TOSLO-2016-13623-2: Forskjell mellom sideversjoner
Ingen redigeringsforklaring |
mIngen redigeringsforklaring |
||
| Linje 58: | Linje 58: | ||
<span id="rp-tittel3">3.1.1 Rettslige utgangspunkter</span> | <span id="rp-tittel3">3.1.1 Rettslige utgangspunkter</span> | ||
Det er et vilkår for utlevering at handlingen som utleveringsbegjæringen gjelder, er straffbar både etter den anmodende statens rett og etter norsk rett, jf utleveringsloven § 3 nr 1 første punktum og [[ | Det er et vilkår for utlevering at handlingen som utleveringsbegjæringen gjelder, er straffbar både etter den anmodende statens rett og etter norsk rett, jf utleveringsloven § 3 nr 1 første punktum og [[Rt-2014-680|HR-2014-1357-A]] (Rt-2014-680) avsnitt 8 med videre henvisning til [[Rt-2009-594|HR-2009-976-A]] (Rt-2009-594) avsnitt 41. Dette vilkåret er blant annet begrunnet med <i>"at det ikkje er rimeleg om Noreg skal setja i verk eit så vidt inngripande tiltak som utlevering ... er, dersom handlinga ikkje er alvorleg nok til at vi i norsk rett har funne grunn til å</i> | ||
Side:3 | Side:3 | ||
<i>gjera ho | <i>gjera ho straffbar"</i>, jf igjen 2014-avgjørelsen avsnitt 8 med videre henvisning til Prop 137 LS (2010-2011) side 21. | ||
Vilkåret er med andre ord beslektet med legalitetsprinsippet, jf [[ | Vilkåret er med andre ord beslektet med legalitetsprinsippet, jf [[Rt-2014-680|HR-2014-1357-A]] avsnitt 9. | ||
Ved vurderingen av om vilkåret om dobbel straffbarhet er til stede, må retten <i>"utvise forsiktighet ved overprøving av den utenlandske myndighetens forståelse av egen lovgivning"</i>, jf sitatet fra [[ | Ved vurderingen av om vilkåret om dobbel straffbarhet er til stede, må retten <i>"utvise forsiktighet ved overprøving av den utenlandske myndighetens forståelse av egen lovgivning"</i>, jf sitatet fra [[Rt-1998-1993|HR-1998-64]] (Rt-1998-1993) i [[Rt-2014-680|HR-2014-1357-A]] avsnitt 10. | ||
Vilkåret om dobbel straffbarhet innebærer ikke <i>"at det må påvises et parallelt norsk straffebud, eller at forholdet må være rubrisert på samme måte i norsk rett som i den anmodende stat"</i>. Det er heller ikke <i>"avgiørende om handlingen i den anmodende stat er skilt ut som et eget lovbrudd, mens det i norsk rett bedømmes som forsøk eller medvirkning, eller inngår som element i en sammensatt forbrytelse"</i>. Spørsmålet er om <i>"det faktiske grunnlaget"</i> i tiltalen eller siktelsen ville vært straffbart etter norsk lovgivning, gitt at handlingen hadde vært bedømt etter norsk rett og tiltalte / siktede hadde vært gjerningspersonen, jf [[ | Vilkåret om dobbel straffbarhet innebærer ikke <i>"at det må påvises et parallelt norsk straffebud, eller at forholdet må være rubrisert på samme måte i norsk rett som i den anmodende stat"</i>. Det er heller ikke <i>"avgiørende om handlingen i den anmodende stat er skilt ut som et eget lovbrudd, mens det i norsk rett bedømmes som forsøk eller medvirkning, eller inngår som element i en sammensatt forbrytelse"</i>. Spørsmålet er om <i>"det faktiske grunnlaget"</i> i tiltalen eller siktelsen ville vært straffbart etter norsk lovgivning, gitt at handlingen hadde vært bedømt etter norsk rett og tiltalte / siktede hadde vært gjerningspersonen, jf [[Rt-2014-680|HR-2014-1357-A]] avsnitt 1 3. | ||
Retten må således undersøke om handlingen som den italienske siktelsen gielder, ville vært straffbar etter norsk rett. Vilkåret om dobbel straffbarhet vil ikke være til stede hvis det faktiske grunnlaget i siktelsen gir grunnlag for domfellelse i Italia, men ikke i Norge, jf [[ | Retten må således undersøke om handlingen som den italienske siktelsen gielder, ville vært straffbar etter norsk rett. Vilkåret om dobbel straffbarhet vil ikke være til stede hvis det faktiske grunnlaget i siktelsen gir grunnlag for domfellelse i Italia, men ikke i Norge, jf [[Rt-2014-680|HR-2014-1357-A]] avsnitt 16. | ||
