LB-2016-70188

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	2016-05-04
Publisert:	LB-2016-70188
Stikkord:	(Mulla Krekar), Straffeprosess, Bevistilgang
Sammendrag:	Saken gjaldt krav om tilgang til bevis i sak om utlevering, jf. Utleveringsloven (1975) § 17.
Saksgang:	Oslo tingrett TOSLO-2016-13623-1 - Borgarting lagmannsrett LB-2016-70188 (sak nr. 16-070188SAK-BORG/04) og LB-2016-86212 - Høyesterett HR-2016-1105-U
Parter:	Påtalemyndigheten v/Politiets sikkerhetstjeneste (politiadvokat Signe Kathrine Aalling) mot Najumuddin Faraj Ahmad (advokat Brynjar Meling, advokatfullmektig Trine Frantzen) og B (advokat Solveig Kristine Høgtun)
Forfatter:	Lagdommer Kine Elisabeth Steinsvik, Lagdommer Mette Jenssen, Lagdommer Petter Ringnes
Lovhenvisninger:	Utleveringsloven (1975) §10, §13, §14, §17, §18, Straffeprosessloven (1981) §171, §242, §294, §343, §379, §385, §387, Straffeloven (1902) §147a, Menneskerettsloven (1999) EMKN A6, EMKN P7-4

Saken gjelder krav om tilgang til bevis i sak om utlevering, jf. utleveringsloven § 17 nr. 1.

Politiets sikkerhetstjeneste (PST) har bedt om tingrettens kjennelse for at vilkårene for å utlevere Najumuddin Faraj Ahmad og B til Italia for straffeforfølgning er til stede, jf. utleveringsloven § 17 nr. 1. Utleveringsbegjæringen bygger på kjennelser om pågripelse og varetektsfengsling av de to siktede fra domstolene i Roma og Trento av henholdsvis 18. juli 2015 og 25. november 2015. Muntlige forhandlinger om utleveringsspørsmålet er berammet i Oslo tingrett over fem rettsdager med oppstart 9. juni 2016.

Under saksforberedelsen for tingretten har de siktede krevd innsyn i bevismateriale som ligger til grunn for vurderingen av om det foreligger skjellig grunn til mistanke. De siktede har for det første krevd innsyn i bevis som PST har innhentet etter rettsanmodning fra Italia i to omganger. Disse bevisene foreligger etter det opplyste i kopi hos PST. For det andre er bevismaterialet som de to kjennelsene utleveringsbegjæringen bygger på, krevd innhentet fra Italia.

Tingretten avsa 18. april 2016 slik kjennelse og beslutning:

SLUTNING I KJENNELSE

Kravet i medhold av straffeprosessloven § 242 om innsyn i bevisene som PST har innhentet på rettsanmodning fra Italia og som befinner seg i kopi hos PST, tas ikke til følge.

BESLUTNING

Bevismaterialet som PST har innhentet og oversendt til Italia 04.06.2012 og 06.01.2015 og til Tyskland 15.12.2014, samt samtale mellom B og Nauroz på Pal Talk 19.05.2012, innhentes fra Italia, jf utleveringsloven § 17 nr 2 tredje punktum.

For så vidt gjelder innsyn etter straffeprosessloven § 242 i bevismateriale innhentet etter rettsanmodning fra Italia, la tingretten til grunn at innsynsretten – etter at rettsanmodningene er besvart – er regulert av italiensk rett. Kravet om innsyn ble derfor ikke tatt til følge.

Beslutningen om innhenting av bevis er hjemlet i utleveringsloven § 17 nr. 2 tredje punktum.

Politiets sikkerhetstjeneste (PST) har påanket beslutningen om bevisinnhenting og har i hovedtrekk anført:

Tingrettens beslutning om bevisinnhenting i medhold av utleveringsloven § 17 nr. 2 tredje punktum er beheftet med saksbehandlingsfeil. Tingretten har ved sin beslutning om å

Side:2

innhente ytterligere bevismateriale foretatt en uriktig skjønnsmessig vurdering av unntaksregelen i utleveringsloven § 17 nr. 2 tredje punktum, og hva denne bestemmelsen er ment å være.

I sak om utlevering er retten i utgangspunktet bundet av det den fremmende staten anfører som grunnlag for sin begjæring. Det følger av utleveringsloven § 13 nr. 2 – 4 hvilke opplysninger og beslutninger som skal vedlegges begjæringen. Verken departementet eller påtalemyndigheten har i denne saken funnet grunn til å innhente ytterligere bevismateriale under forberedelsen av saken, jf. utleveringsloven § 14 nr. 1 og 2. Påtalemyndighetens oppfatning er således at det foreliggende materialet er tilstrekkelig for å ta stilling til om vilkåret om skjellig grunn til mistanke er oppfylt.

Etter utleveringsloven § 17 nr. 2 tredje punktum, jf. § 13 nr. 5, kan retten beslutte innhenting av ytterligere bevis. Bestemmelsen er ment å være en snever unntaksregel, og innhenting av ytterligere bevis skal skje etter en konkret vurdering der dette fremstår som nødvendig. Det er ikke avgjørende at ytterligere bevismateriale rent faktisk er tilgjengelig i PSTs besittelse.

Tingretten har besluttet å innhente to oversendelser til Italia som er innhentet i anledning etterforskningen som utleveringsbegjæringen bygger på, samt en konkret samtale foretatt over internett på PalTalk, bevissikret i Italia.

I tillegg omfatter tingrettens beslutning innhenting av bevismateriale som formelt ble oversendt Tyskland 15. desember 2014, etter rettsanmodning fra Tyskland. Det fremgår av utleveringsbegjæringen at italienske myndigheter har fått oversendt bevismateriale fra Tyskland, herunder kopi av et beslaglagt organisasjonskart. Beslaget skjedde i mars 2013 som ledd i den samme rettsanmodningen fra Tyskland. For så vidt gjelder denne delen av tingrettens beslutning, anføres det at det tilligger tyske myndigheter å forvalte dette bevismaterialet. At tyske myndigheter etter avtale har oversendt bevismateriale helt eller delvis til Italia, kan ikke innebære at norske domstoler kan beslutte at bevismaterialet oversendt Tyskland etter rettsanmodning kan innhentes i en utleveringssak fra Italia.

Det følger av straffeprosessloven § 385 tredje ledd, jf. § 343, at feil ved saksbehandlingen bare kommer i betraktning når det antas at feilen skal ha innvirket på "dommens innhold". Ved at det her er snakk om en saksbehandlingsanke under saksforberedelsen, er vurderingstemaet hvilken innvirkning den aktuelle feilen vil ha på den videre behandlingen av saken og realitetskjennelsen som tingretten skal avsi.

Etter påtalemyndighetens syn vil innhenting av ytterligere bevismateriale legge opp til en for inngående vurdering av vilkåret om "skjellig grunn" som grunnvilkår for utlevering. Innhenting som besluttet vil også medføre at retten vil sitte med et fragmentert bevisbilde. Det fulle bevisbildet vil kun være tilgjengelig i Italia der skyldspørsmålet skal prøves.

Side:3

Innhenting av ytterligere bevismaterialet vil foranledige krav om oversettelser, tilrettelegging for bevisføring mv. som vil påvirke sakens omfang og fremdrift i strid med utleveringslovens forutsetninger, og ut over det som er påkrevd av hensyn til en forsvarlig realitetsbehandling av saken.

Også tingrettens indirekte henvisning til straffeprosessloven § 294 indikerer at tingrettens skjønnsutøvelse er feil.

Det er uten rettslig betydning om utleveringssaken gjelder en utvist person som det er knyttet mye oppmerksomhet rundt. Dette kan ikke begrunne en særegen prosess. Retten må holde fast ved det prinsipielle utgangspunktet om at utleveringsbegjæringer fra nærstående land skal behandles raskt og effektivt.

I brev til tingretten med kopi til forsvarerne er det presisert at ransakingen omtalt i påtalemyndigtetens anke på side 2 er feildatert, og at den omtalte ransakingen hjemme hos Najumuddin Faraj Ahmad, foretatt etter rettsanmodning fra Tyskland, fant sted i mars 2013.

Det er nedlagt slik påstand:

Tingrettens beslutning oppheves.

Siktede B har inngitt tilsvar og har i hovedtrekk anført:

PST har motsatt seg å utlevere bevis på forsvarernes anmodning i medhold av straffeprosessloven § 242 og anfører at det heller ikke er behov for de bevis som tingretten har besluttet innhentet.

Behovet for ytterligere bevis er begrunnet i at retten skal prøve om grunnvilkåret for utlevering, skjellig grunn til mistanke, er til stede. Saken er spesiell, ikke av de grunner som PST har vist til, men fordi utleveringsbegjæringen gjelder to personer som er hjemhørende i Norge, med mistanke om overtredelse av straffeloven § 147 a fjerde ledd begått i Norge.

PST har foretatt etterforskning i Norge og har beholdt kopier av etterforskningsmaterialet som er sendt til Italia, og formodentlig også materiale sendt til Tyskland.

Det å få bekreftet at siktede B ikke er med på det omtalte organisasjonskartet, vil styrke Bs forklaring om at han ikke er deltaker i noen gruppe med terrorformål.

B avviser at han har planlagt eller forberedt terrorhandlinger ved å inngå forbund med noen som kan begå slik handling, jf. avhøret i dok 08,01,03. Utskriften fra avhøret gjengir

Side:4

ikke korrekt det som ble sagt, jf. ny oversettelse fra lydfilen. Dette underbygger at B er uskyldig.

B har hele tiden etterlyst tilgang til materiale som foreligger for å kunne forklare seg nærmere om det han selv eventuelt har uttalt i ulike sammenhenger, for å kunne avkrefte mistanken mot ham. Innholdet i samtaler mellom siktede og henholdsvis Najumuddin Faraj Ahmad og Neuroz Abdul Rahman er av avgjørende betydning for å vurdere grunnvilkåret for utlevering. Uttalelser innenfor ytringsfrihetens grenser vil være straffrie. Det er ikke tilstrekkelig for utlevering at B har kjennskap til personer som det er skjellig grunn til å mistenke for overtredelse av straffeloven 1902 § 147 a fjerde ledd.

En utlevering av B til Italia er et svært alvorlig inngrep, og det er derfor av avgjørende betydning at grunnvilkåret for utlevering prøves av retten. B er gift og har tre mindreårige barn i Norge som alle er norske statsborgere.

Det er nedlagt slik påstand:

Anken forkastes.

Siktede Najumuddin Faraj Ahmad har inngitt tilsvar og aksessorisk motanke og har i hovedtrekk anført:

Anken fra siktede B tiltres. Innsyn i det materialet som Oslo tingrett har besluttet å innhente, er nødvendig for å kunne ta stilling til om det foreligger skjellig grunn til mistanke.

Saken skiller seg vesentlig fra andre saker der det er begjært utlevering ved at mistankevurderingen knytter seg til etterforskningsmateriale som strekker seg over flere år. Det er ikke mulig å prøve grunnvilkåret uten å få tilgang til ytterligere bevismateriale. Det er ikke tilstrekkelig å få tilgang til materialet i forbindelse med en eventuell hovedforhandling i Italia.

For så vidt gjelder siktede Ahmad, vil innsyn i avlyttingsmaterialet fra Kongsvinger fengsel gi forsvarerne viktig og helt nødvendig informasjon for å imøtegå påstanden om at det foreligger skjellig grunn til mistanke. Behovet for innsyn styrkes ved at saken har utviklet seg fra tidspunktet for de italienske kjennelsene som ligger til grunn for utleveringsbegjæringen, blant annet ved at siktelsene mot en rekke av de involverte er henlagt. Dokumentinnsyn vil vise om den påtalemessige avgjørelsen i disse sakene har betydning for mistankevurderingen mot siktede. Innsyn vil også bidra til å avdekke om mistanken mot C, som ikke skal utleveres grunnet norsk statsborgerskap, er svekket. Det anføres at dersom det har vært forbindelse mellom noen i Norge og Italia som

Side:5

faller inn under siktelsen, så er det mer nærliggende at dette knytter seg til C, ettersom siktede Ahmad har sittet i varetekt det meste av tiden som siktelsen gjelder.

Den brede etterforskningen som PST har rettet mot siktede, herunder med avlytting av PalTalk-kanaler og annen aktivitet på internett i perioden 2010 til arrestasjonen våren 2012, kan innebære en krenkelse av forbudet mot dobbeltstraff, jf. EMK P 7-4. Fullt innsyn er nødvendig for å forsikre at det ikke foreligger en slik krenkelse.
Siktede befinner seg også i en særlig sårbar situasjon, ut fra at de politiske partiene som nå sitter i regjeringen har uttalt som et valgløfte at siktede skal "ut av landet". Fullt innsyn er derfor også nødvendig for å forsikre om at det forholdet siktelsen gjelder ikke er en del av en "politisk hestehandel".

Det er nedlagt slik påstand:

I tilsvaret:

Anken forkastes.

I den aksessoriske motanken:

Oslo tingretts avgjørelse i spørsmålet om fullt dokumentinnsyn utvides til også å gjelde samtlige bevis i den italienske etterforskningen.

Subsidiært:

Oslo tingretts avgjørelse utvides til å omfatte bevis knyttet til de personer som har fått sine saker henlagt i samme sakskompleks i Italia og England.

Atter subsidiært:

Oslo tingretts avgjørelse i spørsmålet om fullt dokumentinnsyn utvides til å omfatte samtlige bevis påberopt i Trento-kjennelsen under drøftelsen av mistankegrunnlaget mot Najmuddin Farraj Ahmed, C og B.

Lagmannsretten bemerker:

Lagmannsretten er kommet til at anken fra Politiets sikkerhetstjeneste må tas til følge, og at den aksessoriske motanken fra siktede Najumuddin Faraj Ahmad må avvises.

Anke over kjennelse og beslutning avgjøres som hovedregel på grunnlag av skriftlig behandling, jf. straffeprosessloven § 385 første ledd. Lagmannsretten kan ikke se at hensynet til forsvarlig saksbehandling eller andre særlige grunner taler for at det avholdes

Side:6

muntlige forhandlinger, jf. straffeprosessloven § 387 og EMK art. 6 nr. 1. Muntlige forhandlinger er heller ikke krevd avholdt av partene.

Anken fra PST er angitt å gjelde tingrettens saksbehandling. Lagmannsretten legger til grunn at anken etter sitt innhold også gjelder tingrettens lovanvendelse.

Det følger av utleveringsloven § 14 nr. 3 at reglene i straffeprosessloven kommer til anvendelse i saker om utlevering når ikke annet er bestemt. Det er ikke gitt egne regler om ankeadgangen for så vidt gjelder beslutning om innhenting av bevis etter utleveringsloven § 17 nr. 2 tredje punktum. Lagmannsretten legger således til grunn at beslutningen kan ankes etter de alminnelige reglene i straffeprosessloven kapittel 26.

Utleveringsbegjæringen fra italienske myndigheter gjelder utlevering til straffeforfølgning i Italia. De to siktede i saken er begjært utlevert for henholdsvis å ha ledet (Ahmad) og deltatt sammen med andre (B) i oppbygningen av en islamistisk fundamentalistisk organisasjon som har planlagt terrorvirksomhet i Europa og Midtøsten.

Utleveringsloven § 17 nr. 1 fastsetter at domstolene skal avgjøre om vilkårene for utlevering er til stede. Dersom retten finner at vilkårene er oppfylt, avgjør departementet om utleveringsbegjæringen skal etterkommes, jf. utleveringsloven § 18 nr. 1. Etter utleveringsloven § 10 nr. 2 annet punktum skal utlevering med grunnlag i avsagt beslutning om pågripelse eller fengsling i en fremmed stat "ikke skje med mindre man finner at det er skjellig grunn til mistanke om at vedkommende er skyldig." Det er på det rene at norske domstoler i henhold til denne bestemmelsen må foreta en selvstendig vurdering av om kravet til skjellig grunn er oppfylt, jf. blant annet Rt-2010-40.

Forsvarerne har begrunnet kravet om innsyn og bevisinnhenting i at bevisene er påkrevd for å kunne ta stilling til om mistankevilkåret for utlevering er oppfylt. Det er ut fra dette av betydning å se hen til hvilken prøvingsintensitet utleveringsloven legger opp til for så vidt gjelder kravet til skjellig grunn til mistanke. I Ot.prp. nr. 30 (1974-75) side 36 er det uttalt følgende om prøvingen av det bevismessige grunnlaget i henhold til § 10 nr. 2:

Utlevering skal ikke skje med mindre det er skjellig grunn til mistanke om at vedkommende er skyldig. I alminnelighet vil en beslutning som nevnt i den fremmede stat bygge på at det er skjellig grunn til mistanke. Det er imidlertid forutsatt at norske myndigheter skal ha en selvstendig prøvingsrett, og prøvingsplikt, på dette punkt. Den fremmede stats beslutning vil i seg selv være et bevis ved prøvingen av skyldspørsmålet. Hvor stor vekt det skal legges på denne, er avhengig av en konkret vurdering hvor tilliten til rettssystemet i den fremmede stat er et vesentlig moment.

Utleveringsloven § 10 nr. 2 må ses i sammenheng med § 13, som angir krav til innholdet i en utleveringsbegjæring. Det følger av § 13 nr. 3 at en begjæring om utlevering skal

Side:7

vedlegges original eller bekreftet avskrift av pågripelsesbeslutning eller annen beslutning som er utferdiget i samsvar med vedkommende stats lovgivning og som forutsetter at det er skjellig grunn til mistanke mot vedkommende for den straffbare handling. Videre angir § 13 nr. 5 at når ikke annet er bestemt i overenskomst med fremmed stat, "skal det i tilfelle vedlegges slike ytterligere bevis for vedkommende persons skyld som viser at det er skjellig grunn til mistanke mot ham." I Ot.prp. nr. 30 (1974-75) på side 40 heter det følgende om denne bestemmelsen:

Femte ledd. - I høringsutkastet § 13 nr. 5 var det tatt inn en bestemmelse om adgang til å kreve framlagt ytterligere bevis for vedkommende persons skyld som viser at det er skjellig grunn til mistanke mot ham. Noen direkte lovheimel for å kreve ytterligere opplysninger av den fremmede stat, enten det er om skyldspørsmålet eller andre forhold, skulle i og for seg ikke være nødvendig, men en lovbestemmelse om dette kan kanskje være praktisk dersom man mener at de krav til begjæringens innhold m. m. som er presisert i loven, ikke er uttømmende. Det skal imidlertid ikke være den normale framgangsmåte at det forhandles med den fremmede stat om ytterligere materiale. Dette vil lett gi grunnlag for usikkerhet og forsinkelse ved behandlingen av utleveringsbegjæringer, og lovens forutsetning er at disse skal behandles raskt. Man er derfor blitt stående ved at loven ikke bør inneholde noen slik uttrykkelig heimel for å kreve ytterligere opplysninger som foreslått i høringsutkastets § 13 nr. 5.
...
Etter gjeldende lovs § 9 tredje (siste) ledd skal det - såframt ikke annet er bestemt i overenskomst med fremmed stat - dertil framskaffes slike ytterligere bevis for vedkommende persons skyld som viser at det er skjellig grunn til mistanke mot ham. Denne bestemmelse forutsetter ikke at norske myndigheter innhenter tilleggsopplysninger. Bestemmelsen er direkte rettet til den fremmede stat som pålegger denne å sørge for at det sammen med begjæringen blir gitt tilstrekkelige opplysninger til at norske myndigheter kan vurdere skyldspørsmålet. Man viser til de krav som her er stilt i utkastets § 10. I tråd med denne paragraf foreslår man en bestemmelse som svarer til § 9 tredje ledd tatt inn i utkastets § 13 nr. 5.

Høyesteretts ankeutvalg har i HR-2016-53-U avsnitt 16 klargjort at bestemmelsen i utleveringsloven § 13 nr. 5 ikke innebærer at norske domstoler nødvendigvis må kreve ytterligere dokumentasjon. I avsnitt 17 er heter det:

I Ot.prp.nr.30 (1974-1975) side 40 heter det at dette er en adgang for retten til å kreve ytterligere bevis når den ikke finner det fremlagte materialet uttømmende, men at det ikke er ment å være den normale fremgangsmåte. Utvalget viser her til Rt-2009-594 avsnitt 31-38, se særlig avsnitt 31, 32 og 34. Det samme fremgår av Rt-2014-680 avsnitt 11 med videre henvisning til blant annet Rt-2010-40 avsnitt 22-24. I avsnitt 26 forutsettes at retten må foreta en selvstendig vurdering, men at avgjørelsen «fra en domstol i et land som står Norge nær, rettslig og politisk, må tillegges stor vekt ved bevisvurderingen».

Ut fra det ovennevnte legger lagmannsretten til grunn at domstolene etter utleveringsloven har adgang til å kreve ytterligere bevis når retten ikke finner materialet vedlagt

Side:8

begjæringen om utlevering uttømmende. Domstolene må foreta en selvstendig vurdering av mistankegrunnlaget, men en beslutning om pågripelse og fengsling avsagt av en domstol i et land som står Norge nær, rettslig og politisk, må tillegges stor vekt ved bevisvurderingen. Ut fra forarbeidenes presisering av at utleveringsbegjæringer skal behandles raskt, og at innhenting av ytterligere bevis ikke skal være den normale fremgangsmåten, legger lagmannsretten til grunn at den konkrete vurderingen av om ytterligere bevis skal innhentes, må basere seg på om bevisene anses nødvendig for å kunne ta stilling til vilkåret om at det må foreligge skjellig grunn til mistanke før utlevering kan skje. Kravet til skjellig grunn må for øvrig tolkes på samme måte som tilsvarende uttrykk i straffeprosessloven § 171.

Utleveringsbegjæringen er her forankret i kjennelser om pågripelse og fengsling avsagt av italienske domstoler. For så vidt gjelder den konkrete bevisverdien av utleveringsgrunnlaget, viser lagmannsretten til avgjørelsen i HR-2001-844, som gjaldt utlevering av en svensk statsborger fra Norge til Italia i en narkotikasak. Utleveringsbegjæringen var vedlagt en pågripelsesbeslutning utstedt av sivil- og kriminaldomstolen i Bari. Om bevisverdien av den italienske pågripelsesbeslutningen uttalte Høyesteretts kjæremålsutvalg:

Så lenge en utenlandsk domstol har funnet at det foreligger en mistanke av denne styrke, som domstolen i Bari ifølge lagmannsretten her har gjort, må norske myndigheter normalt kunne legge dette til grunn uten nærmere vurdering av spørsmålet.

Det kan reises spørsmål om uttalelsene i denne kjennelsen går for langt i å akseptere at norske domstoler kan basere vurderingen av mistankekravet på vurderinger foretatt av utenlandske myndigheter. Gjermund Mathisen, Utlevering for straffbare forhold (2009) side 207, påpeker imidlertid at kjennelsen må ses i lys av at kravet til skjellig grunn var vurdert av en domstol, og at det var tale om utlevering til Italia, et EU-/EØS- og Schengenland som har vært part i EMK i lang tid, og som således står Norge nært rettslig og politisk.

Tingretten har i saken her begrunnet beslutningen om bevisinnhenting slik:

I skriv av 15.04.2016 viste PST spesielt til bevisene som er innhentet i Norge – det vil si bevis knyttet til Nauroz' besøk i Norge, romavlytting fra fengselet og organisasjonskartet – på spørsmål fra retten om hvilke bevis som er omtalt i Roma- og Trentokjennelsene som særlig skal begrunne at det foreligger skjellig grunn til mistanke om at Rawti Shax / Didi Nwe er en terrororganisasjon, og at Ahmad og B har inngått terrorforbund innenfor rammen av denne organisasjonen. Retten legger da til grunn at romavlyttingen som PST viser til på siste linje på side 4, skjedde 28.10.2012 – og ikke 28.10.2013.

PST ba om at en eventuell beslutning om innhenting av bevis, omfatter det samlede materialet som PST har oversendt.

Side:9

Italia står Norge nær både rettslig og politisk, jf HR-2001-844. I de italienske kjennelsene, er bevisene beskrevet og gjengitt i utdrag. Bevisene som er vurdert av domstolene i Roma og Trento, ser for en stor del ut til å være oversatt fra arabisk / sorani til italiensk. Roma- og Trento-kjennelsene er så oversatt fra italiensk til henholdsvis engelsk og norsk.

Etter rettens syn vil formuleringene og sammenhengen i samtalene, samt forholdet mellom samtalene og andre sentrale bevis, kunne ha betydning for vurderingen av mistankegrunnlaget. Retten ser det derfor som viktig at Ahmad og B gis mulighet til å påvise mulige feilslutninger fra dette bevismaterialet.

I skrivet av 15.04.2016 viste PST også spesielt til en samtale mellom B og Nauroz på Pal Talk 19.05.2012 som etter det retten forstår ikke inngår i bevismaterialet som PST har innhentet, men som retten vurderer på samme måte.

Slik lagmannsretten ser det, er det ut fra de forutsetningene som utleveringsloven bygger på, ikke tilstrekkelig for å beslutte bevisinnhenting at et innhentet bevis vil "kunne ha betydning" for vurderingen av mistankegrunnlaget, slik tingretten formulerer det. Dersom domstolene ved vurderingen av vilkårene for utlevering, herunder kravet til skjellig grunn, etter anmodning fra forsvarerne skal innhente ethvert bevis som vil kunne ha betydning for mistankevurderingen, vil dette åpne for en tilnærmet full behandling av skyldspørsmålet i strid med lovens forutsetninger for behandlingen av utleveringsbegjæringer.

Lagmannsretten viser til at kjennelsen om varetektsfengsling som ligger til grunn for utleveringsbegjæringene, avsagt av domstolen i Trento, inneholder en meget grundig og konkretisert gjennomgang av grunnlaget for mistanken mot de to siktede. På side 14 i kjennelsen redegjør etterforskningsdommeren for at straffesaken er et resultat av etterforskning av til sammen 17 personer som har pågått i 4 år ved statsadvokatens kontor i Roma tingrett. Under rettens gjengivelse av statsadvokatens begrunnelse for fengslingsbegjæringen er det inntatt utskrift kommunikasjonskontroll som gir referat fra en rekke samtaler der de siktede deltar eller omtales. I kjennelsen på side 90 uttaler retten at den vurderer begjæringen som begrunnet, og at det foreligger "tungtveiende indisier" som fremgår tydelig av den omfattende kommunikasjonskontrollen og som bekrefter anklagene. I tillegg til kjennelsen er også redegjørelsen fra påtalemyndigheten som ligger til grunn for fengslingskjennelsen for hver av de to siktede inntatt (dok 12,12 og 12,14). Redegjørelsen inneholder omfattende avskrift/referat fra kommunikasjonskontroll oversatt til engelsk.
I tillegg er den opprinnelige arrestordenen fra domstolen i Roma av 18. juli 2015 vedlagt. Kjennelsen inneholder en meget grundig gjennomgang av mistankegrunnlaget mot de to siktede.

Ut fra en konkret vurdering av det samlede innholdet i utleveringsbegjæringene, herunder at kjennelsene inneholder omfattende referater fra kommunikasjonskontroll som utgjør helt sentrale bevis for mistanken mot de to siktede, er lagmannsretten av den oppfatning at tingretten fullt ut vil være i stand til å foreta en selvstendig vurdering av om vilkårene for utlevering er oppfylt, herunder om de to siktede med skjellig grunn kan mistenkes for å ha

Side:10

deltatt i oppbygningen av en islamistisk fundamentalistisk organisasjon som har planlagt terrorvirksomhet i Europa og Midtøsten. Hvilken vekt de italienske domstolenes mistankevurdering konkret skal tillegges, må tingretten avgjøre ved den forestående prøvingen av utleveringsvilkårene. Lagmannsretten kan heller ikke se at bevissituasjonen er vesentlig endret etter november 2015, slik at tingretten av den grunn bør innhente ytterligere underliggende bevismateriale.

Avslutningsvis bemerkes at lagmannsretten heller ikke kan se at bevisinnhenting er nødvendig for å hindre krenkelse av forbudet mot dobbeltstraff, slik Ahmad har anført.

Lagmannsretten har etter en samlet vurdering kommet til at det – slik saken står – ikke er grunnlag for å ta begjæringen om bevisinnhenting etter utleveringsloven § 17 nr. 2 tredje punktum til følge og avsier kjennelse i tråd med dette, jf. straffeprosessloven § 385 annet ledd.

Najumuddin Faraj Ahmad har i anketilsvaret også inngitt en aksessorisk motanke. Det er på det rene at tilsvaret er sendt etter ankefristens utløp, og at motanken således ikke er selvstendig, jf. straffeprosessloven 379 annet ledd.

Straffeprosessloven kapittel 26 inneholder ikke regler om adgang til å inngi motanke ved anke over kjennelser og beslutninger. I Rt-2004-1653 er det også lagt til grunn at straffeprosesslovens regler om motanke i § 311 ikke kommer til anvendelse, og at det derfor ikke er adgang til å erklære motanke ved anke over kjennelse eller beslutning. Lagmannsretten legger dette til grunn og finner at den aksessoriske motanken må avvises.

Kjennelsen er enstemmig.

S L U T N I N G

1. Begjæringen om bevisinnhenting etter utleveringsloven § 17 nr. 2 tredje punktum tas ikke til følge.

2. Najumuddin Faraj Ahmads aksessoriske motanke over tingrettens kjennelse avvises.