LB-2001-1427: Forskjell mellom sideversjoner

Linje 1:

{{Lagmannsretter

|Instans=

Borgarting lagmannsrett - Dom

|Dato=

Linje 22:

Linje 19:

[https://lovdata.no/lov/1814-05-17/§100 Grunnloven (1814) §100], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§135a Straffeloven (1902) §135a], [https://lovdata.no/lov/1999-05-21-30/ EMK (1999)], [https://lovdata.no/lov/1999-05-21-30/ EMK (1999)], [https://lovdata.no/lov/1814-05-17/§110c §110c], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§135 §135], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§267 §267], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§268 §268], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§291 §291], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§317 §317], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§35 §35], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§62 §62], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§63 §63], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§64 §64], [https://lovdata.no/lov/1965-06-18-4/§22 Veitrafikkloven (1965) §22], [https://lovdata.no/lov/1965-06-18-4/§24 §24], [https://lovdata.no/lov/1965-06-18-4/§31 §31], [https://lovdata.no/lov/1965-12-21/ LOV-1965-12-21], [https://lovdata.no/lov/1981-05-22-25/§436 Straffeprosessloven (1981) §436], [https://lovdata.no/lov/1995-08-04-53/§11 Politiloven (1995) §11], [https://lovdata.no/lov/1995-08-04-53/§30 §30], [https://lovdata.no/lov/1999-05-21-30/§2 EMK (1999) §2], [https://lovdata.no/lov/1999-05-21-30/§3 §3]

}}

A er født *.*. 1974 og soner for tiden en dom i Ringerike fengsel.

Linje 83:

Linje 79:

Etter appellen holdt forsamlingen på As anmodning ett minutts stillhet for Rudolf Hess. Deretter ropte A «sieg heil», som ble gjentatt av forsamlingen flere ganger.

Straffeloven §135a rammer hatefulle ytringer om enkeltpersoner eller grupper av personer på grunn av visse typer kriterier. A er tiltalt etter første ledd 1. punktum i bestemmelsen som setter straff for offentlig å fremsette slike ytringer og nevner kriteriene - trosbekjennelse, rase, hudfarge eller nasjonal eller etnisk opprinnelse. Bestemmelsen rammer den som «truer, forhåner eller utsetter for hat, forfølgelse eller ringeakt». Dette er sterke karakteristikker, og det er i lovforarbeider og rettspraksis lagt til grunn at det bare er ytringer av kvalifisert krenkende karakter som vil bli rammet. Det er derimot hverken grunnlag for å oppstille noe krav om at de påklagede uttalelser er uriktige, jf. [[Rt-1981-1305]], eller at de har medført påviselige skadevirkninger, jf. [[Rt-1997-1821]]. Det kreves forsett, men ikke hensikt.

Straffeloven §135a rammer hatefulle ytringer om enkeltpersoner eller grupper av personer på grunn av visse typer kriterier. A er tiltalt etter første ledd 1. punktum i bestemmelsen som setter straff for offentlig å fremsette slike ytringer og nevner kriteriene - trosbekjennelse, rase, hudfarge eller nasjonal eller etnisk opprinnelse. Bestemmelsen rammer den som «truer, forhåner eller utsetter for hat, forfølgelse eller ringeakt». Dette er sterke karakteristikker, og det er i lovforarbeider og rettspraksis lagt til grunn at det bare er ytringer av kvalifisert krenkende karakter som vil bli rammet. Det er derimot hverken grunnlag for å oppstille noe krav om at de påklagede uttalelser er uriktige, jf. [[Rt-1981-1305]], eller at de har medført påviselige skadevirkninger, jf. [[HR-1997-75-B - Rt-1997-1821|Rt-1997-1821]]. Det kreves forsett, men ikke hensikt.

As utsagn er rettet mot jøder og innvandrere. Straffeloven §135a har blant annet som formål å bekjempe rasefordommer, og lagmannsretten legger til grunn at jøder og innvandrere må anses som grupper i relasjon til bestemmelsen. Det vises til [[Rt-1997-1821]] på side 1827-28.

