Rt-1973-967

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1973-09-15
Publisert:	Rt-1973-967
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 143/1973
Parter:	Industrimaskiner A/S' konkursbo (advokat Ole Chr. Wærenskjold - til prøve) mot G. Mathisen Spedisjon A/S (høyesterettsadvokat R. Chr. Agerup).
Forfatter:	Bølviken, Roll-Matthiesen, Tønseth, Sandene, Heiberg
Lovhenvisninger:	Konkursloven (1863) §45, Kommisjonsloven (1916) §31, §32, §39, §74, Kommisjonsloven (1916), LOV-1947-06-19-6, Tolloven (1966) §55, Tolloven (1966)

Dommer Bølviken: Da Industrimaskiner A/S ble tatt under konkursbehandling den 26. august 1971, hadde G. Mathisen Spedisjon A/S På sitt transittlager 24 campingvogner tilhørende konkursskyldneren. Saken gjelder spørsmålet om spedisjonsfirmaets tilbakeholdsrett i vognene kan gjøres gjeldende ikke bare for

Side:968

krav med direkte tilknytning til de 24 vognene, men også for tilgodehavender som skrev seg fra tidligere lagrede, men utleverte vogner.

Oslo skifterett fant at spedisjonsfirmaet hadde slik tilbakeholdsrett og avsa den 8. mars 1972 dom med denne domsslutning:

«1. Industrimaskiner A/S - dets konkursbo tilpliktes innen 3 - tre - dager å utbetale til Mathisen Spedisjon A/S det beløp på kr. 100.800,-med tillegg av renter, som partene har innsatt på sperret konto i Christiania Bank og Kreditkasse.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Etter anke fra konkursboet avsa Eidsivating lagmannsrett dom den 13. oktober 1972 med slik domsslutning:

«1. Skifterettens dom av 8. mars 1971 stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Industrimaskiner A/S' konkursbo til G. Mathisen - Spedisjon A/S 2500 - totusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»

I punkt 1 er 1971 feilskrift for 1972.

Lagmannsrettens dom er av konkursboet påanket til Høyesterett.

Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter fremgår av skifterettens og lagmannsrettens dommer. Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak for Oslo byrett, hvor tidligere disponent i Industrimaskiner A/S Odd Halseth og driftsleder i G. Mathisen Spedisjon A/S Fredrik Skjæggestad har avgitt forklaring. De forklarte seg også for de tidligere retter. Av dokumentbevis er ikke fremlagt noe nye nytt av betydning. Imidlertid har konkursboet etter lagmannsrettens dom utbetalt til spedisjonsfirmaet kr. 16.536, det tilgodehavende som har direkte tilknytning til de tilbakeholdte 24 vognene, slik at firmaets krav er blitt tilsvarende redusert. Konkursboet har videre etter henstilling fra motparten omformet sin påstand slik at spørsmålet om spedisjonsfirmaet har prioritet i boet for en del av sitt krav, holdes utenfor saken.

Konkursboet har som ny og prinsipal anførsel for Høyesterett gjort gjeldende at tollovens §55 uttømmende regulerer lagerholderens tilbakeholdsrett. Den kan - anføres det - ikke suppleres med en utvidende tolking, men må legges til grunn med mindre det foreligger klar avtale om utvidet retensjonsrett.

Som nytt for Høyesterett er videre påberopt at Høyesterett i dommer inntatt i Rt-1867-738 og 1869 413 har avgjort det foreliggende spørsmål i den ankende parts favør. Dommene, som gir uttrykk for en generell rettsoppfatning, har etter konkursboets mening gyldighet også i dag.

Konkursboet har frafalt sin tidligere - subsidiære - anførsel at en utvidet tilbakeholdsrett iallfall bare kan gjøres gjeldende for den del av kravet som gjelder lagerleie, transporter og andre spedisjonstjenester, ikke for utlegg av toll og merverdiavgifter.

For øvrig har boet gjort gjeldende de samme anførsler som

Side:969

for de tidligere retter. Det bestrides at det er avtalt eller forutsatt av partene en tilbakeholdsrett av det påståtte omfang. Skulle det - slik det har vært hevdet - omkring månedsskiftet mai/juni 1971 ha vært inngått avtale om slik tilbakeholdsrett, ville den - for så vidt angår gjeld stiftet før 26. mai 1971 - rammes av konkurslovens §45 som sikkerhet for eldre gjeld. Det bestrides også at en utvidet tilbakeholdsrett kan bygges på analogislutninger fra kommisjonslovens bestemmelser, fra reglene om forlagspant eller på rimelighetsbetraktninger. Det pekes i den forbindelse på at det dreier seg om en særrett, som vil gå ut over konkursskyldnerens andre kreditorer, og som må ha klar hjemmel. Noen kutyme for utvidet tilbakeholdsrett i spedisjonsforhold, som motparten nå påberoper seg, er det etter konkursboets mening ikke ført bevis for.

Den ankende part har lagt ned slik påstand:

«1. Industrimaskiner A/S, dets konkursbo, frifinnes.

2. Industrimaskiner A/S, dets korkursbo, tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Spedisjonsfirmaet har som nytt for Høyesterett påberopt kutyme i spedisjonsforhold. Det vises i den forbindelse til Nordisk Speditørforbunds Alminnelige bestemmelser g 16, som gir speditøren panterett i gods og speditørens besittelse for samtlige fordringer som skriver seg fra spedisjonsoppdraget. Iallfall for så vidt angår tilbakeholdsrett i spedisjonsforhold foreligger det etter spedisjonsfirmaets mening kutyme for utvidet sikkerhet, en kutyme som må godtas både på grunn av alder, fasthet og innholdets rimelighet.

Det bestrides at tollovens §55 løser det foreliggende spørsmål, eller at de påberopte over 100 år gamle dommer kan være avgjørende for løsningen i dag.

For øvrig gjør også spedisjonsfirmaet gjeldende de samme anførsler som for de tidligere retter. Det fastholdes at tilbakeholdsrett var avtalt, iallfall forutsatt mellom partene. For så vidt vises det til den påståtte kutyme i spedisjonsforhold. Det fastholdes også at resultatet må følge av analogislutninger fra kommisjonslovens bestemmelser, dog slik at det nå er lovens §32 som særlig påberopes, mens det var §39 og §74 som var fremme under prosedyren for de tidligere retter. Likeledes hevdes det - som tidligere - at tilbakeholdsrett uten hensyn til avtale eller forutsetninger partene imellom følger av den alminnelige ulovfestede tilbakeholdsrett, idet kontraktsforholdet må ses under ett, slik at kravet til konneksitet er oppfylt.

Ankemotparten har lagt ned denne påstand:

«1. Den ankende part dømmes til å betale til G. Mathisen Spedisjon A/S kr. 84.264,-.

2. G. Mathisen Spedisjon A/S tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Jeg er kommet til samme resultat som skilte retten og lagmannsretten. Jeg kan også i store trekk tiltre den begrunnelse som skifteretten med tilslutning av lagmannsretten har gitt, men

Side:970

skal etter prosedyren for Høyesterett begrunne mitt syn noe nærmere.

Det er enighet mellom partene om at spedisjonsfirmaet hadde tilbakeholdsrett i de 24 campingvogner som firmaet hadde på sitt lager da konkurs ble åpnet i Industrimaskiner A/S. Uenigheten gjelder omfanget av denne tilbakeholdsrett - om den bare kan gjøres gjeldende for krav som har direkte tilknytning til de 24 vognene, eller om den også kan gjøres gjeldende for annet mellomværende i spedisjonsforholdet.

Som skifteretten, og så vidt skjønnes også lagmannsretten, finner jeg ikke bevis ført for at det er inngått en uttrykkelig avtale om tilbakeholdsrett av dette omfang, verken opprinnelig eller under de samtaler som disponent Halseth og driftsleder Skjæggestad hadde omkring månedsskiftet mai/juni 1971. Hva som måtte være sagt på dette sene tidspunkt, da Industrimaskiner A/S var kommet i økonomiske vanskeligheter, kan jeg for øvrig ikke tillegge vesentlig vekt, og jeg finner av den grunn heller ikke at konkurslovens §45 kan komme inn i bildet.

Utgangspunktet er at en tilbakeholdsrett bare kan gjøres gjeldende for krav som har en viss sammenheng med besittelsen. I mer varige og sammenhengende kontraktsforhold har det imidlertid vært antatt at det må lempes noe på dette krav, se således Arnholm: «Panteretten» (1962) side 344-345. Jeg er enig i dette syn. I hvilken utstrekning slik lempning kan skje, må bero på en konkret vurdering av det enkelte kontraktsforhold.

I det foreliggende tilfelle var ordningen den at spedisjonsfirmaet, som leide transittlager av havnevesenet og hadde kreditt hos tollvesenet med betaling av toll og merverdiavgift, besørget inntatt på sitt lager de importerte vogner etter hvert som de kom til landet. Senere ordnet spedisjonsfirmaet med fortolling av vognene og la ut for toll og merverdiavgift og andre utgifter i forbindelse med uttakingen av vognene fra transitt-lageret. Industrimaskiner A/S tok ut etterhvert det antall og de typer vogner som firmaet solgte. Da vognene kunne utleveres så snart spedisjonsfirmaet hadde levert fortollingsdokumentene inn til tollvesenet, fikk Industrimaskiner A/S utlevering så å si på dagen, mens spedisjonsfirmaet først etter ca. l uke fikk faktura fra tollvesenet. Vognene ble med andre ord utlevert etter Industrimaskiner A/S' behov, hvilket innebar at senere ankomne vogner kunne uttas før tidligere ankomne, og før spedisjonsfirmaet hadde oversikt over sine utlegg og kunne sende sin regning. For Industrimaskiner A/S var det en fordelaktig ordning, ikke minst fordi firmaet kunne nyte godt av den kreditt som spedisjonsfirmaet hadde hos tollmyndighetene. Det ville etter min mening være et rimelig og naturlig motstykke til spedisjonsfirmaets ytelser at det fikk sikkerhet i de vogner som til enhver tid stod på lager, uten hensyn til om fordringene knyttet seg til innestående eller utleverte vogner.

G. Mathisen Spedisjon A/S har gjort gjeldende at en slik utvidet tilbakeholdsrett har hjemmel i alminnelige rettregler og iallfall er kutyme i spedisjonsforhold. I denne sammenheng er

Side:971

henvist til Nordisk Speditørforbunds Alminnelige bestemmelser §16 første ledd, som bestemmer:

«Speditøren har panterett i gods som er under hans kontroll, såvel for alle de omkostninger som hviler på godset - spedisjonsgebyr og lagerleie medregnet - som for speditørens samtlige øvrige fordringer på oppdragsgiveren, som vedrører andre utførte spedisjonsoppdrag.»

Om denne paragraf og dens forhistorie viser jeg til Vinding Kruse: «Om speditørens tilbageholdsret» i Juristen 1955 433 flg. Det fremgår her at paragrafen har opptatt i en noe utvidet form en noenlunde tilsvarende regel i de tidligere alminnelige bestemmelser av 1919. Det er dog noe uklart i hvilken utstrekning disse gav panterett eller tilbakeholdsrett. Imidlertid finner jeg å måtte legge til grunn at man i spedisjonsforhold i alminnelighet praktiserer, og i mer enn 50 år har praktisert, at det i et tilfelle som det foreliggende består en utvidet sikkerhetsrett for speditøren.

Nå er G. Mathisen Spedisjon A/S og enkelte andre firmaer ikke medlemmer av speditørforbundet, og avtalen er ikke inngått på de blanketter som forbundets medlemmer bruker, og som gjør blant annet de alminnelige bestemmelser §16 til et uttrykkelig avtalevilkår. Men jeg mener at når det - som her - foreligger innarbeidede bransjeregler, og disse verken kan anses uvanlige eller urimelige - hvilket jeg mener at speditørforbundets regler ikke kan sies å være - må kontrakten i mangel av annen avtale anses inngått på bransjens vanlige vilkår, jfr. Gaarder i TfR 1955 228 flg., særlig side 233, «Om avisenes annonseavtaler».

Jeg ser det da slik at G. Mathisen Spedisjon A/S, når annet ikke ble sagt, har tilbakeholdsrett også for tilgodehavender som ikke har direkte tilknytning til de 24 campingvogner på lager. Dette bygger jeg - som nevnt - På gjeldende praksis i spedisjonsforhold, idet det vanlige krav til konneksitet - sammenhengen mellom besittelsen og kravet - etter min mening ikke er til hinder for tilbakeholdsrett i et tilfelle som det foreliggende. Jeg peker på at det var et kontraktsforhold der lagerholderen nettopp i vareeierens interesse sørget for toll- og avgiftsklarering av godset, slik at vareeieren etter behov kunne ta ut de vogner han trengte, uten samtidig for hver vogn å gjøre opp for toll, avgifter og andre utlegg. Hvorvidt det kan oppstilles en alminnelig regel om tilbakeholdsrett av samme omfang også utenfor spedisjonsforhold, er det ikke nødvendig for meg å ta standpunkt til.

Til støtte for resultatet kan etter min mening også anføres kommisjonslovens bestemmelser, spesielt dens §32, jfr. §31, som gir en salgskommisjonær panterett i gods mottatt for salg også for krav som skriver seg fra andre kommisjonsoppdrag for komittenten, forutsatt at denne er handlende, og oppdraget faller innenfor hans bedrift. Det dreier seg i spedisjon om mellommannsforhold som i mange henseender har betydelig likhet med kommisjonsforhold.

Jeg nevner til slutt at jeg ikke kan se at tollovens §55 har noen betydning for løsning av den foreliggende tvist. Jeg ser

Side:972

det slik at tolloven, i første rekke av hensyn til det offentliges krav på lagerholderen, har lovfestet en tilbakeholdsrett for denne i de lagrede varer for krav på lagerleie av vareeieren, uten at det av bestemmelsen kan utledes noe om tilbakeholdsrettens utstrekning i forholdet lagerholder - vareeier.

Heller ikke kan jeg se at de påberopte dommer fra forrige århundre kan ha særlig betydning for løsningen av vår sak. Det dreiet seg om faktiske situasjoner som ikke er analoge med dem vi har å gjøre med i denne sak, og det kan heller ikke ses at dommene har ført til noen fast praksis eller fast rettsoppfatning som må være avgjørende for løsningen.

Etter dette finner jeg at ankemotpartens påstand må tas til følge, dog slik at jeg finner at skifterettens og lagmannsrettens avgjørelser av omkostningsspørsmålet for disse instanser bør stå ved lag. I forbindelse med sakens behandling i Høyesterett har ankemotparten ifølge fremlagt omkostningsoppgave hatt direkte utlegg med ca. kr. 1.200, hvortil kommer salærkrav kr. 6.000, samlede utgifter kr. 7.200.

Jeg stemmer for denne

dom:

Industrimaskiner A/S' konkursbo betaler til G. Mathisen Spedisjon A/S 84.264 - åttifire tusen to hundre og sekstifire - kroner.

Saksomkostninger for skifteretten tilkjennes ikke. Lagmannsrettens dom punkt 2 stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Industrimaskiner A/S' konkursbo til G. Mathisen Spedisjon A/S 7.200 - sju tusen to hundre - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Roll-Matthiesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Tønseth, Sandene og Heiberg: Likeså.

Av skifterettens dom (dommerfullmektig Erik Hirsch):

Ved Oslo skifteretts kjennelse av 26. august 1971 ble konkurs åpnet i boet til Industrimaskiner A/S. Ved konkursåpningen hadde saksøkeren - Mathisen Spedisjon A/S - 24 campingvogner som tilhørte saksøkte - Industrimaskiner A/S - stående på sitt lager. Dette besittelsesforhold hadde sitt utspring i en avtale saksøkeren og saksøkte på sistnevntes intiativ inngikk i januar/februar 1971, hvori saksøkeren påtok seg visse lagrings- og spedisjonstjenester til bestemte oppgitte priser av campingvogner saksøkte importerte fra England og Vest-Tyskland. Tidligere hadde det ikke vært noe kontraktsforhold mellom partene idet saksøkte inntil slutten av 1960-årene hadde hatt flere agenturer på anleggsmaskiner, agenturer firmaet da mistet Saksøkte satset så på import av campingvogner og behovet for et transittlager og spedisjonsfirma av saksøkerens format meldte seg.

Side:973

Avtalen mellom partene innebar at saksøkeren skulle overta all befatning med saksøktes campingvogner fra disse ankom kai/jernbane i Oslo til de ble utlevert for transport til saksøktes forhandlere på dennes utleveringsordre. Da forsendelser kom fra utlandet, løste saksøkte selv fraktbrev og overlot konnossementene til saksøkeren som så besørget frakten til sitt lager - arealer leiet av Oslo havnevesen på årsbasis. Avtalen inneholdt ingen uttrykkelige bestemmelser om betalingsmåte/tid eller sikkerhetsstillelse for mulige kredittydelser. Etter avtaleinngåelsen mottok saksøkeren i perioden 23. februar til 19. april 1971 regelmessige forsendelser, hver bestående av mellom 10 og 30 vogner, inntil lageret var fullt. Lagringstiden på vognene varierte fra l til 2 måneder avhengig av forsendelses- og mottagelsesmulighetene til saksøktes forhandlere rundt om i landet. Påløpne utgifter, så som lagerleie, toll, havneutgifter, merverdiavgift, spedisjonsutgifter o.l. ble dekket av søksøkeren. Det var heller ikke avtalt noe bestemt lagringsmønster. Saksøkeren lagret campingvognene etter eget skjønn. Det vanlige prinsipp i bilbransjen «first in, first out» ble ikke fulgt. Årsaken til dette var blant annet at etterspørselen etter de 9 ulike typer av campingvogner som ble lagret varierte, slik at noen fast plan for uttagning vanskelig kunne følges.

Utleveringen av campingvognene skjedde på den måten at saksøkte skriftlig henvendte seg til saksøkeren med instruks om at bestemte chassisnummer skulle sendes til bestemte forhandlere. Saksøkte fikk således utlevert de vognene som ble begjært når behovet var tilstede. Før saksøkeren kunne frakte vognene videre til kai/jernbane for utlevering til videre transport, måtte fortolling og avregning fra Tollkassereren foreligge. Deretter ble registreringskort utferdiget. Avregning ble sendt til saksøkte etterhvert som vognene ble utlevert. Saksøkte betalte altså ikke kontant for de utlegg saksøkeren hadde hatt på den enkelte utleverte campingvogn.

I løpet av sommeren 1971 kom saksøkte i store økonomiske vanskeligheter. Flere av vogntypene holdt ikke mål og en rekke kjøpere reklamerte overfor saksøkte. Dette førte i sin tur til at saksøkte innledet privat akkordforhandling med sine kreditorer. Dette førte imidlertid ikke frem ,og firmaets økonomiske stilling ble stadig forverret inntil konkurs ble åpnet den 26. august 1971. På dette tidspunkt hadde som nevnt saksøkeren på sitt transittlager på Filipstadkaien 24 campingvogner lagret. Saksøkerens totale tilgodehavende hos saksøkte var da på kr. 106.686,38. Beløpet dekket saksøkerens samlede utlegg, såvel for utleverte som ikke-utleverte vogner. Dette krav ble anmeldt i konkursboet den 16. september 1971 som massekrav. Kravet fikk fordringsnummer 14. På skiftesamling i konkursboet den 5. november 1971 ble endel av saksøkerens fordring - kr. 16.538,- - anerkjent som v. Dette beløp tilsvarte de utlegg saksøkeren hadde hatt for de 24 campingvognene, og kun disse; konkursboet var enig med saksøkeren i at denne hadde tilbakeholdsrett i vognene til dekning av de kr. 16.538,-. Det øvrige krav - kr. 90.150,38 - ble på skiftesamlingen kun godkjent som uprioritert fordring. - - -

Retten skal bemerke: Partene er stort sett enige om det faktiske forhold, og retten henviser til det som er sagt foran under saksfremstillingen. Visse punkter trenger imidlertid en nærmere redegjørelse. Det

Side:974

er på det rene at den lagrings- og spedisjonsavtale som ble inngått i januar/februar 1971 ikke innholdt noe om betalingsvilkår eller eventuell sikkerhetsstillelse for kredittydelser. Faktisk utviklet det seg slik at saksøkte kunne beordre bestemte campingvogner utlevert, uten samtidig å måtte gjøre opp for hver enkelt vogn eller vognparti. Saksøkeren gjorde ingen innsigelser mot dette. Retten mener at forutsetningen for kontraktsforholdet var at Industrimaskiner A/S raskt på dagen kunne utta de vogner firmaet ønsket og hadde behov for etterhvert som firmaets underforhandlere var klare til mottagelse. På den annen side ville en samtidig betaling for hvert enkelt vognparti vært meget tungvint for saksøkte. Den kreditt som faktisk ble ydet kan derfor sies å ha vært en naturlig del av kontraktsforholdet, og nødvendig for driften av saksøktes firma. Vitnet Odd Halseth har også forklart at det er vanlig å gi kreditt i denne bransjen. Ved månedskiftet mai/juni var det foretatt to innbetalinger, men samtidig var saksøkerens udekkede tilgodehavender voksende.

På ett avgjørende punkt er det uenighet om faktum. Saksøkeren har påberopt som ett av grunnlagene for en utvidet tilbakeholdsrett at det ble inngått avtale om dette, noe saksøkte bestrider. Rettens oppfatning er at det ikke ble inngått noen avtale om tilbakeholdsrett. Noen skriftlig avtale foreligger ikke. Heller ikke kan det sies å foreligge noen muntlig overenskomst. På dette punkt har de to vitnene, Fredrik Skjæggestad og Odd Halseth gitt motstridende forklaringer. Retten legger til grunn at partene var i daglig kontakt med hverandre i månedskiftet mai/juni 1971. Bakgrunnen for dette var engstelse hos saksøkeren over uteblitt nedbetaling av gjelden tross flere purringer. Retten finner det videre Klart at saksøkeren da var interessert i å oppnå sikkerhetsstillelse for sitt utestående krav. De samtaler partene hadde, fant sted i den travleste ferietid, og det er etter rettens mening vanskelig å få tak i hva som egentlig ble sagt. Det er mulig saksøkeren fikk den forståelse at partene muntlig ble enige om sikkerhetsstillelse i form av tilbakeholdsretr. Holdepunktene for dette er imidlertid svake, og det må være saksøkerens oppgave å bevise at en slik avtale eksisterer. Når slikt bevis ikke er ført, legger retten til grunn at noen avtale av nevnte innhold Ikke eksisterer. Tvertimot tyder en uttalelse fra Fredrik Skjæggestad noen dager før konkursens åpning på at saksøkeren ikke hadde oppnådd noen avtale om tilbakeholdsrett. Under en telefonsamtale med Halseth i Industrimaskiner A/S lot Skjæggestad følgende ord falle; ifølge eget utsagn, som en reaksjon på den forestående konkurs: «Da mister jeg vel jobben?» En slik uttalelse ville hatt liten mening dersom det avtalemessig var oppnådd sikkerhet. Dessuten kan nevnes at den underhåndsakkordforhandling som pågikk i mai/juni neppe kunne føre frem om en slik avtale forelå.

Retten har videre kommet til at saksøkerens grunnlag nr. 1 - direkte anvendelse av kommisjonslovens §39 og §74 ikke kan føre frem. Som saksøkte gjør gjeldende kan Mathisen Spedisjon A/S hverken anses som handelskommisjonær, handelsagent eller handelsreisende. Kommisjonsloven angår mellommennforhold i varehandelen - en speditør opererer utenfor varehandelen, jfr. Sandvik lc. side 31-32.

Side:975

Saksøkerens grunnlag nr. 2, en analogisk anvendelse av kommisjonslovens §39 og §74 kan etter rettens mening heller ikke godtas som hjemmel for kravet. Retten viser her til hva saksøkte har anført og er enig i at kommisjonslovens bestemmelser om sikkerhetsrettigheter er av positivrettslig og spesiell art, slik at en analogisk fortolkning ikke bør tilstedes.

Etter dette gjenstår å undersøke om de ulovfestedet prinsipper for tilbakeholdsrett anerkjenner en utvidet tilbakeholdsrett som påstått av saksøkeren. Retten har under tvil funnet å måtte gi saksøkeren medhold på dette grunnlag. Det er på det rene at tilbakeholdsrettsinstituttet er anerkjent i norsk rett, også slik at tilbakeholdsretten gir rettsvern overfor et konkursbo. Enkeltreglene om dette er - bortsett fra visse lovregulerte områder - lite klarlagt. For det foreliggende spørsmål - hvor strengt konneksitetskravet skal tas - er det videre liten veiledning å finne i rettspraksis. I mangel av sikrere rettskilder må avgjørelsen treffes ut fra en vurdering av de ulike reale hensyn som gjør seg gjeldende for og imot en omfattende tilbakeholdsrett som nevnt. Analogislutninger fra andre rettsområder og uttalelser i juridiske fremstillinger vil også gi en viss veiledning.

Som utgangspunkt må det være en viss sammenheng mellom retinentens krav og den ting han besitter. Det kan her vises til den begrunnelse for tilbakeholdsrettsinstituttet som er gitt i «Knophs Oversikt» (siste utgave) side 452. Imidlertid kan det bli snakk om å lempe dette konneksitestkrav i såkalt «varige kontraktsforhold», der det skjer kontinuerlige ydelser fra begge parters side. Her må det være tilstrekkelig at kravet eller kravene er oppstått i samme kontraktsforhold selvom dette (disse) ikke refererer seg til de gjenstander retinenten har i sin besittelse. Retten mener det foreliggende tilfelle må karakteriseres som et «varig» eller «fast» kontraktsforhold. Denne karakteristikk er heller ikke saksøkte uenig i, men saksøkte vil ikke trekke den konsekvens at spørsmålet om tilbakeholdsrettens omfang kommer i noen annen stilling av den grunn. Retten er imidlertid enig med saksøkeren i at man i slike mer varige forbindelser må se forholdet under ett, og ikke legge avgjørende vekt på sammenhengen mellom hvert enkelt krav og de gjenstander som besittes. En slik løsning har nok de beste grunner for seg.

Selvom intet var avtalt om tilbakeholdsrett mellom partene, måtte en slik utvidet sikkerhetsrett anses som en naturlig sidevirkning av kontraktsforholdet. Hensynet til saksøkeren, at denne hadde et legitimt behov for sikkerhet, tilsier dette. Dessuten mener retten dette må være den rimelige og naturlige ordning. Retten vil også nevne reglene om forlagspant (lov av 19. juni 1947 nr. 6) som en nærliggende parallell til det aktuelle tilfelle. Her er panteretten knyttet til lagerbeholdning: slik der til enhver tid er, ikke til de enkelte konkrete ting. Det er riktig nok at likhetsprinsippet og hensynet til de øvrige kreditorer trekker i favør av en snever tilbakeholdsrett og at norsk rett har vart skeptisk med å gi enkeltkreditorer særfordeler i konkurs. Dette kan imidlertid ikke være avgjørende i motsatt retning. Den rettsoppfatning som her er lagt til grunn har også støtte i juridisk teori, se Arnholms Panterett (3. utgave) side 344- - 345. - - -

Side:976

Av lagmannsrettens dom (lagdommer T. Krog, kst. lagdommer Petter Meyer og tilkalt dommer, byfogd Christian Bull): - - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som skifteretten og kan i store trekk tiltre dens begrunnelse. Av hensyn til prosedyren for lagmannsretten skal en bemerke:

Partene er enige om at Mathisen har i tilbakeholdsrett for de utlegg som knytter seg til de vogner som ved konkursens åpning befant seg på lager. Det omtvistede spørsmål er hvorvit tilbakeholdsretten også omfatter Mathisens utlegg vedrørende vogner som på det tidspunkt var levert videre til forhandler eller returnert den utenlandske leverandør.

Som påpekt av skifteretten er tilbakeholdsinstituttet anerkjent i norsk rett. Et vilkår er at det er en viss mellom besittelsen og kravet. Bortsett fra de klare tilfeller, nemlig hvor kravet direkte er knyttet til besittelsen, synes det å være en anerkjent regel at kravet til konneksitet må kunne løsnes noe når det gjelder faste og varige forretningsforbindelser. For øvrig antas avgjørelsen å måtte treffes etter en rimelighetsvurdering hvor de ulike reelle hensyn og analogislutninger fra andre rettsområder får betydning. Herunder kommer også hensynet til partenes kreditorer.

Lagmannsretten finner i likhet med skifteretten å måtte se den inngåtte kontrakt som en enhet. Riktignok er vederlaget for de ydede tjenester knyttet til de enkelte vogner, men dette hindrer ikke at rutinen med inntak og uttak av vogner og den omstendighet at speditøren til enhver tid plikter å holde lageret åpent for et ubestemt antall vogner, gjør at kontraktsforholdet må ses under ett i relasjon til tilbakeholdsretten. Det er i kontrakten ikke uttalt noe om når Mathisen skulle ha dekket sitt løpende tilgodehavende, inklusive utlegg, men partene er enige om at dette skulle skje ved at Mathisen med passende mellomrom presenterte regning for allerede utleverte vogner. Ordningen synes å indikere at meningen må ha vært at Mathisen skulle ha sikkerhet for sitt samlede tilgodehavende i de vogner som til enhver tid sto på lageret. At dette var meningen synes også å være bekreftet under de samtaler som i mai/ juni fant sted mellom bedriftslederne for de to firmaer. Det er noe uklart hvilke ord som ble brukt under disse samtaler, men retten finner det etter de to bedriftslederes vitneprov for lagmannsretten godtgjort at tilbakeholdsretten var på tale, og at Halseth, som representerte Industrimaskiner, ikke tok avstand fra denne forståelse av kontrakten. En slik fortolking av kontrakten synes heller ikke urimelig overfor Industrimaskiners øvrige kreditorer så lenge tilbakeholdsretten aldri ville kunne representere mer enn verdien av de vogner som sto på lageret Etter det opplyste utgjorde de samlede krav ved konkursens åpning kr. 106. 686,88, mens verdien av de 24 tilbakeholdte vogner utgjorde kr. 100.800,-.

I anledning av at skifteretten ser reglene om forlagspant som en nærliggende parallell til det aktuelle tilfelle, skal en tilføye at forlagspantehaveren i motsetning til retinenten, har gitt fra seg besittelsen av godset. Dette er bakgrunnen for at lovgiveren når det gjelder forlagspant, har funnet det nødvendig av hensyn til de øvrige kreditorer, å stille krav med hensyn til skriftlighet og tinglysing. Ut fra et kredittøkonomisk synspunkt synes imidlertid de to institutter å stå temmelig likt.

Side:977

Etter dette er lagmannsretten kommet til at Mathiesen må få medhold i sitt krav om tilbakeholdsrett for hele sitt krav. Retten finner ikke å kunne unnta den del av kravet som gjelder toll og merverdiavgift, idet disse utlegg må ses som et naturlig og nødvendig ledd i kontraktsforholdet. Det kan ikke ses at disse utgifter skulle stå i en annen stilling enn den del av kravet som gjelder lagerleie, transporter og andre speditørtjenester. - - -