Rt-1948-629
| Instans: | Eidsivating - dom |
|---|---|
| Dato: | 1946-08-19 |
| Publisert: | Rt-1948-629 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 176/1944 |
| Parter: | Peder Andreas Stenshorne (overrettssakfører Harald Solumsmoen) mot Karsten Stenshorne (høyesterettsadvokat G. Strøm Walseng). |
| Forfatter: | Lagdommerne Stenersen, Koefoed, Gaden med domsmenn Arne Opsahl, Ragnvald Nystrand, Gustav Fredriksen, Georg Øverby |
| Lovhenvisninger: | Odelsloven (1821) §14, §11, §12, §13, §14c, §3, Odelsloven (1821) |
Eiker, Modum og Sigdal herredsrett ved dommerfullmektigen og de 3 menn som hadde deltatt i odelstaksten avsa 1. april 1944 enstemmig dom i saken med domsslutning:
«Saksøkte Karsten Stenshorne frifinnes.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Saksforholdet fremgår av domsgrunnene.
Peter Andreas Stenshorne har ved ankeerklæring av 2 juni 1944 påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett og har nedlagt slik påstand:
«Ankemotparten Karsten Stenshorne dømmes til å utstede skjøte på eiendommen Solhaug, gnr. 11, bnr. 38 i Øvre Eiker, til den ankende part Peder Andreas Stenshorne og til å fravike eiendommen april flyttetid 1947, mot at den ankende part betaler kontant takstbeløpet kr. 22 500 med fradrag av mulig påhvilende pantegjeld. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.»
Anken gjelder dommen i dens helhet så vel bevisbedømmelse som rettsanvendelse. Herredsretten hevdes å ha tatt feil på en rekke punkter. Således kan Pauline Stenshornes disposisjoner i 1933 ikke betraktes som et privat skifte i levende live. Det var ikke hennes mening at Karsten skulle beholde sin del av hovedbølet uavhengig av de bedre odelsberettigede. Nils var ikke lite å se hjemme, tvert imot måtte han ofte hjelpe sin mor. Hovedbølet Stenshorne var ikke stort nok til å kunne deles med virkning for odelsprioriteten. Det var heller ikke Paulines mening å foreta en slik deling. Betingelsen for anvendelse av odelslovens §14, jfr. §13, foreligger ikke. Spesielt bemerkes at delingsdokumentet ikke er tinglyst før arvelaterens død. Under enhver omstendighet måtte skylddeling være foretatt og tinglyst før dødsfallet. Nils Stenshorne har ikke valgt åsete eller på annen måte med virkning for odelsprioriteten godkjent delingen av hovedbølet. En eventuell godkjennelse fra Nils' side kan under ingen omstendighet gjøres gjeldende overfor hans etterkommere, liksom den heller ikke kan medføre at en kan se bort fra kravet om tinglysing. Endelig har herredsretten tatt feil i at en innsigelse, gående ut på at skylddeling og tinglysing måtte være foretatt innen lovens frist skulle være fremsatt ved skiftet etter Pauline i 1939.
Ankemotparten Karsten Stenshorne har påstått herredsrettens dom stadfestet og den ankende part dømt til å betale sakens omkostninger for begge retter.
Side:630
Saken foreligger i vesentlig samme skikkelse som for herredsretten.
Begge parter har forklart seg for lagmannsretten og som vitner har forklart seg den ankende parts far Nils K. Stenshorne og hans og ankemotpartens søstre, fru Hanna Aas og fru Magnhild Forslund samt et nytt vitne, gårdbruker Karl Rolfsrud.
Det er opplyst at Pauline Stenshorne greidde seg godt på gården. Det var i hennes tid jevnt over en besetning av 12-15 kuer (melkekyr og ungfe tilsammen), et par hester og en 2-3 opp til 5 griser. Nils forpaktet bort sin del til Karsten fra 1939-1941. Nils har i sin driftstid hatt en 3 kuer og et par ungdyr, 2 hester, 4 sauer, et par griser og en 20 høns. Karsten har hatt en 6 voksne kuer og et par ungdyr, 2 hester, et par griser og en 50 høns. Han har forpaktet inntil den senere tid en 17 mål utenom til havn. Han kjøpte til 5 mål som støtte til hans del av Stenshorne og der oppførte han i 1936-37 et våningshus. Videre oppførte han der uthusbygning, som var halvferdig og med materialer tilkjørt, da krigen kom. Begge hus setter han til kr. 12 000 og kr. 14 000 - tilsammen kr. 26 000. Han bygget på det tilkjøpte stykket uten noen advarsel fra noen kant og fordi der var tørrere grunn. Det er fremlagt som nytt for lagmannsretten erklæring fra Øvre Eiker jordstyre av 24. april 1944 om at Karsten Stenshorne har drevet sin eiendom så godt som overhodet mulig og det uttales at det vil virke i høy grad urimelig om eiendommen nå skulle bli tatt fra ham, så han blir sittende igjen med husene uten jord. Det er fremlagt et fotografi av husene på Karstens bruk.
