Rt-1984-624: Forskjell mellom sideversjoner

{{Høyesterett

|Instans=

Høyesterett - Dom

|Dato=

Rt-1984-624 (152-84)

|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=

|Parter=

|Forfatter=

Skåre, Schweigaard Selmer, Sandene, Bugge, Tønseth

|Lovhenvisninger=

}}

Deretter skrev Tromsø Kjøl den 28. mars 1980 et nytt tilbud basert på kompressoraggregat fra en annen produsent. Dette ble fulgt av en ordrebekreftelse 1. april 1980. I brev av 11. april 1980 meddelte Haug at ordren ikke ville bli plassert hos Tromsø Kjøl.  

2. Tromsø Kjøle- og El. service v/Rolf Hansen og Jan Berg dømmes til å betale sakens omkostninger til Haug & Co. med kr. 8420,-.»  

Tromsø Kjøl påanket dommen til Hålogaland lagmannsrett, som 1. oktober 1982 avsa dom med slik domsslutning:  

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for herredsretten eller lagmannsretten.»  

Denne dommen har Tromsø Kjøl påanket til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.  

Siden Haug brøt en inngått avtale, må han være ansvarlig for den positive kontraktsinteresse, som ut fra en beregning av bruttofortjenesten settes til 100000 kroner. Subsidiært kreves erstatning for den negative kontraktsinteresse. Det sistnevnte kravet bygger på at Haug på en urimelig måte trakk seg fra forhandlingene. Kravet omfatter ansvar i forhold til underleverandører - ca 30000 kroner - og dertil prosjekteringsutgifter.  

«Firma Haug & Co. dømmes til å betale erstatning begrenset oppad til kr.100000 etter rettens skjønn med tillegg av 10% renter fra stevningens forkynnelse til 1. desember 1980 og derfra 15% renter til betaling skjer, samt saksomkostninger for alle retter.»  

I det telegram som kansellerte den første avtale, gav Haug uttrykk for at det nye tilbud ville bli vurdert på linje med tilbud fra andre leverandører, og i bevisopptaket har Berg som representant for Tromsø Kjøl erkjent at det forelå en konkurransesituasjon. Det er også erkjent at det nye tilbud reiste tekniske spørsmål som Haug kunne ha behov for å overveie nærmere. Det er derfor helt usannsynlig at det skulle være inngått noen form for avtale i telefonsamtalen 27. eller 28. mars, og tilbudet av 28. mars er ikke mer enn det betegner seg som. Heller ikke de etterfølgende dager ble det inngått noen muntlig avtale. Det er feil når Tromsø Kjøls ekspedisjon 1. april 1980 ble betegnet som en ordrebekreftelse. Fremdeles forelå bare et tilbud, og Haug gjorde Tromsø Kjøl oppmerksom på dette. Det kan derfor ikke bli tale om noen passivitetsvirkninger for Haug.  

2. Haug & Co. tilkjennes saksomkostninger for samtlige rettsinstanser.»  

Det er på det rene at det ble etablert telefonisk kontakt mellom partene umiddelbart etter at Haug hadde kansellert den første avtale, og at Tromsø Kjøl under disse samtaler fremkom med et tilbud som ble bekreftet skriftlig den 28. mars. Det foreligger ikke opplysninger som viser at Haug hadde konkrete innvendinger av teknisk art mot det nye tilbudet, eller at han forsøkte å få redusert prisen. Det synes heller ikke å ha vært noen dissens om leverings- og betalingstid.  

Tromsø Kjøl har tapt saken i samtlige instanser, og jeg finner ikke grunn til å fravike hovedregelen i tvistemålsloven §172, jfr. §180 om saksomkostninger. For herredsretten utgjorde de samlede omkostninger 8420 kroner. For lagmannsretten er det opplyst at kravet var 12245 kroner hvorav 2045 kroner for utlegg. For Høyesterett er de samlede krav oppgitt til 24686 kroner, hvorav 4686 kroner er utlegg. Saksomkostninger settes samlet til 45000 kroner.  

Haug & Co. frifinnes.  

I saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler Tromsø Kjøle- og Elektroservice v/Rolf Hansen og Jan Berg til Haug & Co. 45000 - førtifem tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.  

Firma Haug & Co. Finnsnes (nedenfor kalt Haug) og firma Tromsø Kjøle- og El. service v/innehaverne Rolf Hansen og Jan Berg (nedenfor kalt Berg) var i kontakt med hverandre fra april 1979 for levering av frysemaskineri til Haugs anlegg i Trysil. Berg utarbeidet flere tilbud til Haug og det endte med at et tilbud av 29. januar 1980 ble akseptert av Haug. Aksepten skjedde pr. brev 24. mars 1980.