RG-1995-52

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1994-03-24
Publisert:	RG-1995-52 (10-95)
Stikkord:	Konkursrett, Tingsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Agder lagmannsrett LA-1993-00741 A
Parter:	Holvik Transport & Spedisjon AS (advokat Harald Holm Nilsen) mot Igland Treindustri - dets konkursbo (advokat Asle Wennesland).
Forfatter:	Førstelagmann Arne Christiansen, ekstraordinære lagdommere Martin Beer, Haakon Askildsen
Lovhenvisninger:	Dekningsloven (1984) §5-7, Tvistemålsloven (1915) §180, Kommisjonsloven (1916) §31, §32

Igland Treindustri AS - heretter kalt Igland - ble slått konkurs ved Sand skifteretts kjennelse 28. oktober 1992. Holvik Transport & Spedisjon AS - heretter kalt Holvik har anmeldt en fordring i boet på 259.065,60 kroner. Forut for konkursåpningen gikk Igland til betalingsstopp. På dette tidspunkt hadde Holvik i sin besittelse en last fra Igland som skulle transporteres til Tyskland, og meddelte at man ville holde lasten tilbake som sikkerhet for utestående krav mot Igland. Lasten ble imidlertid frigitt mot at det istedet ble deponert 150.000 kroner på klientkonto hos advokat Sverre Grette, Iglands juridiske rådgiver. Beløpet er ment å tilsvare verdien av lasten. Det oppsto tvist mellom boet og Igland om Holviks rett til det deponerte beløp. Skifteretten avsa den 10. august 1993 kjennelse i tvisten med slik slutning:

1. Igland Treindustri AS dets konkursbo skal utbetales omtvistet beløp kr. 150.000 med tillegg av renter, som er deponert av adv. Grettes klientkonto 7307.05.35219, med fradrag for dokumenterte spedisjonsutgifter som er lagt ut for Igland Treindustri AS.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Skifteretten kom under henvisning til Rt-1973-967 til at dekningslovens §5-7 ikke kunne være til hinder for at det ble tatt sikkerhet i et lasteparti for gjeld som skrev seg fra tidligere utførte oppdrag, idet sikkerhet måtte anses avtalt mellom partene etter §14 i Nordiske Speditørforbunds alminnelige bestemmelser (NSAB), som bygget på langvarig kutyme i bransjen og som det var vist til i Holviks fakturaer. Skifteretten avviste imidlertid at sikkerheten kunne gjelde vederlag for rene transportoppdrag og måtte begrenses til vederlag for de egentlige spedisjonstjenester.

Side:53

Nærmere om sakens faktiske side og skifterettens begrunnelse for resultatet fremgår av kjennelsen.

Holvik har påanket skifterettens kjennelse til Agder lagmannsrett idet det hevdes at skifteretten har gjort seg skyldig i uriktig rettsanvendelse. Ankeforhandling ble holdt i Arendal 17. mars 1994. For den ankende part møtte foruten prosessfullmektigen - styreformann og daglig leder Inge Mollestad. Han avga forklaring. For boet møtte bobestyreren, advokat Asle Wennesland. Det ble ikke avhørt noen vitner. Det ble dokumentert en del skriftlige bevis, som vil bli nevnt i den utstrekning det er av betydning for resultatet. I sitt til svar hadde boet nedlagt prinsipal påstand om at boet skulle utbetales det deponerte beløp i sin helhet, hvilket innebærer en motanke over skifterettens kjennelse. Under hovedforhandlingen frafalt boet denne del av påstanden og begrenset seg til den subsidiære del om stadfestelse av den påankede avgjørelse. Forøvrig står saken for lagmannsretten i samme stilling som for skifteretten.

