LE-1986-328

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1987-06-09
Publisert:	LE-1986-00328
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom av 9. juni 1987 i ankesak nr. 328/86, hl.nr. 508/86.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Adv. Kai R. Bjørnstad, Oslo). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Jørgen Langballe, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer F. Gripne, formann. Lagdommer Jørgen Wilberg. Lagdommer Odd Friberg
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §44

Oslo byrett avsa den 25. april 1986 dom med slik domsslutning:

"1. A gis ikke samværsrett med sønnen C, f. xx.xx.1983.

2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger."

A har ved sin prosessfullmektig, advokat Kai R. Bjørnstad, i rett tid påanket dommen og nedlagt slik påstand:

"1. A gis samværsrett med sønnen C født xx.xx.1983 etter rettens nærmere fastsettelse.

2. Ankemotparten tilpliktes å betale sakens omkostninger til det offentlige."

B har ved sin prosessfullmektig, advokat Jørgen Langballe, tatt til gjenmæle og nedlagt slik påstand:

"1. Oslo Byretts dom av 25. april 1986 stadfestes.

2. A tilpliktes å betale sakens omkostninger, eventuelt til det offentlige."

Begge parter er meddelt rettens bevilling til fri sakførsel.

Ankeforhandling ble avholdt 27. mai 1987. Begge parter møtte og forklarte seg. Det ble avhørt 4 vitner, samtlige var nye for lagmannsretten. For lagmannsretten var det videre oppnevnt en sakkyndig som avga skriftlig betenkning og møtte under ankeforhandlingen og avga tilleggsredegjørelse. Rettsboken viser hva som ble dokumentert. Sakens nærmere sammenheng fremgår av byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Den ankende part, A, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Det er riktig som anført av byretten, at partene ikke har levd sammen etter at barnet ble født. Spørsmålet om samværsrett for faren avgjøres da etter barneloven §44 annet ledd annet punktum slik at faren bare har samværsrett når det er avtalt mellom partene eller blir fastsatt etter de nærmere regler som følger av barneloven. En fars krav om samværsrett står imidlertid ikke materielt dårligere når det er hjemlet i annet punktum i barneloven §44 annet ledd, enn det krav på samværsrett som er hjemlet i første punktum i bestemmelsen. Forskjellen er av prosessuell art.

Ved avgjørelsen av samværsspørsmålet skal det først og fremst tas hensyn til hva som er best for barnet. Lovens syn på hva som er best for barnet fremgår av barneloven §44 første ledd hvoretter barnet har rett til samvær med begge foreldrene. Foreldrene har gjensidig ansvar for at denne samværsrett blir oppfylt. I dette konkrete tilfelle kommer så til at partene har avtalt samværsrett. Moren har riktignok nektet å oppfylle avtalen.

Begge parter var studenter da barnet ble unnfanget, og det voldte store praktiske og økonomiske vanskeligheter at B ble gravid. Begge parter var inne på abort, men det ble til at B ville bære barnet frem. Forholdet mellom partene var kortvarig, men hadde ikke karakter av løst forhold. A var tilstede under fødselen og besøkte B hver dag mens hun lå på sykehuset. Han søkte også å holde kontakt med henne senere. Hennes humør var imidlertid sterkt skiftende slik at det av den grunn var vanskelig for ham å holde kontakt med henne og å få etablert et forhold til sin sønn.

Det er riktig at A først nokså sent fortalte sine foreldre at han hadde fått en sønn. Bak dette lå at ting som ble sagt, skapte tvil hos ham om han virkelig var faren til Bs barn. Da blodprøver viste at han ikke var utelukket, har han fullt ut akseptert farskapet og har fortalt sine foreldre om det.

Byretten har funnet at A har en betydelig del av ansvaret for at B har sterk motvilje mot ham og mot at han skal få noen samværsrett med C. Det er riktig nok at moren ikke vil at han skal ha noen samværsrett med C, men det er ikke riktig at han har betydelig ansvar for morens motvilje. Han har forsøkt å etablere et forhold til sønnen, men er blitt slik avvist av moren at det ikke har nyttet. Han gikk til advokat for derigjennom å få en avtale om samværsrett og oppnådde det til slutt. Dette fungerte bra en stund, fra ca juli 1984 til desember 1985, men moren satte så en stopper for videre samvær.

Moren har bebreidet ham for at han ikke tok kontakt med gutten som gikk i barnehage bare noen hundre meter fra Z hvor han studerte. En slik bebreidelse er urimelig. Moren hadde nektet ham samværsrett. Han torde da ikke trosse denne nektelse av frykt for at det ville bli brukt mot ham. Han er oppmerksom på at hans mor har handlet annerledes. Hun har maktet å etablere et forhold til sin sønnesønn på tross av at hun gjentatte ganger er blitt avvist av moren. Det er mulig at det hadde vært bedre om han hadde handlet som som sin mor, men han kan ikke bebreides for at han ikke har gjort det.

Det er ikke riktig at det er hans mor som står bak kravet om samværsrett. Han har selv et alvorlig og oppriktig følt behov for å ha samvær med sin sønn. Det illustrerer forholdet at han gikk til advokat for å få en avtale om samværsrett før han overhodet hadde fortalt sine foreldre at han hadde fått en sønn.

Han har nå etablert et samboerforhold. Hans samboer vil gjerne etablere samvær med C og støtter ham i hans krav om samværsrett. Hun er selv svært glad i barn. C kan derfor komme på besøk til sin far under trygge forhold.

A aksepterer fullt ut at Bs samboer, D, er Cs "sosiale pappa". A vil ikke søke å skape noen forstyrrelser i dette forhold. Det behøver heller ikke bli noen forstyrrelser i forholdet om A kommer inn i bildet. Idag er det såvidt alminnelig med skilsmisser at den konstellasjon man står overfor her, ikke behøver å skape vanskeligheter for barnet hvis de voksne legger godviljen til.

Ankemotparten, B, har i det vesentlige henholdt seg til byrettens dom som menes riktig i begrunnelse og resultat. Det er særlig fremholdt:

Hennes bekjentskap med A var kortvarig, men det er riktig at det ikke var noe løst forhold.

Det er nok så at tanken om abort streifet henne. Hun var student, og de økonomiske og praktiske forhold lå svært dårlig til rette for å få et barn. Hun valgte imidlertid å bære barnet frem, mens A ville at hun skulle ta abort.

Det er riktig at A var til stede under fødselen og besøkte henne hver dag mens hun lå på sykehuset. Hun lå der i 6 dager. Dette skapte en forventning hos henne om en far som skulle ta sin del av de byrder som følger med et barn. Hun ble meget skuffet i disse forventninger. Han fulgte ikke på noen måte opp, og hun måtte klare det hele alene. C var sterkt plaget av ørebetennelse og krevde derfor mere stell enn små barn gjerne gjør. Hun brakk også høyre arm i denne periode. Det visste A, men trådte likevel ikke støttende til. Hun måtte klare en baby helt på egen hånd med brukket høyre arm. Hennes økonomi var også meget dårlig, og hun måtte til slutt søke lån på sosialkontoret. Det har hun følt som en stor belastning. Det har etter dette avleiret seg hos henne en stor bitterhet mot A. Det er en velbegrunnet bitterhet. For tiden er det derfor umulig for henne å akseptere at A skal ha noen samværsrett med C.

Hennes oppfatning at A ikke bør få noen samværsrett, er også styrket av det som senere har skjedd. Det er riktig at det ble etablert en besøksordning. Noen formell avtale foreligger ikke. Det ble utarbeidet en avtale som hun skrev under, men ikke han. Heller ikke den avtalen fulgte A opp. Hvis det ikke passet ham å ha C en week-end, så lot han være å hente gutten eller leverte ham tilbake tidligere enn avtalt, og hun måtte ordne det praktiske. Det har bl.a. resultert i komplikasjoner med hennes arbeid. Hun er sykepleier og skulle på vakt en helg da han skulle ha C, men han møtte ikke opp.

I virkeligheten har A ikke noen interesse i samvær med C. Det er illustrerende at A, som hadde sin daglige gang på Z, ikke kontaktet C som gikk i barnehage noen hundre meter fra Z. Det er nok så at hun hadde nektet ham samvær med C, men hvis han virkelig hadde ønsket det, hadde han kontaktet sin sønn. Det er derfor grunn til å regne med at i virkeligheten er det As mor som står bak søksmålet og ankesaken. Det benektes ikke at hun er glad i C og har vært svært pågående for å holde kontakt med ham. Også dette har vært en stor belastning for henne. B har nå etablert et fast samboerforhold med D. C føler ham som sin pappa og har på eget initiativ begynt å kalle ham det. Det vil være et sjokk for barnet å oppleve at det er A som er hans far, en mann han overhodet ikke kjenner. I tråd med den sakkyndiges tilråding forsøkte B og D en dag å forklare C at D ikke var hans pappa. Det resulterte i en nærmest hysterisk reaksjon fra barnet.

I dag lever C i en etablert og trygg familiesituasjon. Idag har han intet behov for kontakt med A som er for ham en helt fremmed person. Det vil derfor være unødvendig og uheldig om det etableres samværsordning nå. Så snart barnet blir stort nok til å ha noen forståelse av det, vil han få orientering om de faktiske forhold og da få kunne treffe sin biologiske far dersom han ønsker det. For tiden bør det således ikke etableres noen samværsordning.

Under prosedyren har ankemotparten ved sin prosessfullmektig sterkt fremholdt at forholdene i nærværende sak er på de springende punkter analog med den sak som ble behandlet i Rt-1986-638. Høyesterett fastslo der at den biologiske far ikke skulle ha samværsrett med barnet, og resultatet bør bli det samme i nærværende sak.

Som i saken fra 1986 har C ikke bodd sammen med sin far og ikke hatt kontakt med ham på lang tid. Han har overhodet intet forhold til sin biologiske far. Videre er forholdet mellom guttens far og mor så preget av konflikter at en samværsordning vil gå utover barnets omsorgssituasjon generelt. Endelig tror C at D er hans far, og det vil kreve et omfattende motivasjonsarbeid for at barnet skal akseptere en annen situasjon. Barnets alder umuliggjør et slikt motivasjonsarbeid, og det er dernest ikke rimelig å forlange at Elin Hellebostad, etter alt hva hun har gjennomgått, skal klare også det.

Lagmannsretten har kommet til et annet resultat enn byretten og skal bemerke:

Det har utvilsomt avleiret seg betydelig bitterhet hos B mot A. På hennes premisser er denne bitterhet lett forståelig. Hun hadde ventet hjelp og støtte i tiden etter fødselen og hadde behov for det. Det kan ordinært være vanskelig å få tiden til å strekke til for pass og stell av et barn. Er man alene om alt, kan det bli desto vanskeligere. I dette tilfellet kom så til at de ytre forhold ikke lå godt til rette, og økonomien var dårlig. I tillegg ble C plaget av ørebetennelse, noe som gjerne resulterer i konstant mangel på søvn for den som har ansvaret. På toppen av det hele brakk så B høyre arm.

Hun har likevel klart det hele, noe som åpenbart må ha betydd en stor belastning for henne. Hun har forklart at hun gikk ned i vekt 8 - 10 kilo. Det er ingen grunn til å tvile på at det er riktig. Hun har videre forklart at hun måtte søke lån på sosialkontoret, noe som føltes ytmykende. Det må uten videre kunne konstateres at dette var en belastning hun burde ha vært spart for. Selv om man således godt forstår Bs bitterhet, er det et annet spørsmål i hvilken utstrekning A er å bebreide. Det er på det rene at han var til stede under fødselen og besøkte henne hver dag mens hun lå på sykehuset. Det er vanskelig å oppfatte dette annerledes enn at han forsøkte å gå inn i sin nye oppgave som far. Begge parter er enige om at de ikke siktet på å fortsette forholdet dem imellom.

Hans premisser for utvikling av farsfølelse kan neppe sies å ha vært særlig gode. B ble gravid etter at partene hadde vært kjent ganske kort tid. Partene holdt en viss kontakt under svangersskapet. Det synes å være grunn til å regne med at hennes humør i denne tid var nokså svingende, noe som antagelig i og for seg sto i naturlig forbindelse med svangerskapet.

A har forklart at B ga uttrykk for at hun skulle klare seg alene, og at han følte seg avvist. Følelsen er forståelig, men ankeforhandlingen skapte det inntrykk at den var uriktig. I Bs utsagn om å klare seg selv lå neppe noe annet enn at hun ikke ville be om hjelp. Den måtte komme ubedt.

På hans initiativ opprettet partene en samværsavtale. Det er ikke klarlagt om A skrev under avtalen, men retten kan ikke se at dette mer formelle forhold spiller noen rolle. Partene er uenige om denne samværsavtale fungerte tilfredsstillende. B opplevde forholdet som en skuffelse, men A oppfattet det slik at det fungerte godt inntil moren avbrøt forholdet. Saken har ikke avklart hvilken av versjonene, om noen, er riktig.

B har bebreidet A at han ikke kontaktet sin sønn som gikk i barnehage rett ved Z. Det er på det rene at B hadde nektet A samvær med sønnen på dette tidspunkt. B ga inntrykk av å være en viljesterk dame som gir temmelig bestemte uttrykk for sine meninger. Det er forståelig om A oppfattet det slik at han hadde å holde seg borte fra barnet. Hennes reaksjon viser imidlertid at det har hun egentlig ikke ment. Man står således igjen overfor et tilfelle av mangel på kommunikasjon mellom partene.

I dag er situasjonen den at C lever i et etablert og godt familiemiljø. I dag har han i og for seg ikke behov for kontakt med sin biologiske far. På et senere stadium vil imidlertid dette behov med all sannsynlighet oppstå. Det er også moren innforstått med og mener å ville orientere gutten om forholdet så snart behovet oppstår. Det synes imidlertid åpenbart at det vil være betydelig bedre om barnet fikk et naturlig forhold til sin biologiske far så tidlig som mulig og unngikk det sjokk som meget vel kan oppstå hvis barnet i en mer moden alder plutselig får faktum presentert for seg.

Retten finner ikke grunn til å tvile på at A reelt ønsker å etablere et forhold til sin sønn. Den sakkyndige har i sin redegjørelse uttalt at han "har inntrykk av at det er foregått en modning hos ham (A) i løpet av de årene som er gått. Det kan også ha betydning at han støttes i farsrollen av sin samboer".

På vesentlige punkter skulle saken i dag ligge godt an for å etablere et forhold mellom A og C. Bs samboer D har forklart at han ikke har noe imot det. Hans vitneforklaring klarla at det var riktig. E, As mor, har et etablert forhold til C, som kaller henne farmor. I sin muntlige redegjørelse har den sakkyndige fremholdt at A kunne innføres i "familien" som sønn av E. Han behøvde ikke å ta Ds plass som "pappa", men som sønn av barnets farmor ble han barnets far. Dersom partene i rimelig grad la godviljen til, skulle det ikke by på problemer å etablere en samværsordning mellom A og hans sønn. En slik samværsordning måtte naturligvis etableres forsiktig til å begynne med, men siden gå over til vanlig samværsordning.

Den sakkyndige har i sin skriftlige betenkning konkludert slik:

"Min vurdering er at foreldrene bør prøve å bli ferdig med gamle konflikter og i fellesskap tenke på den verdi det har for gutten å kjenne sin bakgrunn og ha et forhold også til sin far.

Ut fra dette mener jeg også at det ikke er noen god løsning å fradømme ham samværsretten."

Retten er enig i denne vurdering og finner derfor at A bør tilkjennes vanlig samværsrett med sin sønn.

B har forklart at C skal begynne i ny barnehage i august i år og bør ha ro i en overgangsperiode. Retten er enig i det og finner derfor at samværsretten først bør etableres fra 1. september 1987.

Som det ovenfor er gitt uttrykk for, må samværet mellom far og sønn etableres gradvis. Den sakkyndige har pekt på den måten det naturlig bør gjøres på, og retten viser til det. Det finnes ikke mulig å utforme dette i en domsslutning. Selv om domsslutningen går ut på vanlig samværsrett fra 1. september 1987, forutsetter retten at A, også i egen interesse, aksepterer en gradvis og myk overgang til full samværsordning.

Foranlediget av prosedyren bemerker retten at forholdene i den sak som er referert i Retstidende for 1986 638, ikke kan sees å være analoge med nærværende sak selv om det på enkelte punkter er likhetstrekk. Samlet vurdert finnes det klart at farens krav om samværsrett stod betydelig svakere i den sak enn As krav i nærværende sak. Selv i saken fra 1986 uttalte førstvoterende, som de øvrige dommere sluttet seg til: "Jeg har funnet avgjørelsen vanskelig".

Anken har ført frem. Saken har imidlertid budt på slik tvil at det var fyldestgjørende grunn for den tapende part å la det komme til sak. Partene finnes derfor hver å burde bære sine omkostninger for begge retter.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. A gis vanlig samværsrett med sin sønn, C, fra 1. september 1987.

2. Partene bærer hver sine omkostninger såvel for byretten som for lagmannsretten.