Hopp til innhold

HR-2016-1105-U: Forskjell mellom sideversjoner

Fra Rettspraksis
Import (diskusjon | bidrag)
XML-importering
 
FredrikL (diskusjon | bidrag)
mIngen redigeringsforklaring
Linje 1: Linje 1:
 
{{Høyesterett
   
    {{Høyesterett
|Instans=
|Instans=
   
Høyesteretts ankeutvalg - Kjennelse
    Norges Høyesterett
|Dato=
|Dato=
    2016-05-24
2016-05-24
|Publisert=
|Publisert=
    HR-2016-01105-U
HR-2016-01105-U
|Sammendrag=
|Sammendrag=
    Saken gjelder tilgang til bevis i en sak om utlevering jf. utleveringsloven § 17 nr. 1.
Saken gjaldt tilgang til bevis i en sak om utlevering jf. Utleveringsloven (1975) § 17 nr. 1.
|Stikkord=
|Stikkord=
   
(Mulla Krekar), Strafferett, Straffeprosess, Bevistilgang
|Saksgang=
|Saksgang=
    HR-2016-01105-U, (sak nr. 2016/959), straffesak, anke over kjennelse
Oslo tingrett [[TOSLO-2016-13623]] - Borgarting lagmannsrett [[LB-2016-70188]] - Høyesterett HR-2016-01105-U (sak nr. 2016/959), straffesak, anke over kjennelse
|Parter=
|Parter=
    I. A (advokat Solveig Kristine Høgtun) mot Den offentlige påtalemyndighet II. B (advokat Brynjar N. Meling) mot Den offentlige påtalemyndighet
I. A (advokat Solveig Kristine Høgtun) mot Den offentlige påtalemyndighet II. B (advokat Brynjar N. Meling) mot Den offentlige påtalemyndighet
|Forfatter=
|Forfatter=
   
Øie, Bårdsen, Normann
|Lovhenvisninger=
|Lovhenvisninger=
    utleveringsloven § 17, straffelov § 270, straffeprosessloven § 242, straffeprosessloven § 377, straffeprosessloven § 379, straffeprosessloven § 388, straffeprosessloven § 385
[https://lovdata.no/lov/1975-06-13-39/§17 Utleveringsloven (1975) §17]], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§147a Straffeloven (1902) §147a], [https://lovdata.no/lov/2005-05-20-28/§133 Straffeloven (2005) §133], [https://lovdata.no/lov/1981-05-22-25/§242 Straffeprosessloven (1981) §242], [https://lovdata.no/lov/1981-05-22-25/§377 §377], [https://lovdata.no/lov/1981-05-22-25/§379 §379], [https://lovdata.no/lov/1981-05-22-25/§385 §385], [https://lovdata.no/lov/1981-05-22-25/§388 §388]
}}
}}
(1) Saken gjelder tilgang til bevis i en sak om utlevering jf. utleveringsloven § 17 nr. 1.


      <pre style="background-color: white; border: 0">
(2) Politiets sikkerhetstjeneste – PST – har 25. januar 2016 bedt om tingrettens kjennelse for at
                                    NORGES HØYESTERETT
vilkårene for utlevering av B og A er oppfylt, jf. utleveringsloven § 17.
 
Utleveringsbegjæringen bygger i hovedsak på kjennelser fra Roma og Trento av henholdsvis
 
18. juli 2015 og 25. november 2015 om varetektsfengsling av de to. B og A er mistenkt for å
 
ha inngått terrorforbund innenfor en organisert struktur kalt Rawti Shax/Didi Nwe i relasjon
 
til straffeloven av 1902 § 147a tredje ledd, alternativt straffeloven av 2005 § 133, og italiensk
        Den 24. mai 2016 ble det av Høyesteretts ankeutvalg bestående av justitiarius Øie og
straffelov § 270 bis, jf. §§ 3 og 4.
        dommerne Bårdsen og Normann i
 
        HR-2016-01105-U, (sak nr. 2016/959), straffesak, anke over kjennelse:
 
        I.
 
        A                                            (advokat Solveig Kristine Høgtun)
 
        mot
 
        Den offentlige påtalemyndighet
 
        II.
 
        B                                            (advokat Brynjar N. Meling)
 
        mot
 
        Den offentlige påtalemyndighet
 
 
 
 
        avsagt slik
 
 
                                                </pre>
 
      <pre style="background-color: white; border: 0">
        :
 
(1)    Saken gjelder tilgang til bevis i en sak om utlevering jf. utleveringsloven § 17 nr. 1.
 
 
(2)     Politiets sikkerhetstjeneste – PST – har 25. januar 2016 bedt om tingrettens kjennelse for at
        vilkårene for utlevering av B og A er oppfylt, jf. utleveringsloven § 17.
        Utleveringsbegjæringen bygger i hovedsak på kjennelser fra Roma og Trento av henholdsvis
        18. juli 2015 og 25. november 2015 om varetektsfengsling av de to. B og A er mistenkt for å
        ha inngått terrorforbund innenfor en organisert struktur kalt Rawti Shax/Didi Nwe i relasjon
 
        til straffeloven av 1902 § 147a tredje ledd, alternativt straffeloven av 2005 § 133, og italiensk
        straffelov § 270 bis, jf. §§ 3 og 4.
 
(3)    For vurderingen av om kravet om skjellig grunn til mistanke om terrorforbund er oppfylt, er
        det krevd tingrettens kjennelse for innsyn i bevisene som PST har innhentet etter
        rettsanmodning fra Italia og som PST har beholdt kopier av, samt tingrettens beslutning om                                                          2
 
          innhenting av bevisene som Roma- og Trento-kjennelsene viser til.
 
 
(4)      Muntlige forhandlinger i saken er berammet over fem dager fra 9. juni 2016.
 
(5)      Oslo tingrett avsa slik kjennelse og beslutning 18. april 2016:
 
 
                "Slutning i kjennelse
 
                Kravet i medhold av straffeprosessloven § 242 om innsyn i bevisene som PST har innhentet
                på rettsanmodning fra Italia og som befinner seg i kopi hos PST, tas ikke til følge.
 
                Beslutning
 
                Bevismateriale som PST har innhentet og oversendt til Italia 04.06.2012 og 06.01.2015 og til
                Tyskland 15.12.2014, samt samtale mellom A og C på Pal Talk 19.05.2012, innhentes fra
                Italia, jf. utleveringsloven § 17 nr. 2 tredje punktum."
 
(6)      PST anket beslutningen om bevisinnhenting til Borgarting lagmannsrett. B innga motanke.
 
          Borgarting lagmannsrett avsa 4. mai 2016 kjennelse med slik slutning:
 
                "1.      Begjæringen om bevisinnhenting etter utleveringsloven § 17 nr. 2 tredje punktum
                          tas ikke til følge.
 
                2.      Bs aksessoriske motanke over tingrettens kjennelse avvises."
 
(7)      A har i rett tid påanket lagmannsrettens kjennelse og har i hovedsak gjort gjeldende:
 
 
(8)      Det foreligger feil ved lagmannsrettens lovanvendelse og saksbehandlingen i relasjon til
          slutningen punkt 1. Beslutningen fra tingretten er "etter sin art … uangripelig",
 
          jf. straffeprosessloven § 377. Det medfører en saksbehandlingsfeil når lagmannsretten har
          realitetsavgjort anken. Lagmannsretten tar feil når det er lagt til grunn at bevissituasjonen ikke
          er endret fra november 2015.
 
 
(9)      A har lagt ned slik påstand:
 
                "Borgarting lagmannsretts kjennelse av 4. mai 2016 oppheves."
 
(10)      B har også påanket lagmannsrettens kjennelse i rett tid og har i hovedsak gjort gjeldende:
 
 
(11)      Prinsipalt anføres det at motanken til Borgarting lagmannsrett var rettidig inngitt, og at det
          følgelig var feil av lagmannsretten å avvise anken. Ankefristen er på 14 dager i henhold til
          straffeprosessloven § 379 første ledd. Ankefristen på tre dager som er omtalt i


          utleveringsloven § 17 nr. 3, kommer ikke til anvendelse. Subsidiært anføres det at ankefristen
(3) For vurderingen av om kravet om skjellig grunn til mistanke om terrorforbund er oppfylt, er
          utløp 2. mai 2016, seks dager etter rettens frist for tilsvar.
det krevd tingrettens kjennelse for innsyn i bevisene som PST har innhentet etter
rettsanmodning fra Italia og som PST har beholdt kopier av, samt tingrettens beslutning om
innhenting av bevisene som Roma- og Trento-kjennelsene viser til.


(12)     B har lagt ned slik påstand:
(4) Muntlige forhandlinger i saken er berammet over fem dager fra 9. juni 2016.


(5) Oslo tingrett avsa slik kjennelse og beslutning 18. april 2016:


                "Borgarting lagmannsretts kjennelse av 4. mai 2016 oppheves."
<span id="rp-innrykk">&quot;Slutning i kjennelse</span>


(13)      Politiets sikkerhetstjeneste har inngitt tilsvar til As anke, der det i hovedsak gjøres gjeldende:
<span id="rp-innrykk">Kravet i medhold av straffeprosessloven § 242 om innsyn i bevisene som PST har innhentet på rettsanmodning fra Italia og som befinner seg i kopi hos PST, tas ikke til følge.</span>


<span id="rp-innrykk">Beslutning</span>


(14)      Avgjørelse i saken har ikke betydning utenfor foreliggende sak, og heller ikke andre hensyn
<span id="rp-innrykk">Bevismateriale som PST har innhentet og oversendt til Italia 04.06.2012 og 06.01.2015 og til Tyskland 15.12.2014, samt samtale mellom A og C på Pal Talk 19.05.2012, innhentes fra Italia, jf. utleveringsloven § 17 nr. 2 tredje punktum.&quot;</span>
          tilsier at anken tas under behandling. Anken må derfor prinsipalt avvises
          jf. straffeprosessloven § 388 andre ledd. At lagmannsretten har foretatt en realitetsbehandling                                                        3


        av påtalemyndighetens anke, er innenfor lagmannsrettens prøvingskompetanse. Subsidiært må
(6) PST anket beslutningen om bevisinnhenting til Borgarting lagmannsrett. B innga motanke.
        derfor anken forkastes.
Borgarting lagmannsrett avsa 4. mai 2016 kjennelse med slik slutning:


(15)    Politiets sikkerhetstjeneste har lagt ned slik påstand:
<span id="rp-innrykk">&quot;1. Begjæringen om bevisinnhenting etter utleveringsloven § 17 nr. 2 tredje punktum tas ikke til følge.</span>


<span id="rp-innrykk">2. Bs aksessoriske motanke over tingrettens kjennelse avvises.&quot;</span>


              "Prinsipalt: Anken avvises
(7) <b>A</b> har i rett tid påanket lagmannsrettens kjennelse og har i hovedsak gjort gjeldende:


                Subsidiært: Anken forkastes."
(8) Det foreligger feil ved lagmannsrettens lovanvendelse og saksbehandlingen i relasjon til
slutningen punkt 1. Beslutningen fra tingretten er &quot;etter sin art ... uangripelig&quot;,
jf. straffeprosessloven § 377. Det medfører en saksbehandlingsfeil når lagmannsretten har
realitetsavgjort anken. Lagmannsretten tar feil når det er lagt til grunn at bevissituasjonen ikke
er endret fra november 2015.


(16)     Politiets sikkerhetstjeneste har ikke inngitt tilsvar til Bs anke.
(9) A har lagt ned slik påstand:


(17)    Høyesteretts ankeutvalg bemerker at lagmannsretten har avgjort en anke over en kjennelse og
<span id="rp-innrykk">&quot;Borgarting lagmannsretts kjennelse av 4. mai 2016 oppheves.&quot;</span>
        en beslutning, slik at utvalgets kompetanse er begrenset til å gjelde lagmannsrettens
        saksbehandling og lovtolkning, jf. straffeprosessloven § 388 første ledd nr. 2 og 3.


(10) <b>B</b> har også påanket lagmannsrettens kjennelse i rett tid og har i hovedsak gjort gjeldende:


(18)     B gjør gjeldende at lagmannsretten ikke skulle ha avvist hans anke som for sent fremsatt,
(11) Prinsipalt anføres det at motanken til Borgarting lagmannsrett var rettidig inngitt, og at det
        ettersom tredagersfristen i straffeprosessloven § 379 andre ledd ikke får anvendelse.
følgelig var feil av lagmannsretten å avvise anken. Ankefristen er på 14 dager i henhold til
straffeprosessloven § 379 første ledd. Ankefristen på tre dager som er omtalt i
utleveringsloven § 17 nr. 3, kommer ikke til anvendelse. Subsidiært anføres det at ankefristen
utløp 2. mai 2016, seks dager etter rettens frist for tilsvar.


(19)     Høyesteretts ankeutvalg er enig med B i at hans anke til lagmannsretten ikke skulle ha vært
(12) B har lagt ned slik påstand:
        avvist som for sent fremsatt. Den særlige ankefristen i straffeprosessloven § 379 andre ledd


        gjelder "den som er pålagt … å utlevere bevis", og passer ikke i en situasjon hvor det er den
<span id="rp-innrykk">&quot;Borgarting lagmannsretts kjennelse av 4. mai 2016 oppheves.&quot;</span>
        som ønsker noe utlevert, som anker. Da er det den alminnelige ankefristen på to uker som
        gjelder, jf. § 379 første ledd. Lagmannsrettens kjennelse – slutningen punkt 2 – må derfor
        oppheves.


(20)     A gjør i sin anke gjeldende at lagmannsretten ikke skulle ha behandlet påtalemyndighetens
(13) <b>Politiets sikkerhetstjeneste</b> har inngitt tilsvar til As anke, der det i hovedsak gjøres gjeldende:


        anke, ettersom tingrettens beslutning om at det skulle innhentes bevis fra Italia, anses som
(14) Avgjørelse i saken har ikke betydning utenfor foreliggende sak, og heller ikke andre hensyn
        "uangripelig" etter "sin art", jf. straffeprosessloven § 377, og at det uansett var feil av
tilsier at anken tas under behandling. Anken derfor prinsipalt avvises
        lagmannsretten å realitetsavgjøre anken.
jf. straffeprosessloven § 388 andre ledd. At lagmannsretten har foretatt en realitetsbehandling
av påtalemyndighetens anke, er innenfor lagmannsrettens prøvingskompetanse. Subsidiært må
derfor anken forkastes.


(21)     Dette kan ikke føre frem. Straffeprosesslovens alminnelig ordning og store hovedregel er at
(15) Politiets sikkerhetstjeneste har lagt ned slik påstand:


        også skjønnsmessige avgjørelser kan overprøves. Unntaket i § 377 tar særlig sikte på
<span id="rp-innrykk">&quot;Prinsipalt: Anken avvises</span>
        avgjørelser som er så skjønnsmessig eller situasjonsbestemte at en adgang til overprøving
        ville være uhensiktsmessig. Tingrettens beslutning om å innhente bevis etter utleveringsloven
        § 17 nr. 2 tredje punktum er ikke en slik avgjørelse. Det er på det rene at påtalemyndighetens
        anke til lagmannsretten gjaldt tingrettens lovtolkning, og at denne lovtolkningen uansett kan
        prøves, jf. Rt. 2012 side 719 avsnitt 16, med videre henvisninger.


<span id="rp-innrykk">Subsidiært: Anken forkastes.&quot;</span>


(22)     Det er lovens system at lagmannsretten kunne treffe realitetsavgjørelse i en ankesak så fremt
(16) Politiets sikkerhetstjeneste har ikke inngitt tilsvar til Bs anke.
        lagmannsretten hadde et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag, jf. straffeprosessloven § 385 andre
        ledd. Høyesteretts ankeutvalg kan ikke se at det, slik saken lå an, var noe til hinder for at
        lagmannsretten traff realitetsavgjørelse. Lagmannsrettens konkrete vurdering av om
        bevissituasjonen er endret etter november 2015, kan Høyesteretts ankeutvalg ikke prøve ved


        videre anke.
(17) <b>Høyesteretts ankeutvalg</b> bemerker at lagmannsretten har avgjort en anke over en kjennelse og
en beslutning, slik at utvalgets kompetanse er begrenset til å gjelde lagmannsrettens
saksbehandling og lovtolkning, jf. straffeprosessloven § 388 første ledd nr. 2 og 3.


(23)     Kjennelsen er enstemmig.                                               4
(18) <b>B</b> gjør gjeldende at lagmannsretten ikke skulle ha avvist hans anke som for sent fremsatt,
ettersom tredagersfristen i straffeprosessloven § 379 andre ledd ikke får anvendelse.


                                      S L U T N I N G :
(19) Høyesteretts ankeutvalg er enig med B i at hans anke til lagmannsretten ikke skulle ha vært
avvist som for sent fremsatt. Den særlige ankefristen i straffeprosessloven § 379 andre ledd
gjelder &quot;den som er pålagt ... å utlevere bevis&quot;, og passer ikke i en situasjon hvor det er den
som ønsker noe utlevert, som anker. Da er det den alminnelige ankefristen på to uker som
gjelder, jf. § 379 første ledd. Lagmannsrettens kjennelse – slutningen punkt 2 – må derfor
oppheves.


Lagmannsrettens kjennelse oppheves for så vidt gjelder slutningens punkt 2. For øvrig
(20) <b>A</b> gjør i sin anke gjeldende at lagmannsretten ikke skulle ha behandlet påtalemyndighetens
forkastes ankene.
anke, ettersom tingrettens beslutning om at det skulle innhentes bevis fra Italia, må anses som
&quot;uangripelig&quot; etter &quot;sin art&quot;, jf. straffeprosessloven § 377, og at det uansett var feil av
lagmannsretten å realitetsavgjøre anken.


(21) Dette kan ikke føre frem. Straffeprosesslovens alminnelig ordning og store hovedregel er at
også skjønnsmessige avgjørelser kan overprøves. Unntaket i § 377 tar særlig sikte på
avgjørelser som er så skjønnsmessig eller situasjonsbestemte at en adgang til overprøving
ville være uhensiktsmessig. Tingrettens beslutning om å innhente bevis etter utleveringsloven
§ 17 nr. 2 tredje punktum er ikke en slik avgjørelse. Det er på det rene at påtalemyndighetens
anke til lagmannsretten gjaldt tingrettens lovtolkning, og at denne lovtolkningen uansett kan
prøves, jf. [[HR-2012-952-U - Rt-2012-719|Rt-2012-719]] avsnitt 16, med videre henvisninger.


(22) Det er lovens system at lagmannsretten kunne treffe realitetsavgjørelse i en ankesak så fremt
lagmannsretten hadde et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag, jf. straffeprosessloven § 385 andre
ledd. Høyesteretts ankeutvalg kan ikke se at det, slik saken lå an, var noe til hinder for at
lagmannsretten traff realitetsavgjørelse. Lagmannsrettens konkrete vurdering av om
bevissituasjonen er endret etter november 2015, kan Høyesteretts ankeutvalg ikke prøve ved
videre anke.


        Arnfinn Bårdsen                  Toril M. Øie                Kristin Normann
(23) Kjennelsen er enstemmig.
            (sign.)                         (sign.)                        (sign.)


S L U T N I N G :


Lagmannsrettens kjennelse oppheves for så vidt gjelder slutningens punkt 2. For øvrig forkastes ankene.


Riktig utskrift:      </pre>
[[Kategori:Høyesterett]]
    [[Kategori:Høyesterett]]

Sideversjonen fra 25. jul. 2019 kl. 20:50

Instans: Høyesteretts ankeutvalg - Kjennelse
Dato: 2016-05-24
Publisert: HR-2016-01105-U
Stikkord: (Mulla Krekar), Strafferett, Straffeprosess, Bevistilgang
Sammendrag: Saken gjaldt tilgang til bevis i en sak om utlevering jf. Utleveringsloven (1975) § 17 nr. 1.
Saksgang: Oslo tingrett TOSLO-2016-13623 - Borgarting lagmannsrett LB-2016-70188 - Høyesterett HR-2016-01105-U (sak nr. 2016/959), straffesak, anke over kjennelse
Parter: I. A (advokat Solveig Kristine Høgtun) mot Den offentlige påtalemyndighet II. B (advokat Brynjar N. Meling) mot Den offentlige påtalemyndighet
Forfatter: Øie, Bårdsen, Normann
Lovhenvisninger: Utleveringsloven (1975) §17], Straffeloven (1902) §147a, Straffeloven (2005) §133, Straffeprosessloven (1981) §242, §377, §379, §385, §388


(1) Saken gjelder tilgang til bevis i en sak om utlevering jf. utleveringsloven § 17 nr. 1.

(2) Politiets sikkerhetstjeneste – PST – har 25. januar 2016 bedt om tingrettens kjennelse for at vilkårene for utlevering av B og A er oppfylt, jf. utleveringsloven § 17. Utleveringsbegjæringen bygger i hovedsak på kjennelser fra Roma og Trento av henholdsvis 18. juli 2015 og 25. november 2015 om varetektsfengsling av de to. B og A er mistenkt for å ha inngått terrorforbund innenfor en organisert struktur kalt Rawti Shax/Didi Nwe i relasjon til straffeloven av 1902 § 147a tredje ledd, alternativt straffeloven av 2005 § 133, og italiensk straffelov § 270 bis, jf. §§ 3 og 4.

(3) For vurderingen av om kravet om skjellig grunn til mistanke om terrorforbund er oppfylt, er det krevd tingrettens kjennelse for innsyn i bevisene som PST har innhentet etter rettsanmodning fra Italia og som PST har beholdt kopier av, samt tingrettens beslutning om innhenting av bevisene som Roma- og Trento-kjennelsene viser til.

(4) Muntlige forhandlinger i saken er berammet over fem dager fra 9. juni 2016.

(5) Oslo tingrett avsa slik kjennelse og beslutning 18. april 2016:

"Slutning i kjennelse

Kravet i medhold av straffeprosessloven § 242 om innsyn i bevisene som PST har innhentet på rettsanmodning fra Italia og som befinner seg i kopi hos PST, tas ikke til følge.

Beslutning

Bevismateriale som PST har innhentet og oversendt til Italia 04.06.2012 og 06.01.2015 og til Tyskland 15.12.2014, samt samtale mellom A og C på Pal Talk 19.05.2012, innhentes fra Italia, jf. utleveringsloven § 17 nr. 2 tredje punktum."

(6) PST anket beslutningen om bevisinnhenting til Borgarting lagmannsrett. B innga motanke. Borgarting lagmannsrett avsa 4. mai 2016 kjennelse med slik slutning:

"1. Begjæringen om bevisinnhenting etter utleveringsloven § 17 nr. 2 tredje punktum tas ikke til følge.

2. Bs aksessoriske motanke over tingrettens kjennelse avvises."

(7) A har i rett tid påanket lagmannsrettens kjennelse og har i hovedsak gjort gjeldende:

(8) Det foreligger feil ved lagmannsrettens lovanvendelse og saksbehandlingen i relasjon til slutningen punkt 1. Beslutningen fra tingretten er "etter sin art ... uangripelig", jf. straffeprosessloven § 377. Det medfører en saksbehandlingsfeil når lagmannsretten har realitetsavgjort anken. Lagmannsretten tar feil når det er lagt til grunn at bevissituasjonen ikke er endret fra november 2015.

(9) A har lagt ned slik påstand:

"Borgarting lagmannsretts kjennelse av 4. mai 2016 oppheves."

(10) B har også påanket lagmannsrettens kjennelse i rett tid og har i hovedsak gjort gjeldende:

(11) Prinsipalt anføres det at motanken til Borgarting lagmannsrett var rettidig inngitt, og at det følgelig var feil av lagmannsretten å avvise anken. Ankefristen er på 14 dager i henhold til straffeprosessloven § 379 første ledd. Ankefristen på tre dager som er omtalt i utleveringsloven § 17 nr. 3, kommer ikke til anvendelse. Subsidiært anføres det at ankefristen utløp 2. mai 2016, seks dager etter rettens frist for tilsvar.

(12) B har lagt ned slik påstand:

"Borgarting lagmannsretts kjennelse av 4. mai 2016 oppheves."

(13) Politiets sikkerhetstjeneste har inngitt tilsvar til As anke, der det i hovedsak gjøres gjeldende:

(14) Avgjørelse i saken har ikke betydning utenfor foreliggende sak, og heller ikke andre hensyn tilsier at anken tas under behandling. Anken må derfor prinsipalt avvises jf. straffeprosessloven § 388 andre ledd. At lagmannsretten har foretatt en realitetsbehandling av påtalemyndighetens anke, er innenfor lagmannsrettens prøvingskompetanse. Subsidiært må derfor anken forkastes.

(15) Politiets sikkerhetstjeneste har lagt ned slik påstand:

"Prinsipalt: Anken avvises

Subsidiært: Anken forkastes."

(16) Politiets sikkerhetstjeneste har ikke inngitt tilsvar til Bs anke.

(17) Høyesteretts ankeutvalg bemerker at lagmannsretten har avgjort en anke over en kjennelse og en beslutning, slik at utvalgets kompetanse er begrenset til å gjelde lagmannsrettens saksbehandling og lovtolkning, jf. straffeprosessloven § 388 første ledd nr. 2 og 3.

(18) B gjør gjeldende at lagmannsretten ikke skulle ha avvist hans anke som for sent fremsatt, ettersom tredagersfristen i straffeprosessloven § 379 andre ledd ikke får anvendelse.

(19) Høyesteretts ankeutvalg er enig med B i at hans anke til lagmannsretten ikke skulle ha vært avvist som for sent fremsatt. Den særlige ankefristen i straffeprosessloven § 379 andre ledd gjelder "den som er pålagt ... å utlevere bevis", og passer ikke i en situasjon hvor det er den som ønsker noe utlevert, som anker. Da er det den alminnelige ankefristen på to uker som gjelder, jf. § 379 første ledd. Lagmannsrettens kjennelse – slutningen punkt 2 – må derfor oppheves.

(20) A gjør i sin anke gjeldende at lagmannsretten ikke skulle ha behandlet påtalemyndighetens anke, ettersom tingrettens beslutning om at det skulle innhentes bevis fra Italia, må anses som "uangripelig" etter "sin art", jf. straffeprosessloven § 377, og at det uansett var feil av lagmannsretten å realitetsavgjøre anken.

(21) Dette kan ikke føre frem. Straffeprosesslovens alminnelig ordning og store hovedregel er at også skjønnsmessige avgjørelser kan overprøves. Unntaket i § 377 tar særlig sikte på avgjørelser som er så skjønnsmessig eller situasjonsbestemte at en adgang til overprøving ville være uhensiktsmessig. Tingrettens beslutning om å innhente bevis etter utleveringsloven § 17 nr. 2 tredje punktum er ikke en slik avgjørelse. Det er på det rene at påtalemyndighetens anke til lagmannsretten gjaldt tingrettens lovtolkning, og at denne lovtolkningen uansett kan prøves, jf. Rt-2012-719 avsnitt 16, med videre henvisninger.

(22) Det er lovens system at lagmannsretten kunne treffe realitetsavgjørelse i en ankesak så fremt lagmannsretten hadde et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag, jf. straffeprosessloven § 385 andre ledd. Høyesteretts ankeutvalg kan ikke se at det, slik saken lå an, var noe til hinder for at lagmannsretten traff realitetsavgjørelse. Lagmannsrettens konkrete vurdering av om bevissituasjonen er endret etter november 2015, kan Høyesteretts ankeutvalg ikke prøve ved videre anke.

(23) Kjennelsen er enstemmig.

S L U T N I N G :

Lagmannsrettens kjennelse oppheves for så vidt gjelder slutningens punkt 2. For øvrig forkastes ankene.