TOBYF-2018-88856: Forskjell mellom sideversjoner

|Publisert=TOBYF-2018-88856

|Stikkord=(Rettspraksis-saken), Privatrett, Immaterialrett, Databasevern, Midlertidig forføyning, Sikringsgrunn

|Parter=Stiftelsen Lovdata (advokat Jon Wessel-Aas) mot Fredrik Ljone og Håkon Wium Lie (advokat Halvor Manshaus)

|Forfatter=Helge Johannessen

Lovdata er en stiftelse opprettet i 1981 av Justisdepartementet og Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo. Formålet er i vedtektenes § 3 angitt slik:

Det følger av vedtektenes § 5 at stiftelsen skal være selvfinansierende:

Siden 2001 har Lovdata etter avtale med Justisdepartementet stått for den offisielle kunngjøringen av lover og forskrifter. Lover og forskrifter kan ikke gjøres gjeldende mot borgerne før de er kunngjort. Reglene om kunngjøring av lover og forskrifter er gitt i Lov om Norsk lovtidend (lov 1969 nr. 53). Loven § 4 gir forskriftshjemmel for å bestemme regler for utgivelse og drift av Norsk Lovtidend. I forskrift om Lovdatas lovdatabaser (forskrift av 21. juni 1994 nr. 644) bestemmes i § 1 at Justisdepartementet gis adgang til å inngå avtale med stiftelsen Lovdata om utnyttelse av Lovdatas databaser for lover og forskrifter. Det er inngått slik avtale med Lovdata. Databaser som omhandles i en slik avtale, er unntatt fra kreditorbeslag når ikke annet er fastsatt i avtalen. Annet er ikke fastsatt i den aktuelle avtalen. En database som på dette grunnlag er unntatt fra kreditorbeslag, kan ikke overdras eller pantsettes uten departementets samtykke, jf. forskriftens § 2. I forskriftens § 3 er bestemt følgende: ''«Dersom stiftelsen Lovdata blir oppløst, eller slutter å tilby rettslige informasjonstjenester, skal staten ha rett til å overta de databaser der lov- og forskriftsmateriale inngår som en vesentlig del»''. Dette innebærer at Lovdatas base over lover og forskrifter er underlagt særlige regler som nevnt. Dette gjelder ikke lovdatas base over andre rettskilder, herunder basen over avgjørelser fra Høyesterett.

''Nærmere om Lovdatas oppbygging av databasen over rettspraksis.''

Fram til 2004 stod Lovdata for en videreformidlingstjeneste. Dette innebar at Lovdata videreformidlet avgjørelser herunder fra Høyesterett til andre aktører. Det er fremlagt epost av 7. juni 2004 fra Skeie i Gyldendal rettsdata til DA hvor det fremgår at tjenesten opphører fra 15. mai 2004. Det fremgår at Gyldendal rettsdata tidligere er henvist fra domstolene til denne videreformidlingstjenesten. Begrunnelsen var at dette var enklere for domstolene. Som følge av oppsigelsen ønsker Gyldendal rettsdata en ordning der de får tilsendt avgjørelser fra Høyesterett og lagmannsrettene pr. e-post. Det er videre fremlagt brev av 2. februar fra EasyFind AS, ved advokat, som opplyser at en ikke har lykkes å oppnå en tilfredsstillende avtale med Lovdata. Selskapet ønsker en egen avtale med DA uavhengig av sin konkurrent Lovdata. I brev fra Høyesteretts kontor av 2. januar 2006 til The Caselex Association fremgår at saksbehandlingssystemet ikke er innrettet slik at man kan tilby elektronisk overføring av avgjørelser til flere adressater.

Bakgrunnen for rapporten var direktiv 2003/98/EF om gjenbruk av den offentlige sektors informasjon. Direktivet ble gjennomført i norsk rett pr. 1. januar 2008 ved ikrafttredelsen av ny offentlighetslov. I brev av 14. juni 2007 fra DA til Datatilsynet fremgår at arbeidsgruppen (som avgav over nevnte rapport) hadde som mandat å utrede nødvendige tilpasninger som følge av det nye direktivet. Det fremgår at en for å oppnå likebehandling av aktørene ønsker å gi andre tilgang på linje med den tilgang Lovdata hadde. I brevet reises spørsmål vedrørende konsesjon fra Datatilsynet.

