett under ett har felles grense med statens grunn. Dessuten må de øvrige vilkår i loven §3 være oppfylt, jf. også nedenfor om hvorvidt det må stilles opp begrensninger i størrelsen av det private området som kan legges ut til nasjonalpark.  

3. Det er ikke i naturvernloven stilt opp andre vilkår enn de her nevnte for å kunne legge ut privat grunn som nasjonalpark. Enkelte uttalelser i forarbeidene til loven kan imidlertid være egnet til å etterlate en viss tvil om det likevel må stilles opp også enkelte andre vilkår enn de som går direkte fram av loven ordlyd. Det var på denne bakgrunn Justisdepartementet fant det riktig i uttalelsen 7. september 1978 å peke på at det i forarbeidene syntes å ha vært forutsatt at det bare ville bli aktuelt å legge ut private arealer til nasjonalpark i «visse tilfelle»/«unntakstilfelle», jf. Ot. prp. nr. 65 (1968-69) side 19 og Ot. prp. nr. 68 (1969-70) side 3.  

Det har også vært reist spørsmål om det er retrtslig adgang til å la nasjonalpark på Hardangervidda omfatte så store private arealer at det tilsammen er større enn de statlige områder som nasjonalparken skal omfatte. Etter §3 i loven kan privateid grunn legges ut til nasjonalpark bare sammen med statsgrunn. I dette ligger det ikke noen bestemt grense for hvor store private områder som kan legges ut sammen med statsgrunn. Det synes likevel å være en forutsetning at arealene i privat eie ikke må være uforholdsmessig større enn de statlige områder som nasjonalparken skal omfatte. Utover dette kan loven vanskelig sies å gi sikre holdepunkter. Lovens forarbeider bidrar heller ikke mye til å belyse dette spørsmålet. Selv om private arealer vil utgjøre vel halvparten av et nasjonal parkområde på Hardangervidda, antar Lovavdelingen for sin del at det rettslige grunnlag for å opprette en slik nasjonalpark er til stede, forutsatt at vilkåra i loven §3 for øvrig er oppfylt.  

4. På det tidspunkt departementet avga sin uttalelse til Miljøverndepartementet, var man kjent med at det fra enkelte hold var reist tvil om den rettslige adgang til å opprette nasjonalparken på Hardangervidda p.g.a. omfanget av de private arealer. Dessuten var det antydet rettssak om spørsmålet dersom nasjonalparken ville omfatte private områder. På denne bakgrunn fant Justisdepartementet det riktig å ta det forbehold - som vanligvis tas i slike uttalelser - at spørsmålet om tolkingen av naturvernloven §3 på samme måte som lovtolkingsspørsmål generelt, kan prøves for domstolene. Dessuten ble det uttalt at man om mulig burde prøve å rydde av vegen den tvil som fra enkelte hold var reist om spørsmålet, for på den måten å bidra til å unngå eventuell rettssak. En slik klargjøring vil eventuelt kunne skje ved at Stortinget (Stortingskomitéen) under behandlingen av Stortingsmeldingen gir uttrykk for hvordan man prinsipielt ser på spørsmålet om å opprette nasjonalparker som også omfatter betydelige private arealer og særlig om behovet for dette spesielt på Hardangervidda.»  

Også flere andre representanter var inne på spørsmålet om nasjonalparken kunne omfatte privat grunn i det omfang som det her var spørsmål om.  

[[Kategori:Høyesterett]]