Rt-1984-28
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1984-01-13 |
| Publisert: | Rt-1984-28 (7-84) |
| Stikkord: | (Tromsø Sparebank-dommen), Avtalerett, Kausjonserklæring |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om en distriktslege var ansvarlig som selvskyldnerkausjonist for en kassekreditt på 300.000 kroner som Varesenteret AS hadde i Tromsø Sparebank. |
| Saksgang: | Vesterålen herredsrett 22.12.1980 - Hålogaland lagmannsrett 16.12.1982 - Høyesterett HR-1984-00005-B, L.nr. 5 B/1984 |
| Parter: | Kåre Kristoffersen (høyesterettsadvokat Markus Andresen) mot Tromsø Sparebank (høyesterettsadvokat Arne Meltvedt) |
| Forfatter: | Holmøy, Endresen, Michelsen, Hellesylt, Bølviken |
| Lovhenvisninger: | Avtaleloven (1918) §33, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §36, Gjeldsbrevloven (1939) §8, Sparebankloven (1961) §18, §26 |
Dommer Holmøy: Saken gjelder spørsmålet om distriktslege Kåre Kristoffersen, Andenes, er ansvarlig som selvskyldnerkausjonist for en kassekreditt på 300000 kroner med tillegg av renter og omkostninger som Varesenteret A/S, samme sted, hadde i Tromsø Sparebank.
Kassekreditten ble åpnet i januar 1978. Varesenteret hadde tidligere hatt kassekreditt i Andenes Sparebank på 225000 kroner. Spørsmålet om overføring av kassekreditten til Tromsø Sparebank ble tatt opp av banksjefen i Andenes Sparebank, Torbjørn Ludvigsen, i juni 1977. Søknaden ble begrunnet med at aksjonærene i Varesenteret var banksjef Ludvigsens ektefelle og to eldste sønner, og at Andenes Sparebanks engasjement derfor var i strid med sparebankloven. Ludvigsen anmodet om kassekreditt for et høyere beløp enn 300000 kroner, og tilbød sikkerhet, blant annet selvskyldnerkausjon fra Kåre Kristoffersen og sin far, og dessuten pant for 75000 kroner i Kristoffersens eiendom. Etter en del korrespondanse, hvor Tromsø Sparebank krevde ytterligere sikkerhet, meddelte banken i brev av 22. desember 1977 at kassekreditt var innvilget med 300000 kroner på det vilkår at den betingete sikkerhet ble stillet. Samme dag sendte banken rekommandert brev til Kristoffersen med «Melding om diskontering». Meldingen ble gitt på blankett hvor i rubrikken «Låntaker» var oppført «Varesenteret A/S» i rubrikken «Gjeldsbrev nr.» «kassekreditt», og i rubrikken for beløp kr. 300000. Selve meldingen lød: «Vi underretter herved om at vi i dag har diskontert ovennevnte gjeldsbrev med selvskyldnerkausjon fra Dem.» Tilsvarende melding ble sendt Ludvigsens far. Kassekreditten ble deretter åpnet uten at noen sikkerhet var stillet. Den rekommanderte melding ble ikke lest av Kristoffersen, men overtatt av Ludvigsen, som sa at dette var en bankaffære som han skulle ta seg av. Etter at banken hadde purret Ludvigsen en rekke ganger for å få de to selvskyldnerkausjoner, undertegnet Kristoffersen en erklæring om selvskyldnerkausjon 27. juni 1978. Kassekreditten var da overtrukket. Ludvigsens far nektet å kausjonere. Han benekter å ha mottatt den rekommanderte melding fra Tromsø Sparebank.
Andenes Sparebank er fra 1. desember 1982 fusjonert med Tromsø Sparebank.
Varesenterets bo ble tatt under konkursbehandling 17. oktober 1980. Kassekreditten hadde da en negativ saldo på ca 490000 kroner.
Da Kristoffersen bestred at han hadde noe kausjonsansvar, reiste Tromsø Sparebank sak ved Vesterålen herredsrett, som den 22. desember 1980 avsa dom med slik domsslutning:
«Kåre Kristoffersen dømmes til innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse å betale til Tromsø Sparebank kr. 340005,75 - trehundreogførtitusenogfem 75/100 - med alminnelig kassakredittrente og provisjon fra 1. januar 1980 til betaling skjer, samt saksomkostninger med kr. 14345,- - fjortentusentrehundreogførtifem -.»
Kåre Kristoffersen påanket herredsrettens dom til Hålogaland lagmannsrett, som den 16. desember 1982 avsa dom med slik domsslutning:
«1. Kåre Kristoffersen dømmes til å betale til Tromsø Sparebank kr. 340005,75 - kronertrehundreogførtitusenogfem 75/100 - med alminnelig kassakredittrente og provisjon fra 1. januar 1980 til betaling skjer samt saksomkostninger for herreds- og lagmannsrett med tilsammen kr. 24948,00 - kronertjuefiretusennihundreogførtiåtte 00/100.
2. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»
Kåre Kristoffersen har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett.
Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter vises til deres domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er holdt bevisopptak der Kåre Kristoffersen er avhørt som part, og Torbjørn Ludvigsen, hans ektefelle og far som vitner. De samme avgav forklaring for lagmannsretten. Det er fremlagt en del nye dokumenter som jeg i noen utstrekning kommer tilbake til.
Fra den ankende part Kåre Kristoffersens side er for Høyesterett i det vesentlige gjort gjeldende:
Prinsipalt hevdes at kausjonserklæringen av 27. juni 1978 er ugyldig etter avtaleloven §33. Tromsø Sparebank burde forstått at ingen normal person som hadde kjennskap til de forhold som da var kjent for banken, ville kausjonert for Varesenterets kassekreditt.
Mens Kristoffersen på sin side måtte gå ut fra at det var spørsmål om åpning av en kassekreditt, var realiteten at kassekreditten var åpnet for nærmere seks måneder siden. Ludvigsen hadde ikke anmodet Kristoffersen om noen kausjon for denne kassekreditt før den ble åpnet. Ludvigsen hadde høsten 1977 spurt om han ville stille sikkerhet for 75000 kroner «dersom de kom i knipe». Dette hadde han svart ja til, men noen avtale var ikke kommet i stand.
Banken tok en risiko ved å åpne kassekreditten uten at de betingede sikkerheter var stillet, og uten å foreta noen undersøkelser om Varesenterets økonomiske stilling. En sannsynlig forklaring på at kassekreditten ble åpnet, var at Tromsø Sparebank ville vise kulanse overfor Andenes Sparebank på grunn av de pågående fusjonsforhandlinger, men konsekvensene av dette bør ikke kunne veltes over på Kristoffersen.
Da kausjonserklæringen ble avgitt, var situasjonen dessuten at kassekreditten hadde vært overtrukket i lengre tid. For Kristoffersen var det spørsmål om å overta et tap som allerede var oppstått for banken. I den situasjon som forelå, er det mindre grunn til å beskytte banken enn om det hadde vært spørsmål om kausjon for et mulig fremtidig tap.
Etter den ankende parts mening er det ikke grunn til å legge den vekt som herredsretten og lagmannsretten gjør på den rekommanderte melding som banken i slutten av 1977 sendte til Kristoffersen. Meldingen var direkte uriktig for så vidt den gav uttrykk for at Kristoffersen allerede hadde stillet seg som selvskyldnerkausjonist for Varesenterets kassekreditt. For øvrig var meldingen uklar i sitt innhold. At Kristoffersen ikke selv leste meldingen og derfor heller ikke reagerte overfor banken, kan ikke tillegges vesentlig betydning ved vurderingen av kausjonserklæringens gyldighet. Også i denne sammenheng har det betydning at det gikk så lang tid før kausjonserklæringen ble avgitt, og at situasjonen i denne tid var vesentlig endret.
Ved vurderingen i relasjon til avtaleloven §33 må det videre få betydning at Ludvigsens far ikke hadde kausjonert slik banken hadde betinget seg.
Banken kunne ikke regne med at Ludvigsen i den situasjon som forelå, ville gi Kristoffersen riktige opplysninger om Varesenterets økonomiske stilling og om at faren ikke ville kausjonere. Kristoffersen stiller seg uforstående til lagmannsrettens vurdering når den gir uttrykk for at det ikke finnes sannsynliggjort at Tromsø Sparebank før kausjonserklæringen ble avgitt, hadde mistet tilliten til Ludvigsen. Det måtte være åpenbart for Tromsø Sparebank at det fra Ludvigsens side hadde funnet sted en helt utilstedelig sammenblanding av Andenes Sparebanks og Varesenterets interesser, et forhold som også måtte være i strid med sparebankloven, jfr. loven §18 og §26. Korrespondansen om overføring av kassekreditten ble i stor utstrekning ført mellom de to banker. Det måtte videre være klart at Ludvigsen befant seg i en sterk pressituasjon. Han var purret flere ganger, skriftlig og muntlig, av Tromsø Sparebank, som også hadde truet med å ta saken opp med Forstanderskapets formann, Bankinspeksjonen og Sikringsfondet.
Etter den ankende parts mening må det ved vurderingen tas hensyn til at man har å gjøre med et forhold mellom en bank og en kausjonist, som ikke har noen profesjonell bakgrunn på dette område. Dette skjerper kravene til bankens opplysningsplikt, samtidig som det ikke kan stilles de tilsvarende krav til kausjonistens undersøkelsesplikt.
Som et generelt synspunkt gjør den ankende part videre gjeldende at kravene til en kreditors opplysningsplikt må anses skjerpet i forhold til hva som tidligere har vært lagt til grunn i rettspraksis, se blant annet Rt-1925-501. Det vises til Smith: «Garantikrav og garantistvern», 2. utgave side 176 og 441 og anmeldelsen av denne bok, «Lov og Rett» 1983, særlig side 461.
Etter den ankende parts mening må det ses bort fra ankemotpartens anførsel om at Kristoffersen skulle ha stillet sikkerhet for Varesenterets tidligere kassekreditt på 225000 kroner i Andenes Sparebank. Denne sikkerhet skulle være stillet i form av en selvskyldnerkausjon for de første kr. 150000 og i forbindelse med innvilget overtrekk en pantobligasjon på 75000 kroner i Kristoffersens sommerhus. Pantobligasjonen var opprinnelig gitt som sikkerhet for Kristoffersens eget lån, men ble liggende i Andenes Sparebank etter at den var innfridd. Den ble så uten hans samtykke transportert til Tromsø Sparebank som sikkerhet for Varesenterets kassekreditt der. Det er erkjent av Tromsø Sparebank at Ludvigsen var uberettiget til dette, og Tromsø Sparebank har heller ikke gjort gjeldende noe krav etter obligasjonen. For så vidt angår kausjonserklæringen for kr. 150000 hevder Kristoffersen at hans underskrift på dette dokument er falsk. Under saksforberedelsen for Høyesterett ble prosessfullmektigene enige om at det ikke skulle være noen bevisførsel om dette forhold. Den ankende part har derfor gått ut fra at dette dokument ikke ville bli påberopt i Høyesterett.
Subsidiært gjør den ankende part gjeldende at hans kausjon er ugyldig på grunn av uriktige forutsetninger, idet Ludvigsens far nektet å kausjonere. Dette må gjelde selv om det ikke er grunnlag for å anse kausjonen ugyldig etter avtaleloven §33. Det kan ikke kreves at en kausjonist har tatt uttrykkelig forbehold om at det vil bli flere kausjonister. Også på dette punkt har det skjedd en utvikling i forhold til tidligere rettspraksis, se blant annet Smith 1.c. side 395-396.
Den ankende part gjør videre subsidiært gjeldende at kausjonserklæringen må settes til side etter den alminnelige lempningsregel i avtaleloven §36 som ble innført ved endringslov av 4. mars 1983 nr. 4. Denne regel må få anvendelse i dette tilfelle selv om kausjonen ble avgitt før regelen trådte i kraft, idet det må legges til grunn at den tidligere lignende bestemmelse i gjeldsbrevloven §8 fikk analogisk anvendelse på en kausjonserklæring og ville ført til samme resultat.
Som en ny anførsel for Høyesterett gjøres subsidiært gjeldende at når Andenes Sparebank nå er fusjonert med Tromsø Sparebank, må tidligere banksjef Ludvigsens klanderverdige forhold være til hinder for at Tromsø Sparebank gjør ansvar gjeldende mot Kristoffersen i henhold til kausjonserklæringen. Kristoffersen gjør ikke for Høyesterett som for lagmannsretten gjeldende noe motregningskrav, men hevder at det ved vurderingen av om Tromsø Sparebank kan påberope seg kausjonserklæringen, også må legges vekt på Ludvigsens forhold som banksjef i Andenes Sparebank.
Kåre Kristoffersen har nedlagt slik påstand:
«1. Kåre Kristoffersen frifinnes.
2. Tromsø Sparebank tilpliktes å betale saksomkostninger til Kåre Kristoffersen for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.»
Fra ankemotparten Tromsø Sparebanks side er i det vesentlige anført:
Det resultat som de tidligere retter er kommet til, er riktig, og ankemotparten kan også tiltre deres begrunnelse. Det er ikke grunnlag for den kritikk som den ankende part har rettet mot Tromsø Sparebank, som har opptrådt i samsvar med vanlig bankpraksis.
Det er etter ankemotpartens mening ikke grunnlag for å hevde at Varesenterets tidligere kassekreditt i Andenes Sparebank var i strid med sparebankloven §26. Korrespondansen mellom tidligere banksjef Ludvigsen og Tromsø Sparebank i forbindelse med åpning av kassekreditt i sistnevnte bank, var reelt sett en korrespondanse mellom Varesenteret og Tromsø Sparebank. Etter korrespondansens innhold måtte dette være klart, selv om korrespondansen formelt sett til dels gikk fra bank til bank.
Vilkåret i Tromsø Sparebanks brev av 22. desember 1977 til Varesenteret om at den innvilgede kassekreditt på 300000 kroner ville bli disponibel når de nærmere bestemte sikkerheter var stillet, er en ren standard som ofte fravikes i praksis. Det var ikke noe kritikkverdig i at kassekreditten ble åpnet uten at sikkerhetene på forhånd var stillet. Det er heller ikke grunnlag for å hevde at motivet fra Tromsø Sparebank var å vise kulanse overfor Andenes Sparebank på grunn av de pågående forhandlinger om fusjon.
Etter Tromsø Sparebanks mening må det legges vesentlig vekt på at banken, samtidig med at den meddelte Varesenteret at kassekreditt var innvilget, også sendte rekommandert melding om dette til Kristoffersen og Ludvigsens far der det ble forutsatt selvskyldnerkausjon fra dem. Banken måtte kunne gå ut fra at en rekommandert melding blir lest av mottakeren; noe annet er i høy grad uforsvarlig. Banken gjør dog ikke gjeldende at Kristoffersen leste meldingen, eller at hans oppførsel førte til at han ble erstatningsansvarlig overfor banken. At Kristoffersen mottok en rekommandert melding, må imidlertid få betydning for vurderingen av bankens informasjonsplikt overfor Kristoffersen.
Da kausjonserklæringen fra Kristoffersen forelå, var det fra bankens synspunkt ingen foranledning til å ta kontakt med Kristoffersen på nytt for å opplyse om at kassekreditten allerede var åpnet, at den var overtrukket og at Ludvigsens far ikke hadde kausjonert. Banken hadde ved meldingen den 22. desember 1977 allerede varslet om åpningen av kassekreditten. Kristoffersen måtte ha forstått dette dersom han hadde lest meldingen, og han kan da ikke overfor banken påberope seg at han ikke visste at kassekreditten var åpnet. Det er heller ikke noe unormalt i at en kassekreditt overtrekkes. Etter Ludvigsens uttalelser måtte banken fremdeles kunne gå ut fra at det også ville bli stillet kausjon av Ludvigsens far. Det var heller ikke noe påfallende ved at Kristoffersen kausjonerte for Varesenterets forpliktelser. Han hadde tidligere alene stillet sikkerhet for Varesenterets kassekreditt på 225000 kroner i Andenes Sparebank. Kristoffersen og Ludvigsen var dessuten venner, og Ludvigsen hadde bistått Kristoffersen med å ordne finansieringen av hans eget hus.
Etter dette er det etter bankens mening ikke grunnlag for å hevde at Tromsø Sparebank hadde noen aktivitetsplikt overfor Kristoffersen da hans kausjonserklæring ble mottatt. Dette må gjelde selv om det legges til grunn at det har skjedd en utvikling for så vidt angår kreditors opplysningsplikt siden Høyesteretts dom i 1925. En aktivitetsplikt for banken må dessuten veies opp mot Kristoffersens mangel på aktivitet ved ikke å reagere på den rekommanderte melding.
Spørsmålet om ugyldighet kan heller ikke komme i en annen stilling på grunn av bankens purringer overfor Ludvigsen. Det var spørsmål om helt normale purringer. Banken tar avstand fra at det i forbindelse med disse purringer fant sted noe utilbørlig press overfor Ludvigsen.
Banken er videre uenig i Kristoffersens subsidiære anførsel om at kausjonserklæringen er ugyldig på grunn av uriktige forutsetninger, fordi det ikke ble stillet kausjon av Ludvigsens far. Forutsetningen om at også Ludvigsens far ville kausjonere, var ikke kommet til uttrykk på en slik måte at det kunne bli tale om noen bindende forutsetning for Kristoffersens kausjonsansvar.
Ankemotparten bestrider også at lempningsregelen i den nye bestemmelse i avtaleloven §36 kan få anvendelse i dette tilfelle. Den tidligere bestemmelse i gjeldsbrevloven §8 kunne ikke anvendes analogisk på en kausjonserklæring. Dessuten er det ingen urimelig løsning at Kristoffersen gjøres ansvarlig i henhold til sin selvskyldnerkausjon.
Endelig bestrides at Tromsø Sparebank, på grunn av tidligere banksjef Ludvigsens forhold, er avskåret fra å gjøre gjeldende ansvar overfor Kristoffersen etter fusjonen med Andenes Sparebank. I forholdet til Kristoffersen opptrådte Ludvigsen ikke som banksjef, men som Varesenterets representant.
Det gjøres for Høyesterett overhodet ikke gjeldende at Kristoffersen er blitt ansvarlig ved etterfølgende erkjennelse overfor banken.
Ankemotparten, Tromsø Sparebank, har nedlagt slik påstand:
«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. Tromsø Sparebank tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»
Jeg er kommet til at anken må tas til følge.
På samme måte som herredsretten og lagmannsretten legger jeg til grunn at Kristoffersen ble feilinformert og villedet av Ludvigsen om forhold som måtte være av vesentlig betydning for hans vurdering av om han ville påta seg kausjonsansvar for Varesenterets kassekreditt. Jeg slutter meg også for øvrig i det vesentlige til herredsrettens og lagmannsrettens bevisvurdering. Jeg finner det dog ikke tvilsomt at Kristoffersen ikke ville undertegnet noen kausjonserklæring dersom han hadde hatt kjennskap til de faktiske forhold. Jeg sikter i denne forbindelse først og fremst til at kassekreditten var åpnet for et halvt år siden da Kristoffersen avgav sin kausjonserklæring, at den da hadde vært overtrukket i ca to måneder, og at Ludvigsens far ikke hadde kausjonert.
Videre mener jeg - og for så vidt i strid med de tidligere retter - at Tromsø Sparebank burde forstått at Kristoffersen ikke ville stillet seg som selvskyldnerkausjonist dersom han hadde hatt kjennskap til disse forhold.
Det har i saken vært anført at Tromsø Sparebank ikke opptrådte i strid med vanlig bankpraksis ved å åpne kassekreditten før de avtalte sikkerheter var stillet, at det ikke er noe ekstraordinært ved at en kassekreditt overtrekkes, og at overtrekk av en kassekreditt i seg selv ikke er noen indikasjon på at debitor er i økonomiske vanskeligheter. Det er også anført at en kausjonist i alminnelighet ikke kan påberope seg som en relevant forutsetning at en annen kausjon blir avgitt. Jeg går ikke inn på noen generell vurdering av de momenter jeg her har nevnt. I denne sak er forholdene slik at banken etter min mening ikke kan bygge noen rett på Kristoffersens kausjonserklæring når den ikke foretok seg noe for å bringe på det rene om Kristoffersen hadde fått opplysninger som banken burde forstått måtte være relevante for hans vurdering. Jeg mener for min del at kausjonserklæringen er ugyldig etter avtaleloven §33, men iallfall vil den rammes av ulovfestede regler om lojalitet i kontraktsforhold.
Selv om det som hevdet er vanlig bankpraksis at en bank tillater at en kassekreditt åpnes før den betingede sikkerhet er stillet, vil jeg peke på at banken i dette tilfelle tok en risiko ved å åpne kassekreditten. Ifølge en revisorerklæring som er ny for Høyesterett, hadde Varesenteret fra og med 1976 hatt betydelige underskudd, og selskapet var ved utgangen av juni 1978 insuffisient og med stor sannsynlighet også insolvent. Den sannsynlige årsak til at banken åpnet kassekreditten før sikkerhetene var stillet, finner jeg ikke grunn til å gå inn på.
Videre peker jeg på at det i dette tilfelle tok ekstraordinært lang tid før den avtalte sikkerhet ble stillet, og det til tross for at banken purret flere ganger, skriftlig og muntlig. Banken måtte etter hvert forstå at Varesenteret hadde økonomiske vanskeligheter og hadde store problemer med å skaffe de avtalte sikkerheter, bortsett fra de sikkerheter som skulle stilles av Ludvigsen selv og hans ektefelle. Banken måtte også forstå at Ludvigsen etter hvert var kommet i en alvorlig pressituasjon. Dette må gjelde selv om man ser bort fra Ludvigsens uttalelser om at banken truet med å melde fra om forholdet, blant annet til Bankinspeksjonen. Spesielt vanskelig måtte situasjonen være for Ludvigsen og Varesenteret etter at kassekreditten var overtrukket.
