Rt-1986-638

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1986-06-13
Publisert:	Rt-1986-638 (202-86)
Stikkord:	Familierett
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 13. juni 1986 i l.nr. 91 B/1986
Parter:	A (advokat Kjeld Hansen-Just) mot B (advokat Torstein Skaara - til prøve).
Forfatter:	Backer, Holmøy, Skåre, Langvand, Christiansen
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §44, Lov om born i ekteskap (1956), §39, §46, Adopsjonsloven (1986)

Dommer Backer: Saken gjelder spørsmålet om samværsrett etter barneloven av 8. april 1981 nr. 7 §44 annet og tredje ledd.

A og B ble kjent i begynnelsen av 1979, da hun var 17 år gammel. De forlovet seg etter noen måneders bekjentskap, og flyttet sammen i siste halvdel av 1979. Først bodde de hos B's far i X, men flyttet senere til en leilighet i Y. I 1981 kjøpte de sammen en annen leilighet i Y. I juli samme år tok B anleggsarbeid i Oslo og ble da meget borte. Kontakten ble også etter hvert dårlig fordi B hadde truffet en annen pike i Oslo. A var da gravid, og hun fødte 11. november 1981 en datter, som ble kalt C. Et par måneder før fødselen flyttet hun hjem til sine foreldre. I februar 1982 fikk A egen leilighet. B besøkte henne der, og det ble til at han flyttet inn, antakelig i april måned.

Partene bodde så mer eller mindre fast sammen til mars 1983, da B påbegynte soningen av en promilledom. Han ble løslatt i juli, men A hadde da på forhånd meddelt ham at det ikke var aktuelt å komme tilbake, da hun hadde truffet en annen mann. B på sin side flyttet sammen med en annen pike. Han hadde utover høsten noenlunde regelmessig samvær med sin datter, men etter hvert ble det vanskeligheter. A flyttet i november 1983 sammen med D, som hun kjente fra 1979, og som hun hadde truffet igjen ca 14 dager før. De har senere giftet seg 5. januar 1985.

Ved stevning av 29. februar 1984 til Y byrett reiste B søksmål mot A med påstand om rett til samvær med sin datter. Byretten avsa 2. juli 1984 dom med slik domsslutning:

«1. B skal ha samværsrett med sitt barn C, født xx.xx.1981, som følger: a. Annenhver helg, lørdag eller søndag fra kl. 12.00 til kl. 17.00, første gang lørdag 4. august 1984. Moren velger om dette samværet for øvrig skal utøves på lørdager eller søndager. b. Fra og med lørdag 24. november 1984 utvides helgesamværet annenhver helg lørdag og søndag. Dog begrenses samværet på samme måte som tidligere til dagtid fra kl. 12.00 til kl. 17.00. c. Fra og med lørdag 15. januar 1985 utvides helgesamværet til ikke bare å gjelde dagtid. Samværet gjelder da annenhver helg fra lørdag kl. 10.00 til søndag kl. 18.00. d. To sammenhengende dager i julen 1984 eller påsken 1985, avhengig av morens valg. Videre en uke i farens sommerferie 1985. e. Fra 1. august 1985 innføres «vanlig» samværsrett etter barneloven §44 fjerde ledd.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

A påanket denne dommen til Agder lagmannsrett, som 29. november 1984 avsa dom med slik domsslutning:

«1. B skal ha samværsrett med C som følger:

a) Lørdag den 22. desember 1984 fra klokken 12.00 til klokken 17.00.

b) Annen hver helg fra lørdag klokken 11.00 til søndag klokken 18.00, første gang den 5. og 6. januar 1985.

c) Fra og med 1985 samvær med 2 sammenhengende dager i påsken eller julen etter morens valg.

d) En ukes ekstra samvær i sommerferien 1985 og deretter 2 ukers ekstra samvær fra og med sommeren 1986, etter farens valg.

2. Byrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.

3. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.»

Samtidig avsa lagmannsretten i medhold av barneloven §46 kjennelse om at B skulle ha rett til samvær med C som angitt i dommen inntil rettskraftig dom foreligger.

Saksforholdet for øvrig og partenes anførsler for de tidligere retter fremgår av disses domsgrunner.