As utsagn er rettet mot jøder og innvandrere. Straffeloven §135a har blant annet som formål å bekjempe rasefordommer, og lagmannsretten legger til grunn at jøder og innvandrere må anses som grupper i relasjon til bestemmelsen. Det vises til [[HR-1997-75-B - Rt-1997-1821|Rt-1997-1821]] på side 1827-28.

Ved tolkingen av de aktuelle utsagn må talen som helhet trekkes inn i den utstrekning det er egnet til å belyse meningsinnholdet. Det dreier seg om en tale som ble holdt offentlig, og utgangspunktet for tolkingen må være hvordan den alminnelige tilhører vil oppfatte appellen.

Linje 115:

Linje 111:

Lagmannsretten legger til grunn at også rasediskriminerende ytringer er beskyttet av ytringsfrihetsvernet i EMK artikkel 10 (1). Det vises i den forbindelse til Domstolen (EMD)s uttalelser i saken Handyside v UK A/24 (1976) og senere dommer om at ytringsfriheten omfatter også det som krenker, sjokkerer eller forstyrrer staten eller deler av befolkningen. Spørsmålet blir derfor i hvilken utstrekning inngrep overfor slike ytringer kan anses nødvendig i et demokratisk samfunn etter artikkel 10 (2).

EMD behandlet spørsmål om rasediskriminerende ytringer i saken Jersild v Danmark A/298 (1994), og kom til at inngrepet ikke var nødvendig i et demokratisk samfunn. Saken gjaldt imidlertid det såkalte referatprivilegium i forbindelse med en journalists videreformidling av andres rasediskriminerende ytringer i et intervju, og er ikke avgjørende for vår sak. EMD viser i dommen til avgjørelser fra den daværende Kommisjonen som er gjengitt i [[Rt-1997-1821]] på side 1829 og av Kyrre Eggen i særskilt vedlegg nr 1 til NOU 1999:27 Ytringsfrihetskommisjonen side 252- 53. Eggen nevner her også andre kommisjonsavgjørelser som gjelder sanksjoner mot ytringer som hevder at jødeforfølgelser ikke fant sted under krigen eller benekter eksistensen av gasskamre m.m. I alle sakene har Kommisjonen ansett inngrepene som nødvendige i et demokratisk samfunn.

EMD behandlet spørsmål om rasediskriminerende ytringer i saken Jersild v Danmark A/298 (1994), og kom til at inngrepet ikke var nødvendig i et demokratisk samfunn. Saken gjaldt imidlertid det såkalte referatprivilegium i forbindelse med en journalists videreformidling av andres rasediskriminerende ytringer i et intervju, og er ikke avgjørende for vår sak. EMD viser i dommen til avgjørelser fra den daværende Kommisjonen som er gjengitt i [[HR-1997-75-B - Rt-1997-1821|Rt-1997-1821]] på side 1829 og av Kyrre Eggen i særskilt vedlegg nr 1 til NOU 1999:27 Ytringsfrihetskommisjonen side 252- 53. Eggen nevner her også andre kommisjonsavgjørelser som gjelder sanksjoner mot ytringer som hevder at jødeforfølgelser ikke fant sted under krigen eller benekter eksistensen av gasskamre m.m. I alle sakene har Kommisjonen ansett inngrepene som nødvendige i et demokratisk samfunn.

Fra rettspraksis under SP artikkel 19 vises til saken J.R.T. og W.G. Party v Canada (Communication no. 104/81). Det politiske partiet W.G. og personen J.R.T. var blitt dømt for å ha en «teletorg-linje» hvor det ble sendt ut anti-semittiske budskap. Det ble klaget over at denne dommen krenket SP art 19. FNs menneskerettighetskomite kom til at det ikke var skjedd noen krenkelse av ytringsfriheten. I denne sammenheng ble det vist til SP artikkel 20 nr 2, hvoretter Canada hadde påtatt seg en forpliktelse til å forby rasediskriminerende ytringer.