Alle straffbarhetsvilkar for domfellelse etter norsk rett - både de objektive og subjektive - må tas i betraktning, jf Gjermund Mathisen <i>"Utlevering for straffbare forhold"</i> side 219 og Norsk lovkommentar til utleveringsloven note 5. | Alle straffbarhetsvilkar for domfellelse etter norsk rett - både de objektive og subjektive - må tas i betraktning, jf Gjermund Mathisen <i>"Utlevering for straffbare forhold"</i> side 219 og Norsk lovkommentar til utleveringsloven note 5. | ||
| Linje 98: | Linje 98: | ||
<span id="rp-tittel3">3.1.3 Den norske siktelsen</span> | <span id="rp-tittel3">3.1.3 Den norske siktelsen</span> | ||
I påtegningene av 25.01.2016 skrev PST at det straffbare forholdet som er beskrevet i den italienske siktelsen <i>"kan ... best henføres under"</i> den norske straffelovens bestemmelse om terrorforbund i straffeloven (1902) § l47a fjerde ledd, alternativt straffeloven (2005) § 133. Det foreligger en fullbyrdet overtredelse etter begge bestemmelser idet avtalen om terrorforbund er inngått; Det er uten betydning om avtalen senere skrinlegges, jf [[ | I påtegningene av 25.01.2016 skrev PST at det straffbare forholdet som er beskrevet i den italienske siktelsen <i>"kan ... best henføres under"</i> den norske straffelovens bestemmelse om terrorforbund i straffeloven (1902) § l47a fjerde ledd, alternativt straffeloven (2005) § 133. Det foreligger en fullbyrdet overtredelse etter begge bestemmelser idet avtalen om terrorforbund er inngått; Det er uten betydning om avtalen senere skrinlegges, jf [[Rt-2013-789|HR-2013-1143-A]] avsnitt 24.Det må foreligge en reell avtale med noen om å begå en handling som er definert som terrorhandling i loven; Det kreves ikke at gjerningspersonen har <i>"avtalt nærmere detaljer omkring terrorhandlingen"</i>, jf avsnitt 31. Det er tilstrekkelig at det er inngått avtale om å begå en forbrytelse som etter sin art er definert som terrorhandling, jf avsnitt 32. Avtalen kan være uttrykkelig eller underforstått. | ||
Faraj Ahmad og B ble 21.01.2016 siktet her i landet for overtredelse av straffeloven (1902) § l47a fjerde ledd, alternativt straffeloven (2005) § 133. Det faktiske grunnlaget er beskrevet slik: | Faraj Ahmad og B ble 21.01.2016 siktet her i landet for overtredelse av straffeloven (1902) § l47a fjerde ledd, alternativt straffeloven (2005) § 133. Det faktiske grunnlaget er beskrevet slik: | ||
| Linje 110: | Linje 110: | ||
<span id="rp-tittel3">3.1.4 Partenes anførsler</span> | <span id="rp-tittel3">3.1.4 Partenes anførsler</span> | ||
<b>Faraj Ahmad og B</b> har i hovedsak gjort gjeldende at vilkaret om dobbel straffbarhet ikke er til stede fordi den norske straffeloven (2005) § 133, jf § 131, krever terrorhensikt, jf [[ | <b>Faraj Ahmad og B</b> har i hovedsak gjort gjeldende at vilkaret om dobbel straffbarhet ikke er til stede fordi den norske straffeloven (2005) § 133, jf § 131, krever terrorhensikt, jf [[Rt-2013-789|HR-2013-1143-A]] avsnitt 41, mens den italienske straffebestemmelsen i § 270 bis bare ser ut til å kreve terrorforsett. At kravet til terrorhensikt ikke er vurdert i Italia, sperrer for utlevering. Dessuten passer den italienske straffeloven § 270 bis best med den norske straffeloven (2005) § 136 a. Siden forgjengeren til § 136 a - straffeloven (1902) § 147 d - ikke trådte i kraft før 27.06.2013, kan ikke denne bestemmelsen anvendes uten å krenke forbudet mot tilbakevirkende kraft i Grunnloven § 97. | ||
<b>PST</b> har i hovedsak gjort gjeldende at det ikke er avklart om det gjelder et krav om terrorhensikt i norsk rett, og at det er ukjent om det gjelder et slikt krav etter italiensk rett, men at handlingen som beskrives i den italienske siktelsen uansett tilsier terrorhensikt. | <b>PST</b> har i hovedsak gjort gjeldende at det ikke er avklart om det gjelder et krav om terrorhensikt i norsk rett, og at det er ukjent om det gjelder et slikt krav etter italiensk rett, men at handlingen som beskrives i den italienske siktelsen uansett tilsier terrorhensikt. | ||
| Linje 120: | Linje 120: | ||
Etter rettens syn følger det av ordlyden i den norske straffeloven (2005) § 133, jf § 131 at det gjelder et krav om terrorhensikt. § 133 viser tilbake til § 131. § 131 første ledd straffer den som begår terrorhandlinger <i>"med terrorhensikt"</i>. Kravet om terrorhensikt er oppfylt hvis gjerningspersonen har hatt til hensikt å fremkalle følger som beskrevet i § 131 andre ledd bokstav a)-c), det vil si å alvorlig forstyrre grunnleggende samfunnsfunksjoner (bokstav a)), skape alvorlig frykt i en befolkning (bokstav b)), og tvinge offentlige myndigheter eller en mellomstatlig organisasjon til å gjøre, tåle eller unnlate noe av vesentlig betydning (bokstav c)). | Etter rettens syn følger det av ordlyden i den norske straffeloven (2005) § 133, jf § 131 at det gjelder et krav om terrorhensikt. § 133 viser tilbake til § 131. § 131 første ledd straffer den som begår terrorhandlinger <i>"med terrorhensikt"</i>. Kravet om terrorhensikt er oppfylt hvis gjerningspersonen har hatt til hensikt å fremkalle følger som beskrevet i § 131 andre ledd bokstav a)-c), det vil si å alvorlig forstyrre grunnleggende samfunnsfunksjoner (bokstav a)), skape alvorlig frykt i en befolkning (bokstav b)), og tvinge offentlige myndigheter eller en mellomstatlig organisasjon til å gjøre, tåle eller unnlate noe av vesentlig betydning (bokstav c)). | ||
At det gjelder et krav til terrorhensikt etter gjeldende norsk rett, følger etter rettens syn også av rettspraksis og forarbeider. I [[ | At det gjelder et krav til terrorhensikt etter gjeldende norsk rett, følger etter rettens syn også av rettspraksis og forarbeider. I [[Rt-2013-789|HR-2013-l143-A]] (Rt-2013-789) avsnitt 41 er det uttalt følgende av interesse for utleveringssaken mot Faraj Ahmad og B: | ||
<span id="rp-sitat">Etter straffeloven 2005 § 131 - som tilsvarer någjeldende § 147a - er kravet om terrorforsett endret til et krav om terrorhensikt. Av forarbeidene fremgår det at også dette var et bevisst valg, jf. Ot.prp.nr.8 (2007-2008) side 177 og 314-315. Straffeloven 2005 er vedtatt, men har ikke trådt i kraft. Siden straffeloven 2005 § 131 således ikke er "gjældende", er straffeloven § 3 annet ledd om at den for siktede gunstigste regel skal legges til grunn, ikke anvendelig. ...</span> | <span id="rp-sitat">Etter straffeloven 2005 § 131 - som tilsvarer någjeldende § 147a - er kravet om terrorforsett endret til et krav om terrorhensikt. Av forarbeidene fremgår det at også dette var et bevisst valg, jf. Ot.prp.nr.8 (2007-2008) side 177 og 314-315. Straffeloven 2005 er vedtatt, men har ikke trådt i kraft. Siden straffeloven 2005 § 131 således ikke er "gjældende", er straffeloven § 3 annet ledd om at den for siktede gunstigste regel skal legges til grunn, ikke anvendelig. ...</span> | ||
Straffeloven av 2005 er nå trådt i kraft (01.10.2015). En antitetisk tolkning av uttalelsen i [[ | Straffeloven av 2005 er nå trådt i kraft (01.10.2015). En antitetisk tolkning av uttalelsen i [[Rt-2013-789|HR-2013-1143-A]] avsnitt 41 tilsier da dessuten at det er § 133, jf § 131 i 2005-loven, og ikke § 147 a fjerde ledd i 1902-loven, som vilkåret om dobbel straffbarhet skal vurderes etter. | ||
Etter rettens syn gjelder det mest sannsynlig et krav om terrorhensikt også etter italiensk rett: | Etter rettens syn gjelder det mest sannsynlig et krav om terrorhensikt også etter italiensk rett: | ||
Det fremgar av forarbeidene som det er vist til i [[ | Det fremgar av forarbeidene som det er vist til i [[Rt-2013-789|HR-2013-1143-A]] avsnitt 41 - Ot prp nr 8 (2001-2008) - at kravet om terrorhensikt ble valgt for å bringe norsk rett <i>"mer på linje med rettstilstanden som følger av EUs rammebeslutning om bekjempelse av terrorisme"</i> (side 777), og at § 131 <i>"dermed ligger enda tettere opp til definisjonen av teruorhandlinger i</i> | ||
Side:6 | Side:6 | ||
| Linje 138: | Linje 138: | ||
Etter ordlyden ser den italienske straffeloven § 270 bis ut til å omfatte mer enn bare det å inngå terrorforbund. Det fremgår imidlertid av side 90-91 i Trento-kjennelsen at det er en handling som tilsvarer inngåelse av terrorforbund etter norsk rett, som er vurdert. Her fremgår det at straffeloven § 270 bis <i>"kjennetegnes av at straffbarheten begynner i det samme øyeblikk en organisasjon bestående av mennesker og midler dannes med det formål å gjennomføre en plan som innebærer vold og aggresjoner og som har terror som sitt formål"</i>. | Etter ordlyden ser den italienske straffeloven § 270 bis ut til å omfatte mer enn bare det å inngå terrorforbund. Det fremgår imidlertid av side 90-91 i Trento-kjennelsen at det er en handling som tilsvarer inngåelse av terrorforbund etter norsk rett, som er vurdert. Her fremgår det at straffeloven § 270 bis <i>"kjennetegnes av at straffbarheten begynner i det samme øyeblikk en organisasjon bestående av mennesker og midler dannes med det formål å gjennomføre en plan som innebærer vold og aggresjoner og som har terror som sitt formål"</i>. | ||
At inngåelse av terrorforbund ser ut til å inngå som element i en sammensatt forbrytelse etter italiensk rett, mens slikt forbund er skilt ut som et eget lovbrudd etter norsk rett, kan etter retten syn være like lite avgjørende som det motsatte - at handlingen er skilt ut som eget lovbrudd i den anmodende staten, mens den inngår som element i en sammensatt forbrytelse etter norsk rett, jf [[ | At inngåelse av terrorforbund ser ut til å inngå som element i en sammensatt forbrytelse etter italiensk rett, mens slikt forbund er skilt ut som et eget lovbrudd etter norsk rett, kan etter retten syn være like lite avgjørende som det motsatte - at handlingen er skilt ut som eget lovbrudd i den anmodende staten, mens den inngår som element i en sammensatt forbrytelse etter norsk rett, jf [[Rt-2014-680|HR-2014-1357-A]] avsnitt 13. | ||
Spørsmålet er uansett om det faktiske grunnlaget for den italienske siktelsen er straffbart etter norsk rett, jf igjen [[ | Spørsmålet er uansett om det faktiske grunnlaget for den italienske siktelsen er straffbart etter norsk rett, jf igjen [[Rt-2014-680|HR-2014-1357-A]] avsnitt 13. Som nevnt beskriver den italienske siktelsen at de siktede <i>"forenet seg med hverandre"</i> i strukturen Rawti Shax / Didi Nwe, og at de hadde <i>"den erklærte hensikt å utføre voldelige handlinger også på europeisk jord eller mot vestlige mål for å skremme befolkningen eller utøve trykk på offentlige myndigheter og internasjonale organisasjoner"</i>. | ||
Slik retten ser det er det her beskrevet inngåelse av forbund med noen om å begå voldelige handlinger med terrorhensikt slik straffeloven (2005) § 133, jf 131, krever. | Slik retten ser det er det her beskrevet inngåelse av forbund med noen om å begå voldelige handlinger med terrorhensikt slik straffeloven (2005) § 133, jf 131, krever. | ||
| Linje 149: | Linje 149: | ||
<span id="rp-tittel3">3.2.1 Rettslige utgangspunkter</span> | <span id="rp-tittel3">3.2.1 Rettslige utgangspunkter</span> | ||
Utlevering er utelukket hvis ikke norske myndigheter / domstoler <i>"finner at det er skjellig grunn til mistanke om at vedkommende er skyldig"</i>, jf utleveringsloven § 10 nr 2 andre punktum. Med skjellig grunn menes her som ellers hvor uttrykket er brukt i lovgivningen, sannsynlighetsovervekt / mer enn 50 prosent sannsynlighet, jf Mathisen side 207 med henvisninger til rettspraksis. Det må dessuten foreligge slik mistanke for at både de objektive og subjektive vilkårene for skyld er oppfylt, jf [[ | Utlevering er utelukket hvis ikke norske myndigheter / domstoler <i>"finner at det er skjellig grunn til mistanke om at vedkommende er skyldig"</i>, jf utleveringsloven § 10 nr 2 andre punktum. Med skjellig grunn menes her som ellers hvor uttrykket er brukt i lovgivningen, sannsynlighetsovervekt / mer enn 50 prosent sannsynlighet, jf Mathisen side 207 med henvisninger til rettspraksis. Det må dessuten foreligge slik mistanke for at både de objektive og subjektive vilkårene for skyld er oppfylt, jf [[Rt-2010-40|HR-2010-106-A]] (Rt-2010-40) avsnitt 28. | ||
Side:7 | Side:7 | ||
Det er sikker rett at norske domstoler plikter å foreta en selvstendig vurdering av om det | Det er sikker rett at norske domstoler plikter å foreta en selvstendig vurdering av om det | ||
foreligger skjellig grunn til mistanke, jf [[ | foreligger skjellig grunn til mistanke, jf [[Rt-2010-40|HR-2010-106-A]] avsnitt 22 og Ot prp nr 30 (1974- | ||
1975) side 36. Forarbeidsuttalelsen gir følgende veiledning om prøvingsintensiteten: | 1975) side 36. Forarbeidsuttalelsen gir følgende veiledning om prøvingsintensiteten: | ||
<span id="rp-sitat">... Den fremmede stats beslutning vil i seg selv være et bevis ved prøvingen av skyldspørsmålet. Hvor stor vekt det skal legges på denne, er avhengig av en konkret vurdering hvor tilliten til rettssystemet i den fremmede stat er et vesentlig moment.</span> | <span id="rp-sitat">... Den fremmede stats beslutning vil i seg selv være et bevis ved prøvingen av skyldspørsmålet. Hvor stor vekt det skal legges på denne, er avhengig av en konkret vurdering hvor tilliten til rettssystemet i den fremmede stat er et vesentlig moment.</span> | ||
I [[ | I [[HR-2001-844]] er det uttalt følgende om bevisverdien av en pågripelsesbeslutning fra sivil- og kriminaldomstolen i Bari, Italia: | ||
<span id="rp-sitat">Så lenge en utenlandsk domstol har funnet at det foreligger en mistanke av denne styrke, som domstolen i Bari i følge lagmannsretten her har giort, må norske myndigheter normalt kunne legge dette til grunn uten nærmere vurdering av spørsmålet.</span> | <span id="rp-sitat">Så lenge en utenlandsk domstol har funnet at det foreligger en mistanke av denne styrke, som domstolen i Bari i følge lagmannsretten her har giort, må norske myndigheter normalt kunne legge dette til grunn uten nærmere vurdering av spørsmålet.</span> | ||
Denne uttalelsen er kommentert slik i [[ | Denne uttalelsen er kommentert slik i [[Rt-2010-40|HR-2010-106-A]] avsnitt 26: | ||
<span id="rp-sitat">I denne avgjørelsen kommer ikke kravet til en selvstendig vurdering like klart til uttrykk, men, som det er antatt i teorien, jf. Gjermund Mathisen, Utlevering for straffbare forhold side 207, må det legges til grunn at kjennelsen riktig forstått ikke uttrykker annet enn at en avgjørelse fra en domstol i et land som står Norge nær, rettslig og politisk, må tillegges stor vekt ved bevisvurderingen.</span> | <span id="rp-sitat">I denne avgjørelsen kommer ikke kravet til en selvstendig vurdering like klart til uttrykk, men, som det er antatt i teorien, jf. Gjermund Mathisen, Utlevering for straffbare forhold side 207, må det legges til grunn at kjennelsen riktig forstått ikke uttrykker annet enn at en avgjørelse fra en domstol i et land som står Norge nær, rettslig og politisk, må tillegges stor vekt ved bevisvurderingen.</span> | ||
Mathisen fremholder i kommentaren knyttet til HR-2001-844 på side 207 at det for det første var tale om et mistankegrunnlag som var vurdert av en domstol, og for det andre at det var tale om utlevering til Italia - <i>"et EU-/EØS- og Schengenland som har vært part i EMK i lang tid"</i>. | Mathisen fremholder i kommentaren knyttet til [[HR-2001-844]] på side 207 at det for det første var tale om et mistankegrunnlag som var vurdert av en domstol, og for det andre at det var tale om utlevering til Italia - <i>"et EU-/EØS- og Schengenland som har vært part i EMK i lang tid"</i>. | ||
Det er i rettspraksis også lagt til grunn at det kan legges vekt på sammenfatninger av bevis fra utenlandske myndigheter når det fremstår som forsvarlig, jf eksempelvis [[LB-2015-66840]]. | Det er i rettspraksis også lagt til grunn at det kan legges vekt på sammenfatninger av bevis fra utenlandske myndigheter når det fremstår som forsvarlig, jf eksempelvis [[LB-2015-66840]]. | ||
| Linje 461: | Linje 461: | ||
<span id="rp-sitat">Utlevering kan ikke skje dersom den vil komme i strid med grunnleggende humanitære hensyn, særlig på grunn av vedkommendes alder, helsetilstand eller andre personlige forhold.</span> | <span id="rp-sitat">Utlevering kan ikke skje dersom den vil komme i strid med grunnleggende humanitære hensyn, særlig på grunn av vedkommendes alder, helsetilstand eller andre personlige forhold.</span> | ||
Bestemmelsen må leses i lys av bestemmelsene for vern av familie- og privatliv og hensynet til barns beste i Grunnloven §§ 102 og 104, EMK artikkel 8, og FNs barnekonvensjon artikkel 3, jf [[ | Bestemmelsen må leses i lys av bestemmelsene for vern av familie- og privatliv og hensynet til barns beste i Grunnloven §§ 102 og 104, EMK artikkel 8, og FNs barnekonvensjon artikkel 3, jf [[Rt-2015-155|HR-2015-289-A]] (Rt-2015-155) avsnitt 37. | ||
Etter rettspraksis må det foretas en forholdsmessighetsvurdering der de humanitære hensynene må veies mot samfunnets interesse i en effektiv rettshåndhevelse, jf [[ | Etter rettspraksis må det foretas en forholdsmessighetsvurdering der de humanitære hensynene må veies mot samfunnets interesse i en effektiv rettshåndhevelse, jf [[Rt-2015-155|HR-2015-289-A]] avsnitt 51-53. Høyesterett uttalte følgende i avsnitt 63: | ||
<span id="rp-sitat">Påpekningen i flere EMD-avgjørelser av at nektelse av å utlevere lovbrytere bare kan komme på tale under <i>"exceptional circumstances"</i>, viser at tyngdepunktet i vurderingen ligger i de berørte statenes interesse i at grove forbrytelser strafforfølges i det landet forbrytelsen ble begått, og at det skal svært mye til for at dette tyngdepunktet flytter seg. Jo grovere handlingen er, jo mer kreves dessuten for å nekte utlevering. Konvensjonsvernet gir ikke siktede noen rett til å velge hvor strafforfølgning skal finne sted.</span> | <span id="rp-sitat">Påpekningen i flere EMD-avgjørelser av at nektelse av å utlevere lovbrytere bare kan komme på tale under <i>"exceptional circumstances"</i>, viser at tyngdepunktet i vurderingen ligger i de berørte statenes interesse i at grove forbrytelser strafforfølges i det landet forbrytelsen ble begått, og at det skal svært mye til for at dette tyngdepunktet flytter seg. Jo grovere handlingen er, jo mer kreves dessuten for å nekte utlevering. Konvensjonsvernet gir ikke siktede noen rett til å velge hvor strafforfølgning skal finne sted.</span> | ||
