HR-2017-1782-A
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2017-09-15 |
| Publisert: | HR-2017-1782-A |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder spørsmål om avtale er inngått, og om den ene avtaleparten i tilfelle er ubundet etter reglen om tilbakekall av løfter re integra. |
| Saksgang: | HR-2017-1782-A, (sak nr. 2017/400), sivil sak, anke over dom |
| Parter: | Idium AS (advokat Ørjan Salvesen Haukaas – til prøve) mot Nordisk Utleie AS (advokat Magnus Stray Vyrje – til prøve) |
| Forfatter: | Falch, Bergh, Kallerud |
| Lovhenvisninger: | avtaleloven § 39, tvisteloven § 29-23, tvisteloven § 20-2 |
NORGES HØYESTERETT
Den 15. september 2017 avsa Høyesterett dom i
HR-2017-1782-A, (sak nr. 2017/400), sivil sak, anke over dom,
Idium AS (advokat Ørjan Salvesen Haukaas – til prøve)
mot
Nordisk Utleie AS (advokat Magnus Stray Vyrje – til prøve)
G I V I N G :
(1) Dommer Falch: Saken gjelder spørsmål om avtale er inngått, og om den ene avtaleparten
i tilfelle er ubundet etter reglen om tilbakekall av løfter re integra.
(2) Nordisk Utleie AS og Idium AS forhandlet i perioden 28. til 30. april 2014 om å inngå en
avtale, som innebar at Idium skulle utvikle en internettside med publiseringsløsning for
Nordisk Utleie. Nordisk Utleie var den gang et nystartet selskap, som fra juni 2014 skulle
tilby nettbasert utleie av maskiner og andre anleggsaktiva.
(3) Partene møttes 28. april 2014. Dagen etter oversendte Idium "tilbud" til Nordisk Utleie på
e-post. Tilbudet inneholdt en nærmere presentasjon av publiseringsløsningen, oversikt
over designtemaer for nettsider, beskrivelse av leveranseprosessen, beskrivelse av produkt
og tjenester, omtale av serviceavtale, estimat for bruk av konsulenttimer og pristilbud.
Vedlagt var også Idiums standardvilkår som i noen grad var tilpasset særskilt. Nederst i
tilbudet, mellom overskriften "[a]ksept av tilbud" og signaturfeltet, fremgikk:
"Vi håper tilbudet gir tilstrekkelig informasjon til å treffe en beslutning om å innlede et
samarbeid med Idium. Signert tilbud anses som en avtale mellom kunden og Idium
AS."
(4) Dagen etter, den 30. april 2014, hadde partene kontakt på e-post og telefon. Idium
formidlet da et sterkt ønske om å inngå avtale samme dag, slik at selskapet kunne
fakturere og inntektsføre avtalen i april måned. Om kvelden dreide forhandlingene seg 2
særlig om prisen. Etter å ha oversendt "oppdatert" tilbud, skrev Idium på e-post kl. 21.40:
"Som avtalt på telefonen får dere fast pris på prosjektet". Fem minutter senere svarte
Nordisk Utleie:
"Den er grei, da aksepterer vi tilbudet."
(5) Idium sendte allerede samme kveld faktura, med krav om betaling av 181 587,50 kroner
innen 20. mai 2014. Idium har senere erkjent at beløpet var for høyt.
(6) Lagmannsretten har lagt til grunn at partene, i forhandlingene, ble enige om å holde
oppstartsmøte 2. mai 2014. Møtet fant ikke sted. Nordisk Utleie tok flere ganger i løpet av
den neste uken kontakt, både på telefon og e-post, for å beramme møte. Fredag 9. mai
2014 lovte Idiums kontaktperson å ringe tilbake den påfølgende mandagen.
(7) Den 10. mai oversendte Nordisk Utleie e-post, hvor det blant annet fremgikk:
"Nordisk Utleie AS takker nei til videre samarbeid med Idium."
(8) Selskapet viste dels til at det var "useriøst" av Idium å sende faktura før avtale var signert,
en faktura som attpåtil var uriktig. Og dels viste selskapet til den manglende
oppfølgningen fra Idiums side de siste ti dagene. Dette hadde medført at Nordisk Utleie
"ikke har tillit til at dere kan gjennomføre vårt web prosjekt etter våre forventninger".
(9) Idium fastholdt at det forelå bindende avtale, krevde erstatning for den positive
kontraktsinteressen og fikk delvis medhold i Oslo forliksråd. Nordisk Utleie stevnet så
Idium for Oslo tingrett, som 30. desember 2015 avsa dom med denne domsslutningen:
"1. Nordisk Utleie AS frifinnes.
2. Idium AS dømmes til å betale Nordisk Utleie AS' sakskostnader med
kr. 27 150."
(10) Tingretten bygget på at det ikke var inngått bindende avtale.