Gjennomgangen av praksis i tilknytning til menneskerettighetskonvensjonene, særlig EMK artikkel 10, viser at ytringer som anses rasediskriminerende nyter et beskjedent ytringsfrihetsvern, noe som også fremgår av [[Rt-1997-1821]] på side 1830. Som fremholdt av Eggen l.c. side 254, kan dette begrunnes i at behovet for å gripe inn overfor rasistiske ytringer er internasjonalt anerkjent, og at slike inngrep har til formål å beskytte andre menneskers fundamentale rettigheter. Videre er det å gripe inn overfor rasistiske ytringer ikke så betenkelig ut fra tanken om at EMK artikkel 10 skal fungere som forutsetning for det demokratiske samfunn. Dette fordi slike ytringer er egnet til å undergrave det demokratiske prinsipp om menneskers likeverd. Det er også grunn til å fremheve at konvensjonsstatene nok har en vid skjønnsmargin når de griper inn overfor ytringer med rasistisk innhold. Dette skyldes dels at begrunnelsen bak inngrep overfor ytringer med rasistisk innhold generelt er sterk, dels at inngrep generelt sett ikke er særlig betenkelige ut fra formålene bak EMK artikkel 10, og dels at konvensjonsstatene ved slike inngrep kan sies å oppfylle andre menneskerettighetskonvensjoner.

Gjennomgangen av praksis i tilknytning til menneskerettighetskonvensjonene, særlig EMK artikkel 10, viser at ytringer som anses rasediskriminerende nyter et beskjedent ytringsfrihetsvern, noe som også fremgår av [[HR-1997-75-B - Rt-1997-1821|Rt-1997-1821]] på side 1830. Som fremholdt av Eggen l.c. side 254, kan dette begrunnes i at behovet for å gripe inn overfor rasistiske ytringer er internasjonalt anerkjent, og at slike inngrep har til formål å beskytte andre menneskers fundamentale rettigheter. Videre er det å gripe inn overfor rasistiske ytringer ikke så betenkelig ut fra tanken om at EMK artikkel 10 skal fungere som forutsetning for det demokratiske samfunn. Dette fordi slike ytringer er egnet til å undergrave det demokratiske prinsipp om menneskers likeverd. Det er også grunn til å fremheve at konvensjonsstatene nok har en vid skjønnsmargin når de griper inn overfor ytringer med rasistisk innhold. Dette skyldes dels at begrunnelsen bak inngrep overfor ytringer med rasistisk innhold generelt er sterk, dels at inngrep generelt sett ikke er særlig betenkelige ut fra formålene bak EMK artikkel 10, og dels at konvensjonsstatene ved slike inngrep kan sies å oppfylle andre menneskerettighetskonvensjoner.

Det gjenstår å vurdere om straffeloven §135a tolket i lys av Grunnloven §100, må føre til at de ytringer saken gjelder ikke rammes av straffebestemmelsen.

I [[Rt-1997-1821]] på side 1832 la førstvoterende, som førte ordet for flertallet, vekt på at Norge har sluttet seg til internasjonale konvensjoner som beskytter grunnleggende menneskerettigheter, at ytringsfriheten inngår i disse, men også det vesentlige hensyn det er for et demokrati å verne minioriteter mot diskriminering. «Ved den avveining som skal foretas i forhold til Grunnloven §100, må det ha betydning at vern mot rasediskriminering er akseptert i det internasjonale samfunn som en grunnleggende rettighet. I denne forbindelse finner jeg grunn til å nevne Grunnloven §110c, vedtatt i 1994, hvoretter det «påligger Statens Myndigheter at respektere og sikre Menneskerettighedene.»

