TOSLO-2019-27603: Forskjell mellom sideversjoner

|Publisert=TOSLO-2019-27603

|Stikkord=Varemerkerett, Ordmerke, Reell bruk

|Parter=Fjällräven AB (advokat Henrik Felix Reimers v/advokatfullmektig Per Thomas Thomassen) mot Staten v/Klagenemnda for industrielle rettigheter (advokat Ingvill Matre Meinich)

|Forfatter=Tingrettsdommer Frode Støle

Saken gjelder gyldigheten av vedtak fra Klagenemnda for industrielle rettigheter, hvor Fjällrävens varemerke G 1000 ble slettet for «klær, fottøy og hodeplagg». Spørsmålet er om varemerket har vært i reell bruk for denne vareklassen de siste fem årene, jf varemerkeloven § 37.

Fjällräven AB («Fjällräven») fikk 6. juli 2000 registrert ordmerket G 1000 for følgende varer:

Det italienske selskapet G. & G. S.r.l., krevde i 2017 sletting av varemerket på grunn av manglende bruk, fordi det var egnet til å forveksles med ordmerket G10, som det italienske selskapet hadde søkt registrert.

Fjällräven reiste 18. februar 2019 søksmål for Oslo tingrett, med krav om at KFIRs vedtak kjennes ugyldig. Staten leverte 18. mars 2019 tilsvar, og krevde frifinnelse. Hovedforhandling ble holdt 10. mai 2019. Saken ble gjennomført på én rettsdag, etter hovedinnleggsmodellen. Retten hørte ingen forklaringer. Det ble foretatt dokumentasjon slik det fremgår av rettsboken, og det ble fremvist jakker, bukser og hodeplagg fra Fjällräven påført varemerket G 1000.

Fjällräven har i korte trekk anført:

Side:2

Fjällräven la ned slik påstand:

Staten har i korte trekk anført:

Staten la ned slik påstand:

Side:3

Den omtvistede avgjørelsen fra KFIR er et lovbundet forvaltningsvedtak som kan overprøves fullt ut, og det er i varemerkesaker ikke grunn til å vise tilbakeholdenhet ved overprøvingen, jf. [[HR-2016-2239-A]] (Route 66) avsnitt 30.

KFIRs avgjørelse går ut på sletting av ordmerket G 1000 for varekategoriene klær, fottøy og hodeplagg (klasse 25). Grunnlaget for slettingen er varemerkeloven § 37 første ledd første punktum, som lyder slik:

Sakens hovedspørsmål er om merket G 1000 har vært i reell bruk i lovens forstand for klær, fottøy og hodeplagg.

Det er ubestridt og godt dokumentert at merket G 1000 har vært brukt i Norge i den relevante femårsperioden (juli 2012 til juli 2017) ved at det er påført jakker, bukser, hodeplagg, sekker og fottøy. Det er ubestridt at bruken av merket overstiger den (lave) kvantitative terskelen for hva som kan anses for reell bruk. Det er også ubestridt at bruken av merket både kvantitativt og kvalitativt oppfyller alle krav til reell bruk for tekstiler og tekstilvarer i klasse 24.

Etter rettens syn har KFIR tatt korrekte rettslige utgangspunkter for vurderingen i vedtakets avsnitt 14-15:

Side:4

Klagenemnda har videre i avsnitt 18 pekt på at det skal gjøres en helhetlig vurdering. Disse utgangspunktene er det langt på vei enighet mellom partene om, og de kommer ikke på spissen. Bruken av G 1000 er ikke symbolsk, den er ikke bare gjort for å reservere rettighetene til merket, noe klagenemnda peker på i avsnitt 19. Etter rettens syn er det også ganske klart at G 1000-merket har blitt brukt for å skape eller bevare en markedsandel for de varene – jakker, sko, bukser, luer og sekker – som merket er påført. Og som nevnt er det enighet om at bruken overstiger de beskjedne kvantitative kravene som ligger i «reell bruk».

Kravet om reell bruk gjelder «for de varer og tjenester» det er registrert for. Fjällräven har registrert G 1000 både for klær, hodeplagg og fottøy og for tekstiler. Det vil si at merket ble registrert både for sluttprodukter og for materialet som sluttproduktene er laget av (en bestanddel). For å oppfylle bruksplikten etter varemerkeloven § 37, må merket for hver av varekategoriene – både for sluttproduktene og for materialet – brukes med henblikk på å garantere den kommersielle opprinnelsen til varen.

Det har blitt grundig dokumentert for retten, med bilder, kopier av reklamemateriell og fremvisning av Fjällräven-plagg, at G 1000-merket påføres jakker, bukser, hodeplagg, ryggsekker og fottøy. Dette er bruk av varemerket etter varemerkeloven § 4 andre ledd, og denne nokså omfattende bruken taler for at merket er tatt i reell bruk for disse varene, som KFIR også peker på i avsnitt 21 i den omtvistede avgjørelsen.

Retten er enig med KFIR i at reklamemateriellet som er dokumentert viser at G 1000 primært angir en bestemt stoffkvalitet. Det samme gjelder etikettene på plaggene fra Fjällräven, som omtaler produktet slik:

Under denne generelle omtalen av G 1000-materialet, er det en presis beskrivelse av de fem variantene, med en markering av hvilken av de fem som er brukt i produktet som etiketten sitter på:

Side:6

G-1000 omtales på lignende måte, og i større detalj, i fremlagt reklamemateriell. I fremlagt utskrift fra Fjällrävens nettsider er G 1000 omtalt som Fjällrävens «hjørnesteinsmateriale».

Etter bevisførselen i saken er det imidlertid ikke grunn til å gå nærmere inn på dette. Det er riktignok slik at alle jakker og bukser laget av og merket med G 1000 er fra Fjällräven. Det følger imidlertid av den dokumentasjonen som Fjällräven har lagt frem, at G 1000-materialet ikke bare brukes i produkter fra Fjällräven. Det brukes også i fottøy fra Hanwag. Det er dokumentert en rekke bilder av fjellstøvler og tursko merket med G 1000 og varemerket Hanwag. Det fremgår i en pressemelding fra Fenix Outdoor Norge som også var fremlagt for Patentstyret og KFIR, at «G-1000 ® Heavy Duty hybrid fabric» er brukt i vinterstøvelen Hanwag Sirkka High Lady GTX. Her omtales det slik:

Fjällräven opplyste under hovedforhandlingen at Hanwag og Fjällräven tilhører samme konsern, og hevdet at varer fra Hanwag og varer fra Fjällräven derfor har samme kommersielle opprinnelse. Det er sparsomt med bevis for eierforholdene, men etter rettens syn kan det uansett ikke være tale om samme kommersielle opprinnelse slik dette uttrykket er brukt i rettspraksis om varemerkedirektivet og varemerkeforordningen.

Det er mulig at G 1000 er brukt i Hanwag-sko fordi Hanwag har samme eier som Fjällräven og fordi selskapet ikke leverer produkter som direkte konkurrerer med Fjällräven-produkter – og at det er utenkelig for Fjällräven å lisensiere G 1000 til konkurrerende produsenter av jakker og bukser. Dette kan imidlertid ikke være avgjørende for den rettslige vurderingen av bruken av varemerket. Det brukes primært for å opplyse om kvaliteten og egenskapene ved stoffet, og når det brukes på Fjällräven-produkter brukes det alltid sammen med andre varemerker som garanterer for varens opprinnelse. Og det er ikke egnet til samtidig å garantere at sluttproduktet kommer fra Fjällräven, fordi det også brukes på produkter fra andre selskaper som utad, overfor forbrukerne, ikke har noe med Fjällräven å gjøre.

Fjällräven dokumenterte under hovedforhandlingen en rekke eksempler på at varemerker for materialer/stoffer som brukes i klær, er registrert i vareklasse 25 i tillegg til klasse 24. Altså er de registrert både for klærne og for tekstilet. Dette kan etter rettens syn ikke tillegges noen vekt ved vurderingen av om bruksplikten er oppfylt, fordi det ikke er krav om noen dokumentasjon av bruk i de ulike vareklassene for å få registrert varemerket, og fordi spørsmålet om sletting ikke kommer opp før noen begjærer sletting på grunn av at det har oppstått en konflikt med et nytt varemerke som søkes registrert.

opprinnelse. Det er etter rettspraksis en grunnforutsetning for opprettholdelse av et varemerke som er begjært slettet.

Retten har kommet til at sletting av varemerket G 1000 for klær, fottøy og hodeplagg i klasse 25 er i samsvar med varemerkeloven § 37. Retten er enig med KFIR i at varemerket ikke brukes for å garantere varenes kommersielle opprinnelse, og at dette er en forutsetning for at bruksplikten i § 37 kan anses oppfylt. Retten har lagt vekt på en faktisk omstendighet som KFIR ikke har tatt opp, nemlig at G 1000 har vært brukt på fottøy som har en annen kommersiell opprinnelse enn Fjällrävens klær og sekker. I den grad KFIR for så vidt har basert seg på en uriktig faktisk forutsetning – at G 1000 bare brukes på produkter med samme opprinnelse – har faktafeilen ikke hatt betydning for resultatet i KFIRs vurdering.

Klagenemndas vedtak er gyldig.

Staten har vunnet saken fullt ut, og har krav på erstatning for sine sakskostnader etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd. Retten kan ikke se at tungtveiende grunner gjør det rimelig å gjøre unntak fra sakskostnadsansvaret etter bestemmelsens tredje ledd.

Side:10

1. Staten v/Klagenemnda for industrielle rettigheter frifinnes.