(11) Idium anket til Borgarting lagmannsrett, som 6. februar 2017 avsa dom med denne
domsslutningen:
"1. Anken forkastes.
2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler Idium AS 86 400 –
åttisekstusenfirehundre – kroner til Nordisk Utleie AS innen 2 – to – uker fra
forkynnelsen av dommen."
(12) Lagmannsretten bygget på at det var inngått bindende avtale, men at Nordisk Utleie var
ubundet etter regelen om tilbakekall av løfter re integra.
(13) Idium har anket til Høyesterett over rettsanvendelsen. Det er i saksforberedende møte
avklart at erstatningsspørsmålet ikke skal behandles nå.
(14) Den ankende part, Idium AS, har i korthet gjort gjeldende: 3
(15) Bindende avtale ble inngått ved at Nordisk Utleie 30. april 2014 aksepterte tilbudet. Da
var partene enige om de vesentligste vilkårene, og Nordisk Utleie tok intet forbehold. Fra
Idiums side var det ikke tatt signaturforbehold.
(16) Nordisk Utleie hadde ikke anledning til, den 10. mai 2014, å trekke tilbake sin aksept.
Den såkalte re integra-regelen åpner ikke for det. Tilbaketrekningen var reelt sett
begrunnet i at Idium hadde misligholdt avtalen, men slike etterfølgende forhold kan det
ikke legges vekt på. Under enhver omstendighet er den høye terskelen som ligger i at det
må foreligge "særlige grunde" for tilbakekall re integra, ikke overskredet. Idium erkjenner
at selskapet ikke hadde innrettet seg etter avtalen på en slik måte at anvendelse av re
integra-regelen er utelukket av den grunnen.
(17) Idium AS har fremsatt denne påstanden:
"1. Lagmannsrettens dom oppheves.
2. Idium AS tilkjennes sakskostnader for Høyesterett."
(18) Ankemotparten, Nordisk Utleie AS, har i korthet gjort gjeldende:
(19) Bindende avtale ble ikke inngått. Den "aksepten" Nordisk Utleie sendte, var betinget av at
partene kom til enighet om resten på det møtet som aldri ble avholdt. Idiums tilbud
inneholdt lite eller ingenting om publiseringsløsning, nettsalgsløsning og leveringsfrister,
noe partene skulle bli enige om. Dessuten var det i tilbudet tatt et signaturforbehold, men
ingen av partene har signert.
(20) Den såkalte re integra-regelen ga uansett Nordisk Utleie anledning til å trekke tilbake sin
aksept. Nordisk Utleie hadde med rette mistet tilliten til Idium, og regelen utelukker ikke
at en avtalepart påberoper seg etterfølgende forhold, selv om det samme forholdet også
vil kunne påberopes som mislighold. Parten har i så fall valgfrihet. Bruk av re integra-
regelen gjør her intet innhugg i prinsippet om at avtaler skal holdes, fordi Idium ikke
hadde innrettet seg og dessuten opptrådt klanderverdig. Adgang til å bruke re integra-
regelen kan motvirke at den andre parten nedprioriterer avtalen straks den er inngått.
(21) Nordisk Utleie AS har fremsatt denne påstanden:
"1. Prinsipalt: Anken forkastes.
Subsidiært: Nordisk Utleie AS frifinnes mot å betale Idium AS inntil kroner
20 000.
2. I begge tilfeller: Idium AS betaler sakskostnader til Nordisk Utleie AS for alle
instanser."
(22) Jeg har kommet til at anken fører frem.
(23) Jeg ser først på spørsmålet om avtale ble inngått. Høyesterett har i HR-2017-971-A
avsnittene 36 til 45 redegjort for de vurderingene som må gjøres i den forbindelse.
(24) I dommens avsnitt 45 fremheves at "spørsmålet om i hvilken grad det er oppnådd enighet
om sentrale vilkår", er av "særlig interesse". Dette er sagt i en situasjon hvor partene ikke
hadde gitt særskilte tilsagn om å inngå avtale. I saken her er situasjonen annerledes. Idium 4
hadde oversendt det selskapet beskrev som et "tilbud", og Nordisk Utleie svarte at
selskapet "aksepterer" tilbudet. Da vil spørsmålet om avtale er inngått, i første rekke
måtte avgjøres ut fra en tolking av partenes respektive utsagn.
(25) Jeg kan ikke se at det er grunnlag for å tolke Nordisk Utleies aksept innskrenkende, og da
slik at endelig aksept var betinget av at partene kom til enighet om en del ytterligere
forhold i det møtet som skulle holdes kort tid etterpå. For det første er det ingenting i
akseptens ordlyd som tilsier det. For det andre var det fra Idiums side klargjort at det var
viktig for selskapet å få på plass avtale samme dag. Nordisk Utleies aksept imøtekom
dette ønsket, etter at selskapet hadde fått gjennomslag for prisendringer. Og endelig er jeg
ikke enig med Nordisk Utleie i at det forelå uavklarte forhold av betydning da aksepten
ble sendt. Det aksepterte tilbudet regulerte de sentrale vilkårene.
(26) Nordisk Utleie har også gjort gjeldende at det fra Idiums side er tatt signaturforbehold. I
Rt-2014-100 avsnittene 29 til 34 er vilkårene for, og virkningen av, signaturforbehold
beskrevet. Av særlig betydning her er at det i avsnitt 34 fremheves at innholdet i et slikt
forbehold "må … fastlegges på grunnlag av en normal forståelse av avtalens ord og
uttrykk – altså en objektiv tolking".
(27) I dette tilfellet fremgikk det av tilbudet, som jeg siterte fra innledningsvis, at "[s]ignert
tilbud anses som en avtale". Det fremgår altså ikke at signering er den eneste måten
binding kan skje på. Et annet sted i tilbudet fremgår at oppstartsmøte skal holdes "[e]tter
kontraktssignering", men heller ikke den formuleringen kan etter min mening forstås slik
at avtale bare kunne inngås ved signatur på tilbudsdokumentet. Og den måten Nordisk
Utleie bandt seg på, var gjennom en e-post som i seg selv ikke er uklar, og som ble sendt
på et tidspunkt selskapet kunne ta stilling til et helhetlig forhandlingsresultat. Jeg kan av
disse grunnene ikke se at det her ble tatt et signaturforbehold som hindret partene i å
binde seg på den måten de gjorde.
(28) På denne bakgrunn har jeg kommet til at partene den 30. april 2014 inngikk bindende
avtale. Det neste spørsmålet er om Nordisk Utleie var berettiget til, den 10. mai 2014, å
trekke aksepten sin tilbake.
(29) Norsk rett åpner for at en avtalepart, i unntakstilfeller, kan trekke sitt løfte tilbake, selv
om den andre parten har fått kunnskap om løftet. Det er vanlig å knytte regelen – som
med stikkord kalles re integra-regelen – til en analogisk anvendelse av avtaleloven § 39
andre punktum, se senest Rt-2012-1904 avsnittene 50 og 51, Snarøya. Som det fremgår
der, er et vilkår at mottakeren ikke har "indrettet sig" på løftet. I vår sak har Idium erkjent
at selskapet ikke hadde gjort det, slik at vilkåret er oppfylt. I tillegg er det et vilkår at det
foreligger "særlige grunde", som det "kan" tas hensyn til. Dette vilkåret legger opp til en
bred, skjønnsmessig vurdering.
(30) Idium har gjort gjeldende at denne retten til å tilbakekalle løftet ikke kan begrunnes i en
adferd som etter sin art kan utgjøre mislighold av avtalen, og som derved har skjedd etter
at avtalen ble inngått. Ordlyden i avtaleloven § 39 andre punktum kan, isolert sett, gi en
viss støtte for dette synspunktet. Bestemmelsen forskyver det tidspunktet som mottakeren
fikk eller burde fått kunnskap om en relevant begivenhet; løftet bortfaller også om
kunnskapen kom sent. Men den synes ikke å utvide de begivenheter kunnskapen skal
knyttes til. Begivenhetene må da forutsetningsvis ha foreligget allerede på
løftetidspunktet. 5
(31) Men, som nevnt, § 39 andre punktum anvendes ikke her direkte, og spørsmålet er hvor
langt analogien skal strekkes. Det finnes lite rettspraksis om spørsmålet, men det fremgår
av Rt-1926-597 at Høyesterett, blant flere momenter for å godta tilbakekall, la vekt på at
oppfyllelse var blitt umulig for løftegiveren. Også rettsteorien synes gjennomgående å ha
åpnet for å kunne legge vekt på etterfølgende begivenheter, se for eksempel Stang,
Tidsskrift for Rettsvitenskap 1930 side 51 følgende på side 75, Hauge, Ugyldighet ved
formuerettslige disposisjoner 2009 side 127 og Giertsen, Avtaler 2014 side 105. Og så
langt jeg kan se, er dette heller ikke utelukket i svensk og dansk rett, som her har
parallelle regler, se Högsta Domstolens dom inntatt i NJA 1999 side 793 og Gomard med
flere, Almindelig kontraktsret 2012 side 118 og 119.
(32) Jeg mener derfor at også begivenheter som er inntruffet etter at avtalen er inngått, kan
utgjøre en særlig grunn som gir en part adgang til å trekke tilbake sitt løfte etter re
integra-regelen. Da finner jeg heller ikke grunnlag for helt generelt å utelukke
etterfølgende adferd som vil kunne utgjøre mislighold av avtalen. En slik avgrensing ville
vært vanskelig å trekke i praksis.