I [[HR-1997-75-B - Rt-1997-1821|Rt-1997-1821]] på side 1832 la førstvoterende, som førte ordet for flertallet, vekt på at Norge har sluttet seg til internasjonale konvensjoner som beskytter grunnleggende menneskerettigheter, at ytringsfriheten inngår i disse, men også det vesentlige hensyn det er for et demokrati å verne minioriteter mot diskriminering. «Ved den avveining som skal foretas i forhold til Grunnloven §100, må det ha betydning at vern mot rasediskriminering er akseptert i det internasjonale samfunn som en grunnleggende rettighet. I denne forbindelse finner jeg grunn til å nevne Grunnloven §110c, vedtatt i 1994, hvoretter det «påligger Statens Myndigheter at respektere og sikre Menneskerettighedene.»

Forsvareren har gjort gjeldende at en slik straffebestemmelse ikke er egnet middel til å motvirke rasistiske holdninger, som må komme til uttrykk for å kunne bekjempes. Dette var oppe i [[Rt-1978-1072]] og 1997 side 1821. Høyesteretts flertall uttaler i sistnevnte dom på side 1832 at «muligheten for gjennom argumentasjon alene å få satt en stopper for de groveste rasistiske beskyldningene - og derved den trakassering dette medfører for dem som rammes - er også i høyeste grad usikker.» Mindretallet mener straffebudet ikke skal slå igjennom hensynet til ytringsfriheten, og peker på betenkeligheten ved at ytringer av denne type kriminaliseres i en situasjon der innvandringsspørsmål har den største aktualitet og engasjerer en stor del av befolkningen, jf. side 1838. Lagmannsretten tilføyer at det også i Ytringsfrihetskommisjonen er delte meninger om hvilken vekt man bør legge på ytring som krenkende handling i forhold til det klassiske ytringsfrihetsargument som krever at holdninger kommer til uttrykk, jf. NOU 1999:27 side 153. Høyesteretts flertall viser videre i nevnte dom til at det må bero på lovgivers valg om det er hensiktsmessig å ha en bestemmelse som straffeloven §135a, og lagmannsretten legger dette til grunn i nærværende sak.

@@ Linje 1: / Linje 1: @@
 {{Lagmannsretter
 |Instans=
 Borgarting lagmannsrett - Dom
 |Dato=
@@ Linje 22: / Linje 19: @@
 [https://lovdata.no/lov/1814-05-17/§100  Grunnloven (1814) §100], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§135a  Straffeloven (1902) §135a], [https://lovdata.no/lov/1999-05-21-30/  EMK (1999)], [https://lovdata.no/lov/1999-05-21-30/  EMK (1999)], [https://lovdata.no/lov/1814-05-17/§110c §110c], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§135 §135], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§267 §267], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§268 §268], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§291 §291], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§317 §317], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§35 §35], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§62 §62], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§63 §63], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§64 §64], [https://lovdata.no/lov/1965-06-18-4/§22  Veitrafikkloven (1965) §22], [https://lovdata.no/lov/1965-06-18-4/§24 §24], [https://lovdata.no/lov/1965-06-18-4/§31 §31], [https://lovdata.no/lov/1965-12-21/ LOV-1965-12-21], [https://lovdata.no/lov/1981-05-22-25/§436  Straffeprosessloven (1981) §436], [https://lovdata.no/lov/1995-08-04-53/§11  Politiloven (1995) §11], [https://lovdata.no/lov/1995-08-04-53/§30 §30], [https://lovdata.no/lov/1999-05-21-30/§2  EMK (1999) §2], [https://lovdata.no/lov/1999-05-21-30/§3 §3]
 }}
 A er født *.*. 1974 og soner for tiden en dom i Ringerike fengsel.
@@ Linje 83: / Linje 79: @@
 Etter appellen holdt forsamlingen på As anmodning ett minutts stillhet for Rudolf Hess. Deretter ropte A «sieg heil», som ble gjentatt av forsamlingen flere ganger.
-Straffeloven §135a rammer hatefulle ytringer om enkeltpersoner eller grupper av personer på grunn av visse typer kriterier. A er tiltalt etter første ledd 1. punktum i bestemmelsen som setter straff for offentlig å fremsette slike ytringer og nevner kriteriene - trosbekjennelse, rase, hudfarge eller nasjonal eller etnisk opprinnelse. Bestemmelsen rammer den som «truer, forhåner eller utsetter for hat, forfølgelse eller ringeakt». Dette er sterke karakteristikker, og det er i lovforarbeider og rettspraksis lagt til grunn at det bare er ytringer av kvalifisert krenkende karakter som vil bli rammet. Det er derimot hverken grunnlag for å oppstille noe krav om at de påklagede uttalelser er uriktige, jf. [[Rt-1981-1305]], eller at de har medført påviselige skadevirkninger, jf. [[Rt-1997-1821]]. Det kreves forsett, men ikke hensikt.
+Straffeloven §135a rammer hatefulle ytringer om enkeltpersoner eller grupper av personer på grunn av visse typer kriterier. A er tiltalt etter første ledd 1. punktum i bestemmelsen som setter straff for offentlig å fremsette slike ytringer og nevner kriteriene - trosbekjennelse, rase, hudfarge eller nasjonal eller etnisk opprinnelse. Bestemmelsen rammer den som «truer, forhåner eller utsetter for hat, forfølgelse eller ringeakt». Dette er sterke karakteristikker, og det er i lovforarbeider og rettspraksis lagt til grunn at det bare er ytringer av kvalifisert krenkende karakter som vil bli rammet. Det er derimot hverken grunnlag for å oppstille noe krav om at de påklagede uttalelser er uriktige, jf. [[Rt-1981-1305]], eller at de har medført påviselige skadevirkninger, jf. [[HR-1997-75-B - Rt-1997-1821|Rt-1997-1821]]. Det kreves forsett, men ikke hensikt.
-As utsagn er rettet mot jøder og innvandrere. Straffeloven §135a har blant annet som formål å bekjempe rasefordommer, og lagmannsretten legger til grunn at jøder og innvandrere må anses som grupper i relasjon til bestemmelsen. Det vises til [[Rt-1997-1821]] på side 1827-28.
+As utsagn er rettet mot jøder og innvandrere. Straffeloven §135a har blant annet som formål å bekjempe rasefordommer, og lagmannsretten legger til grunn at jøder og innvandrere må anses som grupper i relasjon til bestemmelsen. Det vises til [[HR-1997-75-B - Rt-1997-1821|Rt-1997-1821]] på side 1827-28.
 Ved tolkingen av de aktuelle utsagn må talen som helhet trekkes inn i den utstrekning det er egnet til å belyse meningsinnholdet. Det dreier seg om en tale som ble holdt offentlig, og utgangspunktet for tolkingen må være hvordan den alminnelige tilhører vil oppfatte appellen.
@@ Linje 115: / Linje 111: @@
 Lagmannsretten legger til grunn at også rasediskriminerende ytringer er beskyttet av ytringsfrihetsvernet i EMK artikkel 10 (1). Det vises i den forbindelse til Domstolen (EMD)s uttalelser i saken Handyside v UK A/24 (1976) og senere dommer om at ytringsfriheten omfatter også det som krenker, sjokkerer eller forstyrrer staten eller deler av befolkningen. Spørsmålet blir derfor i hvilken utstrekning inngrep overfor slike ytringer kan anses nødvendig i et demokratisk samfunn etter artikkel 10 (2).
-EMD behandlet spørsmål om rasediskriminerende ytringer i saken Jersild v Danmark A/298 (1994), og kom til at inngrepet ikke var nødvendig i et demokratisk samfunn. Saken gjaldt imidlertid det såkalte referatprivilegium i forbindelse med en journalists videreformidling av andres rasediskriminerende ytringer i et intervju, og er ikke avgjørende for vår sak. EMD viser i dommen til avgjørelser fra den daværende Kommisjonen som er gjengitt i [[Rt-1997-1821]] på side 1829 og av Kyrre Eggen i særskilt vedlegg nr 1 til NOU 1999:27 Ytringsfrihetskommisjonen side 252- 53. Eggen nevner her også andre kommisjonsavgjørelser som gjelder sanksjoner mot ytringer som hevder at jødeforfølgelser ikke fant sted under krigen eller benekter eksistensen av gasskamre m.m. I alle sakene har Kommisjonen ansett inngrepene som nødvendige i et demokratisk samfunn.
+EMD behandlet spørsmål om rasediskriminerende ytringer i saken Jersild v Danmark A/298 (1994), og kom til at inngrepet ikke var nødvendig i et demokratisk samfunn. Saken gjaldt imidlertid det såkalte referatprivilegium i forbindelse med en journalists videreformidling av andres rasediskriminerende ytringer i et intervju, og er ikke avgjørende for vår sak. EMD viser i dommen til avgjørelser fra den daværende Kommisjonen som er gjengitt i [[HR-1997-75-B - Rt-1997-1821|Rt-1997-1821]] på side 1829 og av Kyrre Eggen i særskilt vedlegg nr 1 til NOU 1999:27 Ytringsfrihetskommisjonen side 252- 53. Eggen nevner her også andre kommisjonsavgjørelser som gjelder sanksjoner mot ytringer som hevder at jødeforfølgelser ikke fant sted under krigen eller benekter eksistensen av gasskamre m.m. I alle sakene har Kommisjonen ansett inngrepene som nødvendige i et demokratisk samfunn.
 Fra rettspraksis under SP artikkel 19 vises til saken J.R.T. og W.G. Party v Canada (Communication no. 104/81). Det politiske partiet W.G. og personen J.R.T. var blitt dømt for å ha en «teletorg-linje» hvor det ble sendt ut anti-semittiske budskap. Det ble klaget over at denne dommen krenket SP art 19. FNs menneskerettighetskomite kom til at det ikke var skjedd noen krenkelse av ytringsfriheten. I denne sammenheng ble det vist til SP artikkel 20 nr 2, hvoretter Canada hadde påtatt seg en forpliktelse til å forby rasediskriminerende ytringer.
-Gjennomgangen av praksis i tilknytning til menneskerettighetskonvensjonene, særlig EMK artikkel 10, viser at ytringer som anses rasediskriminerende nyter et beskjedent ytringsfrihetsvern, noe som også fremgår av [[Rt-1997-1821]] på side 1830. Som fremholdt av Eggen l.c. side 254, kan dette begrunnes i at behovet for å gripe inn overfor rasistiske ytringer er internasjonalt anerkjent, og at slike inngrep har til formål å beskytte andre menneskers fundamentale rettigheter. Videre er det å gripe inn overfor rasistiske ytringer ikke så betenkelig ut fra tanken om at EMK artikkel 10 skal fungere som forutsetning for det demokratiske samfunn. Dette fordi slike ytringer er egnet til å undergrave det demokratiske prinsipp om menneskers likeverd. Det er også grunn til å fremheve at konvensjonsstatene nok har en vid skjønnsmargin når de griper inn overfor ytringer med rasistisk innhold. Dette skyldes dels at begrunnelsen bak inngrep overfor ytringer med rasistisk innhold generelt er sterk, dels at inngrep generelt sett ikke er særlig betenkelige ut fra formålene bak EMK artikkel 10, og dels at konvensjonsstatene ved slike inngrep kan sies å oppfylle andre menneskerettighetskonvensjoner.
+Gjennomgangen av praksis i tilknytning til menneskerettighetskonvensjonene, særlig EMK artikkel 10, viser at ytringer som anses rasediskriminerende nyter et beskjedent ytringsfrihetsvern, noe som også fremgår av [[HR-1997-75-B - Rt-1997-1821|Rt-1997-1821]] på side 1830. Som fremholdt av Eggen l.c. side 254, kan dette begrunnes i at behovet for å gripe inn overfor rasistiske ytringer er internasjonalt anerkjent, og at slike inngrep har til formål å beskytte andre menneskers fundamentale rettigheter. Videre er det å gripe inn overfor rasistiske ytringer ikke så betenkelig ut fra tanken om at EMK artikkel 10 skal fungere som forutsetning for det demokratiske samfunn. Dette fordi slike ytringer er egnet til å undergrave det demokratiske prinsipp om menneskers likeverd. Det er også grunn til å fremheve at konvensjonsstatene nok har en vid skjønnsmargin når de griper inn overfor ytringer med rasistisk innhold. Dette skyldes dels at begrunnelsen bak inngrep overfor ytringer med rasistisk innhold generelt er sterk, dels at inngrep generelt sett ikke er særlig betenkelige ut fra formålene bak EMK artikkel 10, og dels at konvensjonsstatene ved slike inngrep kan sies å oppfylle andre menneskerettighetskonvensjoner.
 Det gjenstår å vurdere om straffeloven §135a tolket i lys av Grunnloven §100, må føre til at de ytringer saken gjelder ikke rammes av straffebestemmelsen.
-I [[Rt-1997-1821]] på side 1832 la førstvoterende, som førte ordet for flertallet, vekt på at Norge har sluttet seg til internasjonale konvensjoner som beskytter grunnleggende menneskerettigheter, at ytringsfriheten inngår i disse, men også det vesentlige hensyn det er for et demokrati å verne minioriteter mot diskriminering. «Ved den avveining som skal foretas i forhold til Grunnloven §100, må det ha betydning at vern mot rasediskriminering er akseptert i det internasjonale samfunn som en grunnleggende rettighet. I denne forbindelse finner jeg grunn til å nevne Grunnloven §110c, vedtatt i 1994, hvoretter det «påligger Statens Myndigheter at respektere og sikre Menneskerettighedene.»
+I [[HR-1997-75-B - Rt-1997-1821|Rt-1997-1821]] på side 1832 la førstvoterende, som førte ordet for flertallet, vekt på at Norge har sluttet seg til internasjonale konvensjoner som beskytter grunnleggende menneskerettigheter, at ytringsfriheten inngår i disse, men også det vesentlige hensyn det er for et demokrati å verne minioriteter mot diskriminering. «Ved den avveining som skal foretas i forhold til Grunnloven §100, må det ha betydning at vern mot rasediskriminering er akseptert i det internasjonale samfunn som en grunnleggende rettighet. I denne forbindelse finner jeg grunn til å nevne Grunnloven §110c, vedtatt i 1994, hvoretter det «påligger Statens Myndigheter at respektere og sikre Menneskerettighedene.»
 Forsvareren har gjort gjeldende at en slik straffebestemmelse ikke er egnet middel til å motvirke rasistiske holdninger, som må komme til uttrykk for å kunne bekjempes. Dette var oppe i [[Rt-1978-1072]] og 1997 side 1821. Høyesteretts flertall uttaler i sistnevnte dom på side 1832 at «muligheten for gjennom argumentasjon alene å få satt en stopper for de groveste rasistiske beskyldningene - og derved den trakassering dette medfører for dem som rammes - er også i høyeste grad usikker.» Mindretallet mener straffebudet ikke skal slå igjennom hensynet til ytringsfriheten, og peker på betenkeligheten ved at ytringer av denne type kriminaliseres i en situasjon der innvandringsspørsmål har den største aktualitet og engasjerer en stor del av befolkningen, jf. side 1838. Lagmannsretten tilføyer at det også i Ytringsfrihetskommisjonen er delte meninger om hvilken vekt man bør legge på ytring som krenkende handling i forhold til det klassiske ytringsfrihetsargument som krever at holdninger kommer til uttrykk, jf. NOU 1999:27 side 153. Høyesteretts flertall viser videre i nevnte dom til at det må bero på lovgivers valg om det er hensiktsmessig å ha en bestemmelse som straffeloven §135a, og lagmannsretten legger dette til grunn i nærværende sak.