Når Lovdata får en avgjørelse fra Høyesterett bearbeides denne i flere trinn før avgjørelsen kan publiseres. I tillegg til selve teksten slik den er skrevet av dommerne i Høyesterett fremstår avgjørelsen utad med et sammendrag som enten er skrevet av redaksjonen i Rt eller av lovdata. Når avgjørelsen kommer inn lager redaksjonen i Lovdata et midlertidig sammendrag. Hvis dommen skal publiseres i Rt (elektronisk versjon der noen avgjørelser markeres som del av Rt) vil nytt sammendrag bli skrevet av redaktøren for Rt, for tiden Nils Erik Lie. Videre påføres dommen et felt for «Saksgang» hvor navn og saksnummer i tingretten og lagmannsretten påføres av Lovdata. Både i feltet for «Parter» og i selve teksten foretar Lovdata en anonymisering. I feltet for «Forfattere» setter Lovdata inn informasjon om eventuell dissens. Feltet «Henvisninger i teksten» settes inn av Lovdata. Henvisningene består av linker som kan klikkes på for å komme til den rettskilde det henvises til. Slike linker settes også inn av Lovdata i løpeteksten, der det henvises til rettskilder.

Den nevnte anonymisering krever flere arbeidsoperasjoner. Det må besluttes om saken skal anonymiseres. Ved vurderingen tas hensyn til både sakstypen og hvilket faktum som kommer fram i avgjørelsen. Lovdata anonymiserer mer enn det som er pålagt etter lovgivningen. Selv om saksbehandler har hjelp av et anonymiseringsprogram, må programmet følges opp manuelt. Personnavn anonymiseres automatisk, men må følges opp manuelt. Adresser og steder må anonymiseres manuelt. Endringer i reglene eller synet på anonymisering krever fra tid til annen at en går tilbake i tidligere publiserte avgjørelser for å justere anonymiseringen. Det er forklart at en slik gjennomgang skjedde i 2002 og årene framover, dette gjaldt særlig fødselsdatoer.

''Lovdatas åpne sider og LovdataPro''

Noe av Lovdatas database er tilgjengelig for alle via nettsiden lovdata.no. Alle lover og forskrifter ligger fritt tilgjengelig. Videre ligger rettsavgjørelser tilgjengelig inntil ett år etter publisering. Om lag halvparten av årlig omkring 30 millioner oppslag på den åpne siden gjelder lover og forskrifter.

Retten legger til grunn at de saksøkte og Rettspraksis.no er et idealistisk prosjekt der formålet er å gi allmennheten tilgang til rettskilder, i denne saken er tilgangen til Høyesteretts avgjørelser tema. Det er ikke et formål å tjene penger på virksomheten.

Rettspraksis.no er ikke en juridisk person og begjæringen er rettet mot Wium Lie og Ljone personlig. Retten legger til grunn at partene er enige om at de to saksøkte har den tilstrekkelige kontroll med nettsiden, slik at de er rett adressat for forføyningen. Wium Lie og Ljone har ikke anført noe annet. Det har fremkommet at de kontrollerer selve nettstedet, noe som ga seg utslag i at de stengte nettstedet ned da de fikk kopi av begjæringen, den 31. mai 2018.

''Vi vil derfor oppfordre Lovdata til å sette seg i førersetet, ta kontroll på det uungåelige, ved selv publisere rettsavgjørelsene fritt for allmennheten.''

''Dere har de beste systemene for dette og har nå mulighet til å komme Domstoladministrasjonen i forkjøpet og unngå ytterligere eskalering av debatten.''

Videre ble det lagt ut 740 avgjørelser fra Høyesterett fra årene 2006 og 2007 donert av en privatperson. Avgjørelsene er opprinnelig lastet ned fra Lovdatas onlinedatabase. Partene er uenige om betydningen av dette.

''Forhandlinger og forlikstilbud:''

:«1. FL og HWL forplikter seg til å slette fra nettstedet www.rettspraksis.no alle dokumenter (inneholdende rettsavgjørelser med videre) som stammer fra uttrekk/kopiering fra/av Lovdatas databaser på nettsidene www.lovdata.no og/eller fra Lovdatas databaser på CD og/eller DVD der det er mindre enn 15 år siden utløpet av utgivelsesåret for vedkommende CD og/eller DVD. FL og HWL forplikter seg videre til ikke å gjøre tilsvarende uttrekk/kopiering for tilgjengeliggjøring på andre nettsteder.

:2. FL og HWL forplikter seg til å slette fra nettstedet www.rettspraksis.no sammendrag av dokumenter samt metadata i form av stikkord og lovhenvisninger, som er hentet fra presentasjonen av de enkelte dokumenter i Lovdatas databaser, uavhengig av om kilden er www.lovdata.no eller CD og/eller DVD, og uansett utgivelsesår for vedkommende CD og/eller DVD.»

Begge versjoner (DVD 2005 og CD 2002) ligger fortsatt lagret. En har ikke fått en bindende erklæring om at en ikke skal publisere DVD fra 2005. Tvert imot fastholder de anførselen om at det var berettiget å publisere DVD 2005. Det må legges til grunn at de mener seg berettiget til å publisere DVD fra 2005 så snart en forføyning eventuelt er opphevet.

Når de saksøkte i rettsmøtet ikke har frafalt anførselen om at de hadde og har rett til å publisere fra 2005 DVD foreligger samme faktum nå som ved kjennelsen av 1. juni. Den eneste forskjellen er at avgjørelsene ikke er hentet fra onlineversjonen. Det faktum som er relevant er derfor i praksis det samme nå som da begjæringen ble levert inn.

Det er et krav om at databasen må være resultat av en vesentlig investering. Det skal ikke mye til før dette kravet er oppfylt. Hva som er en vesentlig investering skal vurderes kvantitativt og/eller kvalitativt, se direktivet artikkel 7 nr. 1. I C-338/02 gis følgende beskrivelse:

''Investment in the creation of a database may consist in the deployment of human, financial or technical resources but it must be substantial in quantitative or qualitative terms. The quantitative assessment refers to quantifiable resources and the qualitative assessment to efforts which cannot be quantified, such as intellectual effort or energy, according to the 7th, 39th and 40th recitals of the preamble to the directive''

Strukturering og organisering gjelder både det som synes for brukerne og de forhold som ligger skjult for brukerne.

Mellom 2002 og 2005 skjedde så mye vedlikehold av hele basen at det foreligger en vesentlig investering som gir hele basen slik den fremstår på DVD 2005 vern i 15 år fra utgangen av 2005.

Åndsverkloven § 14 (tidligere lovs § 9) bestemmer at rettsavgjørelsen slik den er utformet av retten ikke er omfattet av åndsverkslovens vern av åndsverk.

Oppsummert er det Lovdatas anførsel at en her er i kjernen av databasevernet. Investeringen det er tale om ligger langt over minstekravet, noe som også får betydning for krenkelsesvurderingen. Bevisføringen har vist at det i 2002-2005 skjedde et betydelig arbeid med scanning av eldre avgjørelser som ble lagt inn. Dette arbeidet var krevende og det ble brukt mye manuelt arbeid. Det ble herunder satt inn sidetall fra Rt i eldre avgjørelser. Dette skjedde ved betydelig manuell innsats. Det skjedde også et betydelig arbeid med gjennomgang av alle sakene for å anonymisere etter nye standarder. I bilag i saken er lagt fram liste over de saker som ble berørt da en hevet nivå et på anonymiseringen. Det er viktig å merke seg at listen viser kun de avgjørelser det ble gjort endringer i og ikke alle som ble gjennomgått.

Som nevnt påberopes subsidiært at sammendragene av dommene er vernet som åndsverk og da i 70 år etter opphavsmannens bortgang. Skulle retten komme til at RP ikke bryter databasevernet ved å bruke dataene hentet fra DVD 2005 og/eller fra den private samlingen for 2006 og 2007, anføre at RP må fjerne sammendragene før publisering, jf. åndsverksloven §§ 1 og 2. Dette gjelder også sammendrag fra CD 2002. Mange av sammendragene oppfyller kravene til åndsverk. Dette gjelder særlig sammendrag laget av redaksjonen i Rt. Lovdata har overtatt bruken av sammendragene fra Rt fra advokatforeringen. Lovdata har fått videresalgsrettigheter til sammendragene fra advokatforeningen.

''Nærmere om sikringsgrunnen:''

Forføyningen bør ta utgangspunkt i formuleringen av påbudene i forlikstilbudet punkt 1 og 2.

Lovdata la ned slik påstand:

Lovdata har ikke i tilstrekkelig grad dokumentert kvalitet og kvantitet knyttet til sin investering i basen. Bevisene gir ikke grunnlag for å konkludere med at det foreligger en vesentlig investering. Det som er gjort i perioden mellom utgivelsen av CD 2002 og DVD 2005 utgjør ikke en tilstrekkelig investering til at hele DVD 2005 utgjør en selvstendig base. Det innebærer at alle data på DVD 2005 fram til utgivelsestidspunktet høsten 2002 kan brukes fritt.

Data etter 2002 og fram til 2008 kan hentes ut uten å krenke databasevernet, fordi Lovdata i perioden fram til 2008 var monopolist og utøve offentligrettslig myndighet samt i realiteten ble brukt av alle standsmyndigheter for å formidle rettsavgjørelser.

Lovdata har blitt ansett som offentlig organ av de berørte offentlige organer. Der er historisk ikke stilt krav til Lovdata for å få tilgang. Lovdata har nytt godt av særordninger som ikke er kommet andre aktører til del. Det må legges til grunn at Lovdata fram til 2008 ikke hadde konsesjon for behandlingen av data.

Konklusjonen må være at Lovdata er omfattet av offentlighetsloven og at Lovdata på grunn av sin særstilling fram til 2008, som eneste mottaker av rettsavgjørelser, og som redskap for det offentlige, må omfattes av en informasjonsplikt.

Innsyn er viktig for pressen. Små mediebedrifter har ikke råd til å betale for tilgang til LovdataPro. Presseorganene forskjellsbehandles. Den som saksøkes eller vurderer å saksøke noe har behov for å orientere seg om sine rettigheter, ikke bare gjennom å lese lovteksten, men også ved kunnskap om hvordan Høyesterett har praktisert loven. For den alminnelige borger er det viktig med innsyn for å kunne forutsi sin rettsstilling, uavhengig av søksmål.

I rettsaker er det viktig at ikke bare domstolene har tilgang til alle Høyesterettsavgjørelser, men at også enhver aktør har slik tilgang slik at korrekte argumenter kan formidles. Dette har en side til EMK artikkel 6 som krever at alle aktørene i en rettsak skal ha tilgang til samme virkemidler, (Equality of arms, access to court).

Det foreligger ikke sikringsgrunn i saken:

Høyesteretts avgjørelser er allerede tilgjengelige på DVD som enhver kan låne. Avgjørelsene på DVD fra 2005 har kort tid igjen av vernetiden. Rettspraksis.nos nettider har ikke positiv og negativ troverdighet. Det er tale om en portal for privatpersoner. Nettsiden er ikke noen reell konkurrent til LovdataPro i det profesjonelle markedet. Selve avgjørelsene er etter sin art vernet etter § 14 og ikke § 24. Det er ikke tale om 40 000 avgjørelser over 182 år, men i praksis kun et utvalg avgjørelser i tidsrommet etter 2002 og til 2008.

RP hadde spart betydelig tid og kostnader hvis Lovdata selv hadde bidratt til å belyse sin posisjon som monopolist heller enn å anføre at de driver virksomhet på linje med andre i markedet.