(33) Når det er sagt, mener jeg at det i den nærmere vurdering som skal foretas, vil måtte ha
betydning at de særlige grunner som påberopes, knyttes til etterfølgende begivenheter.
Særlig i kommersielle avtaleforhold mellom profesjonelle og likeverdige parter, slik
tilfellet var her, ligger det til rette for å regulere i avtalen selv hvilken betydning ulike
begivenheter som kan inntreffe under avtalens løp, skal få. Tilbakekall re integra vil etter
min mening være lite aktuelt hvis grunnlaget er en etterfølgende adferd fra den andre
parten som typisk reguleres av misligholdsreglene.
(34) Mitt syn er derfor at selv om det prinsipielt sett ikke er utelukket å trekke inn
etterfølgende adferd fra den andre avtaleparten, vil nok slik adferd – i alle fall alene – i
praksis vanskelig gi grunnlag for bruk av re integra-regelen dersom det, som her, er
inngått en avtale mellom profesjonelle og likeverdige parter. I de tilfellene vil behovet for
innretting og forutsigbarhet vanligvis være stort helt fra inngåelsen av avtalen.
(35) Med dette utgangspunktet går jeg over til å bedømme de særlige grunner Nordisk Utleie
har påberopt seg.
(36) Som jeg refererte, bygget Nordisk Utleie sitt tilbakekall på at selskapet ikke lenger hadde
"tillit" til at Idium kunne gjennomføre prosjektet, og selskapet viste i den forbindelse til
den fakturaen som ble sendt, og til at kontakt ikke var oppnådd med sikte på å holde
oppstartsmøte. Begge deler er adferd fra Idiums side som fant sted etter avtaleinngåelsen.
(37) Jeg finner at forholdene rundt fakturaen er bagatellmessige i denne sammenhengen. Det
er mulig – men ikke helt klart – at den ble sendt tidligere enn avtalen ga grunnlag for, og
den inneholdt ubestridt et noe høyere beløp enn avtalt. Men dette er forhold som lå til
rette for – i alle fall i første omgang – avklaring gjennom dialog mellom partene. Det er
ikke et forhold som kan vektlegges som grunnlag for å trekke seg fra avtalen.
(38) Mer vesentlig finner jeg de vanskelighetene Nordisk Utleie hadde med å få til
oppstartsmøte. Idium brøt plikten til å holde møtet 2. mai, og var senere langt på vei
utilgjengelig for Nordisk Utleie frem til selskapet avsluttet samarbeidet 10. mai. Som
lagmannsretten pekte på, kan adferden gi inntrykk av at Idium nedprioriterte oppfyllelsen 6
av avtalen. Det er også opplyst at prosjektet var virksomhetskritisk for Nordisk Utleie, i
den forstand at selskapet i praksis ikke ville komme i gang med sin virksomhet før
internettsiden var på plass. Men sett i lys av den svært høye terskelen jeg har beskrevet
for et tilfelle som dette, er det likevel mitt syn at denne adferden ikke er tilstrekkelig til å
gi Nordisk Utleie adgang til å trekke seg fra avtalen etter re integra-regelen. Dersom det
var vesentlig for Nordisk Utleie å kunne reagere mot slik adferd, var det nærliggende å
regulere virkningen i avtalen selv.
(39) Jeg har på denne bakgrunn kommet til at anken fører frem, med den følge at
lagmannsrettens dom oppheves etter tvisteloven § 29-23 fjerde ledd andre punktum,
jf. tredje ledd, jf. § 30-3. Lagmannsretten må ta stilling til det erstatningskravet Idium har
fremsatt, hvilket inkluderer Nordisk Utleies subsidiære påstand.
(40) Idium har fremsatt krav om erstatning av sakskostnader for Høyesterett, og kravet må i
samsvar med hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd tas til følge. Det er ikke reist
innvendinger mot kravets størrelse på 226 473 kroner, som jeg legger til grunn.
(41) Jeg stemmer for denne
D O M :
1. Lagmannsrettens dom oppheves.
2. I sakskostnader for Høyesterett betaler Nordisk Utleie AS til Idium AS 226 473 –
toundreogtjuesekstusenfirehundreogsyttitre – kroner innen 2 – to – uker fra
forynnelsen av denne dom.
(42) Dommar Høgetveit Berg: Eg er i det hovudsaklege og i resultatet einig med
førstvoterande.
(43) Dommer Bergh: Likeså.
(44) Dommer Kallerud: Likeså.
(45) Dommer Bårdsen: Likeså.
(46) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
1. Lagmannsrettens dom oppheves.
2. I sakskostnader for Høyesterett betaler Nordisk Utleie AS til Idium AS 226 473 –
toundreogtjuesekstusenfirehundreogsyttitre – kroner innen 2 – to – uker fra
forynnelsen av denne dom.
Riktig utskrift bekreftes: