LE-1996-665

{{|Instans=

Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |Dato= 1996-11-26 |Publisert= LE-1996-00665 |Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang= Nedre Romerike namsrett NR:96-00859 - Eidsivating lagmannsrett LE-1996-00665 K |Parter= Kjærende part: Karoly Balatoni (Prosessfullmektig: Advokat Arild Paulsen) Kjæremotpart: DnB Boligkreditt AS (Prosessfullmektig: Advokat Kai Ness) |Forfatter= Lagdommer Inger Marie Dons Jensen, Lagdommer Ragnar Askheim, Lagdommer Berit Haga |Lovhenvisninger= Avtaleloven (1918) §36, Tvistemålsloven (1915) §180, §33, Finansieringsvirksomhetsloven (1988), Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §3-3 }}

Det ble avsagt slik kjennelse:

Etter begjæring fra DnB Boligkreditt AS v/ Inkassopartner AS tok namsmannen i Skedsmo den 20. mars 1996 utlegg i lønnen til Karoly Balatoni med kr 1000.- pr mnd. Grunnlaget var en pantobligasjon datert 11. januar 1988, opprinnelig stor kr 383000.-, til rest kr 96303.-. Debitorer etter obligasjonens ordlyd var Gerd Rosø og Karoly Balatoni. De var på tidspunktet for undertegningen samboere, men har senere skilt lag. Gerd Rosø, nå Gerd Rosø Holten, har fått innvilget tvungen gjeldsordning som innebærer at hun som utgangspunkt ikke skal betale hverken renter eller avdrag i gjeldsordningsperioden på fem år fra 1. juni 1994.

Balatoni påklaget namsmannens vedtak om utlegg. Klagen er behandlet av Nedre Romerike namsrett som den 8. oktober 1996 avsa kjennelse med slik slutning:

1. Klagen forkastes.

2. I saksomkostninger betaler Karoly Balatoni kr 1000.- kroner ettusen - til DnB Boligkreditt AS - innen 2 - to - uker.

Kjennelsen ble den 22. oktober 1996 påkjært til lagmannsretten av Balatoni ved prosessfullmektig advokat Arild Paulsen. DnB Boligkreditt AS har tatt til gjenmæle ved sin prosessfullmektig advokat Kai Ness.

Karoly Balatoni hevder at utlegget er basert på en ukorrekt tolkning av pantobligasjonen, og at obligasjonen ikke kan gjøres gjeldende mot ham.

Gerd Rosø og Balatoni innledet våren/sommeren 1987 et forhold og ble samboere. På høsten samme år underrettet Rosø ham om at hun hadde økonomiske problemer og at hun ville refinansiere sin gjeld. I den anledning trengte hun hans personnummer, idet han bodde sammen med henne i hennes bolig som hun ville stille som sikkerhet for det lån hun hadde til hensikt å søke om i Realkreditt.

Det var Gerd Rosø som var lånesøker og bare hun som undertegnet lånesøknaden som var av 23. november 1987. Karoly Balatoni hevder han tok kontakt med Realkreditt noen dager etter at lånesøknaden fra Gerd Rosø var sendt, og han fikk da bekreftet at lånesøknaden bare gjaldt henne og at den ikke ville medføre noe ansvar for ham. Da Rosø mottok pantobligasjonen til underskrift, ba hun om at også Balatoni undertegnet denne, idet han var samboer i den bolig som pantsettelsen gjaldt. På bakgrunn av den informasjon Karoly Balatoni hadde fått fra Realkreditt om ansvaret, undertegnet han på obligasjonen. Han ble senere kjent med at Gerd Rosø hadde en gjeld som var større enn det hun klarte å betjene. Karoly Balatoni solgte sin egen leilighet for å hjelpe henne, og overskuddet av dette gikk således i stor grad med til å dekke deler av Rosøs gjeld, herunder gjelden til Realkreditt. Det samme gjaldt overskuddet ved salg av Balatonis bil.

På bakgrunn av at det likevel ikke var mulig for Rosø å betjene hele sin gjeld, ble eiendommen som var pantsatt til sikkerhet for lånet til Realkreditt, solgt ved frivillig salg etter at det var begjært 2. gangs tvangsauksjon. Det sto da til rest en gjeld på kr 96303.- som Rosø ikke har vært i stand til å dekke, og hun søkte våren 1994 om frivillig gjeldsordning. I oktober 1994 stadfestet Eidsvoll namsrett en tvungen gjeldsordning for henne. Realkreditts fordring var da overtatt av DnB Boligkreditt AS.

Når Balatoni hevder at obligasjonen ikke kan gjøres gjeldende mot ham, viser han til at han ved undertegningen bare leste raskt gjennom obligasjonens tekst og merket seg at den som sto oppført som undertegnede med fullt fødselsnummer var Gerd Rosø. Hans navn sto oppført under hennes. Han trodde han måtte undertegne som samboer for at Gerd Rosø skulle få lånet, og han undertegnet bak hennes underskrift. Han mente at pantobligasjonen bare var en bekreftelse på at eiendommen skulle stilles som sikkerhet for Rosøs lån.

Balatoni er gjort ansvarlig for Rosøs lån fordi pantobligasjonen er tolket slik at også han erkjenner å skylde Realkreditt det aktuelle lånebeløp. Tolkingen må imidlertid skje ut fra hva som var den faktiske situasjon slik den er beskrevet foran. Det dokument Balatoni undertegnet på, betegnet seg ikke som gjeldsbrev, men pantobligasjon - noe som for ham bekreftet at det dreiet seg om selve pantsettelsen, og at det var den han samtykket i.

Det vises også til at all korrespondanse og informasjon har løpt mellom Rosø og Realkreditt. Informasjonen som finansinstitusjonene i henhold til forskrift av 19. april 1988 har plikt til å gi overfor låntakere ble bare gitt til Gerd Rosø og viser at Realkreditt var innforstått med at det var hun alene som var låntaker og ansvarlig for lånet.

Subsidiært gjøres gjeldende at det er i strid med avtaleloven §36 å gjøre obligasjonen gjeldende som et gjeldsbrev. I forhold til Karoly Balatoni vil obligasjonen ikke være gyldig overfor ham som et gjeldsbrev. Det var Gerd Rosø som var den reelle låntaker. Lånet ble benyttet til å nedbetale hennes gjeld. Både han og Gerd Rosø var av den formening at det bare var hun som var ansvarlig for lånet direkte. Karoly Balatonis status må være som for kausjonister.

Det at Karoly Balatoni ble oppført på obligasjonen på den måten som faktisk skjedde, representerte en feil fra Realkreditts side. Hvis det skal ses bort fra at dette var en feil, så må det også legges til grunn at Realkreditt burde ha informert Balatoni om Gerd Rosøs håpløse økonomiske situasjon. Hennes utgifter til renter oversteg ved årsskiftet 1987/88 hennes brutto inntekter, og det må legges til grunn at Realkreditt før innvilgelsen av lånet foretok en kredittundersøkelse av Rosø. De burde ha informert Balatoni om Rosøs situasjon dersom man betraktet ham som medansvarlig eller som selvskyldnerkausjonist. Han har, hvis man legger til grunn at han har medundertegnet på et gjeldsbrev, medundertegnet på sviktende forutsetninger. Disse forutsetninger var av sentral betydning for ham, og det måtte Realkreditt skjønne. Långiver vil ha en klar opplysningsplikt i slike tilfelle. Det å sikre seg medunderskrift av Balatoni kan også rammes av avtaleloven §33. Det vises til Rt-1984-28, og til to upubliserte lagmannsrettsdommer (Borgarting lagmannsretts dom av 5. januar 1996 og Eidsivating (nå Borgarting) lagmannsretts dom av 21. februar 1995).

Atter subsidiært anføres at begge parter har ansvar for den uklarhet som er oppstått. Avtaleloven §36 åpner i såfall for en mellomløsning (avtalen kan helt eller delvis settes til side eller endres). Ved en slik mellomløsning må det vurderes påny om det er grunnlag for utlegg. Hvor tvangsgrunnlaget reguleres til en rimelig ordning, vil det være muligheter for en frivillig løsning. Karoly Balatoni har i dag ikke andre midler enn en relativt lav årsinntekt fra Oslo Sporveier der han er bussjåfør.

Karoly Balatoni nedlegger slik påstand:

1. Utleggsforretning av 20. 03. 1996 mot Karoly Balatoni oppheves.

2. Karoly Balatoni tilkjennes saksomkostninger for namsretten og lagmannsretten.

DnB Boligkreditt AS gjør i hovedsak gjeldende at det fremgår av obligasjonen at den er både et gjeldsbrev og en sikkerhet for kravet. Både Balatoni og Rosø er oppført på første side av obligasjonen som låntakere. Det er lite sannsynlig at en kredittinstitusjon skal føre opp to ansvarlige og samtidig over telefon opplyse at den ene part ikke er ansvarlig for lånet.

I forhold til påstanden om at det vil stride mot redelighet og god tro å gjøre avtalen gjeldende når DnB AS (tidligere Realkreditt) var kjent med Rosøs dårlige økonomi, vil DnB Boligkreditt AS hevde at det er Balatoni som er nærmest til å undersøke Rosøs økonomiske forhold. Han er hennes samboer, og det fremstår forøvrig ikke som umulig å betjene lån på i alt kr 680000.- med en samlet inntekt på kr 235000.-. Det fremgikk ikke av lånesøknaden at lånet gjaldt annet enn bolig eller at det var tale om refinansiering av annen gjeld.

DnB Boligkreditt AS nedlegger slik påstand:

1. Namsrettens kjennelse stadfestes.

2. Karoly Balatoni dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som namsretten og kan i det vesentlige tiltre namsrettens begrunnelse. Til anførslene i kjæremålet skal lagmannsretten særskilt bemerke:

Av lånesøknaden datert 23. november 1987 synes å fremgå at det er Gerd Rosø som er lånesøker, og det er også hun som har undertegnet det medfølgende skjema for fastsettelse av lånevilkår. Dersom man legger Balatonis fremstilling av handlingsforløpet til grunn - at han ringte Realkreditt noen dager etter den 23. november 1987 for å forhøre seg om hvorvidt han ville bli ansvarlig for lånet - er det ingen motsetning mellom utfyllingen av skjemaet og det han eventuelt skal ha fått opplyst i Realkreditt: at han ikke ville bli ansvarlig for lånet. Slik situasjonen var på det tidspunkt, var det bare Rosø som ønsket å oppta lån.

Lånet ble innvilget og obligasjonen sendt til underskrift. Fra långivers side var obligasjonen forhåndsutfylt med både Gerd Rosøs og Karoly Balatonis navn. Den ble underskrevet av begge to. Obligasjonens innledende tekst lød slik:

Undertegnede Gerd Rosø Fødselsnr/foretaksnr. 01015339000

Koroly Balatoni erkjenner å skylde REALKREDITT kr 383.000 kroner: TREHUNDREOGÅTTITRETUSEN 00/100.

Lånet forrentes fra oppgjørsdagen ....

Lagmannsretten finner at det klart fremgår av obligasjonens tekst at dokumentet er et gjeldsbrev samtidig som det gir kreditor sikkerhet for sitt krav.

Det er ingen særskilt rubrikk for undertegning etter gjengivelsen av lånevilkårene, men både Gerd Rosø og Karoly Balatoni har undertegnet på linjen for låntakerens underskrift.

Hverken for namsretten eller for lagmannsretten er det opplyst noe om hva som eventuelt skal ha foregått mellom partene i tiden mellom innsendelse av lånesøknaden og utfyllingen av pantobligasjonen. Det kan ikke være avgjørende for forståelsen av obligasjonen at det på tidspunktet for selve lånesøknaden bare var Gerd Rosø som fremsto som låntaker. Avgjørende må være selve obligasjonen så lenge teksten i denne sammenholdt med underskriftene trekker i samme retning.

I mangel av andre opplysninger og/eller dokumentasjon må retten bygge sitt standpunkt til utleggsforretningen på obligasjonens tekst og fortolkningen av den, og lagmannsretten har kommet til at Balatoni har påtatt seg et personlig ansvar for gjelden, og at han er debitor etter obligasjonen.

Lagmannsretten har forståelse for at Balatoni finner det urimelig at han fortsatt skal betale på denne gjelden, mens hans tidligere samboer gjennom gjeldsordningen i utgangspunktet er fritatt for det samme. Spesielt vil det være vanskelig å forsone seg med dette dersom det er slik at gjelden oppsto for å refinansiere Rosøs annen gjeld, pådratt før partene etablerte seg som samboere. Dette kan imidlertid ikke være grunnlag for en avtalerevisjon etter avtaleloven §36 i forhold til kreditor. Heller ikke kan Realkreditt helt eller delvis klandres for den uklarhet som er oppstått, jf anførselen foran. Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger noen uklarhet knyttet til obligasjonen.

Lagmannsretten kan ikke gi Balatoni medhold i at Realkreditt - før selskapet aksepterte Balatoni som debitor - skulle ha varslet ham om Rosøs vanskelige økonomi. Lagmannsretten er enig med kjæremotparten i at det var Balatoni som i egenskap av Rosøs samboer var den nærmeste til å skaffe seg den nødvendige innsikt i Rosøs økonomi før han påtok seg debitoransvar for gjelden. Lagmannsretten kan ikke se at avtaleloven §33 kommer til anvendelse i saken her.

Heller ikke finner lagmannsretten at Realkreditt ikke har overholdt sin informasjons- og opplysningsplikt i henhold til forskrift om opplysningsplikt overfor låntakere, gitt i medhold av lov om finansieringsvirksomhet. Lagmannsretten viser forsåvidt til namsrettens begrunnelse.

Lagmannsretten legger til grunn at Realkreditt, på det tidspunkt pantobligasjonen ble utstedt, ikke var en integrert del av DnB. Lånet som ble gitt av Realkreditt kan derfor ikke sees som refinansiering innen samme låneinstitusjon. I motsatt fall kunne det vært grunn til å vurdere hvorvidt finansinstitusjonen ville hatt en noe større opplysningsplikt overfor en ny meddebitor enn den som følger direkte av lov og forskrift.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at namsrettens kjennelse blir å stadfeste.

DnB Boligkreditt AS har påstått seg tilkjent saksomkostninger for lagmannsretten. Kjæremålet har vært forgjeves. Saksomkostningsspørsmålet skal da avgjøres etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, jf tvangsfullbyrdelsesloven §3-3, idet retten ikke finner at det foreligger slike særlige omstendigheter at det er grunn til å frita den kjærende part for omkostningsansvaret. Det er ikke fremsatt noe krav når det gjelder saksomkostningenes størrelse for lagmannsretten, og de settes skjønnsmessig til kr 2000.-.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Nedre Romerike namsretts kjennelse i sak D 96-00859 stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Karoly Balatoni til DnB Boligkreditt AS kr 2000.- - totusen 0/100 kroner - . Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen.