HR-1999-232-K

Instans:	Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato:	1999-04-23
Publisert:	HR-1999-00232-K
Stikkord:	Sivilprosess, Rettslig interesse, Hjelpeintervensjon, Opphevelse
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om rettslig interesse til å kreve inn fordring. Spørsmålet var om lagmannsrettens avvisning kunne vært unngått ved å rette kjæremålserklæringen slik at saksøker opptrådte som hjelpeintervenient for kreditor etter fordringen, og om lagmannsretten hadde forsømt sin veiledningsplikt.
Saksgang:	Borgarting lagmannsrett LB-1999-256 K/04 - Høyesterett HR-1999-00232K, jnr 90/1999
Parter:	Brit Stene Arnesen (advokat Jakob Bakka) mot KS AS Arnco Container IV (advokat Harald Wergeland), KS AS Arnco Container VI og KS AS Arnco Container VII
Forfatter:	Aasland, Lund, Gussgard
Lovhenvisninger:	Gjeldsbrevloven (1939) §9, Tvistemålsloven (1915) §179, §396, §75, §78, §87, §97, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §6-1

Den 8 april 1998 fremsatte Stein Olav Lie en begjæring til namsmannen i Oslo om utlegg hos KS AS Arnco Container IV, KS AS Arnco Container VI og KS AS Arnco Container VII. Tvangsgrunnlaget var en rettskraftig kjennelse fra Oslo byrett av 9 januar 1998 der KS AS Arnco Container IV m fl ble dømt til å betale saksomkostninger til Per-Otto Arnesen med 88 190 kroner. Stein Olav Lie hadde fått overdratt kravet fra Brit Stene Arnesen, som igjen hadde fått overdratt kravet fra Per-Otto Arnesen. Namsmannen la til grunn at kravet var falt bort ved motregning før Per-Otto Arnesen overdro kravet. Stein Olav Lie påklaget namsmannens avgjørelse til Oslo namsrett som 14 desember 1998 avsa kjennelse med slik slutning:

"1. Klagen, sak nr 98-2040 D for Oslo namsrett, tas ikke til følge.

2. Stein Olav Lie betaler saksomkostninger til KS AS Arnco Container IV, VI og VII med kr 4000,- - kroner firetusen - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse."

Brit Stene Arnesen påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett. Hun gjorde gjeldende at hun var rammet av kjennelsen og at det ikke var adgang til motregning. Lagmannsretten avsa 29 januar 1999 kjennelse med slik slutning:

"1. Kjæremålet avvises.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Brit Stene Arnesen 6 000 - sekstusen - kroner til KS AS Arnco Container IV, KS AS Arnco Container VI og KS AS Arnco Container VII i fellesskap innen to uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen."

Brit Stene Arnesen har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført at lagmannsrettens rettsanvendelse er feil. Når tvangsgrunnlaget anses bortfalt, rammer dette henne direkte gjennom hennes ansvar etter gjeldsbrevloven §9. Avgjørelsen vil få betydning dersom hun skulle få kravet transportert tilbake til seg, og hun fremsetter krav om tvangsfullbyrdelse. Hun er derfor rammet av avgjørelsen, jf tvistemålsloven §396, og det har ikke noen betydning at hun ikke var part for namsretten.

Subsidiært er det anført at lagmannsrettens kjennelse må oppheves på grunn av saksbehandlingsfeil. Hun ble ikke kjent med kjæremålstilsvaret hvor det var lagt ned påstand om avvisning før lagmannsrettens kjennelse forelå. Det må anses som et brudd på det kontradiktoriske prinsipp at hun ikke fikk anledning til å imøtegå det som var nytt før kjæremålet ble avgjort. Dette er en så vesentlig saksbehandlingsfeil at det i seg selv må føre til opphevelse av lagmannsrettens kjennelse.

I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:

"1. Prinsipalt

Kjæremålssaken fremmes for lagmannsretten.

Subsidiært

Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til lagmannsretten for fortsatt behandling.

2. I begge tilfeller:

Brit Stene Arnesen tilkjennes saksomkostninger fra kjæremotpartene."

KS AS Arnco Container IV m fl, som har anført at Brit Stene Arnesen etter overdragelse av fordringen ikke er rammet, har lagt ned slik påstand:

"Borgarting lagmannsretts kjennelse av 29. januar 1999 i sak nr 99-00256 K/04 blir i sin helhet å stadfeste.

I kjæremålssaken for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Brit Stene Arnesen totalt kr 8000,- i saksomkostninger til de tre kjæremotparter."

Forberedende dommer uttalte følgende i brev av 22 mars 1999 til partene:

"Under kjæremålsutvalgets behandling av kjæremålet er utvalget blitt oppmerksom på spørsmål som man finner å burde forelegge for prosessfullmektigene.

Når det legges til grunn at Brit Stene Arnesen ikke hadde prosesuell kompetanse til å påkjære namsrettens kjennelse i egenskap av part, oppstår det spørsmål om hun kunne erklære kjæremål ved samtidig å erklære hjelpeintervensjon til støtte for Stein Olav Lie. Det er herunder spørsmål om hjelpeintervensjon var avskåret fordi den ikke ble erklært innen kjæremålsfristens utløp, eller om hun hadde adgang til å rette den kjæremålserklæring hun hadde inngitt i eget navn til en kjæremålserklæring kombinert med hjelpeintervensjon, sml bl a Rt-1991-761 om endring av partsbetegnelsen. I tilfelle adgangen til hjelpeintervensjon sto åpen, blir det videre spørsmål om det var en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke gjorde Arnesen oppmerksom på muligheten, jf tvistemålsloven §87 og §97, og om en slik mulig saksbehandlingsfeil må lede til opphevelse av lagmannsrettens kjennelse.

Det vil kanskje også kunne reises spørsmål om Stein Olav Lie må anses for å ha frafalt kjæremål på en slik måte at hjelpeintervensjon er avskåret."

KS AS Arnco Container IV m fl har bestridt at muligheten for hjelpeintervensjon sto åpen. En ren økonomisk interesse for hjelpeintervenienten er ikke tilstrekkelig til å begrunne et krav om hjelpeintervensjon.

Stein Olav Lie må anses å ha frafalt kjæremål. Han har betalt saksomkostningene, hvilket bør være nok for at han har sagt seg ferdig med saken, og ikke vil påkjære. I brev av 11 september 1998 til namsmannen tar han meget tydelig avstand fra saken. Den kjærende part opptrer således i strid med tvistemålsloven §78 første ledd 3. punktum. De innrømmelser Stein Olav Lie har gjort, er bindende for hjelpeintervenienten.

Brit Stene Arnesen har gjort gjeldende at hun, dersom hun ikke kan anses å være part, i hvert fall er i posisjon til å erklære hjelpeintervensjon til fordel for Stein Olav Lie. Som cedent har hun en klar rettslig interesse av at Stein Olav Lie oppnår forutsatt dekning av kravet. Hennes ansvar er direkte avhengig av utfallet i saken. Stein Olav Lie har ikke frafalt adgangen til kjæremål på en slik måte at hjelpeintervensjon er avskåret. Det er tilstrekkelig å vise til telefaks av 29 januar 1999 hvor han krever tilbakebetalt saksomkostningene. I denne sak er det ubetenkelig å tillate retting. Etter tvistemålsloven §87 har retten en plikt til å veilede partene i prosessuelle spørsmål. Hun fikk verken anledning til å uttale seg om sin prosessuelle stilling eller til avvisningsspørsmålet. Virkningen av dette må være opphevelse av lagmannsrettens kjennelse.

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalget har full kompetanse til å prøve lagmannsrettens avvisning av kjæremålet.

Kjæremålstilsvaret til lagmannsretten, hvor spørsmålet om avvisning på grunn av manglende partskompetanse ble tatt opp, ble oversendt Brit Stene Arnesen med namsrettens brev av 25 januar 1999. Arnesen opptrådte på dette tidspunkt uten prosessfullmektig, og hun hadde adresse i Spania. Det er opplyst at hun mottok tilsvaret 4 eller 5 februar og at hun da skrev til advokat Bakka med anmodning om bistand. Ved henvendelse til lagmannsretten fikk imidlertid advokat Bakka opplyst at avvisningskjennelse var avsagt 29 januar.

Utvalget må anse det som en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten avsa sin kjennelse uten at Arnesen var gitt anledning til å uttale seg om avvisningsspørsmålet. Det må da videre tas standpunkt til om feilen kan ha hatt betydning for resultatet.

Utvalget er enig med lagmannsretten i at Arnesen ikke hadde adgang til å påkjære namsrettens avgjørelse som part når hun som følge av overdragelsen ikke var kreditor etter den fordring tvangsfullbyrdelsen gjaldt. Risikoen for ansvar etter prinsippet i gjeldsbrevloven §9 gir henne ikke partskompetanse til å angripe namsrettens avgjørelse, som heller ikke vil ha rettskraftvirkning overfor henne dersom slikt ansvar blir gjort gjeldende. Det vises for øvrig til avgjørelsen i Rt-1991-325.

At namsrettens avgjørelse vil være bindende for Brit Stene Arnesen ved en mulig tilbaketransport av fordringen, medfører heller ikke at hun får adgang til å påkjære avgjørelsen som part.

Derimot kan det være spørsmål om Arnesen kunne ha unngått avvisning ved å rette kjæremålserklæringen slik at hun opptrådte som hjelpeintervenient for kreditor etter fordringen, Stein Olav Lie.

Tvistemålslovens regler om hjelpeintervensjon får anvendelse i saker om tvangsfullbyrdelse, jf tvangsfullbyrdelsesloven §6-1. Det er i og for seg klart at den som har overdratt en fordring og derved overfor mottakeren har pådratt seg ansvar for fordringens eksistens, jf gjeldsbrevloven §9 direkte eller analogisk anvendt, har rettslig interesse etter tvistemålsloven §75 i å erklære hjelpeintervensjon for mottakeren i en tvist om oppfyllelse av fordringen. Adgangen til hjelpeintervensjon står imidlertid etter §75 bare åpen så lenge saken ikke er rettskraftig avgjort. Fristen for kjæremål over namsrettens kjennelse utløp 4 januar 1999. Imidlertid hadde Arnesen på dette tidspunkt inngitt kjæremålserklæring, om hun enn uriktig hadde ansett seg som part. Utvalget antar at det ville vært adgang til å rette partsangivelsen slik at hun i stedet opptrådte som hjelpeintervenient, og med den virkning at kjæremålsfristen måtte anses overholdt, jf avgjørelsen i Rt-1991-761 om en beslektet problemstilling.

Nå er det et ytterligere vilkår for å påkjære en avgjørelse som hjelpeintervenient at den part intervenienten støtter, ikke for sin del har frafalt kjæremål, jf tvistemålsloven §78 første ledd 3. punktum. Ut fra de opplysninger som foreligger for utvalget, kan det ikke anses klart at det foreligger en prosessuell frafallelse av kjæremål fra Stein Olav Lie, og utvalget finner det for avgjørelsen av kjæremålet tilstrekkelig å bygge på at det iallfall er en rimelig mulighet for at vilkårene for hjelpeintervensjon var til stede.

Det synes noe tvilsomt om lagmannsretten kan sies å ha forsømt sin veiledningsplikt etter tvistemålsloven §87 og §97 ved ikke å gjøre Arnesen oppmerksom på muligheten for å unngå avvisning gjennom hjelpeintervensjon - kanskje vil dette være å strekke rettens veiledningsplikt for langt. Avgjørende for utvalget er imidlertid at Arnesen ikke fikk sjansen til å overveie en slik mulighet fordi avvisningsspørsmålet ikke ble forelagt henne før lagmannsrettens avgjørelse ble truffet.

Utvalget finner etter dette at lagmannsrettens avgjørelse bør oppheves på grunn av saksbehandlingsfeil, og at saken bør hjemvises til lagmannsretten for fortsatt behandling. Avgjørelsen om saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg bør utstå til den kjennelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd 3. punktum.

Kjennelsen er enstemmig.

S L U T N I N G :

Lagmannsrettens kjennelse oppheves, og saken hjemvises til lagmannsretten til ny behandling.

Avgjørelsen om saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg utstår til den kjennelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd 3. punktum.