LB-2017-11661: Forskjell mellom sideversjoner

Til støtte for denne påstanden er det oppsummert anført:

Tingrettens avgjørelse av sakens realitet er riktig. Dersom anken fremmes til realitetsbehandling, må den forkastes.

Tvisten gjelder et privatrettslig forhold: de ansattes rettigheter og plikter i det løpende arbeidsforholdet i UD. NTL pretenderer at de ansatte i UD har et rettskrav som går ut på at den enkelte ansatte ikke plikter å rette seg etter pålegg fra arbeidsgiver om å påta seg økonomiske forpliktelser overfor tredjemenn ved gjennomføring av tjenestereiser. Statens syn er at de individuelle arbeidsavtalene må tolkes slik at de ansatte kan pålegges å påta seg de økonomiske forpliktelsene som følger av reisepolicyen. Retten må imidlertid først ta stilling til om saken skal fremmes til realitetsavgjørelse.

Etter tvisteloven § 1-4 kan foreninger reise søksmål i eget navn om «forhold som det ligger innenfor organisasjonens formål og naturlige virkeområde å ivareta», forutsatt at vilkårene ellers i § 1-3 er oppfylt. NTLs begrunnelse for å reise søksmål knytter seg til en helt generell interesse i å avklare om staten som arbeidsgiver kan kreve at tjenestemenn skal påta seg et personlig økonomisk ansvar i forbindelse med tjenestereiser.

For privatrettslige rettsforhold er hovedregelen at søksmål bare kan fremmes dersom saken gjelder saksøkerens egen rett eller plikt overfor saksøkte. Om dette vises til Skoghøy, Tvisteløsning, side 426 og 431 og Schei m.fl., Tvisteloven kommentarutgave, side 59 og til rettspraksis, herunder Rt-1999-319. Avgjørelsen i Rt-1986-1250 (Diakonhjemmets sosialhøyskole) er et unntak som gjelder en annen type rettsforhold. Hovedregelen gjelder også når det, som i saken her, er brukt en standard ansettelseskontrakt.

Et søksmål som utelukkende gjelder rettigheter og plikter for organisasjoners enkeltmedlemmer, kan ikke reises av organisasjonen selv om avgjørelsen vil ha prinsipiell interesse ut fra de formål organisasjonen ivaretar.

Etter tvisteloven § 1-3 kan det reises søksmål om rettskrav. Den som reiser saken må påvise et reelt behov for å få kravet avgjort i forhold til saksøkte.

Ankende parts påstand er formulert som en generell regel om at UD for fremtiden ikke kan gi pålegg som nevnt i kraft av styringsretten. Det er grunn til å stille spørsmål om påstanden gjelder et rettskrav. Søksmålet gjelder ingen individuell arbeidsavtale, og det foreligger ikke noe konkret pålegg som lagmannsretten kan ta stilling til.

På UDs område kan forholdene for ansatte variere mye, avhengig av ytre omstendigheter. Det kan oppstå situasjoner, for eksempler ved konflikter og uro, der det er behov for å gi pålegg om at den ansatte må bruke egne penger.

NTL har ingen tilknytning til de enkelte medlemmenes arbeidsavtaler. Påstanden kan kanskje sies å ha mer karakter av interessetvist, som ikke hører under de alminnelige domstoler, enn av rettskrav.

Lagmannsretten har en selvstendig plikt til å ta stilling til om vilkårene i tvisteloven § 1-3 og § 1-4 er oppfylt. Staten nedlegger derfor ingen påstand knyttet til disse anførslene.

For det tilfellet at saken fremmes til realitetsavgjørelse, må det tas utgangspunkt i statens arbeidsavtaler og aktuelle tariffavtaler.

Særavtalen for reiser utenlands for statens regning forutsetter at tjenestemannen pådrar seg utgifter til reise, opphold, kost og andre ytelser. Avtalen er basert på den forutsetning at det er arbeidstaker som planlegger reisen og vurderer hvilke utgifter som er nødvendige. En videre forutsetning er at oppgjør for utgifter som den ansatte har hatt i forbindelse med tjenestereisen dekkes etter at reisen er slutt.

Dersom den ansatte ber om det, utbetales forskudd. Ingen kan pålegges å reise før forskudd er utbetalt. Et eventuelt overskudd gjøres opp ved trekk i lønn. Ved å sende reiseregning har ansatte i staten akseptert slikt lønnstrekk.

På denne bakgrunn må det legges til grunn at UDs reisepolicy er forankret i tariffavtale.

Reisepolicyens pålegg har også forankring i de individuelle arbeidsavtalene. Det er ikke tvilsomt at ansatte i utenrikstjenesten ved arbeidsavtalen har påtatt seg en plikt til å foreta tjenestereiser i utlandet. Arbeidstakerne har ved inngåelsen av arbeidsavtalen også akseptert å inngå personlige avtaler med leverandører av tjenester som er nødvendige for å gjennomføre tjenestereiser.

I praksis er det ikke mulig å gjennomføre tjenestereiser i utlandet uten at den som reiser inngår avtaler direkte med tredjemenn. Det ligger implisitt i arbeidsavtalen, sammenholdt med tariffavtalen, en forutsetning om at medarbeiderne må påta seg å dekke reiseutgiftene mot refusjon i ettertid, alternativt ved bruk av utbetalt forskudd eller kredittkort betalt av arbeidsgiver. Det er ingen verneregler som innebærer at arbeidstakere ikke kan pålegges å dekke utgifter i forbindelse med tjenestereiser mot senere refusjon.

Reisepolicyens ordning bygger på en over 100 år gammel praksis i staten. Ordningen var opprinnelig lovfestet, jf. lov av 9. august 1918. Arbeidsavtalen må tolkes i lys av dette og historiske forhold før 1918-loven. Denne loven ble etter hvert endret slik at satsene for godtgjøring ble overført til et regulativ. Senere er regulativet blitt en del av tariffavtalen med hovedsammenslutningene i staten.

Uansett følger det av sedvane i staten at ansatte må akseptere den ordningen som er etablert gjennom reisepolicyen.

Atter subsidiært anføres at arbeidsavtalen må tolkes i lys av den ordningen som har vært etablert i staten siden 1800-tallet.

Kjernen i NTLs syn er at arbeidsgiver ikke kan kreve at arbeidstakere skal bestille tjenester som er nødvendige for å gjennomføre tjenestereiser med penger som på forhånd er utbetalt til den ansatte i form av forskudd. Dette er klart ikke holdbart, jf. foran.

Arbeidsgiver kan i kraft av styringsretten fastsette virksomhetens reisepolicy innenfor rammene av arbeidsavtalen og tariffavtalen. Reisepolicyen er en administrativ rutine. Den etablerer ikke rettigheter eller plikter som ikke kan endres og begrenser heller ikke den fremtidige styringsretten.

Det hører under arbeidsgivers styringsrett å endre administrative rutiner. Det vises til Rt-2009-1465 (Seinvakt) hvor det i avsnitt 41 er uttalt:

<blockquote>Dersom ikke arbeidsgiver har gitt særskilt avkall på styringsretten, må arbeidsgiveren i kraft av styringsretten innenfor de rammer som følger av lovgivning og tariffavtaler, kunne endre avtalebestemmelser som ikke særpreger, definerer eller fremstår som vesentlige for arbeidsforholdet.</blockquote>

Spørsmål om begrensninger i arbeidsgivers styringsrett har vært tema i en rekke dommer. Det vises til Rt-2000-1602 (Nøkk), Rt-2001-418 (Kårstø), Rt-2002-1576 (Hakon), Rt-2008-856 (Theatercafeen), Rt-2008-1246 (Statoil), Rt-2010-412 (Fokus Bank) og Rt-2011-841 (Osloskolen). Typisk for disse dommene er partskonstellasjonen og at tvistetemaer var knyttet til konkrete, individuelle arbeidsavtaler – for eksempel endring av arbeidssted, arbeidstid og arbeidsoppgaver eller spørsmål knyttet til pensjonsordninger. Disse dommene gir derfor begrenset veiledning for vår sak.

Styringsretten begrenses av allmenne saklighetsnormer, jf. Rt-2001-418 (Kårstø). Det innebærer visse krav til saksbehandlingen, at avgjørelsen har et forsvarlig grunnlag og at den ikke er vilkårlig eller er basert på utenforliggende hensyn.

Anvendt på vår sak, må det legges til grunn at de ansatte i UD har plikt til å gjennomføre tjenestereiser og at de har rett til å be om fullt reiseforskudd. De pålegges ingen plikt til å ha eller bruke kredittkort. Reisepolicyen har også en sikkerhetsmekanisme som åpner for bestilling med faktura. «Tvangen» går ikke lenger enn en plikt til selv å betale for billetter/reiseutlegg med allerede utbetalt reiseforskudd.

Det er ingen grunn til å underkjenne denne ordningen. Lovgivningen forutsetter ordninger hvor ansatte legger ut for reisekostnader for senere refusjon, jf. skattebetalingsforskriften § 5-6-11. Ordningen er heller ikke i strid med tariffavtale, den er begrunnet i saklige hensyn og saklighetsnormer for øvrig.

Reisepolicyen bryter heller ikke på noen avgjørende måte med tidligere praksis i UD. Rutineendringen gjelder bare for flybilletter, alle andre utlegg har også tidligere vært håndtert av de ansatte. 800 av UDs ansatte benyttet kredittkort før den nye reisepolicyen ble innført. Den nye rutinen innebærer at en allerede utbredt praksis ble gjort generell.

Ved vurderingen skal det tas hensyn til hva som må anses som rimelig i lys av samfunnsutviklingen. To forhold er da sentrale: den økte bruken av kredittkort i samfunnet og den økende graden av selvadministrering i arbeidslivet. Dette er forhold som tilsier at reisepolicyen ikke underkjennes. Det følger dessuten av rettspraksis at det er en høy terskel for at rene rimelighetsbetraktninger skal kunne begrunne en begrensning i arbeidsgivers styringsrett, jf. Rt-2008-856 (Theatercafeen) og Rt-2001-418 (Kårstø).

Det er lite innspill fra NTL om det som er anført som problemer med reisepolicyen. Retten har hørt anekdotiske forklaringer om problemer som har oppstått, men reiseteamet i UD er i liten grad blitt kontaktet. Opplevelse av problemer kan håndteres, men de ansatte kan ikke kreve firmakort.

Utgangspunktet for den nye reisepolicyen var problemer med restanser og ikke oppgjorte reiseregninger der det var utbetalt forskudd. Den nye rutinen ble bestemt etter en grundig saksbehandling med en omfattende drøftingsprosess med arbeidstakerorganisasjonene og vurdering av alternative løsninger. Et første forslag ble lagt frem i mai 2012, men den endelige ordningen ble først innført med virkning fra mars 2015.

Den nye ordningen har ført til administrative besparelser på 2,5 årsverk, sterkt reduserte restanser og en bedre saksflyt og kontroll.

# I sakskostnader for lagmannsretten betaler staten v/Utenriksdepartementet til Norsk Tjenestemannslag 338 939 – trehundreogtrettiåttetusennihundreogtrettini – kroner. Oppfyllelsesfristen er to uker fra dommens forkynnelse.

# I sakskostnader for tingretten betaler staten v/Utenriksdepartementet til Norsk Tjenestemannslag 234 357 – tohundreogtrettifiretusentrehundreogfemtisyv – kroner. Oppfyllelsesfristen er to uker fra dommens forkynnelse.