Rt-1976-1: Forskjell mellom sideversjoner

|Publisert=Rt-1976-1

|Stikkord=(Kløfta-dommen, Kløfta-saken), Ekspropriasjon, Erstatning, Prøvingsrett, Grunnlovsmessighet, Lovanvendelse, Utilstrekkelige domsgrunner, Plenumssak

|Saksgang=Eidsvoll herredsrett - Høyesterett L.nr. 18/1976

|Parter=1. John Johnsrud, 2. Margrethe Torgersen, 3. Svein Willersrud, 4. Johan Svendsen, 5. Johan A. Svendsen (høyesterettsadvokat F. B. Sigmond), 6. Arne Bøckmann, 7. Leif Bakke, 8. Sverre Bratliens dødsbo, Olga Torudbakken og Nelly Karlsen, 9. Johan Larsen (advokat Finn Leonthin - til prøve) mot Ullensaker kommune. Hjelpeintervenient: staten v/ Samferdselsdepartementet v/vegsjefen i Akershus (høyesterettsadvokat Ingolf Vislie). Varslet etter plenumsloven 25. juni 1926: Justisdepartementet (regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Jørgen Wilberg).

|Lovhenvisninger=[https://lovdata.no/lov/1814-05-17/§105 Grunnloven (1814) §105], [https://lovdata.no/lov/1814-05-17/§112 §112], [https://lovdata.no/lov/1814-05-17/§96 §96], [https://lovdata.no/lov/1814-05-17/§97 §97], [https://lovdata.no/lov/1814-05-17/§99 §99], [https://lovdata.no/lov/1965-06-18-7/§43 Bygningsloven (1965) §43], [https://lovdata.no/lov/1965-06-18-7/§21 §21], [https://lovdata.no/lov/1973-01-26-4/§4 Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §4], [https://lovdata.no/lov/1973-01-26-4/§5 §5], [https://lovdata.no/lov/1973-01-26-4/§11 §11], [https://lovdata.no/lov/1973-01-26-4/§9 §9], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§176 Tvistemålsloven (1915) §176], [https://lovdata.no/lov/1917-12-14-16/ Vannfallrettighetsloven (1917)], [https://lovdata.no/lov/1926-06-25-2/§2 Plenumsloven (1926) §2], [https://lovdata.no/lov/1926-06-25-2/§3 §3], [https://lovdata.no/lov/1926-06-25-2/§4 §4], [https://lovdata.no/lov/1926-06-25-2/§5 §5], [https://lovdata.no/lov/1940-03-15-3/§132 Vassdragsloven (1940) §132], [https://lovdata.no/lov/1953-06-26-4/§46 Prisloven (1953) §46], [https://lovdata.no/lov/1959-10-23-3/§8 Oreigningsloven (1959) §8], [https://lovdata.no/lov/1965-06-25-5/ Midl strandplanlov (1965)], [https://lovdata.no/lov/1971-12-10-103/ Strand- og fjellplanleggingsloven (1971)], [https://lovdata.no/lov/1974-05-31-19/ Konsesjonsloven (1974)]

}}

Ullensaker kommune har krevd skjønn etter bygningsloven til fastsettelse av erstatning for ekspropriasjon til en ca. 2 km lang parsell av motorvei E 6 øst for Kløfta sentrum. Underskjønn som gjaldt 31 takstnumre ble avhjemlet ved Eidsvoll herredsrett 21. februar 1974. En del av grunneierne ble tilkjent erstatning for tomtepris med kr. 10 pr. m2. Resultatet var enstemmig, men for enkelte grunneiere var det dissens i begrunnelsen. Skjønnsmennene bygde verdsettingen dels på ekspropriasjonserstatningslovens §4, dels på §5 nr. 1, og mente at disse bestemmelser førte til samme resultat som tidligere ekspropriasjonsrett. Rettens formann mente at den nye loven ikke gav adgang til å fastsette så høy erstatning, men fant at loven måtte settes til side fordi den var i strid med grunnlovens §105.  

På vegne av fem av grunneierne har høyesterettsadvokat Sigmond nedlagt slik påstand:  

Side:3  

Advokat Leonthin har på vegne av fire av grunneierne nedlagt slik påstand:  

Ullensaker kommune gjør gjeldende at overskjønnsrettens rettsanvendelse er riktig og at skjønnsgrunnene er klare og uttømmende.  

Høyesterettsadvokat Vislie har på kommunens vegne nedlagt slik påstand:  

I medhold av lov nr. 2 av 25. juni 1926 om forandring i lovgivningen om Høyesterett §4 tredje ledd, jfr. §3, har justitiarius bestemt at saken skal behandles av den samlede Høyesterett. Etter samme lovs §5 tredje ledd er Justisdepartementet underrettet om at det i saken er reist spørsmål om grunnlovmessigheten av enkelte bestemmelser i ekspropriasjonserstatningsloven, og Justisdepartementet har under saken vært representert ved regjeringsadvokaten.  

Med delvis unntak for takstnr. 208 Leif Bakke, er jeg kommet til at grunneiernes anker må føre frem og overskjønnet oppheves, dels på grunn av feil lovanvendelse, dels på grunn av at skjønnets premisser ikke er tilstrekkelige til at Høyesterett kan prøve lovanvendelsen.  

Grunneierne har i det vesentlige gjort gjeldende at det i denne sak er tilkjent grunnerstatninger som tilsvarer 60 % av eiendommenes omsetningsverdi, noe som klart strider mot grunnlovens §105. Det følger etter grunneiernes syn så vel av ordlyden i §105 som av forarbeidene og den historiske bakgrunn  

Grunnlovens §105 lyder slik:  

Det er ikke noen uenighet om at det kan gis lovregler om fastsettelsen av erstatning ved ekspropriasjon, men at lovgivningsmakten da er bundet av påbudet om full erstatning i §105. Spørsmålet i saken er om loven beskjærer erstatningen til grunneierne i videre utstrekning enn §105 tillater. Det må også være på det rene at i og med at grunnlovens §105 uttrykkelig krever at det gis full erstatning, kan det ikke være avgjørende hva man  

til erstatningsutmålingen i den foreliggende sak. Dette må gjelde både ved Høyesteretts behandling av ankesaken og ved det overskjønn som nå må holdes på ny.  

Før jeg tar fatt på de enkelte ankegrunner over overskjønnsrettens anvendelse av ekspropriasjonserstatningslovens §4 og §5, må jeg innskyte den generelle bemerkning at loven gjelder meget vanskelige spørsmål. Motivene er ikke entydige og gir på flere punkter liten veiledning. Lovteksten er ikke klar. Loven er da også blitt forstått på høyst forskjellig måte i den foreliggende skjønnspraksis. Dette gjelder særlig §5, som er særdeles komplisert og henviser til en rekke skjønnsmessige kriterier, hvis generelle innhold og innbyrdes samspill i den enkelte sak nødvendigvis må by på store problemer. Når det ligger slik an, må domstolenes adgang til å anvende grunnlovens §105 som tolkingsprinsipp være vesentlig friere enn om man hadde stått overfor en mer konsis lov. Dette har da også støtte i lovens forarbeider.  

Grunneierne gjør gjeldende at det er feil rettsanvendelse når overskjønnsretten ikke har fastsatt tomteverdi på grunnlag av lovens §4 nr. 1, eventuelt nr. 2.  

Jeg tilføyer at det er det samlede resultat av §4 og §5 som er avgjørende når det gjelder forholdet til grunnloven, og det oppstår derfor ikke for meg noe grunnlovsproblem når jeg finner at anken i dette punkt ikke kan føre frem.  

Grunneierne hevder at det er feil rettsanvendelse når overskjønnsretten har lagt til grunn at lovens §5 ikke gir adgang til å tilkjenne erstatning etter full tomteverdi.  

§5 nr. 1 lyder slik:  

Denne bestemmelse angir grunnlaget for og fremgangsmåten ved beregning av mererstatning.  

Da jeg ikke tør basere min forståelse av skjønnet på at feilen er uten betydning for resultatet, finner jeg at overskjønnet må oppheves for så vidt angår de eiendommer som denne ankegrunn gjelder.  

Grunneierne hevder at det er feil rettsanvendelse når overskjønnsretten har gjort fradrag for verdiøkning som følge av offentlige planer for grunnutnyttingen.  

§5 nr. 2 lyder slik:  

De fradrag som her påbys, tar særlig sikte på å hindre at verdistigning som kan sies å være skapt av samfunnet, i urimelig utstrekning tilfaller ekspropriatene.  

Jeg er da kommet til at anken må føre frem også når det gjelder denne ankegrunn.  

Grunneierne hevder at det er uriktig rettsanvendelse når overskjønnsretten ikke har regnet mererstatning etter §5 nr. 1 for grunn som er utlagt til friareal.  

trykket «godkjente planer» i §5 nr. 3 eller rekkevidden av denne bestemmelse ellers.  

Grunneierne hevder at det er feil rettsanvendelse at eiendommenes særlige utbyggingsegenskaper ikke er trukket inn ved sammenlikningen med tilsvarende eiendommer.  

For takstnr. 204 var det ikke påstått at arealet skulle vurderes som opparbeidet tomt, og anken kan derfor ikke føre frem.  

Grunneieren hevder at det er feil rettsanvendelse når overskjønnsretten ved vurderingen av innløsningskravet ikke har tatt hensyn til at det her gjelder en kårbygning beregnet på eldre mennesker. Subsidiært hevder han at skjønnsgrunnene er mangelfulle.  

Jeg finner det uklart om overskjønnsretten har tatt hensyn til kårbygningens særlige funksjon i gårdsbruket, og antar at overskjønnet av den grunn må oppheves.  

Grunneieren hevder at det er en saksbehandlingsfeil når overskjønnsretten ikke har vurdert omsetningsverdien av det våningshus som er blitt erstattet etter gjenanskaffelsesverdien. Han la riktignok under overskjønnet ned påstand om gjenanskaffelsesverdi, men det var under forutsetning av at verdien tilsvarte en bolig av tilsvarende størrelse som den han hadde. Når overskjønnsretten fant å burde gi ham erstatning for gjenanskaffelse av en mindre bolig, måtte den av eget tiltak ha vurdert om ikke omsetningsverdien ville være høyere.  

3. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Ullensaker kommune innen 2 - - to - - uker fra forkynnelsen av denne dom til John Johnsrud, Svein Willersrud og Johan A. Svendsen i fellesskap 4.200 - - fire tusen to hundre - - kroner, og til Arne Bøckmann og Leif Bakke i fellesskap 1.600 - - ett tusen seks hundre - - kroner. For øvrig tilkjennes ikke saksomkostninger.  

Ekspropriasjonserstatningsloven av 1973 reiser mange vanskelige spørsmål, men jeg er stort sett enig i overskjønnsrettens  

som det er sagt i justiskomitéens innstilling side 9, fant å måtte «begrense seg til en lovfesting av visse hovedprinsipper», og at man «fortsatt i stor utstrekning måtte basere seg på rettspraksis».  

Når det gjelder denne ankegrunn, er jeg i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.  

Når det gjelder Kolbeinsen-kjennelsen - [[Rt-1975-419]] - vil jeg bemerke: Kjennelsen innebærer en klar utvidelse av bruksbegrepet i §4. Det prinsipp som er kommet til uttrykk i kjennelsen, er imidlertid akseptert av partene i saken, også av kommunen og staten, og det er, så vidt jeg forstår, lagt til grunn i en del senere skjønn. Men jeg er enig i det som fra kommunens og statens side sterkt er presisert, at rekkevidden må begrenses til slike tilfelle som kjennelsen handler om, og at prinsippet ikke kan gis utvidet anvendelse. Det kan med andre ord bare gis erstatning for tomteverdi direkte med hjemmel i §4 når den grunn som eksproprieres, praktisk økonomisk sett ikke har noen annen anvendelsesmulighet enn som basis for bygg i videste forstand. I tilfelle hvor prinsippet i Kolbeinsen-kjennelsen ikke kommer til anvendelse, må spørsmålet om erstatning på grunnlag av en høyere verdi enn den som taksering etter §4 leder til, avgjøres etter §5.  

Anken går her ut på at det er feil rettsanvendelse når overskjønnsretten har lagt til grunn at lovens §5 i det foreliggende tilfelle ikke gir adgang til å tilkjenne erstatning etter full tomteverdi.  

Spørsmålet om anvendelsen av §5 nr. 2 kommer jeg tilbake til. Den ankegrunn som gjelder anvendelsen av §5 nr. 1 kan etter min mening iallfall ikke føre frem. Når overskjønnsretten har tatt utgangspunkt i full tomtepris etter tidligere pristakstnivå, er dette den høyest mulige verdi som kan komme på tale ved verdsetting etter §5 nr. 1.  

Anken går ut på at det er feil rettsanvendelse når overskjønnsretten har gjort fradrag for verdiøkning som følge av det offentliges planer for grunnutnytting - reguleringsplan og generalplan.  

Når denne del av skjønnsgrunnene leses i sammenheng, mener jeg de må forstås slik at overskjønnsretten har anvendt §5 nr. 2 slik at det «i rimelig utstrekning» er gjort fradrag for verdiøkning som skyldes det offentliges planer og investeringer, og ut fra den forståelse av lovens uttrykk «i rimelig utstrekning» som jeg mener er riktig.  

Når det gjelder denne ankegrunn, slutter jeg meg i det vesentlige og i resultatet til førstvoterende.  

I motsetning til førstvoterende er jeg kommet til at denne ankegrunn heller ikke kan føre frem for takstnr. 203.  

Det hadde vært ønskelig om overskjønnsretten hadde gjort nærmere rede for sin vurdering av det særlige forhold med vann- og kloakkledninger over takstnummer 203. Jeg må imidlertid gå ut fra at forholdet er vurdert, og jeg finner at skjønnsgrunnene etter omstendighetene må godtas som tilstrekkelige.  

Jeg er også her kommet til et annet resultat enn førstvoterende, idet anken etter min mening ikke kan føre frem.  

Jeg er enig med førstvoterende i hans alminnelige forståelse av bygningslovens §43 nr. 1. Men jeg mener at den ulempe at en kårbygning er blitt liggende nær en trafikkert vei, ikke kan bedømmes ut fra noen annen målestokk enn for bolighus ellers. Jeg forstår overskjønnsretten slik at det er dette retten gir uttrykk for i den av førstvoterende siterte uttalelse fra skjønnsgrunnene. Dette er etter min mening riktig rettsanvendelse. Den skjønnsmessige vurdering av ulempen ved at vegen er kommet for nær kårbygningen, kan Høyesterett ikke prøve.  

For så vidt angår denne ankegrunn er jeg i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.  

Etter de resultater jeg er kommet til, bør partene Johnsrud, Willersrud og Johan A. Svendsen tilkjennes saksomkostninger som angitt av dommer Blom.  

Jeg tilføyer:  

Det syn jeg her har gjort rede for, gjør seg for øvrig gjeldende også når det gjelder den verdiøkning som skjønnet har knyttet til generalplanen av 1971 og kommunens investeringer, uten at jeg finner det nødvendig å gå nærmere inn på dette.  

Side:36  

hensyn til innløsningskravet fra Arne Bøckmann, takstnr. 201, er enig med annenvoterende, dommer Bølviken.  

Loven av 1973 om erstatning ved ekspropriasjon av fast eiendom gjelder vanskelige og kompliserte spørsmål. Med støtte i lovens forarbeider har både førstvoterende og annenvoterende fremhevet at domstolene må stå forholdsvis fritt ved anvendelsen av lovens regler om erstatningsutmålingen, og at §4 og §5 må vurderes i sammenheng. Dette er jeg enig i. Jeg er også enig i at det ikke ville være forenlig med påbudet om full erstatning i grunnlovens §105 - og heller ikke være i samsvar med lovens motiver - om skjønnsretten skulle foreta en ren rimelighetsvurdering av om en ekspropriat bør tilkjennes erstatning som går utover verdsetting basert på aktuell bruk av den eiendom han må avstå. Utgangspunktet må være at høyere verdsetting etter lovens §5 skal foretas når vilkårene for å tilkjenne slik erstatning er til stede. Med denne anvendelse av §5 - og med den forståelse av lovens §5 som annenvoterende for øvrig er kommet til - kan jeg ikke finne at lovens bestemmelser om erstatningsutmålingen går grunnlovens §105 for nær.  

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.  

Rettens flertall, samtlige skjønnsmenn, trenger ikke å ta standpunkt til om erstatningsloven av 26/11973 nr. 4 krenker Grunnlovens §105. De mener å ha tilkjent hver av de saksøkte full erstatning og har ved sin fastsettelse brukt lovens forskjellige bestemmelser uten at det for dem har vært nødvendig å avgjøre det egentlige stridsspørsmål - om erstatningslovens §4.1 er grunnlovsstridig. - - -  

Castberg, Norges Statsforfatning, annen utgave 1947, II side 379 uttaler:  

Andenæs, Statforfatningen i Norge, 1945 253 uttrykker det slik:  

Magne Schjødt, Norsk ekspropriasjonsrett, 1947 217 uttaler:  

Sandene, Oreigningsloven 1959 17 uttaler:  

Side:38  

Robberstad, Til ekspropriasjonsretten, Fyrelesingar, annet opplag, side 20-22 går sterkt imot Knophs lære og hevder at den ikke har noen basis i Grunnlovens §105. Etter Robberstads oppfatning må det være klart at Knophs syn, slik det er utformet i Rettslige standarder, er en uthuling av §105 og intet annet. Også Schjødt l.c. side 44 går mot Knoph og uttaler at denne lære gjør det av med all virkelig ekspropriasjonsrett og leder til samme vilkårlighet som hersket i enevoldstiden. Han anfører videre:  

På den annen side finner Opsahl, Ekspropriasjonsvederlaget, 1968 2 flg. at Knophs lære er temmelig forsiktig formet, og uttaler på side 41:  

Som foran nevnt uttaler Fleischer, Grunnlovens grenser, side 234, pkt. 36 at «Grunnloven gir ekspropriaten krav på en erstatning som ekvivalerer det han ville oppnådd ved en frivillig utnyttelse» av eiendommen, og at kravet til «full erstatning» i Grunnlovens §105 er et «krav om at eieren ikke skal stilles dårligere fordi nettopp han blir utsatt for en ekspropriasjon.»  

Det fremgår av lovens forarbeider at lovgivningsmakten bevisst har villet begrense borgernes rettigheter etter Grunnlovens §105, slik bestemmelsen har vært forstått i den juridiske teori og håndhevet av domstolene siden 1814. Formålet skal gjøre erstatningsloven grunnlovsmessig. Det myndighetene tilstreber er å motarbeide prisstigning for fast eiendom ved offentlige investeringer eller ved selve ekspropriasjonstiltaket med derav følgende høyere erstatningsbeløp. Det anses urimelig at en slik samfunnsskapt og ufortjent verdistigning skal tilfalle ekspropriatene. I Ot. prp. nr. 56 for 1970/71 side 17, annen spalte anfører således Justisdepartementet at det av Grunnloven ikke kan utledes «noe krav til fullstendig - eller tilnærmet fullstendig - likhet» og «at det her dreier seg om likhetsspørsmål i forhold til verdistigning som i og for seg er ufortjent. Utgangspunktet må være at det ikke i seg selv kan være grunnlovstridig at en grunneier ikke får den samme verdistigning som en annen, når verdistigningen for begges vedkommende skyldes offentlige investeringer og ikke deres egen innsats.» Om likhetsprinsippet uttaler departementet på side 19, annen spalte:  

I Innst. O. XXI for 1971/72 side 9, annen spalte uttrykker Justiskomitéens flertall dette slik:  

På side 13 i innstillingen (annen spalte) gjentar komitéflertallet denne uttalelse:  

Rettens formann forstår godt at det fra myndighetenes side søkes hindret at en «samfunnsskapt og ufortjent verdistigning» skal tilfalle ekspropriatene. Ved erstatningslovens §4.1 synes man imidlertid å ha sverget til det gamle ord: «Hensikten helliger midlet.» Slik kan det dog ikke gjøres i relasjon til Grunnlovens §105. Som antydet i lovforarbeidene kunne det samme formål ha vært tilgodesett på annen måte, f. eks. ved en alminnelig verdaukskatt, ved sterkere prisregulering eller ved en refusjonsordning som ville omfattet også de grunneiere som ikke blir rammet av ekspropriasjonen men kan foreta frivillige eiendomssalg innenfor lovgivningens ramme. Det virker da drastisk å vedta en lov  

hvor «bruddet med gjeldende rett ligger i at man ved en slik hovedregel avskjærer ekspropriaten erstatning for angivelig tap ved en mulig framtidig bruksendring» (Innst. O. XXI 1971/72 side 11, annen spalte). I forarbeidene til erstatningsloven er både av Justisdepartementet og Justiskomitéen presisert at den grunnlovsmessige side ved saken er nøye overveiet, og at Grunnlovens §105 ikke antas å være gått for nær. En slik overveielse var selvfølgelig. Justiskomitéens flertall har uttalt at Stortinget må stå «temmelig fritt når det gjelder å fastlegge det innhold som må antas å ligge i Grunnlovens §105 etter en samlet vurdering av den gjeldende rettstilstand og de rådende samfunnsforhold» (l.c. side 11, annen spalte). Deretter tilføyer flertallet:  

Det er domstolenes rett og plikt å avgjøre om en lov må settes til side fordi den strider mot Grunnloven. Hensyn blir herunder å ta også til uttalelser fra departement og Stortingskomité, men disse binder ikke og kan ikke være annet enn veiledende. Rettens formann er av den oppfatning at erstatningslovens §4.1 ikke kan gis anvendelse for enkelte av de saksøkte i denne sak fordi de ellers åpenbart ikke ville få full erstatning ved ekspropriasjonen. Det dreier seg her om eiendommer som i dag dels ikke brukes i det hele tatt og dels utnyttes som jord- og skogbruk men som etter sin beliggenhet, distriktets utbygging samt tidligere reguleringsplan i utpreget grad må regnes for tomteområde. Etter hovedregelen i erstatningsloven skal da bare bruksverdien erstattes, mens omsetningsverdien (tomteverdien) uomtvistelig ville ha vært lagt til grunn etter rettstilstanden før 15/4 1973. Disse grunneiere får da ikke sitt fulle tap ved ekspropriasjonen erstattet, og også likhetsprinsippet fravikes fordi deres naboer med tilsvarende eiendommer fortsatt har muligheter for å foreta tomtesalg til høyere pris. Dette strider mot Grunnlovens §105, og ved sin utmåling av erstatning til vedkommende saksøkte har rettens formann bygget på tomteverdien som er vesentlig høyere enn nåværende bruksverdi. I motsetning til skjønnsmennene har han ikke kunnet komme til samme økonomiske resultat ved å bruke unntaksregler i erstatningsloven. Det vises herom til spesielle uttalelser under de enkelte takstnummer. Rettens formann vil tilføye at han ikke kan være enig med Justisdepartementet (l.c. side 19, annen spalte) i at grunnloven må tillate «en forskjellbehandling innen rimelige grenser - - - når dette tilsies av tungtveiende samfunnsmessige grunner.» Grunnlovens §105 er til vern om rettssikkerheten i samfunnet, og selv under den forutsetning departementet regner med, gir bestemmelsen ikke rom for selv det minste «prutningsmonn».  

I 1920- og 1930-årene var det politisk strid om Grunnlovens §105, og Arbeiderpartiet fremsatte sålydende forslag til endring av §105: «Tvungen avståelse av rørlig eller urørlig eiendom kan alene kreves med hjemmel av lov som tillike kan bestemme om, i hvilken utstrekning og på hvilken måte erstatning for det avståtte skal ytes.» Det ble sist forkastet av Stortinget i 1934 etterat lignende forslag stadig var blitt fremmet siden 1920. Opsahl, l.c. side 36 kommenterer dette slik:  

Side:41  

Lovgivningen har uten hinder av Grunnlovens §105 kunnet foreta generelle innskrenkninger i eiendomsrådigheten erstatningsfritt. Således er innført konsesjonsbestemmelser for fast eiendom, prisregulering og husleieregulering, og grunneiernes selvbestemmelsesrett er blitt vesentlig redusert ved bygningsloven og strandloven. På dette rettsområde vil utviklingen bli preget av samfunnsforholdene, og samfunnssynet til enhver tid gjøre seg sterkt gjeldende. Den offentlige regulering og styring av landet vårt kan vel ventes å bli stadig mer utvidet til glede for noen og skuffelse for andre bl.a. etter deres politiske oppfatning. Innen visse grenser er slike regulerende forskrifter blitt godtatt ved rettspraksis, og generelt kan nok sies at det skal meget til for at den lovgivende makts vurdering av hva som måtte være nødvendig og berettiget, vil bli tilsidesatt av domstolene som stridende mot Grunnloven. Det vises således til konsesjonslovsdommen i [[Rt-1918-403]] og strandlovdommen i [[Rt-1970-67]]. Saksøkeren påberoper seg ikke minst disse avgjørelser som et sterkt bevis for at erstatningsloven av 26/1 1973 nr. 4 ikke er grunnlovsstridig. Det som dengang ble forelagt Høyesterett var imidlertid spørsmålet om visse rådighetsinnskrenkninger for fast eiendom (hjemfallsrett til staten etter konsesjonsloven og byggeforbud etter strandloven) hjemlet grunneierne krav nå erstatning etter Grunnlovens §105. I nærværende skjønn er det tale om noe helt annet, nemlig om tvangsavståelse av grunn, og rettens formann vil gjenta fra det votum av assessor Siewers som er sitert ovenfor:  

Saken ville derimot stille seg anderledes «hvor der ikke er tale om en avstaaelse og tilegnelse, men om saadanne bestemmelser, som av almene hensyn, i samfundets interesse sigter til at regulere eiendomsrådigheten, uten at der sker nogen overførelse til andre.» I konsesjonslovsdommen bygget hele flertallet i Høyesterett på dette votum, og den rettsoppfatning som således var uttrykt, ble tiltrådt av Høyesterett i strandlovdommen idet førstvoterende, dommer Mellbye uttalte: Jeg kan slutte meg til den tolking av Grunnlovens §105 som er kommet til uttrykk i de gjengitte uttalelser.» Fra hans votum ellers gjentas:  

Side:42  

Etter dette kan rettens formann heller ikke i rettspraksis finne holdepunkt for at ekspropriasjon av fast eiendom kan skje uten at det gis full erstatning etter Grunnlovens §105. - - -  

Generelle bemerkninger: - - -  

Saksøkte tilkjennes full erstatning for enhver skade og ulempe som er en følge av ekspropriasjonen, herunder: - - -  

5.1. Gjenanskaffelsesverdi for ny bebyggelse med tillegg for adkomstveg og ledningsanlegg på egen tomt, herunder gebyrer og avgifter, hensyntatt merverdiavgift og prisstigning. - - -