De saksøkte la ned slik påstand:

Åndsverksloven § 24 lyder:

''«Den som fremstiller en database, som for eksempel et formular, en katalog, en tabell, et program eller lignende arbeid, hvor innsamling, kontroll eller presentasjon av innholdet innebærer en vesentlig investering, har enerett til å råde over hele eller vesentlige deler av databasens innhold ved uttrekk fra eller gjenbruk av databasen.''

I spesialmerknadene til § 24 gis en definisjon av database:

''«Med database forstås en sammenstilling av verk, data og annet materiale, som er ordnet systematisk eller metodisk, og som kan konsulteres individuelt på elektronisk eller annen måte, jf. databasedirektivet artikkel 1 nr. 2»''.

Det neste spørsmålet er om lovdatas database over avgjørelser fra Høyesterett som fremkommer på DVD fra 2005 også er vernet. Retten legger for vurderingen til grunn at innholdet på DVD 2005 gir et øyeblikksbilde av innholdet i Lovdatas database på tidspunktet for kopiering over på DVDen. Lovdatas database over avgjørelser fra Høyesterett slik den forelå i 2005 oppfyller også kravet til database og vesentlig investering. Fram til 2005 har det medgått et betydelig antall årsverk og andre ressurser for å bygge opp basen, slik at også basen for 2005 er vernet etter § 24.

Partene er enige om at basen som er lagret på CD fra 2002 ikke lenger er vernet, jf. § 24 tredje ledd om vernetid på 15 år. Spørsmålet retten må ta stilling til er om databasen på DVD 2005 i sin helhet er vernet, eller om det kun er data oppstått etter utgivelsen i 2002 og som er kommet i tillegg i DVD 2005 som er vernet. Dette reiser spørsmål rullerende vernetid og omfanget av et slikt rullerende vern.

''«Hvis det gjøres endringer, tilføyelser m.m i et eksisterende arbeid, kan dette tenkes å gi grunnlag for å konstatere at det foreligger et nytt arbeid som kvalifiserer til sin egen, selvstendige vernetid. Etter direktivet vil dette gjelde der det gjøres vesentlige endringer i databasen, når endringene i seg selv er resultatet av en vesentlig investering. Det samme vil etter § 43 gjelde der det skjer endringer i et slikt omfang at den endrede databasen eller katalogen inneholder et større antall nye opplysninger, jf de alternative kriterier for katalogvern.''

''Departementet ser ikke grunn til å forskjellsbehandle de arbeider som er vernet etter § 43 med hensyn til varigheten av vernet, selv om direktivet kun regulerer databaser. Direktivets vernetid vil derfor foreslås for alle arbeider etter § 43.»''

''«Uttrekk forstås som en varig eller midlertidig overføring til et annet medium av hele eller vesentlig deler av innholdet i en database, uansett på hvilken måte overføringen skjer, og uansett i hvilken form.»''

Samme sted er «gjenbruk» beskrevet slik:

RP har gjort avgjørelsene tilgjengelig for allmennheten. Avgjørende blir om de 740 avgjørelsene utgjør ''«vesentlige deler av innholdet i databasen»''.

Det må foretas en kvalitativ og kvantitativ vurdering. Omlag 16 % av avgjørelsene for de aktuelle årene er publisert. Etter bevisføringen legger retten til grunn at det er tale om en samling avgjørelser som ikke er komplett for et visst tidsrom, men av mer spredt karakter. Nytten av tilgangen til disse avgjørelsene er kvalitativt mer begrenset ett nytten av tilgang til en mer komplett base over Høyesteretts avgjørelser for de aktuelle årene. På den annen side er det tale om avgjørelser publisert i Rt. noe som peker i retning av at kvaliteten av utdraget er godt.

De saksøkte har anførte en rekke argumenter til støtte for en innskrenkende tolkning av åndsverksloven § 24. Retten vil i det følgende vurdere disse argumentene.

''Forholdet mellom § 24 og § 14 i åndsverksloven:''

''«Skrifter av den art det her gjelder, vil utvilsomt i alminnelighet fylle de juridiske krav til et åndsverk, men det sier seg nærmest selv at de ikke kan være andergitt opphavsrettens bestemmelser. Det er for så vidt tilstrekkelig å peke på deres offentlige karakter og på det formål de har. Lover og forskrifter vender seg til allmennheten, og det ville ikke kunne bli spørsmål om at retten til å fremstille eksemplar av dem og til å gjøre dem kjent for offentligheten skulle kunne forbeholdes den eller dem som har arbeidet med å utforme bestemmelsene. Både her og når det gjelder rettsavgjørelser og andre offentlige saksdokumenter, befinner man seg utenfor det område hvor det er plass for en privatrettslig enerett for opphavsmannen til å råde over verket.»''

Da åndsverksloven § 43 ble endret ble det foretatt en bred drøftelse av forholdet mellom § 9 og § 43 (databasevernet) i forarbeidene. I Ot. prp. nr. 85 (1997-1998) punkt 4.1.4.3.1 uttales at:

For databaser som springer ut av offentlig virksomhet er det følgelig uttalt at en sammenstilling av rettsavgjørelser kan ha vern etter § 43 (nå § 24), selv når det er det offentlige som utarbeider disse. I punkt 4.1.4.3.4 drøftes det offentliges informasjonsansvar og det uttales:

Og videre:

Det vises også til Kristiansand namsrett ([[LOD-1997-50-5]]) som uttaler:

Retten viser også til direktivets artikkel 7 nr. 4. Direktivet bestemmer at databasevernet gjelder uavhengig av om innholdet omfattes av vern som åndsverk eller annet vern. Se også dom fra EU i C-545/07 Lakorda avsnitt 70-73.

Lovdata.

Retten må på denne bakgrunn vurdere om de påberopte regler enkeltvis eller samlet må innebære at Lovdata ikke har noe hovedkrav selv om retten over har kommet til at databasevernet gjelder.

''«Dette vilkåret inneber at lova vil gjelde for rettssubjekt som det offentlege har gitt fordelar, f.eks. i form av subsidiar, eller på andre måtar har sikra rettssubjektet inntekter som konkurrentane ikkje har, sjølv om verksemda er utsett for konkurranse frå private. I røynda er dette vilkåret berre ei presisering av konkurransevilkåret fordi ein kan sjå det slik at det ikkje ligg føre nokon verkeleg konkurranse mellom aktørar som ikkje opererer på same vilkår. Dersom ei verksemd uavhengig av konkurranse i hovudsak er sikra inntekter gjennom subsidiar eller andre fordelar som er fastsette av det offentlege, vil heller ikkje grunnane som vanlegvis tilseier at konkurranseelementet bør føre til at ei verksemd haldast utanom lova, gjere seg gjeldande»''.

Retten finner det bevist at Lovdata driver næring i direkte konkurranse med andre aktører. Det vise for eksempel til konkurrenten Gyldendal rettsdata. Som forutsatt i forarbeidene har retten foretatt en totalvurdering. Det kan i denne vurderingen ikke være avgjørende at Lovdata utøver visse tjenester for det offentlige. Etter bevisene må retten legge til grunn at det ikke er gitt noen særlige regler for formidling av rettsavgjørelser i markedet. Lovdata får ikke subsidier, men lever av inntekter fra profesjonelle brukere. At Lovdata har et konkurransefortrinn fordi Lovdata historisk har fått overført avgjørelser fra domstolene kan i dagens konkurransesituasjon ikke være avgjørende.

I hele EU/EØS har lovgiver funnet det «nødvendig i et demokratisk samfunn» å innskrenke retten til å hente ut informasjon av hensyn til databasevernet. Det er ikke fremlagt for retten rettspraksis som støtter et annet syn og retten er ikke kjent med slik praksis.

Retten kan heller ikke se at databasevernet er i strid med retten til rettferdig rettergang i artikkel 6. Argumentet er her at det koster penger å få tilgang til rettspraksis på LovdataPro slik at parter uten midler stiller svakere enn motparten.

''Spørsmålet om sammendragene er underlagt opphavsrett:''

Retten må så vurdere om sammendragene i avgjørelsene er underlagt opphavsrett jf. åndsverksloven § 2. Hvis et sammendrag til en dom er underlagt opphavsrett gir det enerett til fremstilling og tilgjengeliggjøring, jf. § 3. Opphavsretten er vernet i 70 år etter opphaverens død.

Retten finner det mest sannsynlig at både avgjørelser hentet fra CD 2002, DVD 2005 og de 740 avgjørelsene fra 2006 og 2007 inneholder slike sammendrag. Når det gjelder samlingen fra 2006 og 2007 er det fremkommet i bevisføringen at disse i hovedsak er hentet fra saker publisert i Rt, noe som styrker at sammendragene er vernet for disse avgjørelsene. Samlet besitter RP følgelig et betydelig antall dokumenter der det foreligger sammendrag som er vernet som åndsverk.

Retten finner det derfor mest sannsynlig at Lovdata kan håndheve opphavsretten til et betydelig antall sammendrag laget til Høyesteretts avgjørelser og at et betydelig antall fortsatt er vernet. RP har ikke lovlig ervervet rett til å publisere dem fra Lovdata eller andre som har rett til å gi slikt samtykke (Lovdatas avtale ikke er eksklusiv).

Retten har kommet til at Lovdata har et hovedkrav på at data hentet fra DVD 2005, ca. 40 000 avgjørelser fra Høyesterett lagret hos de saksøkte, ikke kan publiseres og at Lovdata har et hovedkrav på at databasevernet respekteres herunder ved at dataene slettes. Det samme gjelder de 740 avgjørelsene som indirekte er hentet fra lovdatas onlinedatabase. Videre er det sannsynliggjort et hovedkrav om at et betydelig antall sammendrag er vernet som åndsverk og ikke kan offentliggjøres uten samtykke fra Lovdata. Det er respekten for selve åndsverket og retten til å disponere over dette som er hovedkravet knyttet til sammendragene.

å bruke avgjørelser fra 2006 og 2007. De bestrider videre at sammendragene er vernet. Denne adferden gir grunn til å frykte at det uten en forføyning vil skje nedlasting, publisering, eller videreformidling som krenker Lovdatas rettigheter i vesentlig grad.

Ved vurderingen av om det foreligger vesentlig skade eller ulempe er det sentralt at opphavsretten og databasevernet har en betydelig ikke-økonomisk side som må respekteres. Det er en vesentlig ulempe i seg selv at Lovdata har mistet kontroll med et betydelig antall vernede sammendrag. Selv om databasevernet har til formål å verne investeringen har også denne rettigheten likhetstrekk med opphavsretten. En skal beskytte det arbeid skaperen av basen har lagt ned og ikke bare inntektsmulighetene. I fortalen til direktivet punkt 39 vises det til beskyttelse av «de økonomiske og faglige investeringene». Databasevernet gir en enerett som ikke bare har økonomisk verdi. I Lovdatas tilfelle foreligger ifølge vedtektene et ikke-kommersielt formål.

Når det gjelder de om lag 40 000 avgjørelsene hentet fra DVD 2005 som ligger lagret hos RP, har retten kommet til at Lovdata har et hovedkrav om at disse krenker databasevernet ved at det er gjort uttrekk og at det må lede til et krav om sletting. Disse dataene ligger nå lagret hos RP. RP har derfor stadig krenket og krenker databasevernet. At dataene ikke er slettet innebærer en vesentlig spredningsfare også om en legger til grunn at en ikke vil publisere dataene gjennom nettsiden. En manglende sletting vil påføre Lovdata ulempe i form av behov for overvåkning av RPs nettsider hvis RP publiserer avgjørelser hentet fra CD 2002. Ved vurderingen må det også tas med at RP ikke er et rettssubjekt eller en fast organisasjon. Det er tale om en «dugnadsgjeng» som arbeider etter samme prinsipper som gjelder for oppbyggingen av Wikipeida. Det innebærer at enhver kan bidra med ny rettsavgjørelser. At dataene ligger lagret hos RP er i en slik situasjon ikke tilfredsstillende. Det er betydelig spredningsfare. Dette argumentet svekkes noe ved at enhver kan ha

Retten finner det ikke sannsynlig at mange LovdataPro-brukere vil si opp eller redusert sitt abonnement hvis det ikke gis forføyning. Det vises til at LovdataPro gir tilgang til alle rettskilder og til den mest komplette oversikten over Høyesteretts avgjørelser. I tillegg kommer søkefunksjonen og det stadige vedlikeholdet av basen. Ved avveiningen mellom partene må det likevel ha vekt at RPs opplegg var at RP ved å få bidrag fra stadig flere kilder gradvis skulle bygges opp til en noenlunde komplett oversikt over avgjørelse fra Høyesterett. De dokumenter RP ulovlig har fått tilgang til ville dannet grunnstammen i en slik base. En slik base vil kunne bli kopiert av andre som vil kunne starte kommersielle alternativer til Lovdata. Det kan ikke tale mot forføyning at RP den 31. mai ikke hadde kommet langt nok til å være en troverdig konkurrent til Lovdata mht. høyesterettsavgjørelser. Hensynet til beskyttelse av Lovdatas investering over tid taler for at Lovdata må kunne stoppe slik systematisk tilegnelse av vesentlige deler av innholdet i databasen også før det foreligger fare for alvorlige økonomiske tap. Det taler ikke avgjørende mot dette at lovdatas CDer og DVDer ikke er beskyttet etter hvert som 15 årsgrensen nærmer seg. Det er et poeng i seg selv at 15 års grensen respekteres i hele vernetiden. At det for DVD 2005 er kort tid igjen til det er gått 15 år er derfor ikke avgjørende.

Retten finner etter dette at det er nødvendig med en midlertidig ordning i et omstridt rettsforhold for å avverge vesentlig skade eller ulempe. Etter dette er kravene til sikringsgrunn i bokstav b oppfylt.

Som nevnt anfører saksøker at det også må gis forføyning om forbud mot publisering og pålegg om sletting av sammendrag som ikke kommer fra DVD 2005 eller onlinedatabasen. Det vises til forlikstilbudet punkt 2 som saksøker anførte burde danne grunnlag for utformingen av forføyningen.

Rettspraksis.no kan ikke pålegges å slette rettsavgjørelser og andre data hentet fra CD 2002, likevel slik at sammendragene som er undergitt beskyttelse som åndsverk er beskyttet mot publisering og nedlastning. I punkt 3 pålegges derfor de saksøkte å slette sammendrag fra CD 2002 eller andre av Lovdatas baser, skrevet til avgjørelser avsagt i 1945 og framover. De forbys også å overdra og publisere slike sammendrag. Som nevnt vil alle sammendrag som er åndsverk og som er skrevet høsten 1948 eller senere fortsatt være beskyttet. For å få til en praktikabel løsning har retten valgt å knytte plikten i punkt 3 til avgjørelsens årstall og ikke til når sammendraget ble skrevet eller til en nærmere vurdering av om sammendraget har verkshøyde. Videre er det noe over 70 år siden 1945 slik at valget av dette tidspunktet gir sikkerhet for at sletteplikten i størst mulig grad treffer vernede sammendrag uten å gå for langt i disfavør av de saksøkte. Retten er klar over at dette innebærer en grovsortering, men finner av praktiske grunner å utforme forføyningen slik.

Lovdata har vunnet saken fullt ut eller i det vesentlige, jf. tvisteloven § 20-2 første og annet ledd og har krav på fulle sakskostnader. Retten har vurdert unntaksregelen i § 20-2 tredje ledd, men finner ikke at det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig med helt eller delvis fritak fra sakskostnader. Retten har også vurdert unntakene i § 20-4, men finner ikke at det gir grunnlag for kostnadsansvar for Lovdata.

=== Slutning ===