LB-2016-114500: Forskjell mellom sideversjoner

FredrikL (diskusjon | bidrag)
Ingen redigeringsforklaring
 
FredrikL (diskusjon | bidrag)
mIngen redigeringsforklaring
Linje 68: Linje 68:
Side:4
Side:4


gitt at det straffbare forholdet ble begått av den siktede. Vilkåret er beslektet med legalitetsprinsippet, jf. [[Rt-2014-680]] avsnitt 9.
gitt at det straffbare forholdet ble begått av den siktede. Vilkåret er beslektet med legalitetsprinsippet, jf. [[HR-2014-1357-A - Rt-2014-680|Rt-2014-680]] avsnitt 9.


I [[Rt-2014-680]] er det redegjort nærmere for hva som ligger i det kravet som er oppstilt i utleveringsloven § 3 nr. 1. I avgjørelsen heter det i avsnitt 13:
I [[HR-2014-1357-A - Rt-2014-680|Rt-2014-680]] er det redegjort nærmere for hva som ligger i det kravet som er oppstilt i utleveringsloven § 3 nr. 1. I avgjørelsen heter det i avsnitt 13:


<span id="rp-innrykk">Det er ikke entydig hva som menes når det i § 3 nr. 1 første punktum kreves at «handlingen, eller en tilsvarende handling» kan straffes etter norsk lov. Men det er på det rene at kravet om dobbel straffbarhet ikke innebærer at det må påvises et parallelt norsk straffebud, eller at forholdet må være rubrisert på samme måte i norsk rett som i den anmodende stat. Det er heller ikke avgjørende om handlingen i den anmodende stat er skilt ut som et eget lovbrudd, mens det i norsk rett bedømmes som forsøk eller medvirkning, eller inngår som element i en sammensatt forbrytelse. Spørsmålet er - slik jeg forstår dette - om det faktiske grunnlaget i tiltalen ville være straffbart etter norsk lovgivning, gitt at handlingen skulle bedømmes etter norsk rett og under forutsetning av at siktede var gjerningsmannen. Jeg viser til Mathisen, Utlevering for straffbare forhold (2009) side 219-224.</span>
<span id="rp-innrykk">Det er ikke entydig hva som menes når det i § 3 nr. 1 første punktum kreves at «handlingen, eller en tilsvarende handling» kan straffes etter norsk lov. Men det er på det rene at kravet om dobbel straffbarhet ikke innebærer at det må påvises et parallelt norsk straffebud, eller at forholdet må være rubrisert på samme måte i norsk rett som i den anmodende stat. Det er heller ikke avgjørende om handlingen i den anmodende stat er skilt ut som et eget lovbrudd, mens det i norsk rett bedømmes som forsøk eller medvirkning, eller inngår som element i en sammensatt forbrytelse. Spørsmålet er - slik jeg forstår dette - om det faktiske grunnlaget i tiltalen ville være straffbart etter norsk lovgivning, gitt at handlingen skulle bedømmes etter norsk rett og under forutsetning av at siktede var gjerningsmannen. Jeg viser til Mathisen, Utlevering for straffbare forhold (2009) side 219-224.</span>
Linje 106: Linje 106:
<span id="rp-innrykk2">Etter gjeldende lovs § 9 tredje (siste) ledd skal det - såframt ikke annet er bestemt i overenskomst med fremmed stat - dertil framskaffes slike ytterligere bevis for vedkommende persons skyld som viser at det er skjellig grunn til mistanke mot ham. Denne bestemmelse forutsetter ikke at norske myndigheter innhenter tilleggsopplysninger. Bestemmelsen er direkte rettet til den fremmede stat som pålegger denne å sørge for at det sammen med begjæringen blir gitt tilstrekkelige opplysninger til at norske myndigheter kan vurdere skyldspørsmålet. Man viser til de krav som her er stilt i utkastets § 10. I tråd med denne paragraf foreslår man en bestemmelse som svarer til § 9 tredje ledd tatt inn i utkastets § 13 nr. 5.</span>
<span id="rp-innrykk2">Etter gjeldende lovs § 9 tredje (siste) ledd skal det - såframt ikke annet er bestemt i overenskomst med fremmed stat - dertil framskaffes slike ytterligere bevis for vedkommende persons skyld som viser at det er skjellig grunn til mistanke mot ham. Denne bestemmelse forutsetter ikke at norske myndigheter innhenter tilleggsopplysninger. Bestemmelsen er direkte rettet til den fremmede stat som pålegger denne å sørge for at det sammen med begjæringen blir gitt tilstrekkelige opplysninger til at norske myndigheter kan vurdere skyldspørsmålet. Man viser til de krav som her er stilt i utkastets § 10. I tråd med denne paragraf foreslår man en bestemmelse som svarer til § 9 tredje ledd tatt inn i utkastets § 13 nr. 5.</span>


<span id="rp-innrykk">Høyesteretts ankeutvalg har i HR-2016-53-U avsnitt 16 klargjort at bestemmelsen i utleveringsloven § 13 nr. 5 ikke innebærer at norske domstoler nødvendigvis må kreve ytterligere dokumentasjon. I avsnitt 17 er heter det:</span>
<span id="rp-innrykk">Høyesteretts ankeutvalg har i [[HR-2016-53-U]] avsnitt 16 klargjort at bestemmelsen i utleveringsloven § 13 nr. 5 ikke innebærer at norske domstoler nødvendigvis må kreve ytterligere dokumentasjon. I avsnitt 17 er heter det:</span>