A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Samtidig påkjærte hun lagmannsrettens kjennelse. Høyesteretts kjæremålsutvalg avsa 15. januar 1985 kjennelse om at B ikke gis rett til samvær med C før rettskraftig dom foreligger.

For byretten og lagmannsretten var psykolog Anders Knutsen oppnevnt som sakkyndig. Han har senere flyttet til Bodø. Som sakkyndig for Høyesterett har vært oppnevnt psykolog Elisabeth Backe-Hansen. Hun har avgitt en sakkyndig erklæring av 25. mars 1986. Partene og i alt 9 vitner, deriblant psykolog Anders Knutsen, har vært avhørt ved bevisopptak til bruk for Høyesterett. A har for Høyesterett frafalt en tidligere anførsel om at partene ikke hadde levd sammen etter at datteren var født, jfr. barneloven §44 annet ledd. Ellers foreligger ikke saken i noen vesentlig annen skikkelse for Høyesterett enn for de tidligere retter.

Den ankende part, A, har i det vesentlige anført:

Avgjørelsen av spørsmålet om samværsrett skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet, jfr. barneloven §44 tredje ledd. Den sakkyndige for Høyesterett har nettopp ut fra dette hensyn uttalt seg mot at B gis samvær med C nå.

B er straffedømt 9 ganger, hvorav 7 ganger for promillekjøring, og ellers for legemskrenkelser. Han har en tendens til å drikke i helgene, og har en lav tenningsterskel når det gjelder voldsanvendelse. Den ankende part fikk mange ganger bank mens partene bodde sammen. B bor nå hjemme hos sin mor. Det er ikke noe godt miljø der, da hjemmet er et samlingssted for ungdom som misbruker alkohol. En yngre bror av B har tidligere plaget den ankende part.

Grunnen til at den ankende part fant å måtte motsette seg videre samvær mellom B og C, var at han ikke holdt avtaler og opptrådte uforsiktig, blant annet med bilkjøring, når han fikk overlevert barnet. Videre har den ankende part utviklet nervøse reaksjoner i forhold til B på grunn av hva hun har vært gjennom. Disse gir seg sterke fysiske utslag. Hun tåler derfor ikke den påkjenning som utøvelsen av en samværsrett vil medføre. For øvrig tror hun at B er mindre interessert i å se sin datter enn å plage den ankende part gjennom utøvelsen av samværsrett.

C har ikke sett sin biologiske far siden årsskiftet 1983/84. Hun tror at D er hennes far, og kaller ham «pappa». Sammen med sin lillesøster E, som er født xx.xx.1985, lever hun i et meget godt familiemiljø. Det vil bare være opprivende for C og de andre om man nå skal gjennomtvinge en besøksrett for B. C er bare 4 1/2 år gammel, og hun kjenner ikke sin biologiske far. D har planer om å adoptere henne, og det vil være det beste for piken.

A, som har hatt fri sakførsel for alle retter, har nedlagt slik påstand:

«Ankemotpartens krav om samvær med C, født xx.xx.1981, imøtekommes ikke.

Ankemotparten tilpliktes å svare sakens omkostninger for samtlige retter.»

Ankemotparten, B, har i det vesentlige anført:

Barneloven utgangspunkt er at det skal være samværsrett, også med barn født utenfor ekteskap, når foreldrene har levd sammen etter barnets fødsel, jfr. loven §44 annet ledd. Dette bør has for øye også ved anvendelsen av regelen i bestemmelsens tredje ledd.

B's siste straffbare handling ble begått i 1981. Han betrakter sin kriminalitet nå som tilbakelagt. Det har aldri vært påstått at han har opptrådt voldelig overfor sin datter, eller at han har vært påvirket av alkohol under samvær med henne. Han er oppriktig glad i C, og ønsker å opprettholde kontakten med henne. Det er ikke hans skyld at han har vært nektet å se henne de siste 2 1/2 år. Han mener at det er viktig at datteren får vite hvem hennes biologiske far er, og at hun ikke avskjæres fra samvær med ham. Man bør ikke lette muligheten for en eventuell adopsjon av C ved å nekte ankemotparten samværsrett. Det kan vises til Ot. prp. nr. 40 for 1984-85 om lov om adopsjon side 14 spalte 2, der det står at adopsjonsbevilling vanligvis ikke gis når adopsjonen vil avskjære samværsretten. Det var først etter at den ankende part hadde flyttet sammen med D at hun motsatte seg samvær mellom B og C. B ser en sammenheng her.