For så vidt angår utviklingen av kassekreditten, vil jeg for øvrig nevne at kontoen fra mai måned var betydelig overtrukket. Det er opplyst at bankens revisor påtalte forholdet med de manglende sikkerheter. Da banken mottok Kristoffersens kausjonserklæring i slutten av juni, kunne banken for lengst ha brakt kassekreditten til forfall. I ettertid må situasjonen vurderes slik at tapet for banken allerede var oppstått da den mottok Kristoffersens kausjonserklæring. Selv om dette ikke stod klart for banken da den mottok kausjonserklæringen, forelå det på denne tid så vidt alarmerende signaler at banken ikke uten videre kunne stole på at Ludvigsen hadde gitt Kristoffersen de opplysninger han som kausjonist måtte ha krav på å bli kjent med.
Tromsø Sparebank har lagt vesentlig vekt på den rekommanderte melding den sendte Kristoffersen den 22. desember 1977. Det må legges til grunn, og er også erkjent av banken, at Kristoffersen ikke leste meldingen, og derfor heller ikke fikk den underretning som banken ville gi. Jeg tilføyer i denne forbindelse at Kristoffersen har gitt en forklaring på hvorfor han ikke kom til å lese denne melding som subjektivt må anses plausibel i den situasjon som forelå. Jeg viser til hans anførsler i lagmannsrettens dom. - Men selv om det forutsettes at Kristoffersen hadde lest meldingen, hadde han etter min mening likevel ikke fått slik informasjon at hans kausjonserklæring kunne anses gyldig. Jeg peker i denne forbindelse på at meldingen var positivt uriktig for så vidt den kan synes å gi uttrykk for at Kristoffersen allerede hadde stillet selvskyldnerkausjon. For en adressat som vitterlig ikke hadde stillet noen kausjon, måtte en slik melding virke forvirrende. Etter min mening var meldingen også uklar, særlig for dem som ikke har spesiell innsikt i hvordan slike meldinger utformes. Når det dessuten tas i betraktning at det gikk over et halvt år før Kristoffersen avgav noen kausjonserklæring, og kassekreditten i denne tid ble betydelig overtrukket, kan banken ikke anses for å ha oppfylt sin informasjonsplikt ved den rekommanderte melding.
Ved vurderingen av kausjonserklæringens gyldighet ser jeg bort fra anførselen fra Tromsø Sparebank om at Kristoffersen alene hadde stillet sikkerhet for Varesenterets tidligere kassekreditt på 225000 kroner i Andenes Sparebank. Denne anførsel er ny for Høyesterett. Kristoffersen har bestridt at han hadde stillet noen gyldig sikkerhet for denne kassekreditt. Forholdet er ikke klarlagt. Etter det som ble opplyst for Høyesterett, legger jeg til grunn at partene under saksforberedelsen var enige om å avstå fra bevisførsel på dette punkt. Jeg tilføyer likevel at selv om situasjonen skulle vært den at Kristoffersen hadde stillet sikkerhet for kassekreditten i Andenes Sparebank, eller at Tromsø Sparebank iallfall måtte kunne gå ut fra at han hadde gjort det, ville dette forhold etter min mening ikke hatt avgjørende betydning ved den samlede vurdering av om det 27. juni 1978 er stiftet en gyldig kausjon i forhold til Tromsø Sparebank.
Hvilke krav det skal stilles til bankens opplysningsplikt, må vurderes i forhold til de krav som må stilles til Kristoffersens undersøkelsesplikt. Selv om det som utgangspunkt må forutsettes at en kausjonist selv må undersøke og vurdere debitors økonomiske situasjon, og om det er stillet annen sikkerhet, kan dette forhold ikke være avgjørende i denne sak. Av de momenter som jeg har redegjort for, og som begrunner en opplysningsplikt for banken, peker jeg i denne forbindelse særlig på at bankens tap i realiteten var oppstått da banken mottok kausjonserklæringen. I en slik situasjon er det mindre grunn til å beskytte banken enn om det hadde vært spørsmål om kausjon for et mulig fremtidig tap. Videre peker jeg på at i forholdet mellom banken og Kristoffersen er det banken som klart utpeker seg som den profesjonelle part.
Etter det grunnlag jeg har bygget på for så vidt angår gyldigheten av Kristoffersens kausjonserklæring, er det ikke nødvendig for meg å gå inn på Kristoffersens subsidiære anførsler.
Anken har etter dette ført frem. Den ankende part bør tilkjennes saksomkostninger for alle retter i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172 første ledd. De samlede saksomkostninger settes i samsvar med fremlagt omkostningsoppgave til 82208 kroner inklusive utlegg.
Jeg stemmer for denne
Kåre Kristoffersen frifinnes.
I saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett betaler Tromsø Sparebank til Kåre Kristoffersen 82208 - åttito tusen to hundre og åtte - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.
Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dog har jeg funnet saken så tvilsom at saksomkostninger etter min mening ikke bør tilkjennes for noen instans.
Dommer Michelsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Holmøy.
Dommer Hellesylt: Som dommer Michelsen.
Dommer Bølviken: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.
Av herredsrettens dom (sorenskriver Simon Hals):
Den 13. juni 1977 skrev Andenes Sparebank ved banksjef Torbjørn Ludvigsen til Tromsø Sparebank, senere kalt Banken, med anmodning om overtakelse av et nærmere angitt engasjement ved Varesenteret A/S i Andenes. Bakgrunnen for henvendelsen var bl.a. at Varesenterets aksjonærer var banksjef Ludvigsens hustru og to eldste sønner.
Banken ga i svarbrev av 15. juni 1977 uttrykk for at engasjementet kunne overtas, såfremt det ble tilbudt sikkerhet som styret kunne godta.
I brev av 8. november 1977 fra Varehuset A/S, underskrevet av banksjef Ludvigsen, ble det søkt om en kassakreditt på kr. 500000,-, og som sikkerhet ble bl.a. tilbudt selvskyldnerkausjoner av
«Kåre Kristoffersen, Arnhold Ludvigsen, Audhild og Torbjørn Ludvigsen, samt 1. pr. pant i lege Kristoffersen's sommerhus, jfr. brev av 13. juni d.å.»
I brev av 22. desember 1977 til Varesenteret A/S meddelte Banken at firmaet var innvilget en kassakreditt på inntil kr. 300000,-.
Det er videre i brevet bl.a. anført:
«Kreditten sikres ved:
selvskyldnerkausjon av Kåre Kristoffersen, Arnhold Ludvigsen, Audhild og Torbjørn Ludvigsen.
Pant for kr. 100000,- i eiendommen «Storgt. 34» tomt nr. 8 av gnr. 49, bnr. 1 - hus og festerett i Andøy, med prioritet etter kr. 450000,- til oss selv.
1. prioritets pant for kr. 75000,- i Kåre Kristoffersen's sommerhus. (Vennligst oppgi eiendommens navn, gård- og bruksnummer og forsikringsselskap.)
Deponering av aksjer i Varesenteret A/S, tilsammen pålydende kr. 50000,-, tilhørende Audhild, Tor og Roy Ludvigsen.
Kreditten forrentes med f.t. 8 1/2 % p.a. + 1/3% provisjon pr. kvartal eller del derav. Utnyttelsesprovisjon, se vedlegg.
Vedlagt oversendes gjeldsbrev, kassekredittkontrakt in duplo, 4 selvskyldnerkausjonserklæringer, 2 pantobligasjoner og 3 pantsettelseserklæringer for underskrift og retur til oss.
Når ovennevnte dokumenter er innlevert oss i behørig undertegnet stand, samt den betingede sikkerhet stillet, vil kreditten være disponibel. Vedlagte signaturkort bes underskrevet og returnert oss.»
Samtidig som forannevnte brev ble sendt, ble de oppgitte kausjonister i rekommanderte brev tilskrevet og gjort kjent med at kassakreditten var diskontert og med dem som kausjonister.
Det ansees etter bevisførselen på det rene at også saksøkte, distriktslege Kristoffersen, fikk denne meldingen julaften 1977, men at han neppe gjorde seg kjent med innholdet. Dette skyldtes at banksjef Ludvigsen - som var tilstede da brevet ble åpnet - uttalte at det ikke var noe «å bry seg om», og saksøkte overlot det til ham uten å lese det.
Kassakreditten ble åpnet for disponering den 5. januar 1978.
Først den 15. februar 1978 sendte Andenes Sparebank dokumentene vedrørende engasjementet, bortsett fra selvskyldnererklæringene fra saksøkte og Arnold Ludvigsen (banksjef Ludvigsens far). Banken purret i brev av 3. april og 31. mai 1978, og med brev av 1. juli 1978 fra Varesenteret A/S ble oversendt selvskyldnererklæring fra saksøkte, underskrevet den 27. juni 1978. Erklæringen fra Arnold Ludvigsen ble lovet sendt i løpet av sommeren, «dette på grunn av hans hjemkomst som sjømann».
Det er på det rene at Arnold Ludvigsen senere nektet å stille seg som kausjonist.
Når det gjelder de nærmere omstendigheter omkring saksøktes underskriving av selvskyldnererklæringen, bygger retten på at han neppe av banksjef Ludvigsen fikk skikkelig orientering om hvilket ansvar som fulgte med en slik erklæring. Tvert imot synes det som om han var blitt forespeilet, at han bare påtok seg et prorata-ansvar maksimalt på kr. 75000,-.
Den aktuelle kassakreditt var på tidspunktet for underskrivingen betydelig overskredet, et forhold banksjef Ludvigsen ikke synes å ha informert saksøkte om.
Høyesterettsadvokat Reidar Simonsen skrev den 9. november 1979 sålydende brev til saksøkte:
«Ad. Varesenteret A/S, Andenes.
Ifølge Deres erklæring av 27. juni 1978 har De stillet Dem som selvskyldnerkausjonist overfor Tromsø Sparebank for et beløp stort kr. 300000,- med alminnelig kassakredittrente og provisjon fra den dag debitors forpliktelser har nådd garantibeløpet, samt eventuelle omkostninger for Varesenterets forpliktelser etter innvilget kassakreditt.
Beløpet kr. 300000,- var overskredet allerede pr. 1. juli 1978 og De er således ansvarlig for kr. 300000,- + renter og provisjon fra 1. juli 1978.
De vil sikkert på annen måte være orientert om de økonomiske vanskeligheter som er oppstått for Varesentret A/S og ektefellene Ludvigsen. Jeg innskrenker meg derfor til å gjøre Dem kjent med at kassakreditten er sterkt misligholdt og at Tromsø Sparebanks og Andenes Sparebanks samtlige engasjementer er overlatt meg for hurtigst mulig avvikling.
Ludvigsens arbeider for å finne frem til en ordning som kan berge Varesentret A/S. Jeg har ikke tro på at dette vil lykkes og finner derfor å burde minne Dem om Deres ansvar, samtidig som jeg må be om Deres forslag til dekning av Tromsø Sparebanks krav.»
Saksøkte svarte med udatert brev, hvor det bl.a. er anført:
«Da jeg i sin tid skulle underskrive og garantere for firmaets kassakreditt, ble jeg forklart av Ludvigsen som på den tid var banksjef her, at mitt ansvar var maksimalt begrenset til kr. 100000,- idet foruten ham selv også hans far Arnold Ludvigsen skulle underskrive slik at det ble 1/3 på hver. Når så Audhild Ludvigsen kom inn i bildet og underskrev skulle mitt ansvar begrenses til 75000,- kr.
Jeg ber Dem som jurist nærmere forklare om jeg er blitt ført bak lyset i ovenstående sak.»
H.r.advokat Simonsen ga i brev av 19. september 1979 orientering om hva en selvskyldnerkausjon innebar, og fra det videre saksforløpet kan nevnes, at han i brev av 11. oktober 1979 under henvisning til samtaler den 8. s.mnd. oversendte til saksøkte for underskrift skadesløsbrev på kr. 400000,- med pant i dennes eiendom.
Senere ble også oversendt for underskrift gjeldsbrev pålydende kr. 340005,75, tilsvarende kassakredittgjelden pr. 1. januar 1980. - - -
Retten bemerker:
Retten slår først og fremst fast at saksøkte den 27. juni 1978 underskrev skjema som selvskyldnerkausjonist for Varesentret A/S's gjeld til Tromsø Sparebank, begrenset til kr. 300000,- pluss renter og provisjon.
Etter bevisførselen må retten videre bygge på at saksøkte ved underskrivingen ikke av banksjef Ludvigsen ble gjort oppmerksom på at kassakreditten allerede var åpnet og til og med overtrukket.
Det er heller ikke grunn til å tvile på at han kan ha fått inntrykk av at ansvaret skulle fordeles prorata.
Det bemerkes også at saksøkte neppe før i forbindelse med underskrivingen av banksjef Ludvigsen var blitt gjort kjent med at han var ønsket som kausjonist, og at han da fikk inntrykk av at det gjaldt en kassakreditt som skulle åpnes, og ikke allerede var åpnet.
På grunnlag av foranstående synes det klart at saksøkte både ble direkte feilinformert, og at Ludvigsen også har fortiet momenter av vesentlig betydning for saksøktes vurdering av om han ville påta seg et kausjonsansvar.
På denne bakgrunn kan ikke retten se bort fra at saksøkte - hvis han hadde kjent til de faktiske forhold - ville ha nektet å stille seg som selvskyldnerkausjonist for Varesentret A/S.
For at avtaleloven §33 kan få anvendelse på forholdet, må man imidlertid finne at Banken på det aktuelle tidspunktet var klar over eller burde ha vært klar over under hvilke omstendigheter saksøktes underskrift ble innhentet.
Retten kan ikke finne at Banken hadde slik kunnskap eller at den burde ha hatt det.
Såvidt retten kan bedømme, har Banken opptrådt på helt ordinær måte når den på forhandlingsstadiet utelukkende har hatt kontakt med debitor v/Andenes Sparebank, som jo formidlet ordningen.
Når Varesentret A/S tilbød bestemte kausjonister uten å ta forbehold om deres samtykke, måtte Banken gå ut fra at angjeldende personer var forespurt og hadde samtykket.
En konsekvens av dette antas det da også å være at kassakreditten ble åpnet før kausjonserklæringen var mottatt, men med melding til dem som var oppgitt som kausjonister.
I denne forbindelse bemerkes at Banken naturligvis ikke hadde noen som helst grunn til å tvile på at meldingene var kommet angjeldende personer i hende. Meldingene var sendt rekommandert og ville ha blitt returnert hvis de ikke var blitt avhentet.
I og med at Banken ikke hørte noe fra de oppgitte kausjonister, hadde den heller ikke grunn til å tvile på at samtlige var blitt spurt av debitor om å kausjonere og hadde sagt seg villig.
Når så de tilbudte sikkerheter uteble, gjorde Banken etter rettens mening det eneste naturlige, nemlig å henvende seg direkte til debitor og etterlyse dem. Det var debitor som hadde fått tilsendt de nødvendige skjema, og det var også debitor's oppgave å se til at de ble underskrevet. På det tidspunkt hadde ikke Banken noe med de tilbudte kausjonister å gjøre, og henvendelse direkte til dem for å etterlyse erklæringene ville ha fortonet seg som noe merkelig.
Ved oversendelsen den 15. februar 1980 av kausjonserklæringene fra banksjef Ludvigsen og hans hustru Audhild var det da også anført at «resterende sikkerhet» ville bli sendt om kort tid. Dette viste til kausjonserklæringene fra saksøkte og Arnold Ludvigsen, og dette måtte da naturligvis ytterligere styrke Banken i den oppfatning at kausjonene var i orden.
Da så kausjonserklæringene fra saksøkte endelig kom med brev av 1. juli 1978 fra Varesentret A/S, hadde således ikke Banken noen grunn til å tvile på at saksøkte var klar over at han kausjonerte for en allerede løpende kassakreditt, og noen foranledning for Banken til å opplyse ham om dette eller at kreditten på det tidspunktet var overtrukket, kan ikke retten finne forelå. Disse opplysningene måtte man forvente var gitt av debitor. Man måtte også kunne regne med at saksøkte selv foretok undersøkelser før han påtok seg et såvidt stort ansvar som kr. 300000,-.
At debitor enten ved fortielse eller direkte uriktige opplysninger hadde gitt saksøkte et feilaktig bilde av situasjonen, må være en sak mellom disse to.
Betydning i forholdet mellom partene ville det bare få hvis Banken hadde grunn til mistanke om at saksøktes garantierklæring var blitt gitt på sviktende grunnlag. Bare da ville Banken kunne pålegges en selvstendig opplysningsplikt overfor saksøkte med den følge at manglende opplysning ville føre til anvendelse av avtaleloven §33.
Noen slik mistanke kan ikke retten finne at Banken hadde grunn til, og det antas i denne forbindelse tilstrekkelig å vise til det som tidligere er anført.
Saksøkte har - såvidt skjønnes - påberopt seg bristende forutsetninger fordi Arnold Ludvigsen ikke ble med som kausjonist. Denne innsigelse er ikke utdypet nærmere i prosedyren, og retten kan heller ikke finne at den kan føre frem. Hvis nemlig saksøkte overhodet hadde greie på at Arnold Ludvigsen var aktuell som kausjonist, måtte opplysningene ha kommet fra Varesentret A/S eller banksjef Ludvigsen i forbindelse med underskrivingen. Det ville da være rimelig å anta at han også fikk greie på at Arnold Ludvigsen ikke hadde skrevet under. Når han ikke i sin kausjonserklæring tok forbehold om at også erklæring fra Arnold Ludvigsen måtte skaffes, kan han ikke overfor Banken gjøre gjeldende bristende forutsetninger.
For ordens skyld bemerkes at det ikke er noe holdepunkt i saken for at Banken burde regne med at saksøkte hadde en slik forutsetning.
Etter dette må saksøkerens påstand tas til følge. - - -
Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Knut Sundquist, Bård Gaarder og Hans Chr. Rittun):
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og slutter seg til dens bevisbedømmelse og begrunnelse. Foranlediget av den ankende parts sterke kritikk av Tromsø Sparebanks opptreden i saken bemerkes i tillegg:
Det er etter bevisførselen ingen holdepunkter for at Tromsø Sparebank har opptrådt illojalt eller i strid med vanlig bankpraksis på en slik måte at den kan få betydning for gyldigheten av Kristoffersens selvskyldnerkausjon av 27. juni 1978. - Torbjørn Ludvigsens hustru - Audhild Ludvigsen - hadde aksjemajoriteten i og var daglig leder av Varesentret A/S, men Torbjørn Ludvigsen var den som faktisk foresto den økonomiske side av firmaets forretningsdrift. Ved etableringen av firmaets kassakredittlån i Tromsø Sparebank har det således foregått en uheldig sammenblanding av hans funksjoner som banksjef i Andenes Sparebank og som representant for Varesentret. Tromsø Sparebank hadde imidlertid ingen valgmulighet med hensyn til hvem i firmaet de skulle henvende seg til i denne forbindelse. Banken kan derfor ikke lastes for at den har ansett Torbjørn Ludvigsen som låntakerens representant og henvendt seg til ham for å få innhentet de tilbudte sikkerheter.
Det er på det rene at Varesentret begynte å trekke på kassakreditten allerede i januar 1978 og at kontoen var overtrukket på det tidspunkt Kristoffersen underskrev kausjonserklæringen. Etter bevisførselen legges til grunn at Kristoffersen den 24. desember 1977 mottok Tromsø Sparebanks melding til kausjonist om at kassakreditten var innvilget og lånet diskontert. Dette rekommanderte brevet overlot han uåpnet til Torbjørn Ludvigsen og gjorde seg derfor ikke kjent med innholdet. Banken på sin side måtte gå ut fra at Kristoffersen hadde lest brevet og at kausjonsforholdet for så vidt var i orden. At banken senere henvendte seg til Torbjørn Ludvigsen og purret på kausjonserklæringen var en naturlig følge av at han som Varesenterets representant tidligere hadde fått oversendt de ferdig utfylte kausjonserklæringer og skulle sørge for å få dem undertegnet. Fra bankens side kunne det ikke anses nødvendig med noen ytterligere kontakt direkte med Kristoffersen.
Det synes ikke tvilsomt at Torbjørn Ludvigsen har ført Kristoffersen bak lyset med hensyn til kausjonsansvarets omfang. Erklæringens ordlyd er imidlertid klar og Kristoffersen som kausjonist burde selv undersøkt om de andre kausjonistene hadde undertegnet tilsvarende erklæringer og om det allerede forelå noe aktuelt gjeldsansvar. Når han ikke det har gjort må han også bære følgene av denne forsømmelse.
Ut over det faktum at kassakreditten var overtrukket på det tidspunkt Kristoffersen undertegnet garantierklæringen, er det ikke ført bevis for at Varesenteret da var i en slik økonomisk krise at Tromsø Sparebank ville lide tap i forbindelse med kassakredittlånet. Dette faktum alene er ingen indikasjon på økonomiske vanskeligheter. Man finner derfor ikke sannsynliggjort at banken før kausjonserklæringen ble innhentet av denne grunn hadde mistet tilliten til Torbjørn Ludvigsen og derfor burde tatt direkte kontakt med Kristoffersen. Det er heller ikke holdepunkter for at banken av andre årsaker hadde grunn til mistillit overfor Ludvigsen. Lagmannsretten bemerker videre at man ikke finner holdepunkter i bevisføringen for å karakterisere Ludvigsen som Tromsø Sparebanks representant eller fullmektig da han innhentet kausjonserklæringer. Det var på vegne av Varesenteret A/S han da opptrådte.
Andenes Sparebank og Tromsø Sparebank fusjonerte 1. desember 1982. Under ankeforhandlingen fremsatte Kristoffersen som ny ankegrunn at Andenes Sparebank var økonomisk ansvarlig for Torbjørn Ludvigsens svikaktige opptreden overfor Kristoffersen i forbindelse med etableringen av kausjonsforholdet. Det ble anført at dette ansvaret ved fusjoneringen er overført til Tromsø Sparebank. Under henvisning til at bevisførselen om dette spørsmål ikke var tilstrekkelig forberedt til ankeforhandlingen, besluttet lagmannsretten at den nye ankegrunn ikke kunne behandles i ankesaken. Om dette vises til rettsboken. - - -