<span id="rp-innrykk2">I Ot.prp.nr.30 (1974-1975) side 40 heter det at dette er en adgang for retten til å kreve ytterligere bevis når den ikke finner det fremlagte materialet uttømmende, men at det ikke er ment å være den normale fremgangsmåte. Utvalget viser her til [[Rt-2009-594]] avsnitt 31-38, se særlig avsnitt 31, 32 og 34. Det samme fremgår av Rt-2014-680 avsnitt 11 med videre henvisning til blant annet [[Rt-2010-40]] avsnitt 22-24. I avsnitt 26 forutsettes at retten må foreta en selvstendig vurdering, men at avgjørelsen «fra en domstol i et land som står Norge nær, rettslig og politisk, må tillegges stor vekt ved bevisvurderingen».</span>
<span id="rp-innrykk2">I Ot.prp.nr.30 (1974-1975) side 40 heter det at dette er en adgang for retten til å kreve ytterligere bevis når den ikke finner det fremlagte materialet uttømmende, men at det ikke er ment å være den normale fremgangsmåte. Utvalget viser her til [[HR-2009-976-A - Rt-2009-594|Rt-2009-594]] avsnitt 31-38, se særlig avsnitt 31, 32 og 34. Det samme fremgår av [[HR-2014-1357-A - Rt-2014-680|Rt-2014-680]] avsnitt 11 med videre henvisning til blant annet [[HR-2010-106-A - Rt-2010-40|Rt-2010-40]] avsnitt 22-24. I avsnitt 26 forutsettes at retten må foreta en selvstendig vurdering, men at avgjørelsen «fra en domstol i et land som står Norge nær, rettslig og politisk, må tillegges stor vekt ved bevisvurderingen».</span>


<span id="rp-innrykk">Ut fra det ovennevnte legger lagmannsretten til grunn at domstolene etter utleveringsloven har adgang til å kreve ytterligere bevis når retten ikke finner materialet vedlagt begjæringen om utlevering uttømmende. Domstolene må foreta en selvstendig vurdering av mistankegrunnlaget, men en beslutning om pågripelse og fengsling avsagt av en domstol i et land som står Norge nær, rettslig og politisk, må tillegges stor vekt ved bevisvurderingen. Ut fra forarbeidenes presisering av at utleveringsbegjæringer skal behandles raskt, og at innhenting av ytterligere bevis ikke skal være den normale fremgangsmåten, legger lagmannsretten til grunn at den konkrete vurderingen av om ytterligere bevis skal innhentes, må basere seg på om bevisene anses nødvendig for å kunne ta stilling til vilkåret om at det må foreligge skjellig grunn til mistanke før utlevering kan skje. Kravet til skjellig grunn må for øvrig tolkes på samme måte som tilsvarende uttrykk i straffeprosessloven § 171.</span>
<span id="rp-innrykk">Ut fra det ovennevnte legger lagmannsretten til grunn at domstolene etter utleveringsloven har adgang til å kreve ytterligere bevis når retten ikke finner materialet vedlagt begjæringen om utlevering uttømmende. Domstolene må foreta en selvstendig vurdering av mistankegrunnlaget, men en beslutning om pågripelse og fengsling avsagt av en domstol i et land som står Norge nær, rettslig og politisk, må tillegges stor vekt ved bevisvurderingen. Ut fra forarbeidenes presisering av at utleveringsbegjæringer skal behandles raskt, og at innhenting av ytterligere bevis ikke skal være den normale fremgangsmåten, legger lagmannsretten til grunn at den konkrete vurderingen av om ytterligere bevis skal innhentes, må basere seg på om bevisene anses nødvendig for å kunne ta stilling til vilkåret om at det må foreligge skjellig grunn til mistanke før utlevering kan skje. Kravet til skjellig grunn må for øvrig tolkes på samme måte som tilsvarende uttrykk i straffeprosessloven § 171.</span>


Lagmannsrettens kjennelse i sak nr. 16-070188SAK-BORG/04 ble anket til Høyesteretts ankeutvalg av blant annet B. Anken over lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking ble i kjennelse 24. mai 2016 forkastet. Etter dette legger denne lagmannsrett til grunn at norske domstoler i henhold til utleveringsloven § 10 nr. 2 må foreta en selvstendig vurdering av om kravet til skjellig grunn til mistanke er oppfylt, jf. blant annet [[Rt-2010-40]] og [[HR-2016-53-U]], men at avgjørelsen fra en domstol i et land som står Norge nær, rettslig og politisk, må tillegges stor vekt ved bevisvurderingen. I denne
Lagmannsrettens kjennelse i sak nr. 16-070188SAK-BORG/04 ble anket til Høyesteretts ankeutvalg av blant annet B. Anken over lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking ble i kjennelse 24. mai 2016 forkastet. Etter dette legger denne lagmannsrett til grunn at norske domstoler i henhold til utleveringsloven § 10 nr. 2 må foreta en selvstendig vurdering av om kravet til skjellig grunn til mistanke er oppfylt, jf. blant annet [[HR-2010-106-A - Rt-2010-40|Rt-2010-40]] og [[HR-2016-53-U]], men at avgjørelsen fra en domstol i et land som står Norge nær, rettslig og politisk, må tillegges stor vekt ved bevisvurderingen. I denne


Side:7
Side:7