Rt-1937-855
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1937-11-11 |
| Publisert: | Rt-1937-855 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 134/2 B s.å. |
| Parter: | Fru Anna Sønsteby (advokat Alle Rørtnes) mot fru Helga Schønfelder og Rolf Schønfelder samt Hole Sparebank (advokat Henning Bjørnvik). |
| Forfatter: | Lie, Grette, Boye, Stenersen, Broch, Andersen, Dahl |
| Lovhenvisninger: | Odelsloven (1821) §12, §13, §16, §8, Odelsloven (1821), Skjønnsprosessloven (1917) |
Dommer Lie: Eiker, Modum og Sigdal herredsrett avsa 16. desember 1935 dom med sådan domsslutning: «De saksøkte Helga og Rolf Sehønfelder samt Hole Sparebank og S. Norderhaug frifinnes. Saksomkostninger ilegges ikke.»
Fru Anna Sønsteby har erklært anke mot dommen. Saksforholdet fremgår av herredsrettens domsgrunner. Anken bygges på de betraktninger som den ankende part har gjort gjeldende i herredsretten. For Høiesterett er som nytt fremlagt bl.a. utskrift av bevisoptagelse ved Eiker, Modum og Sigdal herredsrett 5. og 13. november 1936. Fru Anna Sønsteby har nedlagt sådan påstand: «1. Fru Helga Schønfelder dømmes til å gi fru Anna Sønsteby skjøte på eiendommen Gubberud nedre, gnr 163 bnr 1, av skyld merk 12,18 i Modum, imot at fru Sønsteby overtar kr. 36.000 av den på eiendommen hvilende best prioriterte pantegjeld. 2. Rolf og Helga Schønfelder tilpliktes å fravike eiendommen til lovens første faredag efter avsigelse å Høiesteretts dom. 3. Den del av Hole Sparebanks panterett, som ikke dekkes av odelstaksten, ansees å være bortfalt, så den kan avlyses som heftelse på eiendommen. 4. Rolf og Helga Schønfelder samt Hole Sparebank dømmes til en for alle og alle for en å betale fru Anna Sønsteby sakens omkostninger, såvel for herredsretten som for Høiesterett.»
For ankemotpartene fru Helga Schønfelder, Rolf Schønfelder og Hole Sparebank er nedlagt sådan påstand: «Prinsipalt: Saken avvises fra herredsretten. Subsidiært: Herredsrettens dom stadfestes. I ethvert fall: Den ankende part dømmes til å
Side:856
betale ankemotpartene sakens omkostninger for herredsretten og Høiesterett.»
Hvad ankemotpartenes avvisningspåstand angår skal jeg bemerke: Jeg finner efter omstendighetene i all fall ikke tilstrekkelig grunn til å avvise saken ex officio fra herredsretten, og da der ikke er motanket er det derfor ikke hjemmel for å ta avvisningspåstanden til følge.
Med hensyn til sakens realitet er jeg kommet til samme resultat som herredsretten og tiltrer også i det vesentlige herredsrettens begrunnelse. Sakens omkostninger for Høiesterett finner jeg grunn til å opheve. Jeg stemmer for dom med sådan
Domsslutning:
Herredsrettens dom stadfestes. Saksomkostninger for Høiesterett tilkjennes ikke.
Dommer Grette: Enig med førstvoterende.
Dommerne Boye, ekstraordinær dommer, lagmann Stenersen, dommerne Broch, Andersen og Dahl: Likeså.
Av herredsrettens dom:
Saken gjelder odelsløsning vedkommende gnr 163, bnr 1, Gubberud nedre, av skyld mark 12.18 i Modum.
Per Justad kjøpte i slutten av 1880-årene den nevnte eiendom fra sin far for angivelig ca. 30.000 kroner. Skjøte til Per Justad er tinglyst den 3. november 1893. Omkring århundreskiftet kjøpte han eiendommen Øvre Gubberud skog. Visstnok i 1913 kjøpte han resten av Øvre Gubberud. Litt senere kjøpte han eiendommen Nordre Gubberud. Allerede i 1906-07 hadde han av sin far kjøpt eiendommen Justad. Vinteren 1916-17 solgte Per Justad eiendommen Øvre Gubberud med skog til sin eldste sønn Anders Justad for kr. 30.000. Eiendommen Nordre Gubberud solgte Per Justad til svigersønnen Anders Solberg for visstnok 15.000 kroner forholdsvis kort tid efterat han hadde kjøpt den. I november 1920 solgte han eiendommen Justad til sin datter Helga Schønfelder og hennes mann Rolf Schønfelder for 20.000 kroner. Eiendommen blev overtatt den 14. april 1921. Eiendom men Nedre Gubberud blev angivelig solgt til sønnen Steinar Justad i årene 1921-24 for kr. 50.000 og livøre. Dette salg har dog aldri vært effektuert. Per Justad har den hele tid sittet med og drevet gården som eier.
Den 23. juli 1932 kom Per Justads bo under konkursbehandling. I bostyremøte den 21. september 1932 fattet boet følgende beslutning: «Boets faste eiendom gnr 163, bnr 1 i Modum. Bostyret besluttet at eiendommen, da den som overbeheftet ingen interesse kan antas å ha for boet, blir å overgi til panthaverne.» Et års tid senere blev eiendommen tatt til brukelig pant av Hole Sparebank.
Per Justad og hustru, som begge ennu lever, har følgende barn, nevnt efter alder: Anders Justad, Helga Schønfelder, Inger Braaten, Live Ellingsen, Gunhild Næs, Kirstine Solberg, Steinar Justad og Anna Sønsteby. Den 18. november 1933 avgav Per Justad og hustru Live Justad sådan erklæring: «Undertegnede Peder Abrahamsen Justad og hustru Live Justad erklærer herved hver for oss at vi har fraskrevet oss vår odelsrett til eiendommen Gubberud Nedre, gnr 163, bnr 1 i Modum.»
Side:857
Efter forgjeves avholdt forliksmegling inn gav fru Anna Sønsteby den 13. september 1934 til herredsretten begjæring om odda- og ekspropriasjonstakst vedkommende eiendommen Gubberud nedre, gnr 163, bnr 1. Som panthavere blev stevnet Hole Sparebank og banksjef S. Norderhaug. Ved odelstakst avholdt 3. oktober 1934 blev eiendommen med hus, jord og skog verd satt til kr. 36.000. Det tap som tilføies panthaverne ved avløsning av pantegjelden blev satt til 0. Ved denne takst blev panthaveren Hole Sparebank delvis dekket, mens der intet blev til dekning for banksjef S. Norderhaug. Panthaveren Hole Sparebank fremsatte så den 25. oktober 1934 begjæring om odelsovertakst. Før denne takst kunde fremmes, blev imidlertid begjæringen om overtakst tilbakekalt ved skrivelse av 30. april 1935. Efter begjæring av panthaveren Hole Sparebank blev der den 25. februar 1935 avholdt tvangsauksjon over eiendommen Gubberud nedre, gnr 163, bnr 1. - Helga Sehønfelders bud kr. 43.700 blev antatt og stadfestet ved namsrettens kjennelse av 15. april 1935. Anna Sønsteby hadde den 31. oktober 1934 inngitt stevning til odelsløsningssak. Denne saks behandling var imidlertid stanset av hensyn til Hole Sparebanks begjæring om overtakst. Da Hole Sparebank tilbakekalte begjæringen om overtakst blev odelsløsningssaken på ny satt i virksomhet. Odelsløsningssaken var rettet mot eierne Per Justad og hustru Live Justad og panthaverne Hole Sparebank og banksjef S. Norderhaug. Efterat eiendommen var solgt ved tvangsauksjon og Per Justad ikke lenger står som formell eier, er partene enig om at Per Justad og hustru Live utgår som saksøkte. Ved prosess-skrift av 10. mai 1935 er den nye eier fru Helga Sehønfelder og hennes mann inntrukket i saken. Partene er enig om at disse skal innta stillingen som saksøkt istedenfor Per og Live Justad. Panthaveren S. Norderhaug har ikke møtt under saksforberedelse eller hovedforhandling, idet han anser saken for sig uvedkommende. - - -
Saksøkeren har anført: Saksøkeren Anna Sønsteby har bedre odelsrett til Nedre Gubberud enn saksøkte Helga Schønfelder. Helga og Rolf Schønfelder fikk ved sitt kjøp av Justad i 1920 overdratt et av åsetene i Per og Live Justads bo. Helga Schønfelder kan derfor ikke nu i henhold til odelslovens §12 og §13 kreve sig utlagt eller i kraft av odelsrett gjøre krav på noe åsete før saksøkeren Anna Sønsteby har fått sig tildelt en gård. Bestemmelsene i odelslovens §12 og §13 gjelder ikke alene for dødsboskifte, men også hvor der i levende live er utlagt jordegods ved skifte eller skiftelignende transaksjoner. De gjelder således også for salg i levende live fra foreldre til barn, når kjøpesummen er satt således, at man derved kan sies å ha fått et åsete efter billig takst eller er tildelt et arveforskudd. Per Justads salg av Justad til Helga og Rolf Sehønfelder i 1920 må betraktes som utdeling under skifte. Per Justads sønn Anders hadde tidligere fått overdratt øvre Gubberud på lignende måte. Samtidig eller omtrent på samme tid som Justad blev overdratt til Helga og Rolf Sohønfelder solgte Per Justad meget billig eiendommen Nedre Gubberud til sønnen Steinar. Tre av barna hadde derved fått overdratt eiendommer til billig takst. I samsvar hermed og på samme tid som de siste overdragelser besluttet Per Justad å utdele penger til de fem døtre, som ingen arv hadde fått utbetalt. Hertil an vendte han utbringendet av en blink i nedre Gubberud skog og i Justad gårds skog, som han holdt tilbake, da han solgte gården til Helga og Rolf Schønfelder. Til disse 5 døtre utdelte Per Justad i 1925 hver kr. 12.000, tilsammen kr. 60.000. Dette var et i
Side:858
levende live foretatt skifte i forbindelse med den stedfunne utdeling av jordegods. Da saksøkeren ikke har fått sig tildelt jordegods, må saksøkte nu finne sig i å avstå eiendommen til saksøkeren. Fru Schønfelder fikk ikke ved tvangsauksjonen bedre rett enn den hun tidligere hadde. Ingen kan ved egne handlinger forandre eller forbedre sin odelsprioritet. Da fru Schønfelder i sin tid har valgt eiendommen Justad, kan hun ikke nu foreta noe nytt salg, sålenge der er andre medarvinger som ikke har fått jord. De regler som er fastsatt i odelslovens §12 og §13 er ved rettspraksis fastslått å gjelde også ved salg av jordegods i arvelaterens levende live, når overdragelsen skjer til sådan pris, at deri må sees en utdeling av arv, selv om der ikke samtidig har foregått skifte. Overdragelsen i 1920 av eiendommen Justad var så billig at deri må iallfall ligge en utdeling av arv. Dette fremgår av ligningstakster, Hypoter-taksten og Saastads vidneforklaring. Saksøkeren bestrider at odelalovens delingsprinsipp kun får anvendelse ved skifte. Den får også anvendelse ved aktiv odelsløsning. Saksøkeren har herom henvist til et referat av professor Skeies forelesning over odelsrett i 1932, foretatt av cand. jur. Bernt Hvinden, side 31. Saksøkeren bestrider at Per og Live Justads fraskrivelse av odelsrett er ugyldig. Fraskrivelsen var fullt legitim. - - -
De saksøkte har anført: Delingsprinsippet i odelslovens §12 og §13 kan kun gjøres gjeldende ved skifte eller hvor eiendommen er vakant. Det kan ikke komme til anvendelse ved aktiv odelsløsning. Saken må derfor antagelig avvises. I hvert fall må dette lede til frifinnelse. Den fraskrivelse av odelsrett som Per og Live Justad har foretatt, er ikke hjemlet i odelslovens §8. Man kan ikke fraskrive sig odelsretten for å bli fradrevet fra sin egen eiendom til fordel for sine barn for så derigjennem å komme tilbake til eiendommen. Dette er i strid med den ånd, hvorpå odelslovens §16 hviler. Fraskrivelsen er en proforma-transaksjon, og rettestridig likeoverfor panthaveren Hole Sparebank. De saksøkte må i ethvertfall frifinnes, fordi det salg som i 1920 fant sted, er et rent kontraktamessig fritt salg, som ikke har noen forbindelse med skifte, og som odelslevens §12 og §13 ikke på noen måte kan få anvendelse på. Bestemmelsene i odelslovens §12 og §13 tar kun sikte på skifte efter en avdød. Der er ikke noen rettspraksis for at bestemmelsene kan anvendes på skifte i levende live og ennu mindre på frivillige overdragelser, som intet har med skifte å gjøre. Salget til Steinar Justad var rent proforma, og kan ingen betydning tillegges i denne sak. Den utdeling av penger som fant sted i 1925, foregikk ikke som ledd i noe skifte, men fant sted efter påtrykk fra arvinger. Utbetalingen hadde ingen forbindelse med salget av Justad i 1920. Salget til Helga og Rolf Schønfelder i 1920 skjedde til rimelig pris, men inneholdt ingen utdeling av arv. Det skjedde for å reparere på en tidligere urett, og for å hindre at kjøperen reiste tilbake til Amerika. Det foretokes dengang ikke valg av åsete. Ingen talte om eller tenkte dengang på at Helga Schønfelder ved dette kjøp skulde miste sin rett til senere å velge et åsete. Selv om man måtte anta at det var et åsetessalg som fant sted i 1920, kan dette ikke føre lenger enn til at fru Schønfelder nu kan velge om igjen, og hun velger da Nedre Gubberud, som nu er ledig. Eiendommen Justad er frasolgt Schønfelder og arvingene kan anvende sin odelsrett på denne.
Retten har funnet at saken kan fremby adskillig tvil, men er kommet til det resultat at de saksøkte må bli å frifinne. Retten har ikke funnet
Side:859
grunn til å avvise saken. Det er visstnok så, at bestemmelsene i odelslovens §12 og §13 er gitt med tanke på skifte, og det er visstnok også almindelig opfatning at bestemmelsene kun gjelder hvor det foregår skifte, er foregått skiftelignende transaksjoner eller en eiendom er vakant. Retten finner imidlertid ikke å torde fastslå at disse bestemmelser ikke kan bringes til anvendelse i et tilfelle som det i saken omhandlede. Forholdet var jo det at da odelssak blev innledet, måtte eiendommen sies å være vakant. Det synes da lite rimelig at saksøkte Schonfelder ved under odelssaken å kjøpe eiendommen skulde kunne avskjære saksøkeren adgangen til å se en realitetsavgjørelse angående den odelsrett som saksøkeren gjør gjeldende. I det foran nevnte referat av profossor Skeies forelesninger over odelsretten side 31 heter det: «om prioriteten ved odelsløsning gjelder de samme regler for odelsrettens funksjon som løsningsrett som for dens funksjon som skifterett.» Retten forstår denne uttalelse derhen, at delingsreglene i odelslovens §12 og §13 antas å være anvendelig også ved aktiv odelsløsning. Den omstendighet, at de spesielle regler om odelsløsning som skjønnsloven inneholder, ikke kommer til anvendelse når arvinger eller ektefelle som loddeier under skiftet krever å få eiendom utlagt sig i kraft av odelsrett, synes å være et annet forhold. I henhold til det anførte og da saksøkte, såvidt man har forstått det, også helst ser en realitetsavgjørelse i saken, har man ikke funnet grunn til å avvise saken. - Retten kan ikke anse godtgjort at den odelsfraskrivelse som foreligger er ulovlig eller må betraktes som et proformadokument. Fraskrivelsen er visselig skjedd for derved å bane noen av barna adgang til å søke eiendommen erhvervet ved odelsløsning. Da fraskrivelsen foregikk, hadde banken tatt eiendommen til brukelig pant. Per Justad var i virkeligheten fradrevet eiendommen. At han fraskrev sig odelsretten var selvfølgelig mindre hensynsfullt likeoverfor panthaveren, men at det skulde være en rettsstridig handling som gjorde fraskrivelsen virkningsløs, kan man ikke anta. Helga Schønfelder fikk ved å kjøpe Nedre Gubberud på tvangsauksjon, og derved at hennes bud blev antatt og stadfestet en rettsbeskyttet eiendomsrett.
Retten antar, at såfremt Anna Sønsteby skal kunne fordrive Helga Schønfelder og mann fra eiendommen, må hun føre et fullt bevis for, at hun er den bedre odelsberettigede. Sådant bevis finner retten ikke å være ført. Bestemmelsene i odelslovens §12 og §13 synes efter sin ordlyd å være skrevet med sikte på skifteopgjør som foregår under dødsboskifte. Uttrykket i §12: «efterlater arvelateren sig flere gårder», skulde efter sin ordlyd antas kun å gjelde dødsboskifte. Ved rettspraksis må det imidlertid ansees fastslått at disse odelslovens delingsregler også kommer til anvendelse på skifte som har funnet sted i levende live, og det såvel offentlig som privat skifte. Det er mulig at bestemmelsen også kan bringes i anvendelse på transaksjoner som må betraktes som skifte, selv om de ikke direkte er betegnet som et sådant, men en videre fatning finner retten ikke at det er tillatelig å gi disse bestemmelser. Retten finner således ikke å torde uttale at bestemmelsene i odelslovens §12 og §13 kan anvendes likeoverfor arvelaters frivillige og kontraktsmessige salg av jordegods i levende live til odelsberettigede barn. Retten henviser til støtte for sin opfatning til Ragnar Knoph Norsk Arverett, side 360-61, advokat Valentin Voss' kommentar til odelslovens §12 og overrettssakfører Ivar Aretanders uttalelser i Rt. for 1920, side 260 ff. Retten peker særlig på
Side:860
hvad der er oplyst om forarbeiderne til forandringer i odelaloven i 1860. Det var dengang av stortingsmennene Simonaen, Valstad, Veseth og Graver fremsatt forslag til forandring av bestemmelsene i odelsloven sålydende: «Har arvelateren i levende live solgt noen av sine gårder til et av sine barn, skal dette barn ikke være åseteaberettiget til noen annen av arvelaterens efterlatte gårder førenn de øvrige barn har erholdt hver sin og da kun forsåvidt han er den nærmeste åsetesberettigede.» Stortingskomitéen innstillet dette forslag til forkastelse, og forslaget blev ikke optatt i odelsting og lagting. Når man ser hen til at forslaget blev for kastet og er opmerksom på, hvad forslagsstilleren oplyser om den da gjeldende praksis, synes det ikke berettiget å bringe bestemmelsene i odelslovens §12 §13 til anvendelse på en arvelaters frivillige og kontraksmessige salg i levende live. Lovgiverne har vært opmerksom på at bestemmelsene kunde føre til at barn som har fått kjøpt jordegods av foreldrene i levende live, også ved skifte kunde kreve å få sig utlagt åsete, men de har ikke truffet bestemmelse som hindrer dette, og da synes det ikke berettiget av retten å fastslå en annen fortolkning, selv om den kan være enig i at de nu gjeldende bestemmelser ikke alltid leder til de rimeligste resultater. Retten finner nemlig ikke å kunne betrakte Per Justads salg i 1920 til Rolf og Helga Schønfelder som ledd i noe skifte eller som en skiftelignende handling. Eiendommens pris kr. 20.000 var visstnok meget rimelig, men det er ikke, ved det som er oplyst i retten godtgjort at prisen blev satt så rimelig, fordi deri skulde ligge noen slags utdeling av arv. Kjøpekontrakt og skjøte inneholder intet som kan tydes i den retning. Per Justad er oplyst å være så svekket i sin hukommelse, at han ikke med nytte kunde føres som vidne i retten. Man har heller ikke indirekte fra hans side noen uttalelse om av hvilken grunn han i sin tid solgte Justad til Rolf og Helga Schønfelder. Retten må derfor i stor utstrekning bygge på de forklaringer som Rolf og Helga Schønfelder har avgitt og som man ikke har noen særlig grunn til ikke å tillegge vekt. Disse har forklart at de i 1912-13 hadde overenskomst med Per Justad om å få kjøpt endel jord og skog av Nedre Gubberud for å legge dette til Øvre Gubberud, som de tenkte å kjøpe av Ole Green. Øvre Gubberud var nemligen liten gård med 20 mål innmark. Efterat de hadde kjøpt Øvre Gubberud vegret imidlertid Per Justad sig ved å opfylle sin del av avtalen ved å overdra noe av Nedre Gubberud. Rolf og Helga Schønfelder bestemte sig derfor til å reise til Amerika, og solgte Øvre Gubberud til Per Justad for en pris som lå 500 kroner under det de selv hadde betalt. De reiste også til Amerika, men kom hjem på besøk i 1920. Per Justad tilbød dem da å få kjøpe Justad. De har forklart at de ikke selv var noe særlig interessert i dette, men da han opfordret dem til å reise til Justad og bo der en tid for å se om de likte sig, gjorde de dette. Da det viste sig, at de trivdes der, bestemte de sig til å godta Per Justads tilbud om å kjøpe gården og undlate å reise tilbake til Amerika. Når Per Justad solgte eiendommen til dem for rimelig pris, mener de det er fordi han vilde gjøre god igjen den urett som han hadde gjort sig skyldig i ved ikke å opfylle avtalen før de reiste til Amerika om å selge dem endel av Nedre Gubberud, og dessuten det forhold at Justad og hans hustru ønsket at de ikke skulde reise tilbake til Amerika.
Efter det som er oplyst i saken, må retten gå ut fra at når Per Justad i 1920 solgte Justad til Rplf og Helga Schønfelder, var det av de foran
Side:861
vevnte årsaker og ikke fordi kjøperne spesielt ønsket det eller hadde fremsatt noen begjæring derom. Det er ikke oplyst noe som tyder på at det var tilsiktet å foreta noen utdeling av arv. Retten tør ikke benekte at denne tanke også kan ha medvirket ved kjøpeavtalens inngåelse, men dette er i tilfelle ikke på noen måte legitimert. Det er heller ikke oplyst noe som tyder på at hverken selger eller kjøper uttalte at Helga Schønfelder derved fikk overdratt noe åsete, eller at noen av partene ved anledningen har hatt noen tanke derpå. Efter det som er oplyst i saken, har ingen av medarvingene hatt noe kjennskap til dette salg før efterpå. Der er i det hele intet oplyst som tyder på at denne handel var ledd i noen skifteplan. Retten bemerker spesielt, at efter det oplyste hadde dette salg ingen direkte tilknytning til den utdeling av penger som fant sted i 1925. Ved salget av Justad holdt Per Justad tilbake en allerede foretatt blink på 900 tylfter trær i Justad skog. Det var pengene for denne blink og for den blink på 100 tylfter i Nedre Gubberud skog som for en vesentlig del utdeltes i 1925. Men det er intet oplyst som tyder på at utdelingen i 1925 var besluttet eller overhodet påtenkt, da salget av Justad fant sted.
Det angivelige salg av Nedre Gubberud til Steinar Justad må retten efter det oplyste forstå som et rent proformasalg foretatt av skattemessige hensyn. Det er intet oplyst som tyder på, at Steinar Justad har vært virkelig eier av Nedre Gubberud eller noensinne har opfattet sig som sådan. - - - Der foreligger ingen sikker oplysning om hvad grunnen var til at Per Justad i 1925 utdelte endel penger til 5 av sine døtre. Det er ikke legitimert at dette var ledd i noe skifte eller i en skifteplan. - - - Ved en ytre betraktning er det naturlig å se denne utdeling som et foreløbig skifte, men da der intet sikkert er oplyst derom, og de økonomiske forhold dengang ikke synes å begrunne noen utdeling av skiftemidler, tør retten ikke fastslå, at utdelingen dengang kan betegnes som et skifte, og iallfall kan denne utdeling som foran nevnt ikke betraktes som knyttet til salget av eiendommen Justad til Rolf og Helga Schønfelder. Utdelingen i 1925 foregikk nesten 5 år efter salget av Justad. Ved utdelingen i 1925 blev Steinar Justad ingen penger tildelt, skjønt han ingen eiendom hadde fått og heller ikke hadde hatt.
Retten finner ikke bevis ført for at Helga Schønfelder tidligere er tildelt noe åsete, således at hun plikter å stå tilbake for den yngre søster Anna Sønsteby ved odelsløsning av jordeiendom. Retten kommer således til det resultat, at Anna Sønsteby ikke i kraft av bestemmelsene i odelslovens §12 kan kreve at Rolf og Helga Schønfelder fraviker eiendommen Nedre Gubberud til fordel for henne. De kan således ikke tilpliktes å utstede skjøte på eiendommen eller å fravike eiendommen. - - -
N. Thune. Hans Kallager. Oluf Schinnæss. Karl T. Askerud.