Lagmannsretten kommer til samme resultat som herredsretten og tiltrer begrunnelsen i det vesentlige.
Det finnes bevist at Pauline Stenshorne ved dokument av 10 juni 1933 har ment å treffe en slik disposisjon som odelslovens §14 omhandler og at de 2 sønner og døtrene Hanna og Magnhild som var til stede under opprettelsen har vært på det rene hermed og enige deri. De 2 andre døtre, som var fraværende, ble underrettet kort etterpå og har likeledes vært enige. Og da Pauline døde 25. mai 1939 ble dokumentet uten videre lagt til grunn ved den da foretatte deling.
Det kan således ikke være noen tvil om at så vel Nils K. Stenshorne som Karsten Stenshorne har faktisk vedtatt ordningen som en ordning i henhold til odelslovens §14 spesielt ltr. d og at dette har vært oppfattet som et familieoppgjør og et slektsanliggende og ikke som en alminnelig fri eiendomsoverdragelse.
Faktisk har således Nils K. Stenshorne foretatt sitt valg av odelsgods for seg og sin linje. Og dette valg medfører etter lovens ordning at han og hans linje må nøye seg med dette gods og at det ikke for noen av hans linjes vedkommende kan gjøres odelsrett gjeldende til Karstens odelsgods. Se spesielt lovens §13. Som av herredsretten påvist kommer spørsmålet om skylddeling (jfr. §14 ltr. c) ikke frem i det tilfelle som her foreligger, nemlig §14, litr. d. Derimot krever ltr. d uttrykkelig at dokumentet for å medføre rettsgyldighet må være lest til tinge før utstederens død, og det
Side:631
var her ikke gjort, idet det er opplyst at sorenskriver-kontorist Johnsen, der medvirket som vitterlighetsvitne og førte dokumentet i pennen, uttalte at man kunne vente med det til det ble aktuelt. Lagmannsretten kan ikke anta at denne omstendighet i nærværende tilfelle kan tillegges virkning for gyldigheten av disposisjonen, når denne - som i nærværende tilfelle - var vedtatt av alle ved opprettelsen og også under full enighet av alle arvinger ble lagt til grunn ved delingen i 1939. Så vel Nils som Karsten Stenshorne gjennomførte jo også ordningen ved skylddeling og skjøtning i 1939. Det er vel arvelaterens på egen hånd trufne delingsbestemmelse loven har villet skulle tinglyses for å binde arvingene - ikke en i familieråd truffen bestemmelse som her.
Etter dette må ankemotpartens påstand tas til følge. Saksomkostninger finnes ikke å burde tilkjennes for herredsretten, hvis avgjørelse for så vidt stadfestes, mens den ankende etter resultatet må tilsvare saksomkostninger for lagmannsretten.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
Herredsrettens dom stadfestes.
I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Peder Andreas Stenshorne til Karsten Stenshorne 400 - fire hundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Halvor Husås med domsmenn Hagbart Bakkerud, Hjalmar Fiskum og Nils Kolkind):
Saken gjelder odelsløsning av eiendommen Solhaug gno. 11 bno. 38 av skyld mark 2.40 i Øvre Eiker.
Pauline Stenshorne var eier av eiendommen Stenshorne gno. 11 bno. 15 av skyld mark 6.87 i Øvre Eiker. Ved skjøte datert 10 juni 1933 overdro hun eiendommen til sine to sønner, Nils (saksøkerens far) som er den eldste og Karsten (saksøkte) i fellesskap. I skjøtet står bl.a.: «Eiendommen skal senere deles mellem disse mine to sønner. Delet går efter en åpen grøft midt efter eiendommen. Nils skal være eier av den nordre del, på hvilken husene står og Karsten skal være eier av den søndre del. Skogen skal deles likt mellem brødrene ved hjelp av to oppnevnte skjønnsmenn. Kjøpesummen utgjør kr. 14 000 - fjorten tusen kroner hvorav faller på min sønn Nils Stenshorne for hans anpart kr. 12 000 og på min sønn Karsten Stenshorne for hans anpart kr. 2000. Nils Stenshorne avgjør sin del av kjøpesummen ved at han overtar den i eiendommen hvilende restgjeld til Hypotekbanken kr. 4 616.69 medens resten av kjøpesummen kr. 7 383.31 forrentes med 5 % årlig rente fra eiendommens overtagelse og henstår med pant i eiendommen. Karsten Stenshornes anpart kr. 2 000 er avgjort dels ved at han i lengere tid har arbeidet på gården uten lønn, dels ved at han har ydet meg kontant lån-. Eiendommen selges i den stand den nu foreligger. Således medfølger i handelen det jordstykke som jeg har tilbyttet meg fra Anders Stenshorne ved siden av den gamle Skistadveien. Tiden for eiendommens tiltredelse av kjøperne vil senere bli bestemt. Ti skal den forannevnte eiendom Stenshorne nr. og skyld som foran anført fra nu av følge
Side:632
og tilhøre mine sønner Nils og Karsten Stenshorne og er jeg for overdragelsen hjemmelsansvarlig efter loven.
Stenshorne 10. juni 1933.
Pauline Stenshorne m. p. p. kjøtet vedtas av ess som kjøpere: Nils C. Stenshorne. Karsten Stenshorne.»
Samtidig med opprettelsen av skjøtet, ble det også satt opp et dokument om fordelingen av Pauline Stenshornes øvrige eiendeler som utelukkende besto av løsøre. Resultatet av det hele var at hvert av barna fikk noenlunde likt
Ved opprettelsen av skjøtet og nevnte dokument var alle barna til stede, bortsett fra to døtre som ikke var hjemme på denne tid. Ingen av de tilstedeværende hadde noe å innvende mot de disposisjoner som ble truffet.
Pauline Stenshorne ble fortsatt sittende med eiendommen og løsøret som før, inntil hun døde den 25. mars 1939. Skjøtet av 1933 ble først tinglest den 5. juli 1939. Den 14. november 1939 ble det holdt skylddelingsforretning på eiendommen i samsvar med skjøtets bestemmelser. Den fraskilte del fikk navnet Solhaug og en skyld av 2.40. Den består av ca. 60 mål innmark. Den gjenværende del av hovedbølets innmark utgjør noenlunde det samme. Skogen som består av ca. 150 mål eies fremdeles i fellesskap av Nils og Karsten Stenshorne. Den 25. november 1939 utstedte de gjensidig skjøte til hverandre på de respektive deler av eiendommen.
Dødsboet etter Pauline Stenshorne ble skiftet privat i 1939 og den deling hun hadde foretatt i 1933 ble herunder lagt til grunn helt ut. Bortsett fra at det var avbetalt ca. kr. 3000 av pantegjelden til Hypotekbanken var boets aktiva den samme som i 1933.
Etter begjæring fra Peder Andreas Stenshorne ble det den 9. juni 1943 holdt odelstakst på Solhaug gno. 11 bno. 38. Eiendommen ble verdsatt til kr. 21 000 herav kr. 7500 for saksøktes halvdel i skogen. Ved odelsovertakst avholdt den 16 august 1943 ble eiendommen taksert til kr. 22 500 herav for skogen kr. 8 500. Saksøkeren har i rett tid inngitt stevning til løsningssak. Rettsmøtet under saksforberedelsen ble holdt den 1. november 1943. Saksøkeren tilbød og foreviste takstsummen kr. 22 500 i kontanter. Saksøkte nektet imidlertid å avstå eiendommen. - - -
Retten er kommet til at saksøkte må bli å frifinne.
Med hensyn til bevisbyrden antar retten at den som påstår at en annen rekkefølge enn den vanlige etter odelslovens §3 jfr. §11 skal følges, må ha denne. Jfr. høyesterettsdom i Rt-1937-855.
I det foreliggende tilfelle er således spørsmålene avgjort på det grunnlag at saksøkte har bevisbyrden.
Da det her ikke gjelder flere gårder, men deling av hovedbølet, må det være odelslovens §14 jfr. §13 som kommer til anvendelse.
På samme måte som etter odelslovens §12 antas det å være et vilkår etter §14 at overdragelsen er skjedd som ledd i et dødsboskifte eller et skifte eller en skiftelignende transaksjon i levende live.
De disposisjoner som ble truffet at Pauline Stenshorne i 1933 må betraktes som et privat skifte i levende live.
Hun fordelte da alle sine aktiva mellom barna og de fikk likt.
Side:633
Visstnok fortsatte hun å sitte med alt sammen som før helt til sin død i 1939. Men at hun således hadde bruksretten til det som var overdratt barna, er ikke til hinder for at det var et virkelig skifte som ble foretatt i 1933.
Den pris som sønnene overtok eiendommen for, var meget rimelig. Karsten betalte kr. 2000 for sin del. Den ble ved overtaksten verdsatt til kr. 22 500.
Det var utvilsomt morens mening at Karsten skulle få beholde den del av Stenshorne som han hadde fått og at ikke Nils eller hans slekt skulle kunne ta den fra ham. Karsten hadde alltid vært hjemme og arbeidet på gården, mens Nils derimot var borte på arbeid og lite å se hjemme. Morens motiv for eiendomsoverdragelsen i 1933 var nok i første rekke å sikre Karsten en del av eiendommen.
Nils samtykket i delingen og det var sikkert både hans og de andre tilstedeværendes forutsetning at Nils nå hadde valgt sitt åsete.
Etter odelslovens §14 er det et vilkår for at hovedbølet kan deles, med de virkninger som følger av denne paragraf og dermed §13 at arvelateren «befinner» at det er av den «størrelse og beskaffenhet at flere familier seg derpå kan ernære».
Eiendommen Stenshorne var før delingen på ca. 120 mål innmark og ca. 150 mål skog. Det er en meget god eiendom. Den dyrkede jord er særdeles god og skogen som ligger like i nærheten er også meget bra.
En finner at gården, når en tar i betraktning de levevilkår arvelaterens familie levet under var stor nok til at to familier kan leve av den.
Det har også vist seg at Karsten har klart seg bra på sin del.
Selv om en skulle finne det tvilsomt om gården var stor nok må en i et slikt tilfelle legge avgjørende vekt på arvelaterens subjektive oppfatning, jfr. uttrykket «befinner» i odelslovens §14. En kan vise til Valentin Voss' kommentar til odelslovens §14.
Pauline Stenshorne var av den mening at gården var stor nok til to familier.
Saksøkeren påstår at søksmålet iallfall må føre frem fordi vilkårene i punkt c og d i odelsloven ikke er tilfredsstillet.
Retten er ikkeenig i denne oppfatning.
Ser en det skjøte Pauline Stenshorne utstedte i 1933 som et dokument etter odelslovens §14d, er det klart at det var tidsnok at skylddeling først ble holdt etter arvelaterens død. Dette fremgår av odelslovens §14c.
Skyldsetningen ble holdt den 14. november 1939, altså før den gjensidige eiendomsoverdragelse mellom sønnene som fant sted ved skjøtingen den 25. november 1939. Hermed må kravet etter odelslovens §14c være tilfredsstillet.
Etterat Pauline Stenshorne var død, ble skiftet av dødsboet iverksatt helt ut, etter de bestemmelser som var truffet i 1933.
Skulle en innsigelse om at skylddeling og tinglysing ikke var foretatt innen den frist som kreves etter odelslovens §14c og d ha ført frem, måtte den iallfall være fremsatt på dette tidspunkt.
Dette ble imidlertid ikke gjort. Nils godkjente derimot etter morens død uttrykkelig alle de disposisjoner som var truffet i 1933. Kravet
Side:634
om skylddeling og tinglysing i odelslovens §14c og d er først og fremst av hensyn til arvelaterens barn. Tinglysing skal foretas før arvelaterens død for at han ikke i all hemmelighet skal kunne treffe bestemmelser om deling. Men når Nils samtykket i delingen i 1933 og godkjente den på nytt etter morens død i 1939, må en kunne se bort fra kravet om tinglysing. Hans godkjennelse må i denne henseende ha virkning også for hans etterkommere. En kan ikke her mer enn ellers tolke odelsloven strengt etter ordene. - - -