TOSLO-1990-2315: Forskjell mellom sideversjoner

{{Tingretter

|Dato=1990-08-31

|Publisert=TOSLO-1990-2315

Byretten kom til at en slik sak ikke kan tas til behandling av domstolene, og avviste saken. Det ble også uttalt at saksøkeren heller ikke hadde rettslig interesse i et slikt søksmål.

}}

Oslo byrett behandlet tirsdag den 28. august 1990 søksmål vedrørende enkelte sider ved den norske valgordning anlagt av Kjell Ingvaldsen mot Staten. Saksøkeren argumenterer med at innføringen av ordningen med utjamningsmandater er i strid med Grunnlovens § 112.

"I systemet med utjevningsmandater tas det for gitt at en stemme avgitt for en gruppe er en uforbeholden støtte til alle personer innen denne gruppen, uansett disses forskjellige meninger. Innen et parti er det vanligvis en viss spredning av medlemmenes holdninger. Dessuten hender det at den enkelte velger ikke finner en liste hvor han er enig med de prinsipper dennes kandidater ønsker å fremme, men er nødt til å velge den liste hvor han finner de fornuftigste kandidatene, og derfor kan ta sjansen på at disse (eventuelt de han ikke stryker) vil gi landet et best mulig styre i valgperioden. Når man tar hensyn til dette finner man at det nåværende tilfeldige systemet for utjevningsmandater kan føre til at en persons stemme blir direkte til skade for de saker han ønsket fremme.

Med dette systemet er det ikke lenger velgerne som bestemmer hvem som skal velges, men matematiske tilfeldigheter."

Ingvaldsen nedla slik endret

Innføringen av utjevningsmandater ved stortingsvalg oppheves som stridende mot Grunnlovens ånd.

Saksøker tilkjennes saksomkostninger.

Staten, representert ved Regjeringsadvokaten, har bl.a. anført:

Når det gjelder domstolenes kompetanse til å overprøve Stortinget avgjørelser om valg, vises det til følgende sitat fra Castberg, Den norske Statsforfatningen (1964-utgaven, bind I, s. 270):"

"Stortingets myndighet til å bedømme lovligheten av fullmaktene er, på samme måte som myndigheten til å avgjøre stemmerettstvister etter Grunnlovens § 55, av judisiell art. Det er domsmyndighet som bare kan utøves av Stortinget selv, myndigheten kan ikke delegeres til andre statsorganger[sic]."

På vegne av saksøkte nedlegges slik

Saken avvises.

Staten v/Kommunal- og arbeidsdepartementet frifinnes.

Staten tilkjennes saksomkostninger.

Det er i og for seg riktig som saksøkeren påpeker at ordningen med utjamningsrepresentanter innebærer en begrensning i velgernes direkte innflytelse på personvalget når det gjelder disse 8 mandatene. Det er imidlertid vanskelig å se at dette innebærer en endring av Grunnloven som er i strid med Grunnlovens prinsipper eller ånd. Ut fra forståelsen av Grunnlovens [sic] idag representerer neppe § 112 noen rettslig skranke for hvilke grunnlovsendringer Stortinget kan vedta. Den rettslige betydning av forbudet i § 112 mot å gjøre endringer i Grunnlovens ånd og prinsipp, er noe omdiskutert i juridisk litteratur. Det er

imidlertid enighet om at det er Stortinget som fortolker denne bestemmelsen og at en grunnlovsendring som er vedtatt på den måten § 112 foreskriver, under enhver omstendighet er rettslig bindende.

Resultatet må da bli at saksøktes prinsipale påstand tas til følge. Likeledes må kravet om saksomkostninger - som meget moderat er satt til kr. 2.500,- - tas til følge, jfr. tvistemålslovens § 172, 1. ledd.

[[Kategori:Tingretter]]