Holviks anførsler kan sammenfattes slik:

Det er enighet mellom partene om at betingelsene i NSAB, herunder bestemmelsenes §14 om panterett for speditøren, må anses som avtalt mellom Igland og Holvik. Skifteretten tar feil når den har sondret mellom transporttjenester og andre tjenester som speditøren utfører. Høyesteretts dom i Rt-1973-967, som gjaldt forholdet mellom de tilsvarende bestemmelser i dagjeldende konkurslov og speditørbetingelser, innebærer at panterettsbestemmelsen i §14 må anvendes fullt ut uten hensyn til bestemmelsene i dekningslovens §5-7 om omstøtelse av sikkerhetsstillelse for eldre gjeld. Etter §14 gjelder sikkerheten «dels for alle de omkostninger som hviler på godset - vederlag og lagerleie iberegnet - og dels for speditørens samtlige øvrige fordringer på oppdragsgiveren, speditørens samtlige øvrige fordringer på oppdragsgiveren, som vedrører oppdrag etter §2 foran». Etter §2 er speditørens oppgaver definert til bl.a. å sørge for transport med transportføreransvar eller med formidleransvar; i dette ligger at også transportutgifter er sikret etter §14. Som i saken fra 1973 kan kommisjonslovens §32 jfr. §31 anføres til støtte for anken. Det vises også til Stavanger byretts dom 14. oktober 1980. Det påpekes at en sikkerhetsrett som omfatter også et forhold som det foreliggende, vil være til fordel ikke bare for speditøren, men også for transportbrukerne.

Holvik har nedlagt slik påstand:

1. Holvik Transport & Spedisjon AS utbetales omtvistet beløp kr. 150.000,- med tillegg av renter, som er deponert på advokat Sverre Grettes klientkonto 7307.05.35219.

2. Holvik Transport & Spedisjon AS tilkjennes saksomkostninger for skifterett og lagmannsrett.

Boet har i det vesentlige anført følgende:

Den ankende parts påstand er i strid med de bestemmelser mot forfordeling av konkurskreditorene som fremgår av dekningslovens §5-7. Det faktiske forhold i den foreliggende sak skiller seg fra saksforholdet i høyesterettsdommen fra 1973 på en slik måte at det ikke er grunnlag for å avgjøre tvisten på grunnlag av denne avgjørelsen. Dommen fra 1973 er avsagt etter en konkret rimelighetsvurdering og gjaldt krav som skrev seg fra typiske spedisjonstjenester som transittlagring, transport fra lossested

Side:54

til transittlager, fortolling og betaling av toll og merverdiavgift. I den foreliggende sak gjelder kravene utelukkende eller nærmest i sin helhet vederlag for regulære transporttjenester, og det er enighet mellom partene om at en transportør som ikke er speditør, i forhold til oppdragsgiverens konkursbo er avskåret fra å utøve tilbakeholdsrett for krav som gjelder tidligere oppdrag. Forholdet mellom Igland og Holvik hadde heller ikke slik karakter av langvarig og kontinuerlig forretningsforbindelse som tilfellet var i høyesterettsdommen. Det hevdes også at NSAB §14 sammenholdt med §2 gir en mer omfattende sikkerhet enn den tilsvarende bestemmelse som gjaldt i saken fra 1973. I den foreliggende sak er det heller ikke grunnlag for en slik analogislutning fra kommisjonsforhold som Høyesterett la til grunn i 1973-saken. Også den påberopte dom fra Stavanger byrett gjelder et faktisk forhold som ikke er sammenlignbart med det foreliggende.

Boet har nedlagt slik påstand:

«Skifterettens kjennelse stadfestes.

Igland Treindustri AS, dets konkursbo tilkjennes saksomkostninger for skifteretten og lagmannsretten.»

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som skifteretten og skal bemerke:

Innledningvis finner lagmannsretten grunn til en nærmere redegjørelse for Iglands engasjement overfor Holvik. Igland drev med fabrikasjon av bolighus, garasjer og takstoler. I 1991 begynte selskapet med eksport av hus til Tyskland, og Holvik ble engasjert til å forestå transporten dit. I tiden 2. august til 9. september 1991 foresto Holvik i alt 23 transporter til Tyskland, hvorav 10 på egen bil, 10 på innleiet bil og 3 med Iglands egen bil. Den 9. mars 1992 var det 1 transport til Nederland med innleid bil. I tiden 23. juni til 7. juli 1992 var det 4 transporter til Tyskland, 1 med Holviks egen bil og 3 med innleide biler. Fra 30. august til 2. oktober 1992 foretok Holvik 14 transporter til Tyskland og 1 til Nederland, 4 med egen bil, 6 med innleide biler, 4 med Iglands biler og 1 med en bil som skulle gjøre opp med Igland direkte. I tillegg har såvidt skjønnes Holvik utført det transportoppdrag som gjaldt den last som ble holdt tilbake. Fra 1. september 1992 overtok Igland Berntsens transportforretning, som tidligere hadde utført transportoppdrag for Igland innenlands. I tiden 1. september til 7. oktober 1992 utførte Holvik 31 transportoppdrag i Norge, 19 med egne biler og 12 med innleide biler. Fra 4. til 11. september 1992 ble det foretatt 3 transporter til og fra Sverige med innleid bil. I tillegg til fakturaer for de her nevnte tjenester er det sendt fakturaer for 4 tollklareringer i tiden 31. januar til 17. juli 1992 for 1 innførsel fra Sverige og 3 fra Tyskland, og 2 fakturaer for fergeutgifter for Iglands bil for turer 13. og 29. september 1992.

De fleste transporter til Tyskland er fakturert med 10. - 12.000 kroner. Det er beregnet tillegg for såkalt tariffdokument på 100 kroner eller for utførselsdeklarasjon og transittdokument med 250 kroner eller for ytterligere tillegg på noen hundre kroner for kontantutlegg for eksportavgift. I de tilfelle transporten har gått med Iglands egne biler er bare tilleggene fakturert. Av hovedbeløpet på 10. - 12.000 kroner utgjør det alt vesentlige vederlag for selve transporttjenesten og utgifter til ferge; i høyden 500 kroner kan sies å referere seg til godtgjørelse for arbeide med

Side:55

formaliteter og utgifter som følge av at transporten går til utlandet. For innlandstransportene og transportene til og fra Sverige er det fakturert bare ett beløp for hvert transportoppdrag, og dette fremtrer som rene fraktbeløp.

Av det beløp på 259.065,60 som er anmeldt i boet knytter 140.193,60 kroner seg til innenlands transport og 13.319 kroner seg til de tre transporter til og fra Sverige. Fakturabeløpet for de 4 tollklareringer utgjør tilsammen 1.200 kroner og de to fakturaer for fergeutgifter for Iglands biler 5.400 kroner. Det resterende av det anmeldte beløp knytter seg til transporter til Tyskland og Nederland.

Dekningslovens §5-7 gir konkursboet rett til å omstøte sikkerhetsstillelse foretatt senere enn tre måneder før den såkalte fristdag dersom sikkerheten er stilt for gjeld som skyldneren har pådratt seg før sikkerhetsretten ble avtalt eller rettsvernet ikke ble brakt i orden uten unødig opphold etter at gjelden ble pådratt. Partene er enige om at det mellom Igland og Holvik var en avtalemessig forståelse om at NSAB skulle gjelde og at Igland derigjennom hadde akseptert at Holvik skulle ha sikkerhet i gods i sin besittelse også for gjeld som skrev seg fra tidligere avsluttede transportoppdrag. Forsåvidt kan man si at sikkerhetsretten var avtalt allerede før gjelden ble stiftet. Spørsmålet er så om rettsvernet, d.v.s. overlevering av vedkommende gods det ble tatt sikkerhet i, skjedde uten unødig opphold etter at den eldre gjelden var stiftet. I det foreliggende tilfelle prosederer sikkerhetsrettspretendenten på at han har tilbakeholdsrett, og forsåvidt blir problemstillingen om slik rett må avskjæres på grunn av at den generelle betingelse om konneksitet mellom krav og besittelse ikke er oppfylt. Den ankende part har til støtte for sitt syn i særlig grad bygget på dom inntatt i Rt-1973-967 der Høyesterett etter en konkret rimelighetsvurdering kom til at en kutymemessig praksis om sikkerhetsrett i gods som vedkommende speditør hadde i sin besittelse, uten hinder av dagjeldende konkurslovs §45 kom til anvendelse også for krav som knyttet seg til gods fra tidligere oppdrag selv om dette godset ikke lenger var i speditørens besittelse. Det springende punkt i saken er om denne avgjørelse skal få betydning også i den foreliggende sak.

