LE-1992-3036
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-01-18 |
| Publisert: | LE-1992-03036 |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Eidsvoll herredsrett Nr. 712/92 B - Eidsivating lagmannsrett Nr. LE-1992-03036 K |
| Parter: | Den kjærende part: Svein Rønning (Prosessfullmektig: Adv.fa. Klomsæt, Grændsen & Co v/adv.flm. Einar Lohne). Kjæremotpart: Ullensaker Dampsag & Høvleri, Jessheim (Prosessfullmektig: Advokat Asbjørn Berg). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Nils Moe, formann 2. Lagdommer Nina Frisak 3. Lagdommer Ragnhild Dæhlin |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §146, Plan- og bygningsloven (1985) §32 |
Det ble avsagt slik
kjennelse :
Ved skjønnsbegjæring til Eidsvoll herredsrett, datert 18. september 1992, krevet Svein Rønning skjønn for fastsetting av erstatning for tap ved bebyggelsesplan etter plan og bygningsloven §32 nr. 2. Begjæringen, som var rettet mot Ullensaker Dampsag & Høvleri som saksøkt, ble sendt i konvolutt som ifølge frankeringsmaskinen var stemplet 18. august 1992, mens den ifølge herredsrettens stempel ble mottatt ved rettens kontor den 23. september 1992. Begjæringen ble sendt som vanlig post, såkalt A-post. Erstatningskrav hjemlet i plan- og bygningsloven §32 nr. 2 må ifølge bestemmelsens tekst være fremsatt senest 3 måneder etter at byggetillatelse er gitt. Det er på det rene at denne frist utløp den 19. september 1992. Mellom sakens parter er det oppstått tvist om skjønnsbegjæringen i lys av den nevnte frist ble fremsatt for sent og derfor må avvises. Eidsvoll herredsrett avsa den 24. oktober 1992 kjennelse i tvisten med slik slutning: "Begjæringen avvises."
Svein Rønning har i rett tid påkjært herredsrettens kjennelse til lagmannsretten og har i saken nedlagt slik påstand:
"Eidsvold Herredsretts avgjørelse i sak nr 92-00712 B kjennes ugyldig."
Ullensaker Dampsag & Høvleri har tatt til motmæle og har i saken nedlagt slik påstand:
1." Kjæremålet avvises.
2. Kjæremotpartene tilkjennes omkostninger for begge instanser vedrørende avvisningsspørsmålet."
Saksforholdet fremgår av herredsrettens kjennelse og lagmannsrettens bemerkninger i det følgende.
Den kjærende part, Svein Rønning, ved prosessfullmektig advokat Einar Lohne har til støtte for sin påstand i kjæremålserklæringen bl.a. anført: "Kjærende part vil anføre at herredsrettens avgjørelse bygger på feil lovanvendelse, videre forekommer en feil vurdering av sakens faktum. Fristen for å fremsette begjæringen utløp den 19. september 92.
Dagen før ble begjæringen utarbeidet og deretter postlagt samme kveld. Den 18. september 92 er en fredag. Herredsretten mottar begjæringen først den 23. september 92. Herredsretten uttaler at begjæringen ved normal postgang burde ha kommet til rettens kontor på mandag 21. september 92, og slutter av det at begjæringen ikke er inngitt til posten innen fristens utgang. Herredsretten bygger sin avgjørelse kun på at posten i normaltilfelle ville ha innkommet til rettens kontor den 21.9, i denne saken tok altså forsendelsen 2 dager ut over hva som er normalt. Det er ikke annet ved begjæringen eller postsendelsen enn 2 dager for sent fremkommet som danner grunnlag for avgjørelsen. Kjærende part er av den oppfatning at herredsrettens avgjørelse bygger på en feil forståelse av domstolloven §146 annet ledd. Herredsrettens lovforståelse får i realiteten den konsekvens at kjærende part har risikoen for forsinkelser i Postverket. Dette er en alt for streng byrde å legge på kjærende part. Til å belyse det urimelige i avvisningen er fra Postdirektoratets Forretningsavdeling i dag innhentet opplysninger som viser at det i august 1992 ble distribuert 39626939 A-post sendinger i Norge. Dette gir 1278288 sendinger hver dag. Av disse sendinger kommer 93% frem etter 1 dag som dermed er hva som kan sies å være normalen.
Videre ble det opplyst at ca 0,35% ikke kommer frem før dag 3, tilsvarende hva som er aktuelt i denne saken. Dette vil si at 4474 brev i gjennomsnitt daglig lider samme skjebne gjennom Postverket som den aktuelle begjær ing. Kjærende part vil hevde at den ovennevnte beregning viser at det ikke er upåregnelig at et brev som postlegges om kvelden fredag først kan komme frem onsdag, videre viser beregningen klart det urimelige i at herredsretten avviser begjæringen. Opplysningene referert ovenfor kan om ønskelig dokumenteres ved fremleggelse av Postverkets kvalitetskontroll. Det kan også nevnes som et moment at man ikke kan utelukke muligheten for at begjæringen kan ha blitt liggende en dag ved herredsrettens kontor før den har blitt registrert som innkommet."
Hans standpunkt er ytterligere utdypet i et prosesskrift av 14. desember 1992 der det bl.a. er anført "Faktum er at skjønnsbegjæringen tok 5 dager fra innlevering til posten til den er stemplet mottatt ved Eidsvoll herredsrett. Begjæringen ble sendt fredag kveld og kom i følge herredsretten først frem påfølgende onsdag. Dersom det trekkes fra lørdag og søndag så tok forsendelsen 3 virkedager, mot normalt 1 dag. Det foreligger ingen omstendigheter som trekker i retning av at begjæringen ikke er avgitt innen fristens annet enn den omstendighet at den er registrert mottatt i herredsretten første den 23. september 92. Man kan dog ikke se bort fra det faktum at postgangen faktisk kan ta 3 virkedager fra Oslo til Eidsvoll. Sentralt ved vurderingen i denne saken blir så hvem som bærer risikoen for en slik forsinkelse. Det noteres at kjæremotparten anfører at den kjærende part har risikoen for dette. Kjærende part vil på sin side anføre at han ikke kan pålegges en slik risiko. Det følger ikke av domstolloven §146,2 at avsender bærer risiko for tilfeldig forsinkelse. Bestemmelsen stiller ikke andre krav til avsender enn at skriftet må være avgitt til posten. Til støtte for kjærende parts syn vises til Rt-1983-954. Hvor kjæremålsutvalget uttaler at loven ikke gir hjemmel for å kreve at beviset for når erklæringen er avgitt til posten skal føres på noen spesiell måte. Av dette utledes at avsender ikke kan pålegges å sikre bevis utover en frankering og datering av skriftet. Det er f eks ikke krav til rekommandert forsendelse. Av Rt-1988-1287 følger at det er tilstrekkelig at skriftet er avgitt til posten og at det ikke er avgjørende når kassen blir tømt eller brevet blir stemplet. Når det gjelder kjæremotpartens anførsel om at postgangen fra Oslo til Eidsvoll ikke kan (min uthevning) ta mer enn 1 dag så vil bemerkes at dette åpenbart må være uriktig. Selv med et godt fungerende postsystem som man har i Norge forekommer det tilfelle hvor postgangen blir forsinket i forhold til hva som er postverkets målsetning."
Kjæremotparten, Ullensaker Dampsag & Høvleri ved prosessfullmektig Asbjørn Berg har til støtte for sin påstand i kjæremålstilsvar av 1. desember 1992 bl.a. anført: "Kjæremotparten anfører at herredsrettens avgjørelse er riktig såvel forsåvidt gjelder lovanvendelse som bevisbedømmelse. Begjæringen om skjønn er innkommet til Eidsvoll herredsrett 23. september 1992. I henhold til rettens rutiner ansees det å ha formodningen mot seg at den skal ha blitt liggende en dag ved herredsrettens kontor før den ble stemplet som innkommet. Fristen for å fremsette begjæring om skjønn gikk ut den 19. september 1992. Begjæringen er datert 18. september 1992, og er frankert med frankeringsmaskin på den kjærende parts kontor samme dato. I henhold til mottagelsestidspunkt i herredsretten har postgangen tatt fem dager fra Oslo til Eidsvoll, noe som det fra kjæremotpartens side vil bli hevdet at ikke er sannsynlig. Det er den kjærende part som har bevisbyrden for at fristen er avbrutt i rett tid. Det kan ikke være tilstrekkelig for å oppfylle loven bestemmelser om frister at frankeringsmaskin er benyttet, idet domstolloven §146, annet ledd taler om "avgitt til posten". Ved spørsmål om fristavbrudd vil det derfor være riktig å sikre seg bevis utover en frankering og datering som alene advokaten har herredømme over, særlig når dette enkelt kan oppnås ved f.eks. å benytte rekommandert sending. Til støtte for kjæremotpartens syn vises det til kjennelse avsagt av Eidsivating lagmannsrett, 12. april 1984, inntatt i RG-1985-side 385 følgende. I denne avgjørelse ble ankeerklæring, datert og frankert i Oslo på fristens siste dag, mottatt ved Nord-Hedmark herredsrett i Hamar to dager senere, ansett fremsatt for sent, idet postgangen ble antatt å ta kun en dag. Det vil hevdes at postgangen fra Oslo til Eidsvoll heller ikke kan ta mer enn en dag. Den kjærende parts henvisning til opplysninger fra Postdirektoratets Forretningsavdeling som skal vise at kun 93% av postsendinger i Norge kommer frem etter en dag, er ikke relevant. Opplysningene gjelder Norge som helhet, med de avstander og forhold som kan tilsi forsinkelser av postsendinger på en rekke distanser. For strekningen Oslo Eidsvoll gjør ikke slike forhold seg gjeldende. Uansett vil det bli hevdet at den kjærende part har risikoen for at han ikke har sørget for poststempling innen utløpet av fristen. Når han har unnlatt å sørge for slik poststempling, vil han på grunn av egen unnlatelse uvegerlig ha risikoen for postgangen."
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten og skal bemerke:
Etter domstolsloven §146 annet ledd er det tilstrekkelig at skjønnsbegjæringen innen fristens utløp er "avgitt til posten". Skjønnsbegjæringen er da rettidig dersom den innen fristens utløp er lagt i postkasse tilhørende postverket. Dermed er den overgitt til postverket og det er ikke avgjørende hverken når kassen ble tømt eller brevet stemplet, jfr. Rt-1983-954 og Rt-1988-1287. I det foreliggende tilfelle har Rønnings prosessfullmektig opplyst at begjæringen, som er poststemplet ved hans kontor den 18. september 1992, hvilket var en fredag, ble postlagt om kvelden samme dag. Lagmannsretten finner etter omstendighetene ikke grunn til å trekke prosessfullmektigens opplysning om dette i tvil. Men etter dette må skjønnsbegjæringen ansees som rettidig fremsatt, uten hensyn til at den av ukjent årsak ble forsinket under postgangen, slik at den først innkom til herredsrettens kontor onsdag den 23. september 1992.
Herredsrettens kjennelse blir etter dette å oppheve.
Saksomkostninger er ikke påstått, så vidt skjønnes fordi omkostningsspørsmålet forutsettes avgjort i tilknytning til skjønnssaken, og blir derfor ikke å tilkjenne.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Eidsvoll herredsretts avgjørelse i sak nr 92-00712 B oppheves.