| Linje 475: | Linje 475: | ||
utlevering vil sette hans liv i alvorlig fare, jf utleveringsloven § 6, fordi Italia har utleveringsavtale med Irak. | utlevering vil sette hans liv i alvorlig fare, jf utleveringsloven § 6, fordi Italia har utleveringsavtale med Irak. | ||
<b>B</b> har i korthet gjort gjeldende at utlevering vil være uforholdsmessig under henvisning til at det uansett må skje en straffeforfølgning av C i Norge. Det er for Bs del i høyden tale om utjenlig forsøk, jf [[ | <b>B</b> har i korthet gjort gjeldende at utlevering vil være uforholdsmessig under henvisning til at det uansett må skje en straffeforfølgning av C i Norge. Det er for Bs del i høyden tale om utjenlig forsøk, jf [[Rt-2013-789|HR-2013-1143-A]], som her i landet straffes med fengsel i åtte måneder, jf [[LB-2015-108037]], men som i Italia straffes med fengsel i minst fem år uten forenklet behandling, men redusert med 30 prosent med forenklet behandling. Han er endelig en sentral person for de tre barna sine. | ||
<b>PST</b> har gjort gjeldende at det ikke foreligger spesielle grunner som tilsier at utlevering vil komme i strid med grunnleggende humanitære hensyn. | <b>PST</b> har gjort gjeldende at det ikke foreligger spesielle grunner som tilsier at utlevering vil komme i strid med grunnleggende humanitære hensyn. | ||
| Linje 483: | Linje 483: | ||
Retten mener at det ikke vil være uforholdsmessig å utlevere Faraj Ahmad: | Retten mener at det ikke vil være uforholdsmessig å utlevere Faraj Ahmad: | ||
Faraj Ahmad kan med skjellig grunn mistenkes for en grov straffbar handling. Handlingen han kan mistenkes for, er begått i Norge. Hensynet til at <i>"grove forbrytelser straffeforfølges i det landetforbrytelsen ble begått"</i>, jf [[ | Faraj Ahmad kan med skjellig grunn mistenkes for en grov straffbar handling. Handlingen han kan mistenkes for, er begått i Norge. Hensynet til at <i>"grove forbrytelser straffeforfølges i det landetforbrytelsen ble begått"</i>, jf [[Rt-2015-155|HR-2015-289-A]] avsnitt 63, slår således ikke til. Det må videre legges til grunn at handlingen vil kunne bli straffeforfulgt i Norge om han ikke utleveres til Italia, og at han vil oppleve en straffeforfølgning her i landet som mindre inngripende enn utlevering til Italia for straffeforfølgning der. | ||
Slik retten ser det tilsier imidlertid hensynene til rask og fullstendig opplysning av hans sak og det internasjonale strafferettssamarbeidet at straffeforfølgningen skjer i Italia. Det er tale om transnasjonale handlinger som er bredt etterforsket i Italia siden 2011. Det er italienske myndigheter som sitter på og har den beste oversikten over det samlede bevismaterialet. Fire saker er under iretteføring i Italia. Det vil etter alt å dømme gå med atskillig ekstra tid og ressurser om straffeforfølgningen av en av de siktede overføres til Norge. | Slik retten ser det tilsier imidlertid hensynene til rask og fullstendig opplysning av hans sak og det internasjonale strafferettssamarbeidet at straffeforfølgningen skjer i Italia. Det er tale om transnasjonale handlinger som er bredt etterforsket i Italia siden 2011. Det er italienske myndigheter som sitter på og har den beste oversikten over det samlede bevismaterialet. Fire saker er under iretteføring i Italia. Det vil etter alt å dømme gå med atskillig ekstra tid og ressurser om straffeforfølgningen av en av de siktede overføres til Norge. | ||
| Linje 501: | Linje 501: | ||
På samme måte som for Faraj Ahmad tilsier imidlertid hensynene til rask og fullstendig opplysning av hans sak og det internasjonale strafferettssamarbeidet at straffeforfølgningen skjer i Italia. I følge politioverbetjent Øvstedal har det så langt ikke vært noe tema å sette i gang etterforskning i Norge av Faraj Ahmad, B og C for deres roller i Rawt, jf straffeprosessloven § 224. Retten kan således ikke legge til grunn at det uansett må skje en straffeforfølgning av C her i landet. | På samme måte som for Faraj Ahmad tilsier imidlertid hensynene til rask og fullstendig opplysning av hans sak og det internasjonale strafferettssamarbeidet at straffeforfølgningen skjer i Italia. I følge politioverbetjent Øvstedal har det så langt ikke vært noe tema å sette i gang etterforskning i Norge av Faraj Ahmad, B og C for deres roller i Rawt, jf straffeprosessloven § 224. Retten kan således ikke legge til grunn at det uansett må skje en straffeforfølgning av C her i landet. | ||
Slik retten ser det foreligger det heller ikke noe misforhold mellom straffenivået i Norge og Italia av betydning for forholdsmessighetsvurderingen. Det er her tale om skjellig grunn til mistanke om en fullbyrdet handling. Fordi terrorisme er et internasjonalt problem, er det ved fastleggingen av straffenivået for terrorforbund blant annet sett hen til rettspraksis i sammenliknbare stater, jf [[ | Slik retten ser det foreligger det heller ikke noe misforhold mellom straffenivået i Norge og Italia av betydning for forholdsmessighetsvurderingen. Det er her tale om skjellig grunn til mistanke om en fullbyrdet handling. Fordi terrorisme er et internasjonalt problem, er det ved fastleggingen av straffenivået for terrorforbund blant annet sett hen til rettspraksis i sammenliknbare stater, jf [[Rt-2013-789|HR-2013-1143-A]] avsnitt 66. Normalstraffenivået ble i denne dommen fastlagt til fengsel i ni år, jf avsnitt 71. Straffen for hovedmannen ble satt til fengsel i åtte år, jf avsnitt 80. Straffen for medvirkeren ville vært satt til fengsel i fire og et halvt år om det ikke hadde vært gitt tilståelsesfradrag, jf avsnitt 84. Som nevnt er straffen for F satt til fengsel i seks år, og for de andre som er bosatt i Italia, til fengsel i fire år. | ||
For øvrig ble den tredje domfelte i [[ | For øvrig ble den tredje domfelte i [[Rt-2013-789|HR-2013-1143-A]] som fikk sitt forhold bedømt som utjenlig forsøk, ikke dømt for terrorforbund. [[LB-2015-108037]] gjaldt ikke terrorforbund. | ||
B har tre små barn. Barna er født i 2005, 2011 og 2013. B har med støtte fra sin ektefelle forklart at han er en sentral person for dem. Både ektefellen og de to eldste barna skal ha tatt det svært tungt da B ble pågrepet og fengslet i Norge i november 2015. Ektefellen fremstår som alminnelig ressurssterk. Hun er utdannet tannhelsesekretær. Hun har en mor og søster boende i nærheten av seg. Det foreligger ingen holdepunkter for at ikke ektefellen alene og / eller med hjelp fra moren og søsteren, kan sørge for en tilfredsstillende omsorg for barna. Det foreligger ingen holdepunkter for at barna har særskilte behov. | B har tre små barn. Barna er født i 2005, 2011 og 2013. B har med støtte fra sin ektefelle forklart at han er en sentral person for dem. Både ektefellen og de to eldste barna skal ha tatt det svært tungt da B ble pågrepet og fengslet i Norge i november 2015. Ektefellen fremstår som alminnelig ressurssterk. Hun er utdannet tannhelsesekretær. Hun har en mor og søster boende i nærheten av seg. Det foreligger ingen holdepunkter for at ikke ektefellen alene og / eller med hjelp fra moren og søsteren, kan sørge for en tilfredsstillende omsorg for barna. Det foreligger ingen holdepunkter for at barna har særskilte behov. | ||