Som nevnt er høyesterettsdommen fra 1973 truffet etter en konkret rimelighetsvurdering basert på de faktiske forhold i saken. I dommen er det forsåvidt gjelder det faktiske forhold trukket frem følgende:

«I det foreliggende tilfelle var ordningen den at spedisjonsfirmaet, som leide transittlager av havnevesenet og hadde kreditt hos tollvesenet med betaling av toll og merverdiavgift, besørget inntatt på sitt lager de importerte vogner etter hvert som de kom til landet. Senere ordnet spedisjonsfirmaet med fortolling av vognene og la ut for toll og merverdiavgift og andre utgifter i forbindelse med uttakingen av vognene fra transitt-lageret. Industrimaskiner A/S tok ut etterhvert det antall og de typer vogner som firmaet solgte. Da vognene kunne utleveres så snart spedisjonsfirmaet hadde levert fortollingsdokumentene inn til tollvesenet, fikk Industrimaskiner A/S utlevering så og si på dagen, mens spedisjonsfirmaet først etter ca. 1 uke fikk faktura fra tollvesenet. Vognene ble med andre ord utlevert etter Industrimaskiner A/S' behov, hvilket innebar at senere ankomne vogner kunne uttas før tidligere ankomne, og før spedisjonsfirmaet hadde oversikt over sine utlegg og kunne sende sin regning. For Industrimaskiner A/S var det en fordelaktig ordning, ikke minst

Side:56

fordi firmaet kunne nyte godt av den kreditt som spedisjonsfirmaet hadde hos tollmyndighetene. Det ville etter min mening være et rimelig og naturlig motstykke til spedisjonsfirmaets ytelser at det fikk sikkerhet i de vogner som til enhver tid stod på lager, uten hensyn til om fordringene knyttet seg til innestående eller utleverte vogner.»

Det er i dommen uttalt at det fremstår som noe uklart om den dagjeldende bestemmelse som svarer til NSAB §14, ga panterett eller tilbakeholdsrett. Imidlertid fant Høyesterett å måtte legge til grunn at det i spedisjonsforhold ble praktisert, og i mer enn 50 år hadde vært praktisert, at det i et tilfelle som det foreliggende besto en utvidet sikkerhetsrett for speditøren. Førstvoterende, med tilslutning av de øvrige dommere, oppsummerte sitt syn slik:

«Jeg ser det da slik at G. Mathisen Spedisjon A/S, når annet ikke ble sagt, har tilbakeholdsrett også for tilgodehavender som ikke har direkte tilknytning til de 24 campingvogner på lager. Dette bygger jeg - som nevnt - på gjeldende praksis i spedisjonsforhold, idet det vanlige krav til konneksitet - sammenhengen mellom besittelsen og kravet - etter min mening ikke er til hinder for tilbakeholdsrett i et tilfelle som det foreliggende. Jeg peker på at det var et kontraktsforhold der lagerholderen nettopp i vareeierens interesse sørget for toll- og avgiftsklarering av godset, slik at vareeieren etter behov kunne ta ut de vogner han trengte, uten samtidig for hver vogn å gjøre opp for toll, avgifter og andre utlegg. Hvorvidt det kan oppstilles en alminnelig regel om tilbakeholdsrett av samme omfang også utenfor spedisjonsforhold, er det ikke nødvendig for meg å ta standpunkt til.»