Når det gjelder den sakkyndiges rapport, er det en svakhet ved denne at den sakkyndige ikke har kunnet observere ankemotparten og datteren sammen. Det er heller ikke foretatt noen egentlig undersøkelse av ankemotparten og hans miljø. Konklusjonen i erklæringen fra den tidligere sakkyndige i saken var, med visse forbehold, til gunst for ankemotparten.

Selv om man ikke har sammenlignbar rettspraksis etter barneloven av 1981, er enkelte avgjørelser etter den tidligere lov av 21. desember 1956 nr. 9 om born i ekteskap av interesse. I Rt-1976-1497 omhandles et tilfelle der det ble gitt dom for samværsrett til tross for at barnet på 5 år var blitt fremmed for sin far, og det ble uttalt at man ikke kunne legge noen avgjørende vekt på morens meget sterke motstand mot samværsrett. Det kan også vises til avgjørelsene i Rt-1976-546 og Rt-1976-1271, selv om samværsretten i seg selv ikke var omtvistet i disse sakene, men bare omfanget av den.

Da partene bor i henholdsvis Y og Z, vil det være nødvendig å utforme bestemmelsene om samværsrett noe annerledes enn i lagmannsrettens dom.

B, som i likhet med den annen part har hatt fri sakførsel for alle retter, har nedlagt slik påstand:

«1. B skal ha samværsrett med C som følger: a) Lørdag den 2. august 1986 fra kl. 12.00 til kl. 17.00.

b) Hver 4. helg fra fredag kl. 17.00 til søndag kl. 18.00, første gang fra den 15. til den 17. august 1986. c) 3 sammenhengende dager hver jul etter farens valg, dog ikke julaften eller 1. juledag, første gang julen 1986. d) Hver 2. påske fra lørdag før palmesøndag kl. 14.00 til 2. påskedag kl. 18.00, første gang påsken 1987. e) En ukes ekstra samvær i sommerferien 1987, og dessuten 2 ukers ekstra samvær fra og med sommeren 1988, etter farens valg.

2. A tilpliktes å betale sakens omkostninger for alle retter til det offentlige.»

Jeg er kommet til at anken bør tas til følge.

Etter omstendighetene finner jeg ikke grunn til å gå inn på bestemmelsene i barneloven §44 annet ledd. Avgjørelsen av spørsmålet om samværsrett skal nemlig etter barneloven §44 tredje ledd først og fremst rette seg etter det som er best for barnet.

Man har her å gjøre med en 4 1/2 år gammel pike, hvis foreldre aldri har inngått ekteskap. Men de hadde et samboerforhold på den tid moren ble gravid, og etter et avbrudd på noen måneder rundt fødselen bodde de mer eller mindre fast sammen i nærmere ett år, før de endelig skilte lag. Det er uenighet om bakgrunnen for at faren flyttet inn hos moren etter at samboerforholdet hadde vært avbrutt. Hun hevder at dette skjedde motvillig fra hennes side, og at hun følte seg presset og var redd. Jeg anser det ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette, men finner det tilstrekkelig å konstatere at samlivet var problemfylt, og at dette i det vesentlige skyldtes alkoholmisbruk og vold fra farens side. Som en følge av dette har moren pådratt seg observerbare angstreaksjoner når man snakker om hennes forhold til faren. Begge de to psykologer som suksessivt har vært sakkyndige i saken, har beskrevet dette. Det dreier seg i dag om reaksjoner som gråt, rødflammet på halsen, spontane utbrudd av eksem og søvnløshet.

Situasjonen er nå at datteren ikke har sett sin far de siste 2 1/2 år. Hun husker ham ikke, og tror at morens nåværende ektemann er hennes far. Hun har en yngre søster, og synes å leve i en harmonisk familiesituasjon.

Den sakkyndige for Høyesterett, psykolog Elisabeth Backe-Hansen, har oppsummert de forhold som i dag taler for og imot etablering av en samværsordning slik:

«Den sakkyndige er kommet fram til at pr. i dag, er det flere forhold som taler mot enn for etableringen av en samværsordning mellom far og C. - C har ikke bodd sammen med far på vel 3 år, og hun har ikke hatt kontakt med ham på vel 2 år. - Hun var så liten da atskillelsen skjedde, at hun ikke vil ha opprettholdt noe bilde av ham eller vedvarende savnet ham. - Forholdet mellom far og mor var preget av konflikter, trusler og voldsbruk. Mor har fortsatt observerbare angstreaksjoner når hun snakker om det, og angsten provoseres fram når det blir snakk om samvær mellom far og datter. - C tror pr. i dag at D er hennes far, og det å etablere et forhold til far igjen, vil antakeligvis kreve et omfattende motivasjonsarbeid. Et slikt motivasjonsarbeid vanskeliggjøres av C's alder. - Den sakkyndige antar at det å pålegge mor å følge opp en samværsordning, vil få negative konsekvenser for C's omsorgssituasjon generelt, gjennom at mors angstnivå blir høyere.

Den sakkyndige er klar over at ovennevnte argumenter kan gjøres gjeldende i mange slike saker, og at det at en part holder på sitt over tid kan framprovosere en ønsket avgjørelse som går ut over barnets forhold til den andre av foreldrene. Det at den sakkyndige likevel tillegger denne typen argumenter betydning, har sammenheng med alvoret i konfliktene mellom foreldrene, og mors åpenbare reaksjoner på den situasjonen hun var i. Den sakkyndige har også dannet seg en oppfatning av at far var mer ustabil enn mor.

Argumentene for å etablere en samværsordning, er av mer prinsipiell karakter i forhold til C's situasjon pr, i dag: - Far er far, og på et eller annet tidspunkt vil hun måtte få vite det. Opplever hun at mor har nektet henne kontakt med far, kan hun reagere negativt i forhold til mor. Slike reaksjoner blir vanligvis mindre hvis det har vært regelmessig kontakt i oppveksten, eller hvis barnet har vokst opp med følelsen av åpenhet omkring sin opprinnelse. - C vil også ha fordeler av å ha kontakt med sin øvrige familie på farsiden, som endel av hennes «røtter», og som noen som er glade i og opptatt av henne.»

Hennes konklusjon er som følger:

«1. Far gis ikke samvær med C nå.

2. Mor anbefales å fortelle C at hun har en annen far enn D senest ved skolestart. Om nødvendig rådes mor til å søke faglig bistand for å få fortalt henne dette på en gunstigst mulig måte for henne.

3. Spørsmålet om et begrenset samvær mellom far og fars familie og C tas opp til vurdering når C er 9 år.»

Jeg peker på at retten ikke i noe tilfelle i dag kan treffe bestemmelse som nevnt i den sakkyndiges konklusjon punkt 2 og 3. Man er henvist til å avgjøre spørsmålet om samværsrett ut fra dagens forhold. Den part som senere måtte mene at det er grunn til å gjøre en forandring, må i tilfelle bringe saken inn for retten på ny, jfr. barneloven §39 annet ledd.

Den sakkyndige for byretten, psykolog Anders Knutsen, som også var oppnevnt for lagmannsretten, søkte å vurdere sentrale personlige egenskaper hos barnets far. I denne forbindelse foretok han en Rorschach-test av faren. I hans sakkyndige erklæring av 4. juni 1984 heter det blant annet:

«Vi får et bilde av en person som i utgangspunktet har noe kontroll i situasjonen, men i ustrukturerte situasjoner med manglende faste grenser «avsløres» forsvaret og viser sin manglende spenningsassimilerende kapasitet.

Samlet får vi et bilde av en person som i utgangspunktet presenterer en enkel, unyansert og intakt fungerende fasade med en rimelig grad av kontroll. Eksponert mot ustrukturerte og provoserende situasjoner vil denne fasaden lett kunne brytes opp, og umiddelbare behov og impulser dominere adferd og handlingsvalg.

I mange av dagliglivets situasjoner der normer og regler ikke kommer i konflikt med personlige behov og motiv eller der situasjonen ikke blir uoversiktlig og fremkaller angst og usikkerhet, vil han fungere stabilt og adekvat i forhold til sosiale normer og regler.»

Han konkluderte med at det, med visse forbehold, ikke syntes å være grunnlag for å hevde at det ville være «til skade for barnet» om faren fikk besøksrett.

Jeg har funnet avgjørelsen vanskelig. Ut fra dagens situasjon, vil det kunne skape betydelige problemer for datteren C om faren får samværsrett. Dette henger sammen med hennes alder, at hun er fremmed for sin biologiske far og at hun tror at stefaren er hennes far. Men det henger også sammen med morens ukontrollerbare angstreaksjoner i forbindelse med alt som har med datterens biologiske far å gjøre. Hvis en samværsrett skal gjennomføres - eventuelt gjennomtvinges - under slike forhold, vil den lille datteren bli stilt i en meget vanskelig situasjon. På den annen side står man overfor de generelle hensyn som taler for samværsrett, også i dette tilfelle.

Ut fra en helhetsvurdering er jeg imidlertid kommet til at faren for tiden ikke bør få samværsrett med sin datter. Hvordan situasjonen kan bli om noen år, er det ikke nå mulig å ha noen mening om.

Etter omstendighetene finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans.

Jeg stemmer for denne dom:

1. B skal ikke ha samværsrett med C, født xx.xx.1981.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.

Dommer Holmøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Skåre, Langvand og Christiansen: Likeså.

Av byrettens dom (dommerfullmektig Erik Holth):

Saken gjelder spørsmålet om farens krav på samvær med barn født utenfor ekteskap jfr. barneloven §44.

Partene som er foreldre til fellesbarnet C, født xx.xx.1981, har ikke vært gift.

Partene ble kjent med hverandre primo 1979. De forlovet seg etter noen måneders bekjentskap og flyttet sammen i siste halvdel av 1979. Først bodde de på gården til saksøkers far i X, men i 1980 flyttet de til en leilighet i - - -gate 60 i Y. I 1981 kjøpte de så en leilighet på 3 rom og kjøkken i - - -veien 9. I juli måned 1981 fikk saksøker en anleggsjobb i Oslo, hvorfor han oppholdt seg der det meste av tiden. Han forsømte etterhvert kontakten med saksøkte, ifølge ham selv fordi han traff en jente i Oslo som han følte mye for. Et par måneder før fødselen brøt saksøkte forlovelsen og flyttet hjem til sine foreldre. I slutten av oktober 1981 foretok hun en skriftlig oppsigelse av leieforholdet. I denne tiden fram til fødselen hadde partene ingen kontakt. Partenes felles barn ble født xx.xx.1981. Faren var ikke til stede under fødselen, men besøkte moren og barnet på sykehuset. For øvrig snakket han med henne et par ganger etter at hun og barnet flyttet tilbake til moren. Da saksøkte i februar 1982 fikk den bolig på Æ som hun nå bebor, begynte saksøker å besøke henne oftere. Partene er uenige om hvordan det kom til at saksøker fra april 1982, da han avsluttet arbeidet i Oslo, ble boende hos saksøkte. Han begynte da å arbeide hos maskinentreprenør F i Y. Rent faktisk bodde partene mer eller mindre fast under samme tak frem til saksøkers avsoning av en promilledom i mars 1983. Saksøkte har understreket at hun ikke ønsket et samboerforhold med saksøker, men følte seg presset og truet til dette. Saksøker har erkjent at han har slått saksøkte under alkoholpåvirkning. Saksøkte besøkte saksøker i fengselet under soningen ved flere anledninger, men i juni mottok han et brev hvor hun opplyste at hun ikke ønsket nærmere kontakt med ham. Hun fortalte da hun hadde truffet en annen mann. I midten av juli måned 1983 ble saksøker løslatt etter endt soning og han hadde samvær med barnet i den nærmeste tid, om enn noe uregelmessig. Moren var i utgangspunktet positivt innstilt på å medvirke til en samværsordning. Saksøker flyttet sammen med sin nåværende forlovede G inn i hennes leilighet i - - -gate 15. Da det etter noen tid oppsto uoverensstemmelser mellom partene vedrørende utøvelsen av samværsretten, nektet moren faren samværsrett med barnet etter å ha kontaktet advokat. Moren oppfattet det slik at barnet kunne bli skadelidende ved farens oppførsel under samvær. Det oppsto en del episoder som hovedsakelig bygget på tre forhold. For det første overholdt ikke faren de avtalte tider for samvær. Videre skulle han ha opptrådt provoserende og brukt skjellsord i nærvær av barnet når han skulle hente det. Endelig skal han ha kjørt bilen med barnet på passasjerens fang i forsetet uten noen form for sikring. - - -