Det faktiske forhold i den foreliggende sak adskiller seg fra saken fra 1973 i vesentlig grad. I 1973-saken var speditørens oppgave å sørge for fortolling, betale toll og merverdiavgift, ta inn varene på sitt transittlager og oppbevare dem der inntil de ble solgt og avhentet på lageret. I den foreliggende sak besto speditørens oppgave i det alt vesentlige i å transportere godset fra kundens produksjonssted frem til de byggeplasser der varene skulle brukes. Tjenester utover de rene transporttjenester fremtrer som rent bagatellemessige. En stor del av kravet, vel 140.000 kroner av vel 259.000 kroner, gjelder innenlands transport, som er utført på en måte som neppe adskiller seg nevneverdig fra hva som hadde vært tilfelle om en vanlig transportforretning hadde vært engasjert. De innenlandske transporter skyldes forøvrig etter det opplyste at Holvik overtok en transportforretning som tidligere hadde utført transporter for Igland her til lands. For de utenlandske transportene utgjør tjenestene utover selve transporten bagatellmessige beløp, i høyden 4-500 kroner for hver tur. Lagmannsretten påpeker videre at saken fra 1973 gjaldt et løpende og kontinuerlig forretningsforhold som medførte at speditøren til stadighet hadde kundens gods i sin besittelse. I det foreliggende tilfelle har hyppigheten av oppdrag vært varierende, og speditøren har ikke til stadighet hatt kundens gods i sin besittelse, men bare under den direkte transport fra kunden frem til kjøperen av varen.

Lagmannsretten kan ikke finne at det foreligger rimelighetsgrunner som er av tilsvarende styrke som i saken fra 1973 og som tilsier at det bør gjøres unntak fra det vanlige krav om konneksitet mellom krav og besittelse. Saken fra 1973 gjaldt et tilfelle der unntaket kunne begrunnes utfra synspunkter beslektet med de som ligger til grunn for reglene om

Side:57

rettsvern for sikkerhetsrett i såkalte tingsinnbegrep. Høyesterett viste også til kommisjonslovens §32 jfr. §31 om salgskommisjonærens panterett. I den foreliggende sak er det ikke tilsvarende rom for slike betraktninger. Høyesteretts begrunnelse knyttet seg også til en langvarig praksis innen speditørbransjen. De tjenester det er tale om i den foreliggende sak gjelder imidlertid i alt overveiende grad ikke typiske speditøroppdrag, men transportytelser av en art som i det alt vesentlige også utføres av andre. For regulære transportoppdrag i sin alminnelighet er det ingen hjemmel for slik tilbakeholdsrett som den ankende part påberoper seg. Lagmannsretten er etter dette kommet til at anken ikke kan føre frem.

Skifterettens avgjørelse innebærer at den del av vederlaget som ikke gjelder transport men «dokumenterte spedisjonsutgifter», skal dekkes av det deponerte beløp. Det kan reises spørsmål om det i det hele tatt er grunnlag for noen sikkerhetsrett for den sistnevnte type av utgifter i et tilfelle som det foreliggende. Ettersom boet i sin endelige påstand har nøyet seg med å kreve stadfestelse av skifterettens kjennelse går lagmannsretten ikke nærmere inn på dette spørsmål. Det tilføyes at partene under ankeforhandlingene ga uttrykk for at det ikke ville by på vanskeligheter å fastsette størrelsen av det beløp som etter skifterettens slutning skal utbetales til Holvik.

Anken har vært forgjeves, og den ankende part bør erstatte ankemotpartens utgifter for lagmannsretten etter hovedregelen i tvistemålslovens §180 første ledd og i samsvar med fremlagt omkostningsoppgave som for lagmannsretten viser et beløp på 17.000 kroner. Beløpet gjelder i sin helhet salær til prosessfullmektig. Lagmannsretten finner ikke grunn til å endre skifterettens omkostningsavgjørelse.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Skifterettens kjennelse stadfestes.

Holvik Transport & Spedisjon AS dømmes til innen 2 - to uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale 17.000- syttentusen - kroner til Igland Treindustri AS, dets konkursbo som erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten.